Orker snart ikke mer usikkerhet! (langt)

[freshte]

Nå er godt og vel det første halvåret av ventetiden gått, venter på godkjenning fra bufa i disse dager. Det siste ivf-forsøk med all dets usikkerhet var i november i fjor, og stor var lettelsen da vi startet a-prosessen i januar. Bestemte oss raskt for Kina, og det var så deilig og senke skuldrene og vite at "dette blir det barn av!"

Så ble jeg fryktelig usikker igjen i forb. med hjemmebesøkene. Tenk om bv ikke likte oss, enn hvis de tror vi er kjeltringer og det som verre er, enn hvis...

Alt gikk selvfølgelig helt fint, vi kunne ikke fått bedre anbefaling av bv, og min kjære fikk anledning til å si "hva var det jeg sa..."

Så var det bare å vente på godkjenning...

Men nå har det dukket opp nye spøramål. Min kjære kommer fra et land i midt-østen hvor jeg også har statsborgerskap, og vi hadde til å begynne med lyst til å adoptere derfra. Men var lite lysten til å gå utenom forening, med all uforutsigbarhet det innebærer. Noe av det viktigste i vårt valg av Kina som land var forutsigbarheten.

Etter samtaler med svigerfamilien der borte, har spørmålet dukket opp igjen - skal vi forsøke å adoptere fra vårt andre land allikevel? Vi har sett endel på fordeler og ulemper og ikke minst gått igjennom våre motiver for å velge dette landet. Så nå har vi startet å utrede saken, engasjert advokater både her og der, og venter på svar, venter på svar, venter på svar..

Problemet er: hvor skal jeg plassere lengselen min? hvem skal jeg drømme om? når kan jeg vente å få bli mor?

Etter ivf-rundene tenkte jeg: aldri mer...aldri mer usikkerhet og venting på svar, og nå er det akkurat slik jeg føler meg. Akkurat som under forsøkene - griner av alt, "tåler" ikke se spedbarn, graver meg ned i arbeid. Det hjelper lite at min søster er kjempegravid, og at naboen nettopp har fått (ikke akkurat planlagte) tvillinger.

Min kjære er fantastisk, men forstår nok ikke dette behovet for å vite, og for å plassere lengselen, så jeg føler meg ganske alene nå.

*sukk*

[forelsket colombiamamma]

Jeg ville bare sende deg en trøsteklem, jeg, og håper at du snart får satt ting på plass. Det er ikke noe behagelig følelse det du kjenner nå, den lengselen er nesten ikke til å holde ut! Men til slutt blir alt bra uansett hvor lenge du venter og hvor mye frustrasjon du går gjennom underveis!

Har selv vært gjennom tre icsi-forsøk som ikke ble noe av, og vet at det ikke er noe godt. Jeg har også vært gjennom den prosessen dere går gjennom nå, med lang ventetid, usikkerhet, masse frustrasjon og ja, alt annet som følger med. Det som er helt sikkert er, uansett hvor vanskelig det er å tro det nå, at dere til slutt vil bli foreldre til et barn enten fra Kina eller et annet sted i verden!

Jeg ønsker dere lykke til videre, og det dere bestemmer dere for blir nok det rette:-)

Trøsteklem fra

[Gjest tidligere frustrert, nå rolig]

Jeg forstår godt den følelsen, å ikke lenger orke uvissheten!

Selv hadde vi (og især jeg) knyttet meg veldig til et land som jeg følte var "vårt", og vi ventet og ønsket barn derfra. Etter lang tid med uvisshet og frustrasjoner, byttet vi over til Kina, selv om dette nye landet slettes ikke føltes så "hjemlig". Vi byttet pga forutsigbarheten, vi orket ikke uvissheten lenger. Nå i ettertid er jeg svært glad for at det ble Kina!

Å skulle starte på nytt en prosedyre fra et annet land, som ikke engang er godkjent i Norge, vil kunne kreve en masse ekstraarbeid og uvisshet.

Du skriver: "Noe av det viktigste i vårt valg av Kina som land var forutsigbarheten." Jeg synes at det er en GOD grunn til å gjøre det valget.

Husk at når dere først har fått barnet, kommer dere ikke til å være så opptatt av hvilket land barnet kommer fra.

Da er det helt andre ting som blir viktige.

Lykke til, uansett hva dere gjør!

Dette var noen tanker i fra