Gi meg styrke...

[TRISTIAN]

Er ute på dypt vann igjen...

Vurderer faktisk å gjenoppta Remeron-kuren

jeg avbrøt for vel et halvt år siden...

Kanskje bedre timing å begynne nå.?

Jeg vet ikke.

Men noe MÅ jeg gjøre, ettersom

alternativet er ingenting...

Ettersom ferietiden for meg er den mest

markante brytningen i hverdagen, har jeg

prøvd å huske hvilke stemninger sinnet og

kroppen var i på samme tid de siste årene,

hvordan jeg taklet motgang og utfordringer,

samt styrke og hyppighet på det som i min norm

defineres som "oppturer".

Konklusjonen er soleklar:

Jeg har blitt vesentlig verre det siste året.

Jeg har ikke lenger noen oppturer.

For bare et år siden utførte jeg i mine "opp-perioder" handlinger

utfra et to - tre års perspektiv med en smule

optimisme i bakgrunnen.

Optimismen er nå totalt borte, og all form for

framtids-rettet planlegging skjer nå på et nærmest

tvangsmessig nivå.

Hadde en periode med utrolige mengder energi fra Mars til Juni,

hvor jeg kastet meg over alt med en glød som jeg i ettertid

har funnet ut at ikke var basert på glede eller optimisme...men

heller tvangshandlinger utført for å skape avstand til selve problemet:

Meg. Ensomheten. Sosialfobien.

Gjennomgikk denne perioden med flytting, oppussing av

både ny og gammel leilighet,

masse overtid på jobben......sto på som en gal hele tiden.

Energistrømmen overgikk alt jeg overhodet kan

huske å ha hatt tidligere.

Til jeg våknet en dag og lurte på hva jeg drev på med..?

Hele boblen eksploderte med et drønn, og alt virket

med ett helt meningsløst og idiotisk. (igjen..)

Trodde jeg at jeg kunne rømme fra meg selv?

Lurer litt på om det er dette man på fagspråket

definerer som en såkalt manisk periode?

Dersom dette er tilfelle, og mine refleksjoner

i retning av en ellers forflatet depressiv sinnstilstand

legges til grunn, må jeg kanskje innse at dette er iferd med

å utvikle seg til noe man ikke kan klare å vinne over

ved egen hjelp..?

Har tidligere omtalt mine to barn, som i denne sammenhengen

har vært min store trøst og "sorgeslukker" opp gjennom

tiden. I tiillegg til å aktivisere tankemønsteret mitt på andre fronter,

har de også fungert som "anstand" i diverse sosiale

sammenhenger, og på den måten hjulpet meg igjennom en tildels

"normal" aktiv hverdag.

Dette fungerer heller ikke lenger.

Dessverre.

Misforstå meg rett : Det er klart jeg fremdeles er glad i dem,

og at tilværelsen virker lettere i deres nærvær...men en følelse av

å KUN eksistere , eller leve gjennom dem er iferd med å spise

opp det siste jeg har av selvfølelse.....kjennes ut som om de tar med

seg en bit av meg hver gang de reiser hjem....

Og jeg....jeg vet ikke hvilken bit som blir den siste....?

Føler ikke at jeg lenger har noe å gi dem, og er redd for at

dette på sikt vil føre til at jeg mister dem.....

De eneste jeg har.....

Kan ikke miste dem.

Det ser ut som eneste muligheten er å bite i det sure eplet...

og søke hjelp...igjen.

Håper bare jeg klarer å finne styrke nok i meg selv til å takle

de følelsemessige og praktiske omveltninger som måtte komme....

Gi meg styrke.

[rodell]

Det høres ut som du så absolutt trenger hjelp for å få kontroll på problemene og bli bedre. Når medisiner har hjulpet så mange andre, så kan de hjelpe deg også. Men du må ville det selv!

[marionette1365380537]

Kjære deg...

Vondt å høre at du er ute og kjører igjen.. det er sånn jeg har det også. Vondt i perioder, så masse energi...føler jeg kan klare alt..faller så sammen igjen.

Fått en bipolar type2 diagnose, dvs depresjoner og hypomani.. kanskje stemmer det på deg også??

Dette er vicca, men med annet nick.. Kan ikke skrive mer akkurat nå, men jeg håper du føler deg litt bedre i dag..

Ikke gi opp, TRISTIAN!!

Klemmer fra

[Gjest Ikke like lett nei]

Husker ikke fra sist du var her inne, om du fikk noen diagnose. Men sliter du med noe stemningsgreier, opp og ned, så kanskje feks Lamictal kan være verdt å prøve. Den brukes der depresjonen er mest fremtredende. Er egentlig en epilepsimedisin.

Men søke hjelp burde du. Jeg er i en vanskelig fase selv,hvor jeg hele tiden vurderer å prøve en ny medisin. Menjeg har så mange kilo jeg helst skulle gå ned før jeg begynner på ny medisin. Orker ikke bli enda fetere. Men noe må snart gjøres.

Skal gjennom en slags stoffskifteundersøkelse på sykehuset. Kanskje det kan gi svar på noe. Det ville jo være fint. Men håpet er ikke overveldende etter flere år med problemer.

Dårlig samvittighet overfor ungene, som nå er tenåringer, og har levd i flere år med en mor som ikke orker alt det andre mødre gjør, er det verste. Prøver å forklare så godt jeg kan, og gi kjørlighet, omsorg og positiv oppbacking når jeg har gode dager. Men om det veier opp for de dagene jeg er nede, vet jeg jo ikke.

Vi får stå på! Lykke til du også.

Nå sitter jeg inne alene, fordi jeg ikke orket være med på det familien skulle. Er selskapssyk på randen til desperat, men orker ikke kontakte noen. Hvem orker være sammen med ei deppa kjerring når det er sol og sommer og alle skal ut og ha det bra med latter og skrål. Så jeg sitter for meg selv, bare i selskap med VG (og gråten i halsen da), og venter på bedre tider.

[TRISTIAN]

Det høres ut som du så absolutt trenger hjelp for å få kontroll på problemene og bli bedre. Når medisiner har hjulpet så mange andre, så kan de hjelpe deg også. Men du må ville det selv!

Hei:-)

Jeg er klar over at viljen er et vesentlig moment i sammenhengen, men problemet er stabiliteten...det jeg har av lyst, vilje og energi den ene dagen er som blåst bort den neste...

Av samme grunn er jeg ute av stand til å f.eks. legge ut på en fjorten dagers ferietur som krever stadige tiltak og engasjement.

Stoler ikke nok på meg selv utover et visst tidsrom....

Hvis jeg f.eks. skulle få time hos psykolog igjen om..tre uker, vet jeg ikke om jeg kommer til å være innstilt på å møte opp den dagen....?

Viljen er der, men bare sånn ca. annenhver dag...?

[rodell]

Hei:-)

Jeg er klar over at viljen er et vesentlig moment i sammenhengen, men problemet er stabiliteten...det jeg har av lyst, vilje og energi den ene dagen er som blåst bort den neste...

Av samme grunn er jeg ute av stand til å f.eks. legge ut på en fjorten dagers ferietur som krever stadige tiltak og engasjement.

Stoler ikke nok på meg selv utover et visst tidsrom....

Hvis jeg f.eks. skulle få time hos psykolog igjen om..tre uker, vet jeg ikke om jeg kommer til å være innstilt på å møte opp den dagen....?

Viljen er der, men bare sånn ca. annenhver dag...?

Det er jo ett kjent fenomen at tiltakslyst og energi går opp og ned som en jojo i depressive perioder. Men det går an å ta seg selv i nakken allikevel. Det er ikke lett, men når man først kommer i gang...

[frosken]

Hei:-)

Jeg er klar over at viljen er et vesentlig moment i sammenhengen, men problemet er stabiliteten...det jeg har av lyst, vilje og energi den ene dagen er som blåst bort den neste...

Av samme grunn er jeg ute av stand til å f.eks. legge ut på en fjorten dagers ferietur som krever stadige tiltak og engasjement.

Stoler ikke nok på meg selv utover et visst tidsrom....

Hvis jeg f.eks. skulle få time hos psykolog igjen om..tre uker, vet jeg ikke om jeg kommer til å være innstilt på å møte opp den dagen....?

Viljen er der, men bare sånn ca. annenhver dag...?

Hei Tristian!

Jeg har vanskelig for å forstå at du evt. ikke skulle klare å møte opp til avtalte timer hos en behandler.

Dersom du mener at du trenger behandling, må du kunne klare å holde fast ved beslutningen om å gjennomføre behandlingen - dvs. møte opp til avtalte timer. Man trenger ikke ha lyst til å møte, eller mene at det er noen vits - man møter kort og godt opp fordi det er ledd i en plan for å få et bedre liv... og så etter en stund evaluerer man hvorvidt dette er meningsfylt å holde på med eller ikke.

Mener du at du trenger behandling?