Bedre etter terapi?

[mari123]

Hei.

Jeg er en 22 år gammel jente som over lengre tid har følt meg nedfor. Var hos lege i desember 02, og fikk rekvisisjon til psykolog, grunnet lettere depresjon. Jeg vegrer meg imidlertid svært for å gå. Ikke fordi jeg er redd samtale, men fordi jeg frykter at jeg skal finne ut at problemene jeg har ikke lar seg løse, at det jeg sliter med "er meg" og ikke kan gjøres noe med. F.eks at jeg føler meg distre, lite konsentrert, uengasjert, vanskeligheter med å argumentere i diskusjoner/samtaler osv. En god venninne gikk i terapi for litt siden, og anbefaler dette sterkt. Men jeg ser på våre problemer svært ulikt. Når det gjaldt henne var det tydelig for omverdenen at grunnene lå utenfor henne. Nå er hun mer tilbake til sitt "gode gamle jeg". Jeg derimot, føler dette er "Meg", og at jeg ikke har noe å jobbe mot. Ser ikke hvordan ting kan bli bedre så lenge jeg er meg. Jeg frykter dessuten at jeg pga dårlig hukommelse, distréhet osv, ikke skal dra skikkelig nytte av terapien, at jeg ikke vil komme noe sted. Er i forbindlese med dette også redd for at en evt terapeut skal bli oppgitt over meg, at jeg ikke har tanker nok, eller ord til å beskrive det som plager meg. Atvedkommende skal se hvordan/hvem jeg er, og ikke like det.

Legen sa dessuten noe som på et vis skremte meg, nemlig at man må skrive et presentasjonsbrev, der det er om å gjøre å "selge seg selv" som pasient. Det er jo ikke det letteste når man har et skrantende selvbilde!

Jeg vet så godt at jeg sikkert bør gå, at det sikkert vil gjøre godt osv.Men frykten for at det ikke vil skape noen forandring er så stor.

Vet ikke helt hva jeg skal spørre om. Trenger kanskje bare motivasjonen til å tørre å gå.

på forhånd takk,

mari

[firebird1365380441]

På bakgrunn av egne erfaringer og dessuten mange andres erfaringer, vil jeg råde deg til å i det minste forsøke samtaleterapi. Give it a try!

Du vet jo ikke om det vil fungere før du har prøvd.

Kanskje du kan skrive ut innlegget ditt her og ta det med til første time hos psykologen?

Usikkerheten rundt det å gå i behandling med hensyn til framtidsutsikter, bedring, samtale emne m.m ser jo ut til å omtrent ta i fra deg både mot og motivasjon.

Kanskje nettopp derfor er det en god grunn til å oppsøke enten psykolog eller psykiater.

Du kan jo ikke vite om det du "lider" av kan gjøres noe med før du har vært til behandling en stund.

De fleste, uansett diagnose, kan få hjelp av å gå i terapi- kanskje i kombinasjon med medikamenter.

Hos de aller, aller fleste , kan situasjonen forbedres. Men du bør ha in mente at en ikke kan "helbredes" kun fra behandlerens sin side. En må være villig til å jobbe med seg selv sammen med behandleren.

Det kan være beinhardt og deprimerende , men på sikt vil det som oftest gi positive resultater.

Jeg har aldri hørt om at en må skrive et "presentasjons brev" om seg selv før en skal til psykolog/psykiater.

Kan ikke huske at det var noe slikt da jeg begynte i terapi - men det er jo snart 12-13 år siden.

I så fall synes jeg dette innlegget du skrev her er et veldig godt bilde på hva du strever med.

Som sagt, jeg synes du bør forsøke terapi...

Hvis du føler at det slettes ikke passer for deg, kan du diskutere andre behandlingsalternativer, enten med fast legen din eller med en psykolog.

Uansett hva du bestemmer deg for å gjøre, så ønsker jeg deg lykke til videre.

Med Vennlig Hilsen

[Gjest Stjernemor]

Tror du burde gi det et forsøk!

Det du har skrevet er er jo faktisk enf orm for presentasjonsbrev! Spe på med noen praktiske opplysninger i tillegg, som jobb, skole, arbeidsledig, familieforhold og andre relevante ting.

Legene pleier jo vel forresten skrive en henvisning,hvor de beskriver litt av pasientens problemer. Jeg har aldri behøvd skrive noe presentasjonsbrev. Men kanskje det er fordi det er større pågang der du bor enn her hos meg. Jeg fikk time hos en med trygdefradrag etter et halvt års ventetid.

Lykke til iallefall!

[Gjest Magna]

På bakgrunn av egne erfaringer og dessuten mange andres erfaringer, vil jeg råde deg til å i det minste forsøke samtaleterapi. Give it a try!

Du vet jo ikke om det vil fungere før du har prøvd.

Kanskje du kan skrive ut innlegget ditt her og ta det med til første time hos psykologen?

Usikkerheten rundt det å gå i behandling med hensyn til framtidsutsikter, bedring, samtale emne m.m ser jo ut til å omtrent ta i fra deg både mot og motivasjon.

Kanskje nettopp derfor er det en god grunn til å oppsøke enten psykolog eller psykiater.

Du kan jo ikke vite om det du "lider" av kan gjøres noe med før du har vært til behandling en stund.

De fleste, uansett diagnose, kan få hjelp av å gå i terapi- kanskje i kombinasjon med medikamenter.

Hos de aller, aller fleste , kan situasjonen forbedres. Men du bør ha in mente at en ikke kan "helbredes" kun fra behandlerens sin side. En må være villig til å jobbe med seg selv sammen med behandleren.

Det kan være beinhardt og deprimerende , men på sikt vil det som oftest gi positive resultater.

Jeg har aldri hørt om at en må skrive et "presentasjons brev" om seg selv før en skal til psykolog/psykiater.

Kan ikke huske at det var noe slikt da jeg begynte i terapi - men det er jo snart 12-13 år siden.

I så fall synes jeg dette innlegget du skrev her er et veldig godt bilde på hva du strever med.

Som sagt, jeg synes du bør forsøke terapi...

Hvis du føler at det slettes ikke passer for deg, kan du diskutere andre behandlingsalternativer, enten med fast legen din eller med en psykolog.

Uansett hva du bestemmer deg for å gjøre, så ønsker jeg deg lykke til videre.

Med Vennlig Hilsen

Jeg støtter de andre svarene du har fått ift. å skrive ut det du har skrevet her.

Jeg vil også gi deg det rådet å gjøre noe nå istedet for å vente. Livet ditt endrer seg med alderen.

Kanskje du etablerer deg og får barn osv. etterhvert. Da er det 10 ganger tyngere å dra igang med terapi.

I tilleg er det slik de problemene du har nå kan være til å leve med, men reaksjonsmåtene dine kan være slik at probemene baler på seg når du møter prøvelser senere i livet.

Jeg var selv på jakt etter hjelp i din alder, men dengangen for 30 år siden var psykiatriske hjelpetjenesten lite utbygd.

Derfor har mine problemer blitt "liggende" og har vokst seg store med årene.

De fleste tenker også det at problemene kanskje ikke er "store" nok...Ikke uvanlig...

Derfor la psykologen vurdere dette og sett igang å presentere problemet ditt.