Deprimert på fest...

[Gjest Kunne forutsett det]

Når en er deprimert er det lurt ikke å isolere seg har en jo lært.

Og heller ikke er det lurt å være sammen med folk som er som en selv hele tiden, altså andre som sliter psykisk.

Så på fest gikk jeg igår. Flink. Men triste mennesker er jo bare i veien. Går ikke lang tid før spørsmålet kommer: Så stille du er i dag da?

Faen, så teite folk er. Kan de ikke prøve å holde kjeft. Tror de folk er stille uten grunn eller? Behøver vel ikke legge sten til byrden.

Sitter der med gråten i halsen da, resten av kvelden, før en stikker hjem som førstemann. Enda et bevis på at en ikke fungerer. Føler seg helt jævlig.

Tross alt er det lettere (om ikke mer oppbyggelig) å være sammen med folk som ikke forventer at du skal underholde og jodle av glede hele tiden. Og det blir jo stort sett andre deprimerte eller engstilge personer.

Det er farlig å være alvorlig tydeligvis! Æsj!

Noen som kjenner igjen dette festmarerittet? ER jo ihvertfall umulig å få festhumør etter et slik spørsmål!

Hva svarer dere når folk sier slikt på fest forresten?

[Mimmy]

Nei, tror ikke folk tror at folk er stille uten grunn! Vedkommende

som sa "så stille du er i dag"

kom vel egentlig indirekte med et velment "spørsmål" om hvordan du hadde det, om enn litt innpåslitent, kanskje....!

Men jeg skjønner også din reaksjon, har den tidvis selv, men du kan bare ikke forvente eller bygge opp den holdning i deg selv, om at folk flest kan noe særlig om psykiske lidelser, eller viser interesse for det. Da blir du bare skuffet, det blir å bygge et luftslott, på en måte.

Jeg syns også du var flink, som fant energi inne i deg selv, til å gå på den festen, og prøve å ha det moro. Neste gang blir det kanskje mere morsomt, du kan ikke gi deg, etterhvert så vil du sannsynligvis oppdage at det går an å glede seg over ting igjen. Men kanskje det var en litt for stor oppgave du påla deg, det å gå på den festen. Kanskje du skulle prøve noe litt mindre krevende til å begynne med, f.eks. gå på kino eller noe som ikke er altfor sosialt. En eller annen sport, f.eks. bowling, golf eller andre ting som heller ikke er så veldig sosiale, men der man møter andre folk.

Støtte og klem fra

[Åsemor]

Mens andre igjen lengter etter at noen skal spørre, hvorfor er du så stille i dag, og blir enda mer superdeppa av at folk ikke bryr seg med å spørre.

Det er ikke lett å vite hvordan man skal forholde seg til andre folk bestandig.

[Gjest T-Puss]

Jeg kjenner meg godt igjen. Hater å bli stilt det spørsmålet jeg også. Har mange ganger vært den første som har forlatt festen, så du er ikke alene!

[firebird1365380441]

Kjenner meg godt igjen i den beskrivelsen!

Hadde det ofte sånn før - var stille og innesluttet fordi jeg var deppa. Men på fester o.l trodde folk jeg var sur - det så sikkert sånn ut.

Husker at spesielt gutter kunne komme med kommentarer som "hva er det du er så sur for?" - selv om jeg ikke sa et kløyva ord.

Husker at det var slitsomt å ha det sånn hele tiden - jeg var dypt deprimert over mange år.

Nå er jeg mye bedre, men har funnet ut at hvis jeg er nedfor en dag, går jeg ikke på fest med mindre jeg kjenner de som er der godt.

Det er i alle fall bedre for meg. Ble ofte mer deppa av å gå på fest enn å holde meg hjemme, på grunn av at folk kom med ulike kommentarer.

Så du er i alle fall ikke alene om å ha det på den måten.

Håper du får det bedre med deg selv etterhvert.

Lykke til!

Med Vennlig Hilsen

[Gjest Kunne forutsett det]

Mens andre igjen lengter etter at noen skal spørre, hvorfor er du så stille i dag, og blir enda mer superdeppa av at folk ikke bryr seg med å spørre.

Det er ikke lett å vite hvordan man skal forholde seg til andre folk bestandig.

Jeg er normalt veldig glad for å bli spurt om hvordan jeg har det. Men da helst på tomannshånd, eller i trygge rammer.

Hadde vedkommende stilt meg et stille spørsmål så ingen andre hørte det hadde det vært greit, men i dette tilfellet ble det ble skrålet over bordet så alle kikket på meg. Og DET var vel det jeg reagerte mest på.

[Mimmy]

Jeg er normalt veldig glad for å bli spurt om hvordan jeg har det. Men da helst på tomannshånd, eller i trygge rammer.

Hadde vedkommende stilt meg et stille spørsmål så ingen andre hørte det hadde det vært greit, men i dette tilfellet ble det ble skrålet over bordet så alle kikket på meg. Og DET var vel det jeg reagerte mest på.

Ja, da skjønner jeg deg mye bedre. Det ville uansett vært bra, om vedkommende kunne ventet og stilt deg et spørsmål på tomannshånd....ble jo nesten mobbing på den måten som han/hun gjorde det! Det er uansett lovlig å være stille, uansett hvor mye fest det er. Andre kan jo også være stille av seg, uten at det nødvendigvis er noen depresjon som gjør det!

[Gjest tod]

Kjenner meg veldig godt igjen. Når jeg er deprimert føler jeg behov for å isolere meg fullstendig. Og i motsetning til hva enkelte naivt hevder, hjelper det absolutt ikke å tvinge seg selv til å være sosial; jeg opplever dette som noe ytterst slitsomt som forverrer tilstanden.

[Gjest asosial til tider]

Kjenner meg veldig godt igjen. Når jeg er deprimert føler jeg behov for å isolere meg fullstendig. Og i motsetning til hva enkelte naivt hevder, hjelper det absolutt ikke å tvinge seg selv til å være sosial; jeg opplever dette som noe ytterst slitsomt som forverrer tilstanden.

Jeg er helt enig! En bør ikke tvinge seg til å være sosial hvis en er "for langt nede i kjelleren". Det er innmari annstrengende å prøve å fungere normalt, når en egentlig er helt på bånn. Og det blir tydeligere for en at en ikke fungerer, når en man er i en sosial setting.

Men det gjelder å ikke isolere seg fullstendig likevel. Det er godt å ha venner når en kommer seg over den værste kneika! Det går f.eks. ann å sende en tekstmelding i ny og ne til venner. Gode venner vil forstå deg og kanskje tom. godta at du melder deg litt ut for en stund.