Sliter etter psykose

[Gjest sukksukk]

Jeg er manisk-deppresiv (nr.1) og sliter veldig med å godta det jeg sa og gjorde mens jeg var psykotisk/manisk i tre måneder. Det er en del ting jeg ikke husker i det hele tatt, mye jeg bare husker glimtvis og en del som jeg muligens husker litt for godt.

Jeg skammer meg så VELDIG og har panikk flere ganger om dagen, hvordan kunne jeg oppføre meg så tåpelig og så dumtdumtdumt? Jeg mistet skamvettet, hadde stor tro på meg selv og fortalte åpent om alle de ville ideene mine. Psykiateren min og vennene mine sier at jeg ikke trenger å ta ansvar for det jeg sa/gjorde mens jeg var psykotisk...men det er lettere sagt enn gjort. Jeg var tildels ikke til å kjenne igjen da jeg var psykotisk, men jeg beholdte ganke mye av meg selv også, f.eks. så beholdte jeg interessene mine...(som jeg har forpestet... da jeg forbinder dem med den psykotiske og latterlige meg). Det hadde på et vis vært enklere å forholde seg til hvis jeg totalt hadde forandret personlighet mens jeg var psykotisk...så kunne jeg sagt "det var ikke meg". På en måte skulle jeg ønske at jeg ikke husket noe, for det er så forb.... flaut å leve med det, men jeg har samtidig problemer med at en del episoder er helt borte fra hukommelsen.

Det er lett å miste selvrespekten etter en psykose/mani. (Har ikke vanskelig for å forstå at selvmord-statestikken er høy blant manisk-depressive, uten at jeg noen gang seriøst har tenkt på å ta livet mitt). Det gjelder å holde seg fast når skamvettet er tilbake i dobbel dose. "Det koster å være på topp"...og "de gale har det godt" sies det. Skulle ønske jeg kunne forbli manisk for resten av livet og aldri innse hvor latterlig jeg har oppført meg. Tja... jeg vet ikke jeg...

Noen andre her som sliter med lignende problem?

[soleil]

Du er ikke alene.

Når man er psykotisk er det som å ha et mareritt i våken tilstand. Du har ikke selv kontrollen. Det du sier og gjør i en slik tilstand er ikke noe som du "underbevisst" egentlig vil. Det er uten mål og mening.

De rundt deg forstår nok dette.

Jeg har vært i samme situasjon som deg. Har samme diagnose og har både sagt og gjort ting som jeg aldri ville gjort i frisk tilstand.

I begynnelsen skammet jeg meg mye og hadde vondt av de jeg hadde snakket stygt til og som jeg hadde angrepet fysisk. For meg hjalp det å snakke med de det gjaldt og å bearbeide tankene rundt dette med min behandler

For å komme over det som har skjedd under psykosen kan det hjelpe å gå igjennom med en behandler det som har skjedd.

Hvis du er redd for a noen ikke forstår hvorfor du var som du var da du var syk kan du forklare litt om sykdommen.

Som en lege sa til meg: "Da du gjorde og sa dette var du ikke _deg_".

[Gjest sukksukk]

Du er ikke alene.

Når man er psykotisk er det som å ha et mareritt i våken tilstand. Du har ikke selv kontrollen. Det du sier og gjør i en slik tilstand er ikke noe som du "underbevisst" egentlig vil. Det er uten mål og mening.

De rundt deg forstår nok dette.

Jeg har vært i samme situasjon som deg. Har samme diagnose og har både sagt og gjort ting som jeg aldri ville gjort i frisk tilstand.

I begynnelsen skammet jeg meg mye og hadde vondt av de jeg hadde snakket stygt til og som jeg hadde angrepet fysisk. For meg hjalp det å snakke med de det gjaldt og å bearbeide tankene rundt dette med min behandler

For å komme over det som har skjedd under psykosen kan det hjelpe å gå igjennom med en behandler det som har skjedd.

Hvis du er redd for a noen ikke forstår hvorfor du var som du var da du var syk kan du forklare litt om sykdommen.

Som en lege sa til meg: "Da du gjorde og sa dette var du ikke _deg_".

Tusen takk for svar! Hyggelig at noen har overskudd til å svare på inleggene her! godt å høre at noen vet hva jeg snakker om, samtidig som jeg IKKE unner noen å ha det sånn.

Har tenkt å spørre om journaler og gå gjennom de når jeg endelig får en fast psykolog. Men ventelistene er jo lange. Har snakket med de rundt meg, det virker som om ingen bærer nag til meg og de forstår at jeg har vært veldig sjuk. De kan bare ikke forstå hvorfor jeg er så streng med meg selv, hvorfor jeg ikke bare kan komme meg videre. Ja...men hvor skal jeg? hvem er jeg? hvorfor er jeg? Alt virker helt meningsløst, jeg klarer ikke å finne noe mål som er verd å kjempe for.ahhh! Denne depresjonen vil aldri gå over, hvis det nå er en depresjon da...depresjoner pleier da å gå over sies det. Stemn.stab. og anti.dep. fungerer heller dårlig...tja, jeg vet jo ikke hvordan jeg hadde vært uten.

Bearbeide bearbeide, nei det er ikke lett. Jeg blir for kvalm og får pusteproblemer når jeg prøver å sette ord på ting. Og det er vanskelig å snakke når en har angst. Det er litt lettere å skrive, men jeg er så redd for at andre skal finne det jeg har skrevet, så jeg må kaste det med en gang. De rundt meg liker å analysere meg, men det er ikke alltid det er så gøy å bli analysert. Håper jeg får en superflink psykolog... tror det kan bli greit å snakke om ting med en person som jeg ellers ikke trenger å forholde meg til...og som jeg ikke behøver å beholde maska overfor.

Tror det er først når man har kommet seg opp fra den dypeste dalen av depresjonen, at man får noe særlig ut av psyko-terapi. Er man for langt nede er det vanskelig å tenke rasjonellt.

Håper det er sant at "tiden leger alle sår". NÅ skal jeg slutte å syte og bære meg!!!!!!!!!!!!!!!! og ta meg selv i nakken....(hvis jeg bare visste hvordan)

Lykke til til deg om du leser dette og takktakk for oppmerksomheten.

[soleil]

Tusen takk for svar! Hyggelig at noen har overskudd til å svare på inleggene her! godt å høre at noen vet hva jeg snakker om, samtidig som jeg IKKE unner noen å ha det sånn.

Har tenkt å spørre om journaler og gå gjennom de når jeg endelig får en fast psykolog. Men ventelistene er jo lange. Har snakket med de rundt meg, det virker som om ingen bærer nag til meg og de forstår at jeg har vært veldig sjuk. De kan bare ikke forstå hvorfor jeg er så streng med meg selv, hvorfor jeg ikke bare kan komme meg videre. Ja...men hvor skal jeg? hvem er jeg? hvorfor er jeg? Alt virker helt meningsløst, jeg klarer ikke å finne noe mål som er verd å kjempe for.ahhh! Denne depresjonen vil aldri gå over, hvis det nå er en depresjon da...depresjoner pleier da å gå over sies det. Stemn.stab. og anti.dep. fungerer heller dårlig...tja, jeg vet jo ikke hvordan jeg hadde vært uten.

Bearbeide bearbeide, nei det er ikke lett. Jeg blir for kvalm og får pusteproblemer når jeg prøver å sette ord på ting. Og det er vanskelig å snakke når en har angst. Det er litt lettere å skrive, men jeg er så redd for at andre skal finne det jeg har skrevet, så jeg må kaste det med en gang. De rundt meg liker å analysere meg, men det er ikke alltid det er så gøy å bli analysert. Håper jeg får en superflink psykolog... tror det kan bli greit å snakke om ting med en person som jeg ellers ikke trenger å forholde meg til...og som jeg ikke behøver å beholde maska overfor.

Tror det er først når man har kommet seg opp fra den dypeste dalen av depresjonen, at man får noe særlig ut av psyko-terapi. Er man for langt nede er det vanskelig å tenke rasjonellt.

Håper det er sant at "tiden leger alle sår". NÅ skal jeg slutte å syte og bære meg!!!!!!!!!!!!!!!! og ta meg selv i nakken....(hvis jeg bare visste hvordan)

Lykke til til deg om du leser dette og takktakk for oppmerksomheten.

Jeg var i familieterapi med min daværende kjæreste.

Familieterapeuten foreslo at vi skulle skrive et brev til hverandre om hva vi tenkte og følte rundt en spesiell hendelse som var vond og vanskelig for oss begge.(Ikke knyttet til psykosen)

Så skulle vi gå 10 minutter unna der vi bodde og brenne brevet.

Hvis vi igjen skulle snakke om dette vonde,- så skulle vi gå tilbake til det stedet hvor vi brant brevet.

Kanskje noe lignende kan hjelpe deg til å legge dette bak deg?

Håper du finner en god terapeut etter hvert og at du får det bedre.

[Gjest sukksukk]

Jeg var i familieterapi med min daværende kjæreste.

Familieterapeuten foreslo at vi skulle skrive et brev til hverandre om hva vi tenkte og følte rundt en spesiell hendelse som var vond og vanskelig for oss begge.(Ikke knyttet til psykosen)

Så skulle vi gå 10 minutter unna der vi bodde og brenne brevet.

Hvis vi igjen skulle snakke om dette vonde,- så skulle vi gå tilbake til det stedet hvor vi brant brevet.

Kanskje noe lignende kan hjelpe deg til å legge dette bak deg?

Håper du finner en god terapeut etter hvert og at du får det bedre.

Hei og tusen takk for svar og råd!

Jeg fikk en god nyhet i går, jeg trenger ikke vente lenge før jeg får psykiater! Jeg er visstnok den type pasient som vil bli prioritert! Gruer meg litt da...synes ikke det er så lett å snakke om de tinga jeg antagelig bør snakke om.

Vet du om det finnes noe tilbud om gruppeterapi for bipolare? Tror kanskje det hadde vært fint å kommet i kontakt med andre bipolare for å utveksle erfaringer og tips/råd om hvordan komme seg videre.

Ha en fin dag!

[soleil]

Hei og tusen takk for svar og råd!

Jeg fikk en god nyhet i går, jeg trenger ikke vente lenge før jeg får psykiater! Jeg er visstnok den type pasient som vil bli prioritert! Gruer meg litt da...synes ikke det er så lett å snakke om de tinga jeg antagelig bør snakke om.

Vet du om det finnes noe tilbud om gruppeterapi for bipolare? Tror kanskje det hadde vært fint å kommet i kontakt med andre bipolare for å utveksle erfaringer og tips/råd om hvordan komme seg videre.

Ha en fin dag!

Så fint at du raskt kommer i behandling!

Jeg vet dessverre ikke om noe gruppetilbud for bipolare.

Du får forhøre deg der du skal gå i behandling eller ved psyk. sykehus/poliklinikk.

(Eller kontakt [email protected] og hør om de vet om slike behandlingstilbud)

Jeg kunne godt tenkt meg å vært med i en slik gruppe selv ettersom jeg ikke går i ene-terapi lengre.

Det er kostnadseffektivt og sikkert også veldig interessant og givende med gruppeterapi, så hvem vet: kanskje er det et slik tilbud der du bor?

Hvis det ikke er et gruppeterapi der allerede kan du jo foreslå for din behandler at de kan prøve å få til et slikt tilbud. Eller i hvert fall prøve å finne ut av om det er interesse og muligheter for å få det til.

Sikkert mange andre i din situasjon som kunne hatt nytte av det. Koster ingenting å spørre.

Mulig vi treffes der en dag, da?

[Gjest sukksukk]

Så fint at du raskt kommer i behandling!

Jeg vet dessverre ikke om noe gruppetilbud for bipolare.

Du får forhøre deg der du skal gå i behandling eller ved psyk. sykehus/poliklinikk.

(Eller kontakt [email protected] og hør om de vet om slike behandlingstilbud)

Jeg kunne godt tenkt meg å vært med i en slik gruppe selv ettersom jeg ikke går i ene-terapi lengre.

Det er kostnadseffektivt og sikkert også veldig interessant og givende med gruppeterapi, så hvem vet: kanskje er det et slik tilbud der du bor?

Hvis det ikke er et gruppeterapi der allerede kan du jo foreslå for din behandler at de kan prøve å få til et slikt tilbud. Eller i hvert fall prøve å finne ut av om det er interesse og muligheter for å få det til.

Sikkert mange andre i din situasjon som kunne hatt nytte av det. Koster ingenting å spørre.

Mulig vi treffes der en dag, da?

Hei igjen!

Jeg skal forhøre meg med min behandler ang. gruppeterapi. Så skal jeg gi deg beskjed hvis jeg finner ut av noe!

Jeg vet at det finnes kognitiv gruppeterapi for folk som sliter generelt, men jeg vet ikke om gruppene settes sammen etter hvilken diagnose/ hvilke problemer folk sliter med.

Kanskje finnes det slike grupper tilknyttet de psykiatriske sykehusene i landet?

Ja, kanskje møtes vi i en slik gruppe en gang :-)