inn og ut

[forbrenner]

Vært innlagt igjen.

Fikk ultimatum, begynne så spise eller bli tvangsforet.

Det kommer jeg aldri til å kunne takle igjen. Det er et helvete.

Har nå gått med på å prøve spise hjemme. Vet ikke hvordan det blir å gå. Vil jo ikke. Vil jo så gjerne bli tynn. Sulte ihjel.

Alt virker bare så meningsløst.

Legen foreslo tildligere å prøve Svergie igjen. Men blir jo så flaut når jeg har vært to ganger og begge gangene takket nei til å fortsette behandling der.

Vet ikke hva som skjer vidre. Kjemper for å slippe flere innleggelser. Men det er vansklig. Veldig vansklig.

Ano

[Gjest Engelen33]

Vennen min.. blir noen få ord likevel.. jeg synes så absolutt at du burde prøve Sverige igjen. D.V.S. Jeg NØDER deg til å prøve igjen. Det er et ord jeg sjelden bruker, men mener jeg noe veldig sterkt.. så bruker jeg det. Sier noen det til meg så har jeg veldig vanskelig for å avstå.. si imot..

Vit at det er en SEIER for deg om du takker ja til plass i Sverige. Det er IKKE noe nederlag selv om det kan føles slik.. det som er nederlag er jo å la SF ta over..vinne..gang på gang. Både du og vi vet åssen det går om du selv skal fortsette i samme spor.. det går ikke, det sier du jo selv. Nei, takk ja til plassen og PRØV så hardt du kan!! Det blir kjempetøft, men du er ei TØFF jente så jeg tviler ikke et sekund på at du ikke vil klare det om du bare vil det godt nok.

Husk.. tenk at det er for din egen skyld denne gangen.. det er først DA du kan klare det.. DU må ville det selv..

Sier dette til deg fordi jeg er så innmari glad i deg, og jeg nekter å se på at ei så FLOTT jente på alle måter går til grunne på denne måten. (kan også være sta..og det å være sta kan også være positivt..ikke sant) Jeg bryr meg veldig mye om deg, så derfor har jeg skrevet som jeg har gjort nå.. jeg er SUR og SINT på hele SF'en som bare vil ødelegge!!

Jeg krysser alt jeg har for deg, og jeg gir ALDRI opp hverken DEG eller HÅPET!! Men det viktigste er jo at ikke du selv gir opp, for da kan jo ikke vi andre som er så glade i deg hjelpe..eller få lov til å gå den tunge og vanskelige veien "ut i det fri" sammen med deg.. kan vi vel?

*holder godt og lenge rundt forbrenner*

[forbrenner]

Vennen min.. blir noen få ord likevel.. jeg synes så absolutt at du burde prøve Sverige igjen. D.V.S. Jeg NØDER deg til å prøve igjen. Det er et ord jeg sjelden bruker, men mener jeg noe veldig sterkt.. så bruker jeg det. Sier noen det til meg så har jeg veldig vanskelig for å avstå.. si imot..

Vit at det er en SEIER for deg om du takker ja til plass i Sverige. Det er IKKE noe nederlag selv om det kan føles slik.. det som er nederlag er jo å la SF ta over..vinne..gang på gang. Både du og vi vet åssen det går om du selv skal fortsette i samme spor.. det går ikke, det sier du jo selv. Nei, takk ja til plassen og PRØV så hardt du kan!! Det blir kjempetøft, men du er ei TØFF jente så jeg tviler ikke et sekund på at du ikke vil klare det om du bare vil det godt nok.

Husk.. tenk at det er for din egen skyld denne gangen.. det er først DA du kan klare det.. DU må ville det selv..

Sier dette til deg fordi jeg er så innmari glad i deg, og jeg nekter å se på at ei så FLOTT jente på alle måter går til grunne på denne måten. (kan også være sta..og det å være sta kan også være positivt..ikke sant) Jeg bryr meg veldig mye om deg, så derfor har jeg skrevet som jeg har gjort nå.. jeg er SUR og SINT på hele SF'en som bare vil ødelegge!!

Jeg krysser alt jeg har for deg, og jeg gir ALDRI opp hverken DEG eller HÅPET!! Men det viktigste er jo at ikke du selv gir opp, for da kan jo ikke vi andre som er så glade i deg hjelpe..eller få lov til å gå den tunge og vanskelige veien "ut i det fri" sammen med deg.. kan vi vel?

*holder godt og lenge rundt forbrenner*

Takk, husk at jeg vil heller aldri gi deg opp, uansett.

*klemmer lenge*

[frosken]

Hva gjør at du har sagt nei til behandling i sverige? Synes ikke det spiller noen rolle at det er flaut at du har sagt nei før - det vesentlige er hvorfor du ikke vil - og om du evt. har endret oppfatning.

Hvor gammel er du blitt nå, forbrenner?

[forbrenner]

Hva gjør at du har sagt nei til behandling i sverige? Synes ikke det spiller noen rolle at det er flaut at du har sagt nei før - det vesentlige er hvorfor du ikke vil - og om du evt. har endret oppfatning.

Hvor gammel er du blitt nå, forbrenner?

Jeg er nå fylt 18 år.

Jeg har sagt nei fordi jeg ikke er motivert.

Klarer ikke åpne meg, slippe dem innpå meg heller.

Sliter med det.

Takk for svar frosken.

Klem fra Ano

[goliane]

Kjære forbrenner.

Du er 18 år. Myndig!

Da er det på tide du tar ansvar for eget liv.

En begynnelse kan være å "snuse" på opplegget i Sverige en gang til. Det er aldri flaut å gjøre om en avgjørelse, særlig ikke hvis omgjørelsen viser seg å være klok.

Å sulte ihjel - det er å la sykdommen vinne. Det vil du vel ikke? DU må ta styringa på livet ditt, ikke sykdommen.

Kom igjen! Dette greier du! Vi er mange her inne som heier på DEG!

[Singularity]

*klem*

[frosken]

Jeg er nå fylt 18 år.

Jeg har sagt nei fordi jeg ikke er motivert.

Klarer ikke åpne meg, slippe dem innpå meg heller.

Sliter med det.

Takk for svar frosken.

Klem fra Ano

Men krever de at du skal klare å åpne deg? Stiller de bestemte vilkår for å ta deg inn?

Jeg synes det er trist å tenke på at hele ungdomstiden din ser ut til å ha gått med til å være alvorlig syk - lurer på hva som skal til for at du klarer å skifte kurs.

Har du noen som helst slags ide til hva som kan hjelpe deg videre?

PS. Synes i utgangspunktet at det er bra at du velger å forsøke å spise frivillig i stedenfor å bli tvangsmatet - og likeledes synes jeg det er bra at du heller vil være utenfor enn innenfor institusjoner... Men hva slags behandling og aktiviteter kan hjelpe deg et skritt videre? DS

[forbrenner]

Men krever de at du skal klare å åpne deg? Stiller de bestemte vilkår for å ta deg inn?

Jeg synes det er trist å tenke på at hele ungdomstiden din ser ut til å ha gått med til å være alvorlig syk - lurer på hva som skal til for at du klarer å skifte kurs.

Har du noen som helst slags ide til hva som kan hjelpe deg videre?

PS. Synes i utgangspunktet at det er bra at du velger å forsøke å spise frivillig i stedenfor å bli tvangsmatet - og likeledes synes jeg det er bra at du heller vil være utenfor enn innenfor institusjoner... Men hva slags behandling og aktiviteter kan hjelpe deg et skritt videre? DS

Ikke åpen var helt det riktige ordet, men at jeg skulle kunne svare på spørsmålene de spurte(ikke bare si, "vet ikke"), de måtte føle at de nådde inn til meg litt for å kunne fortsette. Men det var jeg som sa nei, de ville prøve vidre.

Jeg går til behandling her jeg bor, som jeg har gjort i 5 år.

Problemet ligger vel litt på min motivasjon og at jeg ikke vil behandles fordi jeg ikke føler meg syk.

Takk igjen for svar, frosken.

Ano

[forbrenner]

*klem*

*reklem*

Ano

[forbrenner]

Kjære forbrenner.

Du er 18 år. Myndig!

Da er det på tide du tar ansvar for eget liv.

En begynnelse kan være å "snuse" på opplegget i Sverige en gang til. Det er aldri flaut å gjøre om en avgjørelse, særlig ikke hvis omgjørelsen viser seg å være klok.

Å sulte ihjel - det er å la sykdommen vinne. Det vil du vel ikke? DU må ta styringa på livet ditt, ikke sykdommen.

Kom igjen! Dette greier du! Vi er mange her inne som heier på DEG!

Takk for svar, goliane.

Klem fra Ano

[frosken]

Ikke åpen var helt det riktige ordet, men at jeg skulle kunne svare på spørsmålene de spurte(ikke bare si, "vet ikke"), de måtte føle at de nådde inn til meg litt for å kunne fortsette. Men det var jeg som sa nei, de ville prøve vidre.

Jeg går til behandling her jeg bor, som jeg har gjort i 5 år.

Problemet ligger vel litt på min motivasjon og at jeg ikke vil behandles fordi jeg ikke føler meg syk.

Takk igjen for svar, frosken.

Ano

Tenker du at andre anorektikere heller ikke er syke? Synes du at man ikke skal behandle dem dersom de selv ikke er motivert?

Hvorfor ønsket du ikke å fortsette behandlingen i Sverige?

[forbrenner]

Tenker du at andre anorektikere heller ikke er syke? Synes du at man ikke skal behandle dem dersom de selv ikke er motivert?

Hvorfor ønsket du ikke å fortsette behandlingen i Sverige?

Nei, jeg synes anorektiker er syke, svært syke.

Men jeg føler ikke at _jeg_ er syk.

Jeg ville ikke fortsette fordi jeg ikke er motivert og ikke jeg vil ta noen andres plass(f.eks noen som er motivert og trenger plassen).

Alt er et ork. Er flere grunner også.

[null]

Kjære forbrenner!

Jeg skriver "kjære", for på mange måter føler jeg at jeg kjenner deg litt. Var tidligere inne på sf-forumet, og selv om jeg ikke har skrevet så mye, har jeg fulgt med på hva andre har skrevet.

Selv har jeg hatt anoreksi i flere år, og da vi er jevnaldrende, kjenner jeg meg igjen i veldig, veldig mye av det du skriver. Også jeg har vandret inn og ut av forskjellige avdelinger i flere år : inn og ut, frem og tilbake men stadig ikke kommet noen vei som helst.

Nå har jeg fått et behandlingstilbud i Sverige. Første gangen jeg ble tilbudt det, takket jeg nei, med de samme argumentene du bruker. Så gikk det noen måneder, og jeg fikk tilbudet på nytt. Denne gangen ble det et slags ultimatum nærmest: enten Sverige eller nok en gang et opphold på sykehus her i Norge.

Jeg valgte å si ja til tilbudet fra BUAS, selv om jeg ikke akkurat følte meg toppmotivert.Men som psykiateren min sa: ingenting å tape, alt å vinne.

De er dyktige i Sverige, ihvertfall ved den klinikken jeg får behandling. Alt er så annerledes. Allikevel vet jeg ikke om jeg med hånden på hjertet kan si at jeg føler meg KJEMPEMOTIVERT hele tiden, men det er det ingen som krever at man skal være. Å ha en spiseforstyrrelse er å lide av "ambivalenssyken" - i det ene øyeblikket vil man, fortjener man, i neste øyeblikk føler man seg som verdens mest verdiløse person og vil bare rømme fra alt og alle.

Slik er det fremdeles for meg. Ingen ville finne på å kalle meg "frisk" idag, verken fysisk eller psykisk, og jeg vet heller ikke om jeg tør å satse 100% på å bli såkalt frisk, men opplegget i Sverige forandrer noe i meg som jeg tror bare er til det positive.

Jeg har flere opphold i nabolandet foran meg, og går samtidig i terapi her hjemme. Det er tøft, slitsomt - allikevel vil jeg oppfordre deg på det sterkeste til å prøve. Om så bare for å komme litt bort fra hverdagen din, fra rutiner, få litt pusterom uten alt (og alle) det vante.

Om du ikke tør helt å bli frisk, tør du i det minste å forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen?

vennlig hilsen null

[forbrenner]

Kjære forbrenner!

Jeg skriver "kjære", for på mange måter føler jeg at jeg kjenner deg litt. Var tidligere inne på sf-forumet, og selv om jeg ikke har skrevet så mye, har jeg fulgt med på hva andre har skrevet.

Selv har jeg hatt anoreksi i flere år, og da vi er jevnaldrende, kjenner jeg meg igjen i veldig, veldig mye av det du skriver. Også jeg har vandret inn og ut av forskjellige avdelinger i flere år : inn og ut, frem og tilbake men stadig ikke kommet noen vei som helst.

Nå har jeg fått et behandlingstilbud i Sverige. Første gangen jeg ble tilbudt det, takket jeg nei, med de samme argumentene du bruker. Så gikk det noen måneder, og jeg fikk tilbudet på nytt. Denne gangen ble det et slags ultimatum nærmest: enten Sverige eller nok en gang et opphold på sykehus her i Norge.

Jeg valgte å si ja til tilbudet fra BUAS, selv om jeg ikke akkurat følte meg toppmotivert.Men som psykiateren min sa: ingenting å tape, alt å vinne.

De er dyktige i Sverige, ihvertfall ved den klinikken jeg får behandling. Alt er så annerledes. Allikevel vet jeg ikke om jeg med hånden på hjertet kan si at jeg føler meg KJEMPEMOTIVERT hele tiden, men det er det ingen som krever at man skal være. Å ha en spiseforstyrrelse er å lide av "ambivalenssyken" - i det ene øyeblikket vil man, fortjener man, i neste øyeblikk føler man seg som verdens mest verdiløse person og vil bare rømme fra alt og alle.

Slik er det fremdeles for meg. Ingen ville finne på å kalle meg "frisk" idag, verken fysisk eller psykisk, og jeg vet heller ikke om jeg tør å satse 100% på å bli såkalt frisk, men opplegget i Sverige forandrer noe i meg som jeg tror bare er til det positive.

Jeg har flere opphold i nabolandet foran meg, og går samtidig i terapi her hjemme. Det er tøft, slitsomt - allikevel vil jeg oppfordre deg på det sterkeste til å prøve. Om så bare for å komme litt bort fra hverdagen din, fra rutiner, få litt pusterom uten alt (og alle) det vante.

Om du ikke tør helt å bli frisk, tør du i det minste å forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen?

vennlig hilsen null

Kjære null(liker ikke kalle deg det).

Takk for at du tok deg tiden til å skrive svar til meg.

Ja, de er dyktige der jeg også var i Svergie via BUAS. Det er vel mer meg selv det står på.

Hva som blir å skje fremover vet jeg ikke. Har "kniven på stupen", om du skjønner.

Håper du får det bedre snart.

Klem fra Ano

[frosken]

Nei, jeg synes anorektiker er syke, svært syke.

Men jeg føler ikke at _jeg_ er syk.

Jeg ville ikke fortsette fordi jeg ikke er motivert og ikke jeg vil ta noen andres plass(f.eks noen som er motivert og trenger plassen).

Alt er et ork. Er flere grunner også.

Jeg har flere ganger undret meg over at du som stadig skriver så omsorgsfulle svar til andre, har så liten evne til å vise omsorg for deg selv...

Det virker som du trenger behandlingsplass i Sverige, men at en av grunnene til at du sier nei er at du stadig "baktaler" deg selv og nærmest ikke synes du fortjener behandling og hjelp...

Har du noen ide til hva som kunne gjøre at du orket å gjennomføre et behandlingsopplegg i Sverige?

[frosken]

Kjære forbrenner!

Jeg skriver "kjære", for på mange måter føler jeg at jeg kjenner deg litt. Var tidligere inne på sf-forumet, og selv om jeg ikke har skrevet så mye, har jeg fulgt med på hva andre har skrevet.

Selv har jeg hatt anoreksi i flere år, og da vi er jevnaldrende, kjenner jeg meg igjen i veldig, veldig mye av det du skriver. Også jeg har vandret inn og ut av forskjellige avdelinger i flere år : inn og ut, frem og tilbake men stadig ikke kommet noen vei som helst.

Nå har jeg fått et behandlingstilbud i Sverige. Første gangen jeg ble tilbudt det, takket jeg nei, med de samme argumentene du bruker. Så gikk det noen måneder, og jeg fikk tilbudet på nytt. Denne gangen ble det et slags ultimatum nærmest: enten Sverige eller nok en gang et opphold på sykehus her i Norge.

Jeg valgte å si ja til tilbudet fra BUAS, selv om jeg ikke akkurat følte meg toppmotivert.Men som psykiateren min sa: ingenting å tape, alt å vinne.

De er dyktige i Sverige, ihvertfall ved den klinikken jeg får behandling. Alt er så annerledes. Allikevel vet jeg ikke om jeg med hånden på hjertet kan si at jeg føler meg KJEMPEMOTIVERT hele tiden, men det er det ingen som krever at man skal være. Å ha en spiseforstyrrelse er å lide av "ambivalenssyken" - i det ene øyeblikket vil man, fortjener man, i neste øyeblikk føler man seg som verdens mest verdiløse person og vil bare rømme fra alt og alle.

Slik er det fremdeles for meg. Ingen ville finne på å kalle meg "frisk" idag, verken fysisk eller psykisk, og jeg vet heller ikke om jeg tør å satse 100% på å bli såkalt frisk, men opplegget i Sverige forandrer noe i meg som jeg tror bare er til det positive.

Jeg har flere opphold i nabolandet foran meg, og går samtidig i terapi her hjemme. Det er tøft, slitsomt - allikevel vil jeg oppfordre deg på det sterkeste til å prøve. Om så bare for å komme litt bort fra hverdagen din, fra rutiner, få litt pusterom uten alt (og alle) det vante.

Om du ikke tør helt å bli frisk, tør du i det minste å forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen?

vennlig hilsen null

Synes du skrev et veldig ok innlegg til forbrenner :-)

Hadde vært interessant om du i en egen tråd skrev om behandlingsopplegget du er med på - og forsøkte å si noe om hva som er forskjellig fra den behandling du har fått i Norge. (Du trenger jo ikke gjøre det akkurat nå - men en dag du har tid og er inspirert!)

Håper du får stort utbytte av den behandling du mottar - etterhvert...

[goliane]

Kjære forbrenner!

Jeg skriver "kjære", for på mange måter føler jeg at jeg kjenner deg litt. Var tidligere inne på sf-forumet, og selv om jeg ikke har skrevet så mye, har jeg fulgt med på hva andre har skrevet.

Selv har jeg hatt anoreksi i flere år, og da vi er jevnaldrende, kjenner jeg meg igjen i veldig, veldig mye av det du skriver. Også jeg har vandret inn og ut av forskjellige avdelinger i flere år : inn og ut, frem og tilbake men stadig ikke kommet noen vei som helst.

Nå har jeg fått et behandlingstilbud i Sverige. Første gangen jeg ble tilbudt det, takket jeg nei, med de samme argumentene du bruker. Så gikk det noen måneder, og jeg fikk tilbudet på nytt. Denne gangen ble det et slags ultimatum nærmest: enten Sverige eller nok en gang et opphold på sykehus her i Norge.

Jeg valgte å si ja til tilbudet fra BUAS, selv om jeg ikke akkurat følte meg toppmotivert.Men som psykiateren min sa: ingenting å tape, alt å vinne.

De er dyktige i Sverige, ihvertfall ved den klinikken jeg får behandling. Alt er så annerledes. Allikevel vet jeg ikke om jeg med hånden på hjertet kan si at jeg føler meg KJEMPEMOTIVERT hele tiden, men det er det ingen som krever at man skal være. Å ha en spiseforstyrrelse er å lide av "ambivalenssyken" - i det ene øyeblikket vil man, fortjener man, i neste øyeblikk føler man seg som verdens mest verdiløse person og vil bare rømme fra alt og alle.

Slik er det fremdeles for meg. Ingen ville finne på å kalle meg "frisk" idag, verken fysisk eller psykisk, og jeg vet heller ikke om jeg tør å satse 100% på å bli såkalt frisk, men opplegget i Sverige forandrer noe i meg som jeg tror bare er til det positive.

Jeg har flere opphold i nabolandet foran meg, og går samtidig i terapi her hjemme. Det er tøft, slitsomt - allikevel vil jeg oppfordre deg på det sterkeste til å prøve. Om så bare for å komme litt bort fra hverdagen din, fra rutiner, få litt pusterom uten alt (og alle) det vante.

Om du ikke tør helt å bli frisk, tør du i det minste å forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen?

vennlig hilsen null

Du verden, null, for et interessant innlegg!

Opplegget du forteller om høres spennende ut.

Også interessante tanker det du skriver om å tørre å bli 100% frisk.

Hvorfor er det skummelt å bli frisk? Er det fordi spiseforstyrrelsen er blitt en livsstil?

Er det fordi det stilles andre krav til en "frisk" person enn til en som er "psyk"?

Høres ut som oppholdet i Sverige har vært positivt for deg. Kanskje vil du tørre å bli helt frisk hvis du fortsetter behandlingen der?

Noe null er du forresten ikke! Syns du er MEGET oppegående!

[forbrenner]

Jeg har flere ganger undret meg over at du som stadig skriver så omsorgsfulle svar til andre, har så liten evne til å vise omsorg for deg selv...

Det virker som du trenger behandlingsplass i Sverige, men at en av grunnene til at du sier nei er at du stadig "baktaler" deg selv og nærmest ikke synes du fortjener behandling og hjelp...

Har du noen ide til hva som kunne gjøre at du orket å gjennomføre et behandlingsopplegg i Sverige?

Tror det må være at jeg må få motivasjon, lyst til å leve.

Slik ting er nå og har lenge vært, gjør at jeg ikke vil leve. Et sterkt ønske om å forsvinne. Mange ting som ligger bak, ikke bare et ønske om å bli tynn, selv om det er jeg som fokusere på.

Ano

[frosken]

Tror det må være at jeg må få motivasjon, lyst til å leve.

Slik ting er nå og har lenge vært, gjør at jeg ikke vil leve. Et sterkt ønske om å forsvinne. Mange ting som ligger bak, ikke bare et ønske om å bli tynn, selv om det er jeg som fokusere på.

Ano

Jeg tror deg på ditt ønske om å forsvinne og tror ikke på noen måte at alt handler om vekt eller spising.

Når du har det slik og har hatt det i årevis, hva kan du da ha å tape på å prøve et noe annerledes behandlingsopplegg slik det kan virke som om finnes i Sverige?

Det er vel ikke det å bli "frisk" du ikke er motivert til - det er vel det å ha det slik som du forventer å ha det i ditt liv?

Hva med å bestemme seg for å gjøre et realt forsøk f.eks. i 6 måneder og så revurdere?

Du er blitt så gammel at du i større grad har rett til å bestemme over ditt eget liv og din egen kropp enn du hadde som barn og ungdom. Allikevel kunne jeg ønske at du hadde vært villig til å yte en innsats mht behandling - slik at du senere kunne få sjansen til å oppleve et noe annerledes liv...

Hvis jeg hade vært familien din, hadde jeg muligens følt at du kunne ytt en slik innsats for oss... Det sies som regel at man skal ville bli bedre for sin egen del, men hva med å holde ut for de andres del i noen måneder?