borderline

[gwenlith]

Jeg er en 24 år gammel jente diagnosert med borderline, men som man sier man er jo ikke diagnosen sin! Jeg har fått opp hjemmesiden min her på doktoronline, så bare kikk innom!

jeg prøver å lese så mye jeg kan om borderline. Kan anbefale new hope for borderline og lost in the mirror.

Jeg lurer på hva slags erfaringer andre på nettet har når det gjelder borderline. Mange synes folk med den lidelsen kan være manipulerende og slitsomme. Det kan sikkert være slik noen ganger, men da kommer det ofte av at man streber etter perfeksjon, å bli likt og ikke bli forlatt. Man prøver å kjempe med tomheten inne i seg. Noen ganger blir det så ille at alt annet føles bedre.

Jeg er kanskje kritisk mot andre, men de vet ikke hvor kritisk jeg er mot meg selv.

[Gjest tod]

En ting er at man ikke er diagnosen sin, en annen ting er at det fins mange varianter av borderline. Folk med temmelig ulike problemer kan, slik diagnosekriteriene er i dag, møte en borderlinediagnose. Man har vel gjerne to hovedvarianter av borderline, en utagerende manipulativ og en mer innadvendt form særlig kjennetegna av identitetsproblematikk.

[firebird1365380441]

En ting er at man ikke er diagnosen sin, en annen ting er at det fins mange varianter av borderline. Folk med temmelig ulike problemer kan, slik diagnosekriteriene er i dag, møte en borderlinediagnose. Man har vel gjerne to hovedvarianter av borderline, en utagerende manipulativ og en mer innadvendt form særlig kjennetegna av identitetsproblematikk.

Jeg har hatt borderline i nærmere 13 år nå( så vidt jeg kan huske) - type impulsiv. Var mye utagerende i en periode på mange år. Havnet i fengsel etter en voldsom utagerings episode inne på psykiatrisk avdeling.

Jeg var ei vanvittig sinna og desperat jente på den tida. Men en forandrer seg jo...heldigvis...

Er nå løslatt etter 3 år i fengsel og har opplevd en stor bedring mens jeg satt inne. Sprøtt, men sant!

Tror at for mange med den impulsive typen av borderline, så er stramme rammer og grenser , samt forutsigbarhet, en stor fordel når det gjelder å bli bedre. Vet ikke om det virker for alle med "impulsiv type", men det har i alle fall fungert for meg.

Føler ikke at jeg "er" diagnosen min lenger - det gjorde jeg nemlig tidligere.

Det tar tid å akseptere og godta at man har en såpass alvorlig lidelse , og det kan ta lang tid å bli friskere. Men jeg vet i alle fall at det er fullt mulig. En må "bare" ville ta i et tak selv. Det høres sikkert fjernt

ut, men det tok meg minst 10 år å skjønne det...

Jeg håper du vil fortsette å ha en så positiv innstillning til livet ditt som du har nå, gwenlith, det kan hjelpe deg kjempe mye!

Stå på!

Forsiktig klem -