redd meg selv

[en_nn]

Hei.

Jeg var her for en stund siden, men har vært borte en stund nå. Jeg er tilbake fordi jeg ikke har noen å dele dette med...

Jeg er blitt redd for meg selv. Bare den minste ting gjøre meg utrolig deprimert og stresset. Jeg er konstant langt nede og ser mørkt på det meste. Og bare den minste ting setter meg helt ut..

Jeg blir veldig nedfor, slik at det skremmer meg, blir stresset og får angstfølelser. Samtidig føler jeg at jeg ikke kan gjøre noenting for å endre på noe. Føler meg helt lammet. Slik at når jeg kommer hjem om dagen så får jeg ikke gjort noen ting. Har ingen overskudd til å gjøre noe. Men jeg føler meg også helt lammet og paralysert slik at det krever for mye å gjøre noe. Bare det å lage mat.

Dette skremmer meg. Ønsker nesten bare å forsvinne fra alt.

Jeg er redd.

[soleil]

Får du noen form for hjelp?

Hvis ikke må du oppsøke lege.

Det går ikke an å ha det slik!

Det går an å få det bedre og til og med få det bra. Men når du er kommet så langt ned spørs det om du trenger hjelp fra andre for å komme ovenpå igjen.

Krysser fingra for deg!

[en_nn]

Får du noen form for hjelp?

Hvis ikke må du oppsøke lege.

Det går ikke an å ha det slik!

Det går an å få det bedre og til og med få det bra. Men når du er kommet så langt ned spørs det om du trenger hjelp fra andre for å komme ovenpå igjen.

Krysser fingra for deg!

Jeg har fått noe hjelp. Gått til en sosionom på psykososial helsetjeneste. Men jeg føler at det bare blir snakk om hvordan jeg har hatt det siden sist, og mest prat om hvordan jeg takler mine studier og slikt.. Men det at jeg jobber veldig mye med mine studier og blir sliten av det, så er det ikke det som er problemet. Jeg synes studiene er spennende, men at jeg ofrer så mye for dem er vel mer en slags virkelighetsflukt inn i det faglige.

Så egentlig synes jeg ikke samtalene har hjulpet noe særlig. Dessuten så klarer jeg ikke å få helt frem hva jeg føler.

Når jeg forsøker å forklare hvordan det er, og det er ikke lett med ord, så virker det som hun tror at det er en spesiell hendelse eller noe som har utløst det eller at det er fordi jeg jobber mye. Men det er noe av problemet når jeg er der, at når hun spør hva som gjør at jeg føler meg slik så vet jeg egentlig ikke. Det er ikke noe spesielt som "trigger" det hver gang. Det bare blir slik. Og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å komme ut av det. Føler jeg begynner å miste litt kontrollen...

[soleil]

Jeg har fått noe hjelp. Gått til en sosionom på psykososial helsetjeneste. Men jeg føler at det bare blir snakk om hvordan jeg har hatt det siden sist, og mest prat om hvordan jeg takler mine studier og slikt.. Men det at jeg jobber veldig mye med mine studier og blir sliten av det, så er det ikke det som er problemet. Jeg synes studiene er spennende, men at jeg ofrer så mye for dem er vel mer en slags virkelighetsflukt inn i det faglige.

Så egentlig synes jeg ikke samtalene har hjulpet noe særlig. Dessuten så klarer jeg ikke å få helt frem hva jeg føler.

Når jeg forsøker å forklare hvordan det er, og det er ikke lett med ord, så virker det som hun tror at det er en spesiell hendelse eller noe som har utløst det eller at det er fordi jeg jobber mye. Men det er noe av problemet når jeg er der, at når hun spør hva som gjør at jeg føler meg slik så vet jeg egentlig ikke. Det er ikke noe spesielt som "trigger" det hver gang. Det bare blir slik. Og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å komme ut av det. Føler jeg begynner å miste litt kontrollen...

Har du prøvd medikamenter?

Kanskje hadde du hatt nytte av samtaler med psykolog eller psykiater.

[en_nn]

Har du prøvd medikamenter?

Kanskje hadde du hatt nytte av samtaler med psykolog eller psykiater.

Jeg er veldig skeptisk og redd for medikamenter...

Hun jeg prater med som er sosionom skal jo hjelpe meg videre til psykolog eller slikt om hun mener det er riktig, de har jo det der også.. Men det virker ikke som hun mener det er riktig.. Samtidig føler jeg at jeg bare kommer dit for å "koseprate" og ikke kommer noen vei...

[soleil]

Jeg er veldig skeptisk og redd for medikamenter...

Hun jeg prater med som er sosionom skal jo hjelpe meg videre til psykolog eller slikt om hun mener det er riktig, de har jo det der også.. Men det virker ikke som hun mener det er riktig.. Samtidig føler jeg at jeg bare kommer dit for å "koseprate" og ikke kommer noen vei...

Du får be om henvisning videre til psykolog eller psykiater.

Sosionomen blir ikke lei seg av den grunn. En vanlig sosionom har ingen behandler-kompetanse så det riktige er at du blir sendt videre.

Synd sosionomen ikke oppfatter/forstår selv at h*n ikke hjelper deg godt nok og henviser deg videre, men.