Dårlig samvittighet kveler meg

[Gjest Samvitthetsfull]

Lenge siden jeg var her inne, har hatt det forholdsvis bra i noen måneder. Men nå er både depresjonen og tvangstankene tilbake for fulgt, mest det sistnevnte.

Jeg sliter så fælt for tiden, fordi jeg ikke er glad i samboeren min mer. Følelsene har rett og slett bare kjølnet. Klart jeg er glad i ham, men kun som en venn.

Problemet er at jeg ikke har verken krefter, selvtillit eller mot nok til å gjøre det slutt. Jeg har fortalt om hva jeg føler, men jeg når liksom ikke helt fram. Han vil ikke miste meg, han tviholder på meg. Jeg kan ikke gå en meter utendørs uten at han holder meg i hånden. Og jeg klarer ikke å trekke hånden unna heller... For da får jeg så vanvittig dårlig samvittighet.

Straks jeg er blid eller gir han en klem (som en venn), så virker det som om han tror jeg er glad i ham igjen. Jeg vil selvsagt ikke ha fysisk kontakt med en jeg ikke har følelser for, men han vil ha fysisk kontakt med meg enda jeg ikke har følelser for ham. Han sier at når han har valgt seg en jente, så skal det vare livet ut, det går ikke an å miste følelser for noen. Men det er lett for ham å si.

Pga. dette så er som nevnt både depresjon og tvangssymptomer tilbake. Jeg er mye engstelig av meg, og denne angsten holdes i sjakk med tvangsritualer. Det sliter meg ut. Men jeg klarer ikke å gå ifra ham pga. min samvittighet. Vet jo at hvis jeg blir hos ham, så er jeg urettferdig overfor oss begge, men jeg tenker bare på evt. problemer typen min får hvis han blir alene, i stedet for å tenke på hva som skjer med meg. Jeg tenker f.eks. "tenk om han ikke klarer å finne seg en ny jente", "tenk om han flytter nærmere familien sin og må slutte i jobben her", tenk om han blir deprimert" osv.

Bør vel nevne at jeg forelsker meg lett i andre, og dette er vel et sikkert tegn på at mine følelser for ham er over. Han tiltrekker meg ikke lenger, jeg har funnet ut at vi rett og slett ikke passer sammen heller. Sånn har det vært i mange måneder. Jeg har hele tiden utsatt det å gjøre det slutt, men jeg blir bare sikrere og sikrere.

Men hvorfor klarer jeg ikke å gjøre det slutt? Jeg får snart et sammenbrudd hvis jeg ikke gjør noe (har for så vidt hatt et sammenbrudd i forrige uke, da jeg nesten hoppet utfor verandaen, men han fikk tak i meg).

Jeg lar alltid andre gå først, det er det som er problemet med meg. Hvordan skal jeg takle dette? Tenk om jeg blir enda mer deppa etter å ha gjort det slutt? Hvis jeg noen gang klarer å gjøre det slutt, da.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Men kanskje det er noen der ute som har et råd?

[Gjest lommelun]

Du bør lytte til dine egne følelser. Har du f.eks. prøvd å være borte fra ham en tid? "Du vet ikke hvor glad du er i noen før du har vært lenge borte fra dem" er det noe som heter...Jeg har det også sånn innimellom og da tar jeg meg en pause og gjør noe alene. F.eks. kino, vennebesøk eller går ut på restaurant og får koblet av litt. Få deg en hobby hvor du kan møte andre og få nye venner og litt annerledes hverdag. Det er viktig at du ikke føler samboeren din har helt makt over deg og din hverdag. Hvis han er så glad i deg som du sier så vil han nok gi deg litt tid for deg selv. Lykke til!

[Gjest Stjernemor]

Et godt råd er iallefall at du passer på å ikke få barn med han (om han skulle få 'lurt' deg til å ha sex).

Jobb med deg selv, slik at du gjør det slutt mens det er bare dere to det gjelder. DET er mitt råd.

[Gjest samvittighetsfull]

Du bør lytte til dine egne følelser. Har du f.eks. prøvd å være borte fra ham en tid? "Du vet ikke hvor glad du er i noen før du har vært lenge borte fra dem" er det noe som heter...Jeg har det også sånn innimellom og da tar jeg meg en pause og gjør noe alene. F.eks. kino, vennebesøk eller går ut på restaurant og får koblet av litt. Få deg en hobby hvor du kan møte andre og få nye venner og litt annerledes hverdag. Det er viktig at du ikke føler samboeren din har helt makt over deg og din hverdag. Hvis han er så glad i deg som du sier så vil han nok gi deg litt tid for deg selv. Lykke til!

Takk for svarene.

Gjett om jeg er glad for at vi ikke har barn sammen. Da hadde alt vært så mye vanskeligere.

Derimot eier vi en leilighet sammen, men det er vel ikke noe problem. Men det er tungt å tenke på alt som må ordnes opp i. Og da virker det så enkelt bare å la ting være som de er, slippe å tenke på alt som må gjøres. Men jeg blir jo ikke lykkeligere av det, ikke typen min heller. For han fortjener ikke en kjæreste som trekker seg unna hele tiden, og som ikke er skikkelig glad i ham. Han er nemlig så god og snill. Og de som er gode og snille fortjener å få masse kjærlighet tilbake, og det har jeg ikke så mye av akkurat nå. Ikke til ham, dessverre.

Vi har vært borte fra hverandre en del i sommer, og jeg må bare si at jeg synes det er deilig å være alene. Jeg savner ham liksom ikke.

Men huff, som samvittigheten gnager. Klarer ikke å la være å tenke på de gode stundene vi har hatt sammen... På livet vi har skapt sammen. Men uansett så har følelsene endret seg betraktelig... Hadde jeg bare vært litt mer selvsikker og ikke så sårbar. Hadde jeg bare kunnet stole på meg selv og mine egne ønsker. Men jeg er helt oppgitt, vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Klarer ikke åsåre andre! Det er det verste som kan skje for meg.