Nede for telling

[Gjest nedefortelling]

har 4 barn,de to eldste (12 og 13 år) har det vært masse fram og tilbake med på skolen. Eldstemann er klovn og uoppmerksom, nesteldste kommer stadig opp i konflikter og slagsmål fordi han ikke mestrer sosialt samspill.

Vært i kontakt med skole, BUP og barnevern i en årrekke. Vi er en to-kulturell familie, og far har hele tida nektet for at det er noe galt med hans barn, det er den norske skolen, det norske samfunnet osv. osv. som er det egentlige problemet, mener han - og har motarbeidet meg og skolen og BUP. Jeg får faktisk skylda for at det er som det er, fordi jeg mener det er noe galt som vi behøver hjelp med. Det er _det_ som skaper problemene mener far. Men noen år i hans hjemland avslørte for meg at også der er mine unger litt utenfor. Man kan ikke alltid skylde på kulturforskjeller når det oppstår kollisjoner.

_Omsider_ har nå BUP - på mitt initiativ, begynt å ta i betraktning muligheten for at det kan være ADHD el.lign. inne i bildet for ham som har vært innskrevet hos dem i mange år allerede. Spesialisten på bokstavdiagnoser sier dette ikke er uvanlig, at det kan ta flere år før riktig diagnose stilles fordi de ikke blir utredet nevrologisk med en gang. Vi er også inne på at kanskje også far har samme problemet. Han ble det etterhvert ble så umulig å bo i lag med at jeg tok barna og flyttet for ett år siden.

Nå er imidlertid saken den at _fordi_ jeg flyttet, nekter faren å gå inn på noen avtale med meg om barna. Barna er "selvfølgelig" velkomne hos ham - men bare når det passer far og bare så lenge de selv vil. Og det skal jo ikke mye grensesetting til fra fars side før de heller vil gå hjem. I tillegg nekter far å ta imot dem dersom de sier det er jeg som har sendt dem, det er bare når de selv har lyst at de er velkomne. Altså må jeg "manipulere" dem til å få lyst til å gå, og det er sjelden at alle ungene vil - uten tvang - samtidig. Så som regel er det alltid minst ett barn hjemme...hos mor.

Sitter akkurat nå og får telefon om at de kommer hjem fordi de ikke har lyst til å være hos faren lenger i dag. Han skal nemlig bort til en kamerat der de ikke vil være med.

Jeg er fullstendig utslitt etter ett år med døgnservice i tilstedeværelse siden de kommer hjem når som helst.Jeg vil tross alt også kunne være hjemme litt mens barna er hos faren og ikke tvinges til å gå gatelangs for å få tid for meg selv, uten barn. Er jeg hjemme, kommer de travende hjem når som helst, avhengig av været (gikk hjem fra stranda fordi det begynte regne) eller hans humør (pappa er sur) eller fordi de savner meg. Er jeg ute, har de ikke særlig valg når de har glemt nøkkel, men ofte har de nøkkel og bare låser seg inn og tilkaller meg via mobilen. Faren bare setter dem av utenfor døra og går sine egne veier.

Nå lurer jeg på om noen av dere andre har gode råd til hvordan jeg kan få mer fritid og overskudd. Jeg tar vitaminer, men det er liksom ikke nok... Jeg trenger tid til å rydde i huset, studere og følge opp forelesninger, handle og få gjort husarbeid. Imidlertid er jeg helt utslitt og lever på et minimum, det vil si at oppvask og annet husarbeid har en stygg tendens til å hope seg opp og forverre situasjonen, fordi jeg rett og slett ikke vet hvor jeg skal begynne i alt rotet, og ikke orker, heller. Jeg har dessuten mest lyst til bare å sove, men holder det hele gående med litervis av kaffe hver dag. Pluss at jeg tar nettene ibruk. Noe som ikke gjør meg mer opplagt dagen etter, akkurat. Økonomien er også dårlig, jeg er på attføring i to år til.

Jeg vil legge til at jeg er redd for å sende ungene ut alene, fordi det ofte skjer at de finner på saker og ting som de ikke bør - klatrer opp i stillaser, roter rundt i søppelkontainere, leker sverdleker med stokker og pinner, litt av hvert. Ikke sjelden blir det konflikter, slossing,også, dem imellom og med andre barn. Det er flere unger her med problemer, for å si det slik. I tillegg blir jeg flau over at ungene alltid kommer opp i konflikter med andre unger...og når skolen begynner igjen, blir jeg redd hver gang telefonen ringer - hva er det denne gangen...er det en lærer?

Hva kan jeg gjøre?

Er det flere enslige foreldre der ute som har noen råd å kommme med? Jeg har jo allerede nevnt at far ikke samarbeider om noe som helst, det byr derfor på problemer å be om støttekontakt, også? Eller?

Takk for svar!

[Gjest annnen adhd-mamma]

Huffda, det du trenger er hverken vitaminer eller andre vidunderkurer, du trenger avlastning og tid kun for deg selv.

Ta kontakt med hjelpeapparatet og søk om avlastning eller støttekontakt. Jeg har selv barn med en som ikke alltid har vært like ivrig på å ha barna hos seg. Og han ville heller ikke akseptere diagnosen på guttene, så jeg var ganske nedkjørt en periode.

Jeg fikk avlastning og støttekontakt, ikke noe problemer. Det er klart at det er viktig at du varer så lenge far ikke samarbeider! Hvem skal ta seg av barna hvis du blir syk og ikke klarer mer? Slik tenker i allefall barnevernet her hvor jeg bor. Så jeg har stort sett fått den avlastningen jeg har hatt behov for.

Barnevernet har også hatt flere samtaler med barnefaren hvor de har forsøkt å få han mer med på banen. Tiden har gått og barna er eldre, så forholdet til far er ikke noe stort problem mer.

Lykke til! Husk at ingen er overmennesker som makter alt, selv ikke mødre. :-)

[Gjest nedefortelling]

Huffda, det du trenger er hverken vitaminer eller andre vidunderkurer, du trenger avlastning og tid kun for deg selv.

Ta kontakt med hjelpeapparatet og søk om avlastning eller støttekontakt. Jeg har selv barn med en som ikke alltid har vært like ivrig på å ha barna hos seg. Og han ville heller ikke akseptere diagnosen på guttene, så jeg var ganske nedkjørt en periode.

Jeg fikk avlastning og støttekontakt, ikke noe problemer. Det er klart at det er viktig at du varer så lenge far ikke samarbeider! Hvem skal ta seg av barna hvis du blir syk og ikke klarer mer? Slik tenker i allefall barnevernet her hvor jeg bor. Så jeg har stort sett fått den avlastningen jeg har hatt behov for.

Barnevernet har også hatt flere samtaler med barnefaren hvor de har forsøkt å få han mer med på banen. Tiden har gått og barna er eldre, så forholdet til far er ikke noe stort problem mer.

Lykke til! Husk at ingen er overmennesker som makter alt, selv ikke mødre. :-)

Tusen takk for svar!! Det hjelper å høre at andre har klart det! Og at også andre har stridd med barnefedre som ikke vil på banen.

Jeg får ta en telefon til sosialkontoret i første omgang, kanskje. Mitt problem er at verken unger eller far ønsker støttekontakt. Da blir det ikke så greit å få ting til. Jeg får vel "kamuflere" det hele i starten og kanskje bli med litt så de blir kjent?

Akkurat nå leker de fredelig sammen. Derfor sitter jeg her og er litt for meg selv.

Ønsker deg god sommer og takker for oppløftende svar fra deg!