Det er så vanskelig å begynne å leve igjen

[sini]

Livet er så vanskelig....

Livet er nå delt opp i to tidsperioder...

Tiden før vi mistet sønnen vår, og tiden etter vi mistet.

Det er nå over ett år og tre måneder siden han døde, og følelsene river og sliter i kropp og sjel.

Noen dager går det greit, jeg klarer å fungere i dagliglivet, mens andre dager er alt så fryktelig tungt igjen.

Sorgen overmanner meg fullstendig og savnet etter sønnen min er enorm.

Å miste et barn er som å miste selve livet.

Det eneste jeg kan og må gjøre er å samle sammen alle disse småbitene som var livet mitt og prøve å pusle dem sammen igjen.

Det er et slit, og noen ganger overmanner mørket meg.....

Som på slike dager som i dag...

Da er det godt å ha en slik plass å få ut noe av alt det vonde...

mange tårer fra en sliten og trist

[Gjest maria- Marius mamma]

Hei!

Jeg forstår godt savnet ditt, det å miste et barn gir oss et tomrom som ikke kan fylles igjen. Livet før man mistet og etter er to vidt forskjellige, man skulle nesten ikke tro at det var samme tidsperiode, så forskjellig opplever jeg det.

Før vi mistet vår sønn var vi glade, lykkelige, jeg var gravid, vi gledet oss over gutten som skulle bli født. Forventingene var store, både vi foreldre og storesøsken var spente på den lille som skulle komme. Så kommer dagen da alt går galt og lillegutt dør fra oss. Livet blir stående stille, slik føles det ihvertfall, jeg vet tiden går, livet går sin vante gang for de mange rundt meg- men jeg henger ikke med. Tiden har stoppet, jeg er totalt lammet av sjokk og sorg. Kan livet bli det samme igjen etter en slik opplevelse, spør jeg meg selv?

Jeg tror det ikke da- men sakte men sikkert vender livet ubønnhørlig tilbake. Jeg vil ikke være med, men jeg er nødt.Det er nå 1 1/2 år siden vi mistet Marius og savnet er fortsatt stort, selv om tårene ikke lenger sitter så løst.

Men jeg tillater meg å sørge, lar tårene renne når jeg føler for det, til tross for at det er noen måneder siden. Mange tenker kanskje at nå er det gått så lang tid at nå er livet normalt igjen. Men der tar de feil- totalt feil. Livet blir aldri det samme igjen- hvordan kan det det- når det er et barn for lite?

Men det er tillatt å begynne å leve igjen, være glad igjen, le og smile - alt dette til tross for at vi må leve med savnet etter barnet/barna vi mistet.

Jeg ønsker deg alt godt videre i livet- håper hverdagen blir lettere etterhvert. Det er jeg sikker på at den vil bli, men det tar tid, det er naturlig når vi har vi har mistet det kjæreste vi har.

Klem fra

[save]

Kjære sini

Jeg kjenner godt igjen det du skriver om; tidsregingen før og etter at vi mistet jenta vår.

Så vanskelig det er å "samle" sammen restene av sitt gamle liv, å begynne å leve igjen! Kanskje man ikke kan samle restene sammen, kanskje man bare må fortsette ut i det ukjente som menneskelivet egentlig består i? Satse alt i kjærlighet, selv om sorgen vår er en meget stor pris å betale.

Marius sin mamma sier noe veldig viktig; at det er lov å le, og å smile, selv om sorgen er stor og ikke blir "borte".

Noen dager, da er det bare sånn at da skinner ikke sola gjennom skodda. Og da skal man få lov å være trist, ikke forsøke å gjemme tårene, eller tørke dem vekk. (det gjør jeg selv altfor ofte, for jeg skal jo være lykkelig hele tiden nå, siden vi har fått ei nydelig "lillesøster")

En klem til deg sini, og ett ønske om at det kommer en dag med fine farger snart.

[Nestor sin mamma]

Kjære sini!

Å begynne å leve igjen er noe man gjør fordi man må,ikke fordi man har så veldig lyst.

Livet blir etterhvert til å leve med,men vemodet henger ved.Tanken på h*n som skulle vært der,men forlot oss istedet...Den er tøff å ha!

Vi ser det er liv rundt oss,det blomstrer overalt,vi kjenner varmen og at livet igjen kan være godt!Men,vi mangler den ene da..

Jeg tviholder på det som er godt for meg:barna,mannen,de sjeldne fristundene jeg har. Og prøver å gjøre det beste ut av de!Jeg vet hva jeg har og da blir det så altfor klart hva jeg har mistet..

Livet er ikke lett,men det er det vi har og det vi må leve!Jeg vet hvordan du har det og kjenner meg så altfor godt igjen i hva du skriver!

Ønsker deg mange bedre dager fremover!En varm klem fra

[Siven]

skjønner hvordan du har det.

Mistet selv min eldste datter for snart 3 år siden. Livet var hardt å begynne å leve igjen etterpå. Så lenge intet lys i tunnelen.

Det har tatt sin tid å komme tilbake til hverdagen, men livet går videre, selv om det føles vanskelig nå