Litt merkelig?

[ulva]

Skal til psykiateren min i morgen, og gruer meg veldig. Han har hatt tre ukers ferie, og det største problemet er dette: Av en eller annen grunn gjenkjenner jeg ikke mennesker jeg ikke ser daglig. Jeg sliter virkelig for å plassere dem. Ser på ansiktene deres og forsøker å huske. Slik er det i timene også, av og til, men verst etter ferier. For meg er han da en totalt fremmed, mens han ikke oppfører seg som en. Har tenkt mye på akkurat dette og stresset det medfører etter et program om autister og deres liknende problemer. Jeg er ingen autist, men det virker som om problemene gjelder det samme i hjernen. Gjenkjennelse ved hjelp av ansikter. Jeg kjenner han mest på bevegelsesmåter, måten han går på og stemmens hans. Merkelig, og plagsomt. Av og til gjenkjenner jeg ikke engang min egen sønn! Noen som kjenner seg igjen?

[Gjest Stjernemor]

Jeg har selv ingen slike symptomer, men det var jo veldig klart og presist forklart da!

Får håpe du har forklart det til terapeuten din også. Hvis ikke burde du la han lese det du har skrevet her.

Det hørtes veldig plagsomt ut. Hvis det passer med en bestemt lidelse, så vil nok behandleren din kjenne det igjen som et symptom.

[Gjest url]

Spiser du mye medikamenter og i tilfelle hvilke?

[Snøfrisk]

Har lest at mennesker med scizofreni kan stå lenge foran speilet for å prøve å kjenne seg selv igjen, fordi de nettopp ikke kjenner seg selv igjen! En del av sykdomsbildet altså.

Vil jo anta at det har noe med sykdommen (som du har skrevet at du lider av) du har å gjøre, men det visste du mye mulig selv.

Men hva eventuelle medisiner og bivirkninger bidrar til vet jeg ikke.

Kanskje du var ute etter folk med felles preferanser? Da kan jeg ikke bidra med noe, i så måte. Merker at det er noe stille her på DOL nå om sommeren......

[little baby]

Jeg har selv ingen slike symptomer, men det var jo veldig klart og presist forklart da!

Får håpe du har forklart det til terapeuten din også. Hvis ikke burde du la han lese det du har skrevet her.

Det hørtes veldig plagsomt ut. Hvis det passer med en bestemt lidelse, så vil nok behandleren din kjenne det igjen som et symptom.

høres ut som du kan være dissosiativ??? jeg har ikke peiling egentlig,men kjenner meg igjen selv slik jeg var før..og jeg har diagnosen dissosiativ lidelse,går ut på at du spalter bort følelser/ multippel personlighet?????? Om du ikke går på medisiner da?? da kan det jo være at dosen er for sterk,eller bivirkninger??

[soleil]

http://geocities.com/prosopagnosi/

Kanskje det kan komme av medisinbruk eller at det er et problem du har i tillegg?

Du må uansett nevne dette for behandleren din.

Fra websiden:

"Prosopagnosi (ansiktsblindhet) er en nevrologisk dysfunksjon av visuell persepsjon som ikke skyldes skader i selve øyet, men at et senter i hjernen som har til oppgave å gjenkjenne ansikter ikke fungerer.

Jeg har problemer med å gjenkjenne andre og vil her prøve å fortelle litt om dette.

Jeg har ikke problemer med å SE ansikter, det er å KJENNE IGJEN folk jeg har sett før som er vanskelig.

Ansiktsblindhet er ikke bare at man har vanskeligheter med identifisering. Det kan gi betydelige tilleggsproblemer i sosialt samspill og også følelsesmessige vansker."

[ulva]

Spiser du mye medikamenter og i tilfelle hvilke?

Jeg tar Efexor 150 mg og Risperdal depot i ukjent styrke. I tillegg en del Vival, Rivotril og Truxal. Men symptomene har vært uavhengig av medisinbruk - det startet lenge før det.

[Gjest Sunny sky]

høres ut som du kan være dissosiativ??? jeg har ikke peiling egentlig,men kjenner meg igjen selv slik jeg var før..og jeg har diagnosen dissosiativ lidelse,går ut på at du spalter bort følelser/ multippel personlighet?????? Om du ikke går på medisiner da?? da kan det jo være at dosen er for sterk,eller bivirkninger??

Du tar jo voldsomt mye medisiner da!! Det kan virkelig ha noe med saken å gjøre. De kan gi mange bivirkninger, ihvertfall om du tar så mange samtidig! Det sløver hjernen noe veldig!

[u100066722]

Jepp, her kjenner jeg meg litt igjen. faren min har sagt at sånn har han det, og at han har betydelig letter for å kjenne igjen folk på stemmen enn på ansiktet. Jeg tror at det kan være arvelig, for jeg har også noe liknende; Jeg har det lettere å kjenne igjen folk på *klærne* enn på ansiktet, men helt ærlig tror jeg at det kan ha svært så mye å gjøre med det at jeg som har dårlig syn og ofte ikke bruker brillene mine har "trent" meg opp til det. Men det at det spesielt gjelder folk en ikke har sett på en stund stemmer svært så bra med meg, f.eks. etter sommerferien greide jeg ikke kjenne igjen venner, så det kan være noe mystisk på gang...

Hilsen

[Mimmy]

http://geocities.com/prosopagnosi/

Kanskje det kan komme av medisinbruk eller at det er et problem du har i tillegg?

Du må uansett nevne dette for behandleren din.

Fra websiden:

"Prosopagnosi (ansiktsblindhet) er en nevrologisk dysfunksjon av visuell persepsjon som ikke skyldes skader i selve øyet, men at et senter i hjernen som har til oppgave å gjenkjenne ansikter ikke fungerer.

Jeg har problemer med å gjenkjenne andre og vil her prøve å fortelle litt om dette.

Jeg har ikke problemer med å SE ansikter, det er å KJENNE IGJEN folk jeg har sett før som er vanskelig.

Ansiktsblindhet er ikke bare at man har vanskeligheter med identifisering. Det kan gi betydelige tilleggsproblemer i sosialt samspill og også følelsesmessige vansker."

Hei igjen. Jeg har også problemer med dette, selv om det ikke er i så veldig stor grad (eller kanskje det er det, bare at jeg har forsøkt å trene meg opp?, ikke godt å vite...). Jeg har enormt vanskelig for å kople ansikt til navn, og også gjenkjennelse i utgangspunktet. Jeg prøver å skjule det ved å si minst mulig som kan "avsløre" meg.

En strategi som jeg ofte bruker, ikke bare for å skjule slike ting, men også for å skjule alt jeg ikke kan ellers også, sånn som steder, butikker, gatenavn, veinavn, osv...ting jeg burde kunne, men som jeg ikke har klart å "snappe opp" fordi jeg er så fjern. Og også snutter av samtaler, som går meg "hus forbi" fordi jeg tenker på noe helt annet, eller fordi jeg ganske enkelt blir tanketom.

Jeg har lett for å kople ut hjernen min (arbeidsgiveren min kalte det å "gå av nettet"). Jeg tror det skyldes overanstrengelse, ganske enkelt, og at jeg derfor kopler meg selv ut. Skummelt blir det først de gangene som jeg ikke klarer kontrollere det, det hender nemlig også. Men jeg oppfatter allikevel deler av samtalen.

Men ikke alt. Akkurat som om jeg hadde hatt f.eks. dysleksi. Mennesker med dysleksi opplever at ordene flyter i hverandre osv. Faren min har dysleksi. Det har ikke jeg. Men jeg opplever det i samtale med andre, at jeg ikke klarer å oppfatte det de sier, samme hvor mye jeg anstrenger meg.

Vet du hva dette kalles?

[soleil]

Hei igjen. Jeg har også problemer med dette, selv om det ikke er i så veldig stor grad (eller kanskje det er det, bare at jeg har forsøkt å trene meg opp?, ikke godt å vite...). Jeg har enormt vanskelig for å kople ansikt til navn, og også gjenkjennelse i utgangspunktet. Jeg prøver å skjule det ved å si minst mulig som kan "avsløre" meg.

En strategi som jeg ofte bruker, ikke bare for å skjule slike ting, men også for å skjule alt jeg ikke kan ellers også, sånn som steder, butikker, gatenavn, veinavn, osv...ting jeg burde kunne, men som jeg ikke har klart å "snappe opp" fordi jeg er så fjern. Og også snutter av samtaler, som går meg "hus forbi" fordi jeg tenker på noe helt annet, eller fordi jeg ganske enkelt blir tanketom.

Jeg har lett for å kople ut hjernen min (arbeidsgiveren min kalte det å "gå av nettet"). Jeg tror det skyldes overanstrengelse, ganske enkelt, og at jeg derfor kopler meg selv ut. Skummelt blir det først de gangene som jeg ikke klarer kontrollere det, det hender nemlig også. Men jeg oppfatter allikevel deler av samtalen.

Men ikke alt. Akkurat som om jeg hadde hatt f.eks. dysleksi. Mennesker med dysleksi opplever at ordene flyter i hverandre osv. Faren min har dysleksi. Det har ikke jeg. Men jeg opplever det i samtale med andre, at jeg ikke klarer å oppfatte det de sier, samme hvor mye jeg anstrenger meg.

Vet du hva dette kalles?

Jeg vet ikke hva det kalles eller om det har noe spesielt navn. Kan det være en form for dissosiasjon?

Har du spurt lege/nevrolog/psykiater om dette?

Kan tenke meg at det enten er et psykisk fenomen eller et nevrologisk. Kanskje helst det siste eller en blanding.

Du kan jo sende en mail med ditt spørsmål til fagpersonene bak disse sidene:

http://www.uib.no/med/avd/nevro/

http://www.medisin.ntnu.no/inm/

[Mimmy]

Jeg vet ikke hva det kalles eller om det har noe spesielt navn. Kan det være en form for dissosiasjon?

Har du spurt lege/nevrolog/psykiater om dette?

Kan tenke meg at det enten er et psykisk fenomen eller et nevrologisk. Kanskje helst det siste eller en blanding.

Du kan jo sende en mail med ditt spørsmål til fagpersonene bak disse sidene:

http://www.uib.no/med/avd/nevro/

http://www.medisin.ntnu.no/inm/

Du spurte om det kunne være en form for dissosiasjon. Det tror jeg neppe, det ville i såfall bety at jeg hadde en dissosiativ lidelse som barn også.....og jeg har en noenlunde normal oppvekst. Det finnes ingenting som skulle tilsi at jeg skulle ha en slik type lidelse.

Jeg sier noenlunde, fordi det ikke var noen som oppdaget at jeg hadde en autistsisk lidelse, og jeg ble også mobbet, og følte meg ofte utenfor som barn og spesielt utenfor som ungdom. Og likte meg best alene, det gjør jeg ofte fremdeles. Det er minst slitsomt. Men har alltid hatt ei god mor. Og både mor og far er kjærlige mennesker, mor er nok mere kjærlig og definitivt mere omsorgsfull enn det far er.

Jeg er oppvokst i et hjem i øvre middelklasse, delte lekerom med broren min, hadde egen lekestue osv....og for øvrig meget god plass. Og har aldri manglet noen verdens ting. Unntatt de tingene som jeg syns er svært problematiske, og som jeg alltid har strevet med.

Jeg var skoleflink, men de syntes visst på barneskolen, at jeg hadde dårlig motorikk, noe som også er symptomatisk for en som har asperger syndrom. Men det visste ikke de ved skolen dengang. Asperger syndrom ble ikke egen diagnose før i 1981. Det var det året jeg begynte på ungdomsskolen.

På ungdomsskolen var jeg blant de skoleflinke elevene, men på fritiden gjorde jeg veldig lite sosialt, selv om jeg hadde en fritidssyssel som opptok meg 2 kvelder i uken, og også noen helger.

Men ingen festing, og ingen sosiale ting som ble gjort sammen med de andre elevene.

Fordi jeg allerede hadde sterk angst for å dumme meg ut, nettopp på grunn av disse sosiale problemene (med å kjenne igjen folk, vite hvor ting/steder var osv. I det hele tatt, så var jeg livredd for at noen skulle oppdage at jeg ikke fulgte godt nok med.

Jeg hadde også problemer med å lese fagbøkene på skolen "med mening", dvs at jeg kunne lese flere sider, uten å ha oppfattet en eneste setning som sto der. Så jeg brukte ofte lenger tid på leksene enn det som burde vært nødvendig, nettopp pga dette. Men så fort jeg faktisk hadde lest det, så satt det. Jeg har heldigvis klisterhjerne.

Mor var bekymret for at jeg satt så mye alene, men jeg sa til henne at jeg trivdes i mitt eget selskap, noe som til en viss del stemte. Fordi det er så slitsomt å være sånn jeg er ute blant folk. Og det er derfor jeg faller ut. Jeg gjorde det som barn også. Og ungdom. Og også nå som voksen.

Men jeg skal for sikkerhets skyld spørre psykologen min, når jeg treffer henne igjen, om dette hører med til asperger syndrom. Men jeg tror det, fordi jeg har lest noe som heter sensorisk overbelastning, så jeg lurer på om det kanskje er det som skjer.

[soleil]

Du spurte om det kunne være en form for dissosiasjon. Det tror jeg neppe, det ville i såfall bety at jeg hadde en dissosiativ lidelse som barn også.....og jeg har en noenlunde normal oppvekst. Det finnes ingenting som skulle tilsi at jeg skulle ha en slik type lidelse.

Jeg sier noenlunde, fordi det ikke var noen som oppdaget at jeg hadde en autistsisk lidelse, og jeg ble også mobbet, og følte meg ofte utenfor som barn og spesielt utenfor som ungdom. Og likte meg best alene, det gjør jeg ofte fremdeles. Det er minst slitsomt. Men har alltid hatt ei god mor. Og både mor og far er kjærlige mennesker, mor er nok mere kjærlig og definitivt mere omsorgsfull enn det far er.

Jeg er oppvokst i et hjem i øvre middelklasse, delte lekerom med broren min, hadde egen lekestue osv....og for øvrig meget god plass. Og har aldri manglet noen verdens ting. Unntatt de tingene som jeg syns er svært problematiske, og som jeg alltid har strevet med.

Jeg var skoleflink, men de syntes visst på barneskolen, at jeg hadde dårlig motorikk, noe som også er symptomatisk for en som har asperger syndrom. Men det visste ikke de ved skolen dengang. Asperger syndrom ble ikke egen diagnose før i 1981. Det var det året jeg begynte på ungdomsskolen.

På ungdomsskolen var jeg blant de skoleflinke elevene, men på fritiden gjorde jeg veldig lite sosialt, selv om jeg hadde en fritidssyssel som opptok meg 2 kvelder i uken, og også noen helger.

Men ingen festing, og ingen sosiale ting som ble gjort sammen med de andre elevene.

Fordi jeg allerede hadde sterk angst for å dumme meg ut, nettopp på grunn av disse sosiale problemene (med å kjenne igjen folk, vite hvor ting/steder var osv. I det hele tatt, så var jeg livredd for at noen skulle oppdage at jeg ikke fulgte godt nok med.

Jeg hadde også problemer med å lese fagbøkene på skolen "med mening", dvs at jeg kunne lese flere sider, uten å ha oppfattet en eneste setning som sto der. Så jeg brukte ofte lenger tid på leksene enn det som burde vært nødvendig, nettopp pga dette. Men så fort jeg faktisk hadde lest det, så satt det. Jeg har heldigvis klisterhjerne.

Mor var bekymret for at jeg satt så mye alene, men jeg sa til henne at jeg trivdes i mitt eget selskap, noe som til en viss del stemte. Fordi det er så slitsomt å være sånn jeg er ute blant folk. Og det er derfor jeg faller ut. Jeg gjorde det som barn også. Og ungdom. Og også nå som voksen.

Men jeg skal for sikkerhets skyld spørre psykologen min, når jeg treffer henne igjen, om dette hører med til asperger syndrom. Men jeg tror det, fordi jeg har lest noe som heter sensorisk overbelastning, så jeg lurer på om det kanskje er det som skjer.

Ja, det kan godt være at det henger sammen med Asperger lidelsen. Om psykologen din ikke er sikker kan h*n sikkert undersøke det nærmere.

Har du tatt det som er av nevrologiske undersøkelser, da?

Jeg var slik at jeg koblet ut og ble litt borte i "egne tanker" da jeg var alvorlig deprimert. Vet ikke hvorfor det var slik. Kanskje er det kjemisk ubalanse i hjernen som gjør det? Eller at en beskytter seg selv ved å sile ut inntrykk?

Jeg vet ikke. Er bare tanker dette her, altså.

[Mimmy]

Ja, det kan godt være at det henger sammen med Asperger lidelsen. Om psykologen din ikke er sikker kan h*n sikkert undersøke det nærmere.

Har du tatt det som er av nevrologiske undersøkelser, da?

Jeg var slik at jeg koblet ut og ble litt borte i "egne tanker" da jeg var alvorlig deprimert. Vet ikke hvorfor det var slik. Kanskje er det kjemisk ubalanse i hjernen som gjør det? Eller at en beskytter seg selv ved å sile ut inntrykk?

Jeg vet ikke. Er bare tanker dette her, altså.

Ja, noe av det skyldes nok også depresjon, men jeg har ikke alltid vært deprimert, så endel skyldes nok asperger lidelsen. Det at jeg tenker endel depressive tanker, kommer jo av depresjon.

Men ikke de mange tilbakevendende tankene om at jeg kanskje/kanskje ikke har dummet meg ut, sagt noe dumt, kanskje såret andre, misforstått andre osv...De skyldes nok asperger lidelsen. Ihvertfall så har jeg skjønt det slik, at det skyldes asperger lidelsen. Og så trener jeg meg selv, til sosiale ting.

F.eks. så trener jeg meg på å fortelle en god historie. Både før, under og etter at historien er fortalt. Og så repeterer jeg historien i fantasiland, later som om jeg har "publikum" til stede. Så du kan si at jeg fantaserer mye. Og det har jeg alltid gjort, så lenge jeg kan huske. Og repetert historiene også.

Selv om jeg vet det kan være irriterende for andre. Jeg MÅ bare få det ut av systemet. Og dette vet jeg er del av asperger lidelsen, det har psykologen sagt. Og så er jeg omstendelig når jeg skal fortelle noe, det hører også med til asperger lidelsen.

Så jeg prøver å begrense meg. Men jeg skulle ønske folk kunne skjønne at jeg gjør ikke disse tingene for å være ekkel, kjede folk i hjel eller noe, det er bare for å få det ut av systemet. For å slippe å måtte repetere det så mange ganger for meg selv. Så jeg skulle virkelig ønske å bli akseptert slik som jeg er.

Selv om jeg har mange feil og mangler, derav noe skyldes asperger lidelsen, og andre ting skyldes at slik er jeg bare. Ikke sånn at jeg ikke arbeider med mine negative egenskaper, men noen er bare så fryktelig hardnakkede å få has på.

[Mimmy]

Ja, det kan godt være at det henger sammen med Asperger lidelsen. Om psykologen din ikke er sikker kan h*n sikkert undersøke det nærmere.

Har du tatt det som er av nevrologiske undersøkelser, da?

Jeg var slik at jeg koblet ut og ble litt borte i "egne tanker" da jeg var alvorlig deprimert. Vet ikke hvorfor det var slik. Kanskje er det kjemisk ubalanse i hjernen som gjør det? Eller at en beskytter seg selv ved å sile ut inntrykk?

Jeg vet ikke. Er bare tanker dette her, altså.

Glemte å svare på et spørsmål du hadde, om hvorvidt jeg hadde tatt alt av nevrologiske undersøkelser.

Det jeg har tatt, er en Weiss-test (iq - test) som viste at jeg har 121 på venstre hjernehalvdel og 89 på høyre hjernehalvdel, dvs en forskjell på 32 poeng, der det bare skulle vært inntil 15 poeng forskjell. Dette ga holdepunkt for nevropsykologisk utredning, som en nevropsykolog hjalp meg med, og vi gikk gjennom en hel haug med tester, som gikk over flere terapitimer, noen av disse var dobbelttimer.

Og dessuten en god del samtaletimer, som til sammen ga grunnlag for å stille diagnosen asperger syndrom. Er det dette du mener med nevrologiske undersøkelser, eller mener du at jeg skulle tatt flere? Eller at det er noen prøver som skal tas på sykehus eller noe? Noe som ikke er blitt gjort, altså, som du tror burde ha blitt gjort? Tusen takk for alle svarene dine, forresten, det betyr veldig mye for meg.

[soleil]

Glemte å svare på et spørsmål du hadde, om hvorvidt jeg hadde tatt alt av nevrologiske undersøkelser.

Det jeg har tatt, er en Weiss-test (iq - test) som viste at jeg har 121 på venstre hjernehalvdel og 89 på høyre hjernehalvdel, dvs en forskjell på 32 poeng, der det bare skulle vært inntil 15 poeng forskjell. Dette ga holdepunkt for nevropsykologisk utredning, som en nevropsykolog hjalp meg med, og vi gikk gjennom en hel haug med tester, som gikk over flere terapitimer, noen av disse var dobbelttimer.

Og dessuten en god del samtaletimer, som til sammen ga grunnlag for å stille diagnosen asperger syndrom. Er det dette du mener med nevrologiske undersøkelser, eller mener du at jeg skulle tatt flere? Eller at det er noen prøver som skal tas på sykehus eller noe? Noe som ikke er blitt gjort, altså, som du tror burde ha blitt gjort? Tusen takk for alle svarene dine, forresten, det betyr veldig mye for meg.

Jeg lurer på om du har tatt EEG og MR test og slikt på sykehus.

Leste i Psykisk helse at mange mennesker med psykiske lidelser hadde en dysfunkjson i hjernen som ikke var oppdaget og som kan symptombehandles med epilepsimedisiner. Dette gjaldt spesielt mennesker med nevropsykiske lidelser som schizofreni og bipolar lidelse. Vet ikke hvordan det er med asperger.

Skrev av litt av den artikkelen på et tidligere innlegg her inne. Tror overskriften var "Har du tatt EEG". Hvis du søker- finner du den sikkert om du er interessert.

Når det gjelder fantasering om å fortelle historier og fantasering om visse episoder så er du ikke alene om det.

Kan hende det er typisk asperger å ha mye av det og kanskje mer enn det som er behagelig for en selv?

Jeg er også en person som går mye i enge tanker og dagdrømmer. Fantaserer om at jeg er med i Robinson ekspedisjonen og ser for meg at jeg blir intervjuet på tv, og slikt.. (Litt flaut - hehe)

Og så har jeg det også slik at hvis jeg har sagt noe dumt, elle hvis det er en episode som har skjedd som plager meg så spilles den av mange ganger inni hodet. Nesten som tvangstanker, uten at det er så plagsomt og så ofte at jeg vil kalle det nettopp det.

[Mimmy]

Jeg lurer på om du har tatt EEG og MR test og slikt på sykehus.

Leste i Psykisk helse at mange mennesker med psykiske lidelser hadde en dysfunkjson i hjernen som ikke var oppdaget og som kan symptombehandles med epilepsimedisiner. Dette gjaldt spesielt mennesker med nevropsykiske lidelser som schizofreni og bipolar lidelse. Vet ikke hvordan det er med asperger.

Skrev av litt av den artikkelen på et tidligere innlegg her inne. Tror overskriften var "Har du tatt EEG". Hvis du søker- finner du den sikkert om du er interessert.

Når det gjelder fantasering om å fortelle historier og fantasering om visse episoder så er du ikke alene om det.

Kan hende det er typisk asperger å ha mye av det og kanskje mer enn det som er behagelig for en selv?

Jeg er også en person som går mye i enge tanker og dagdrømmer. Fantaserer om at jeg er med i Robinson ekspedisjonen og ser for meg at jeg blir intervjuet på tv, og slikt.. (Litt flaut - hehe)

Og så har jeg det også slik at hvis jeg har sagt noe dumt, elle hvis det er en episode som har skjedd som plager meg så spilles den av mange ganger inni hodet. Nesten som tvangstanker, uten at det er så plagsomt og så ofte at jeg vil kalle det nettopp det.

Du vet det, Soleil, at den lidelsen jeg har, ofte kan forveksles med schizofreni eller andre tilstander, men jeg har ingen "feilaktige" virkelighetsopplevelser, til forskjell fra disse. Jeg er sånn sett helt normal, bortsett fra at jeg har angst og depresjoner, da.

Som jeg har lite av nå, forresten, i forhold til hvordan ting har vært tidligere.

Asperger syndrom skyldes en hjerneskade, så det er sånn sett en dysfunksjon. Jeg har folk i nær familie som har sterk form for epilepsi (med grand mal-anfall), som for noen kan være eneste symptom på epilepsi.

Selv så kan jeg faktisk også oppleve svimmelhet, spesielt i forhold til å gå i trapper, noe legen min har blitt informert om, og hun vet også om diagnosen min (ellers ville jeg neppe vært kandidat til uføretrygd). Så hun ser visst ingen grunn til at det skal foretas slike undersøkelser, ellers så hadde hun vel gjort det.

Men selv så merker jeg ved mange anledninger at jeg spenner meg voldsomt, omtrent som om jeg hadde noe slags epilepsianfall, at jeg får en slags krampe, men jeg tror det er det som kan kalles kjevespenninger (og dermed skyldes angst).

Det med å fortelle historier for seg selv og repetere de for seg selv, kan det vel kanskje være endel mennesker som gjør, men jeg gjør det omtrent hele tiden (i perioder). Det er derfor jeg på en måte får utløsning for det, ved å fortelle samme historie mange ganger, selv om det omtrent får folk til å fly av skaftet. Så jeg prøver jo å skjerpe meg, da.

Jeg skjønner jo at det kan være forferdelig irriterende.....

I det hele tatt, så bruker jeg mye energi på de få sosiale ting jeg er med på. Det er også noe av grunnen til at jeg får uføretrygd, at jeg har prøvd i så mange år å leve et A4-liv, men alltid mislykkes med det. Og attføring, det skal jo brukes for folk som kan være i en helt vanlig arbeidssituasjon, og det kan ikke jeg. Jeg må alltid ha spesielt tilrettelagt arbeide.

Selv så har jeg lyst til å videreutvikle endel andre talenter jeg har, f.eks. musikalsk og kunstnerlig (jeg driver med akvarellmaling, akrylmaling, kunststrikk osv., i det hele tatt hobbyer som gir meg mye). Og heller konsentrere meg om å være god "husmor". Jeg tror egentlig det er best for meg. Og bruke støttekontakt til å få utført endel ting som jeg har glede av.

[soleil]

Du vet det, Soleil, at den lidelsen jeg har, ofte kan forveksles med schizofreni eller andre tilstander, men jeg har ingen "feilaktige" virkelighetsopplevelser, til forskjell fra disse. Jeg er sånn sett helt normal, bortsett fra at jeg har angst og depresjoner, da.

Som jeg har lite av nå, forresten, i forhold til hvordan ting har vært tidligere.

Asperger syndrom skyldes en hjerneskade, så det er sånn sett en dysfunksjon. Jeg har folk i nær familie som har sterk form for epilepsi (med grand mal-anfall), som for noen kan være eneste symptom på epilepsi.

Selv så kan jeg faktisk også oppleve svimmelhet, spesielt i forhold til å gå i trapper, noe legen min har blitt informert om, og hun vet også om diagnosen min (ellers ville jeg neppe vært kandidat til uføretrygd). Så hun ser visst ingen grunn til at det skal foretas slike undersøkelser, ellers så hadde hun vel gjort det.

Men selv så merker jeg ved mange anledninger at jeg spenner meg voldsomt, omtrent som om jeg hadde noe slags epilepsianfall, at jeg får en slags krampe, men jeg tror det er det som kan kalles kjevespenninger (og dermed skyldes angst).

Det med å fortelle historier for seg selv og repetere de for seg selv, kan det vel kanskje være endel mennesker som gjør, men jeg gjør det omtrent hele tiden (i perioder). Det er derfor jeg på en måte får utløsning for det, ved å fortelle samme historie mange ganger, selv om det omtrent får folk til å fly av skaftet. Så jeg prøver jo å skjerpe meg, da.

Jeg skjønner jo at det kan være forferdelig irriterende.....

I det hele tatt, så bruker jeg mye energi på de få sosiale ting jeg er med på. Det er også noe av grunnen til at jeg får uføretrygd, at jeg har prøvd i så mange år å leve et A4-liv, men alltid mislykkes med det. Og attføring, det skal jo brukes for folk som kan være i en helt vanlig arbeidssituasjon, og det kan ikke jeg. Jeg må alltid ha spesielt tilrettelagt arbeide.

Selv så har jeg lyst til å videreutvikle endel andre talenter jeg har, f.eks. musikalsk og kunstnerlig (jeg driver med akvarellmaling, akrylmaling, kunststrikk osv., i det hele tatt hobbyer som gir meg mye). Og heller konsentrere meg om å være god "husmor". Jeg tror egentlig det er best for meg. Og bruke støttekontakt til å få utført endel ting som jeg har glede av.

Det er en som sa at "Livet skal ikke mestres,det skal leves".

Syns det hørtes veldig riktig og fint ut for deg å konsentrere deg om hobbyer og interesser. Det gir mening og innhold i tilværelsen. Og å være husmor er faktisk en jobb!

[Mimmy]

Det er en som sa at "Livet skal ikke mestres,det skal leves".

Syns det hørtes veldig riktig og fint ut for deg å konsentrere deg om hobbyer og interesser. Det gir mening og innhold i tilværelsen. Og å være husmor er faktisk en jobb!

-Det var en klok mann, som sa det-

Det er akkurat slik jeg føler det, at jeg bør satse på å leve livet, selv om jeg andre ganger føler det som om jeg ikke gjør nok for å lykkes. Klarer liksom ikke å tilgi meg selv fordi jeg ikke har klart å få en helt vanlig jobb, og klare å fungere normalt i samfunnet. Jeg har jo satset en hel del nettopp for å få til dette, jeg har tross alt høyere utdanning.

Jeg tror jeg har fått noen knapper innstallert hjemmefra, som sier at det er jobbe man skal først og fremst. Og leve kan man gjøre innimellom jobbingen. Jeg har aldri følt at jeg har klart å leve opp til de kravene og forventningene som ble pålagt meg hjemmefra. Ikke nå heller. Jeg skal snart ha besøk av min mor, som skal hjelpe meg med endel ting i fbm eventuell visning av huset vi bor i, og stresser veldig med at det ikke ser perfekt ut hjemme, at det ikke engang er i nærheten av perfekt.

Ikke misforstå, jeg hadde en fantastisk barndom hjemme, men jeg tror at fordi jeg hadde asperger syndrom, og dette ikke ble oppdaget, så medførte det vansker på skolen, og vansker med å innfri alle forventningene til meg.

Og det er ikke slik at det er urealistiske forventninger heller, snarere tvertimot, men jeg makter bare ikke å innfri de.

Hender det at du har det på den måten?

[soleil]

-Det var en klok mann, som sa det-

Det er akkurat slik jeg føler det, at jeg bør satse på å leve livet, selv om jeg andre ganger føler det som om jeg ikke gjør nok for å lykkes. Klarer liksom ikke å tilgi meg selv fordi jeg ikke har klart å få en helt vanlig jobb, og klare å fungere normalt i samfunnet. Jeg har jo satset en hel del nettopp for å få til dette, jeg har tross alt høyere utdanning.

Jeg tror jeg har fått noen knapper innstallert hjemmefra, som sier at det er jobbe man skal først og fremst. Og leve kan man gjøre innimellom jobbingen. Jeg har aldri følt at jeg har klart å leve opp til de kravene og forventningene som ble pålagt meg hjemmefra. Ikke nå heller. Jeg skal snart ha besøk av min mor, som skal hjelpe meg med endel ting i fbm eventuell visning av huset vi bor i, og stresser veldig med at det ikke ser perfekt ut hjemme, at det ikke engang er i nærheten av perfekt.

Ikke misforstå, jeg hadde en fantastisk barndom hjemme, men jeg tror at fordi jeg hadde asperger syndrom, og dette ikke ble oppdaget, så medførte det vansker på skolen, og vansker med å innfri alle forventningene til meg.

Og det er ikke slik at det er urealistiske forventninger heller, snarere tvertimot, men jeg makter bare ikke å innfri de.

Hender det at du har det på den måten?

At man skal jobbe er en viktig verdi for mange. Men helse og livskvalitet syns jeg er viktigere.

Litt flåsete sagt kanskje; men det er antagelig noen andre som kan ha mer nytte og glede av den jobben du ikke har lengre. Jeg syns ikke du skal føle deg utilstrekkelig fordi du ikke er i arbeislivet lengre. Du jobber faktisk hjemme nå! Og ikke minst: Du jobber med deg selv.

Jeg vet ikke om jeg innfrir alle forventninger rundt meg, akkurat. Jeg har jo vært helt på bånn psykisk to ganger. Har vært så syk at jeg ikke har kunnet ta vare på meg selv.

Mine foreldre hadde nok ikke forventa at jeg skulle bli slik. Som liten var jeg pliktoppfyllende, forsiktig og fornuftig. Var ingenting som tydet på at det feilte meg noe psykisk, det sa på en måte plutselig pang da jeg var 15.

Noen mener at man ubevisst kan "velge" å bli psykisk syk. Er i utgangspunktet skeptisk til det, men jeg ser at å bli så syk kan ha sine "fordeler".

Jeg har vel tatt en del ansvar for søstera mi da jeg var yngre. Hun var 5 år yngre og diltet etter meg over alt. Foreldrene mine har også hatt en tendens til å behandle meg som en liten voksen i blant. Feks prate om dårlig økonomi til meg på en slik måte at jeg nærmest fikk dårlig samvittighet.

Samtidig følte jeg at ikke foreldrene mine "så meg". De var ikke så flinke til å følge opp interessene mine, ga meg ikke mye ros for at jeg var flink på skolen og lignende. Det ble liksom en selvfølge at alt gikk på skinner.

Som alvorlig syk fikk jeg plutselig full oppmerksomhet. Ingenting ble tatt for gitt lengre og foreldrene måtte virkelig være de sterke.

(Jeg må si at selv om de ikke er perfekte så har de alltid gjort så godt de kan og vi har et veldig bra forhold)

Da det klikket for meg når jeg ikke greide å fullføre den oppgen jeg drev med tenkte jeg mye på hvor skuffet alle rundt meg ble når jeg sa at jeg ikke kom opp til eksamen og måtte gå om igjen.

Grudde meg også til at de i klassen skulle finne det ut. Var så skamfull at jeg holdt meg hjemme og sa ikke til noen at jeg ikke fikk det til. Jeg hadde de tidligere studieårene fått gode karakterer og følte selv at jeg hadde mye å leve opp til. Høye krav til meg selv fordi jeg visste at jeg kunne. Har inntrykk av at det var forventet av andre at jeg skulle få gode karakterer også. Det ble mye press, men mest fra meg selv.

Så ble jeg alvorlig syk - og det er en fin unnskyldning ikke sant? "Jeg fikk ikke gått opp til eksamen fordi jeg ble syk". Plutselig var begrensningen noe jeg ikke kunne rå over.

Så en kan nok si at jeg ikke alltid innfrir forventningene til andre. Vet ikke helt om jeg svarte riktig på det du spurte etter..

Sånn i det daglige fungerer det rimelig greit.

Jeg har jo mine svakheter som kan gå andre på nervene. Er utrolig distre og sørger på en eller annen måte for at jeg alltid får dårlig tid.

Ingen er prefekte og en kan ikke innfri alle forventninger. Slik er det bare. Tror en kommer langt med å fokusere på det som er viktig: å kunne leve med seg selv sammen med andre.