Enebarn

[Gjest fru grønn]

Jeg har en oppfatning av at de fleste adoptanter, i likhet med de som føder, gjerne vil ha flere enn ett barn.

Vi kommer kanskje ikke til å få mere enn ett, og jeg kunne gjerne tenke meg å høre litt om hva som avgjør hva dere velger.

Jeg lurer jo fælt på om vår frøken grønn kommer til å bli ensom, bortskjemt, ikke nok sosialisert osv. Det er det jeg lærte at enebarn ble, når jeg selv var barn.

Hvordan oppleves det å være enebarn? Har adopterte større behov for søsken enn ikke-adopterte??

Veldig mange adoptivforeldre spør om vi skal ha en til, men ingen fødeforeldre spør om det. Er det fordi det er et samtaleemne som adoptivforeldre føler seg hjemme i?

Takker for svar fra alle kanter (ikke bare på adopsjonsforum).

[Gjest Miss Z]

For å si det sånn: Hvor mange voksne enebarn kjenner du, og hvor mange av disse har valgt å få kun ett barn selv?

Så godt som alle jeg kommer på i farta, har MINST to...

[Dorthe]

For å si det sånn: Hvor mange voksne enebarn kjenner du, og hvor mange av disse har valgt å få kun ett barn selv?

Så godt som alle jeg kommer på i farta, har MINST to...

Jeg er enebarn og jeg har tre. For sikkerhets skyld, slik at de aldri skal bli i min situasjon. To av dem burde i hvert fall ta vare på hverandre.

[ahg]

Vi har alltid ønsket oss to barn, og det er nok den viktigste grunnen til at vi også har det.

Vi kom nokså sent i gang med å adoptere (jeg var 39 og mannen min 44 da vi fikk det første barnet), og det var en stor omveltning i livet å få barn i såpass voksen alder. Etter det første året var vi likevel overbevist om at vi ville ha et barn til, og nå har vi to kinajenter. De er 3 og 6 år nå.

Var veldig spent på om det ville bli mye mer arbeid med to barn enn med ett (var litt skremt av uttalelser om at 'en er som ingen og to er som ti'), men der ble vi positivt overrasket. Vet at folk opplever dette ganske forskjellig. Vi har stort sett bare opplevd fordeler ved å ha to barn. Visst er det mer stell og ting tar mer tid mens barna er små, og de konkurrerer ofte om oppmerksomheten, men likevel...

Her er de viktigste tingene vi ser som pluss ved to barn:

* Vi ønsket oss to barn, og det har vi fått. Det er livlig og til tider krevende, men fremfor alt deilig å ha to små frøkener i huset. To å være stolt av er enda bedre enn en å være stolt av!

* De har mye glede av hverandre og leker mye sammen. Betydelig avlastning for oss (unntatt når de krangler så busta fyker, da). De første månedene dominerte sjalusien, men etter hvert har de blitt veldig glad i hverandre og knyttet til hverandre. Det er rørende å se når de går og leier hverandre, eller når storesøster veslevoksent forklarer lillesøster hvordan ting er eller skal gjøres.

* De lærer å dele både oppmerksomhet og ting, og de lærer å ta hensyn til hverandre (dette lærer jo også barn i barnehage).

* De har et viktig fellesskap gjennom å komme fra samme land, ha samme utseende og omtrent samme bakgrunn. Ser allerede nå at dette er positivt for dem, og tror det vil bety enda mer for dem når de blir eldre.

* Tenker også på at når vi blir gamle, så er de to som kan dele på å følge oss opp. Ønsker ikke å belaste dem på noe vis, men det kan jo skje ting som krever at barna må involvere seg.

Personlig tror jeg ikke det kan være noe 'skadelig' ved å være enebarn, men jeg tror de ofte savner søsken. Selv har jeg tre søsken og ønsket i perioder at jeg kunne vært enebarn, så 'plagsomme' som disse søsknene var! Gresset er alltid grønnere osv..

Det går sikkert fint med gullet deres enten hun får søsken eller ikke.

[Gjest bebba]

Vi er syv søsken og det var mye når vi vokste opp. I dag er jeg glad å ha så stor familie selvom jeg bor langt unna dem alle sammen. De fleste av oss har god kontakt og det føles sikkert og godt. Far er lammet og det er mange som kan dele på å hjelpe han med å få leve sine siste år så normalt som mulig. Jeg var bestemt hele tiden at jeg aldri ville ha så mange barn, og jeg fikk to jenter med fem års mellomrom. De er nesten voksne nå og har en veldig god søskenkontakt. Jeg er skilt og den ene deler på å bo hos oss mens den andre er i utlandet for øyeblikket. Det føles godt og trygt å vite at de har støtte av hver andre og at jeg har og kommer til å få mer og mer støtte av dem i årene som kommer.

Dette med bortskjemte enebarn var før, den bryr jeg meg ikke om. Det å være enebarn har mange fordeler, du trenger aldri å dele oppmerksomheten som jeg savnet i min oppvekst f.eks.

[ahg]

Vi har alltid ønsket oss to barn, og det er nok den viktigste grunnen til at vi også har det.

Vi kom nokså sent i gang med å adoptere (jeg var 39 og mannen min 44 da vi fikk det første barnet), og det var en stor omveltning i livet å få barn i såpass voksen alder. Etter det første året var vi likevel overbevist om at vi ville ha et barn til, og nå har vi to kinajenter. De er 3 og 6 år nå.

Var veldig spent på om det ville bli mye mer arbeid med to barn enn med ett (var litt skremt av uttalelser om at 'en er som ingen og to er som ti'), men der ble vi positivt overrasket. Vet at folk opplever dette ganske forskjellig. Vi har stort sett bare opplevd fordeler ved å ha to barn. Visst er det mer stell og ting tar mer tid mens barna er små, og de konkurrerer ofte om oppmerksomheten, men likevel...

Her er de viktigste tingene vi ser som pluss ved to barn:

* Vi ønsket oss to barn, og det har vi fått. Det er livlig og til tider krevende, men fremfor alt deilig å ha to små frøkener i huset. To å være stolt av er enda bedre enn en å være stolt av!

* De har mye glede av hverandre og leker mye sammen. Betydelig avlastning for oss (unntatt når de krangler så busta fyker, da). De første månedene dominerte sjalusien, men etter hvert har de blitt veldig glad i hverandre og knyttet til hverandre. Det er rørende å se når de går og leier hverandre, eller når storesøster veslevoksent forklarer lillesøster hvordan ting er eller skal gjøres.

* De lærer å dele både oppmerksomhet og ting, og de lærer å ta hensyn til hverandre (dette lærer jo også barn i barnehage).

* De har et viktig fellesskap gjennom å komme fra samme land, ha samme utseende og omtrent samme bakgrunn. Ser allerede nå at dette er positivt for dem, og tror det vil bety enda mer for dem når de blir eldre.

* Tenker også på at når vi blir gamle, så er de to som kan dele på å følge oss opp. Ønsker ikke å belaste dem på noe vis, men det kan jo skje ting som krever at barna må involvere seg.

Personlig tror jeg ikke det kan være noe 'skadelig' ved å være enebarn, men jeg tror de ofte savner søsken. Selv har jeg tre søsken og ønsket i perioder at jeg kunne vært enebarn, så 'plagsomme' som disse søsknene var! Gresset er alltid grønnere osv..

Det går sikkert fint med gullet deres enten hun får søsken eller ikke.

Vil bare tilføye at jeg som voksen er svært glad for mine 'plagsomme' søsken. Ville følt det temmelig ensomt hvis jeg ikke hadde hatt søsken.

[thaimor]

Jeg er enebarn. Har to barn selv, men skulle gjerne hatt enda flere om alderen hadde vært på vår side. Det forklarer vel mitt syn på saken

Det er forøvrig helt OK å være enebarn. Har hatt en flott barndom og oppvekst med stor familie på begge sider, men savnet etter søsken har vokst med meg. Selv om jeg til tider deler utsagnet "en er som ingen, to er som ti" har jeg ikke angret et sekund på vårt valg. Men... la det være sagt, hadde vi ikke fått lov å adoptere flere enn den første hadde jeg vært strålende fornøyd med det også!

Leste på en hjemmeside (fritt oversatt) "barn er som blomster, man kan aldri få for mange av dem" Vel, med tanke på "tio tusen røda rosor..." er det vel en sannhet med modifikasjoner. Men en herlig bukett hadde det no vært lell ;-)

[Gjest jippo]

Vet ikke så mye om hvorvidt adopterte har større behov for søsken.

Men merket meg en ting jeg ville svare litt på. Du skriver at adoptanter ofte spør om dere skal ha flere, mens fødeforeldre ikke gjør det.

Jeg har ikke adoptert, har to egenfødte, og fra mitt ståsted ser det slik ut:

Når folk adopterer er det oftest fordi de ikke kan få barn selv. Prosessen er dyr og tar lang tid. Kanskje de derfor velger bare ett barn? Kanskje de ikke kan velge? Vi som har fått være egenfødte barn uten store problemer er ofte veldig forsiktige med å kommentere barnløshet, flere barn, osv, fordi vi kanskje ikke helt vet hva som er vanlig, om de kan bestemme noe selv, osv.

Derimot er det VELDIG forventninger når noen føder sitt første barn - når kommer nr. 2 ? Det forventes at det skal komme en til, og "alle" følger med på magen og spekulerer i når nr. 2 kommer. Det er noe vi kjenner, vet noe om, og derfor tør uttale oss om og spekulere i.

Adopsjon er ukjent for mange av oss, derfor spør vi ikke.

[Mamta]

Før vi oppdaget at det ville bli problematisk for oss å få barn på den vanlige måten, ønsket jeg meg mange barn. Vi har begge vokst opp i familier med 3 - 4 barn og har følt på kroppen både fordelene og ulempene med å være mange søsken. Mest fordeler, vil jeg si, selvom småsøsken til tider var plagsomme...

Da barnløsheten var et faktum, måtte vi ta stilling til spørsmålet om barn (og evt. antall barn) pånytt, utfra bl.a. kostnader ved adopsjon.

Vi startet vår første adopsjon i '95 uten å være sikre på om vi ville ha mer enn èn. To år etter at førstemann var vel hjemme, meldte likevel lengselen etter flere barn seg.

Vi så (og ser fortsatt) mange fordeler med å ha flere, ikke minst det at søsken ville ha stor glede og nytte av hverandre både gjennom oppveksten og i voksen alder.

Nå venter vi altså på å få hente hjem vårt tredje (og siste) barn fra India. Og det føles helt riktig for oss nå, selvom vi ikke kunne "se" at det lå i kortene for åtte år siden...

At det å ha flere barn medfører mer "jobb" på alle områder enn om man har èn, skal ikke stikkes under en stol. Men gledene blir også flere og desto større! Og i en søskenflokk deler man som foreldre oppdragerrollen i stor grad med de eldste barna.

Poenget mitt er vel å si at det dere føler på nå godt kan endre seg med tiden. Samtidig kan det godt være at det riktige for dere - og deres fremtidige barn - er å ha ett barn.

Hilsener fra