Jeg er en patetisk tusseladd

[Tusseladden]

Dessverre. Snill, redd for å såre, naiv, you name it. Nå har jeg plutselig oppdaget at jeg har rotet meg inn i et håpløst ekteskap med 1, snart 2 barn.

Jeg har alt å tape, god jobb, bra stilling, hadde et godt sosialt liv. Var alltid blid. Nå bruker jeg mye energi på å redde stumper. Ofte deppa/bekymret

Hun har alt å vinne. Var helt på bånn da jeg ble sammen med henne, men så snill jeg er kunne jeg ikke såre henne. Hun har alltid vært sjalu, temperaments-full, og hvis jeg så mye som antyder noe som kan såre henne, så fikk hun meg til å føle meg som djevelen selv.

Jeg har oppdaget at jeg har latt henne styre meg dit hun vil ha meg, og det kommer hun til å fortsette med.

Grunnen er at hun har enormt lav selvtillit p.g.a tidligere ekteskap med fysisk/psykisk vold, samt en vanskelig oppvekst. Jeg får gjennomgå ved beskyldninger og at hun ofte er sint/sur/irritert mot meg.

Nå må dette ta slutt! Jeg vil ikke at barna skal vokse opp med en mor som er konstant aggresiv. Vi går til familievernkontoret, og der skal de prøve å få "oss" til å se det positive. Men det er dessverre for lite glad-dager til at det er noe å satse på. Jeg har også mistanke om at psykologen hennes ikke når ned i problemet.

Det jeg kunne ønske er målrettet, konkret terapi for å dempe aggresjonen.

[Kizza1365380506]

Ja det er lett å være "dumsnill", men det sliter deg bare ut i lengden. Du er ikke nødvendigvis en tusseladd, du er bare så alt for snill. Kanskje redd for å få "kjeft". Du kan ikke orke å holde på sånn særlig lenge. Du kan risikere at du forstår deg i hel også vet du.

Det er så merkelig hvordan det negative, mørke og destruktive i ett ekteskap har en tendens til å ta over for det gode, lyse og trivelige. Jeg har opplevd det selv, og man er nødt for å kjempe for at det bra og spesielle skal få komme til overflaten. Man blir så trøtt og sliten av det.

Det jeg har lært meg er å være litt "egoistisk" i forholdet. Har sagt at dersom han vil være sur og negativ så får han være det men ikke la det gå ut over meg. Det er en menneske rett å være sur, men ikke nødvendigvis i nærvær av andre. Ett par ganger har jeg også bedt ham velge mellom å være negativ eller bo sammen med oss. Da tar han seg sammen, han er klar over sine negative sider heldigvis.

Vet ikke om det hjelp deg noe særlig. Men om dere går i familieterapi så burde hun jo snart bli klar over hvordan hun virker på deg. Det er lov å ta seg i sammen og jobbe mot de negative sidene sine. Høres enkelt ut, jeg vet det ikke er det. Men skal ett forhold vare må begge parter jobbe for det. Prøv å være sterk for barnas skyld og stå på det du synes er riktig og viktig i forholdet deres.

Lykke til!

Mvh

[goete]

Ved enkelte poliklinikker har de familieterapi der en bor på plassen i et hus ved poliklinikken, og er under oppfølging med hele pakka fra poliklinikken med samtaler, oppfølging og de får innblikk i familiestrukturen ved at dere bor på plassen.De hadde ett slikt behandlingsopplegg der jeg gikk tidligere i poliklinisk behandling.Men det spørs jo hvor du bor i landet og om det finnes noe nært ditt distrikt.

Du kunne jo hørt med Modum bad, det skal hvis være en bra plass.

Stå på