meg og mitt (ny her)

[Gjest MariaC]

hei!

jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. Livet er ikke så greit for tiden. For to måneder siden var jeg innlagt på akuttpost for ungdom. Da var alt skikkelig svart og jeg så ingen grunn til at jeg skulle fortsette å leve. Under oppholdet ble det bedre og bedre.. og da jeg hadde vært der i 1 måned var jeg nesten som ei ny jente.. (trodde jeg).

Da jeg dro derfra hadde jeg all tro på at jeg skulle bli frisk, fri fra depresjon og spiseforstyrrelser. Jeg fortalte hele personalet om min lykkerus og om hvor flott livet var. Å dra hjem igjen var ikke noe problem, selv om jeg savnet de som jobbet der. Jeg skulle kanskje få opphold på et sted der de jobber med spiseforstyrrelser.. og jeg var så glad for det.

Før hadde jeg vært litt skeptisk pga. at jeg ikke trodde helt at det skulle funke for meg. En uke etter ble jeg komfirmert og noen dager etter det igjen dro jeg til det stedet. Livet var herlig--

Alle hadde advart meg om at selv om ting var så flott nå, så kunne det gå nedover igjen. Men nei, aldri om det skulle skje meg. Ikke mer.

Men langsomt gikk det nedover igjen... Jeg var ikke forberedt i det hele tatt. Hele familien dro til syden sammen.. Bare noen uker i forveien hadde jeg nesten ikke kunnet vente. Men nå var livet tragisk igjen.

I syden var jeg for det meste for meg selv. Ville ikke være sammen med mamma og pappa eller noen. Kastet opp alt jeg spiste og var slapp og trøtt hele tiden. Jeg ble kjent med to jenter der nede, men hun ene hatet meg og ville ikke at alle tre skulle være sammen samtidig, og det gjorde ikke akkurat ting bedre. Da vi kom hjem var jeg skikkelig utslitt. Selv om jeg var langt nede, fortalte jeg det ikke til mamma og pappa. Hjemme igjen klarte jeg ikke å holde på det lenger.

Mamma prøver så godt hun kan å muntre meg opp igjen, men jeg er bare trist hele tiden. Jeg er så ulykkelig for at det jeg ikke ble bra sånn som jeg trodde det skulle være. Alle sier til meg at jeg må vite at det går over. Men jeg tror ikke på det. Mamma spurte om jeg ville bli innlagt igjen.. Men jeg sa nei.. jeg kan aldri komme tilbake dit igjen. Jeg sa jo at jeg skulle bli frisk og jeg skjemmes sånn over at jeg ikke har blitt det. Jeg er jo dum som ikke tror det skal bli bedre. Jeg vet innerst inne at det går opp og ned, men jeg holder ikke ut å være nede. Da vil jeg heller gi opp.

Hilsen jente 15 år

[Gjest vært i samme situasjon]

hei på deg!

Har vært i samme situasjon som deg. Skrevet meg ut fra barne og ungdomspsykiatrisk, og deretter gikk det rett ned for å si det mildt. Har vært innlagt mange ganger, og du skal vite en ting: det er ikke et nederlag å legges inn på nytt. de fleste som legges inn kommer tilbake en eller annen gang senere i livet. ting tar tid, og spiseforstyrrelser og depresjoner tar ofte veldig lang tid.

var det en akutt avd du var på i 2 mnd? fikk du forresten det oppholdet på speisialavd for spiseforstyrrelser?hvordan var det i såfall?

skjønner at ting er veldig vanskelig nå. det å orke å leve er tungt noen ganger, men det er viktig å holde ut. hvis jeg var deg ville jeg søkt hjelp på nytt. entel legge seg inn igjen på sykehuset eller få masse poliklinisk oppfølging. du klarer ikke dette på egenhånd for å si det slik. Hva slags sf sliter du med forresten?

det å være spiseforstyrra og deprimert er en ødeleggende kombinasjon. til slutt blir livslysten borte, så gi folk rundt deg et signal om du tenker farlige tanker.

flott at du skriver her inne. det kan hjelpe! søk støtte i folk rundt deg, og vit at du ikke er alene. Får du noe oppfølging av lege, psykolog eller avd du lå på?

klem fra Lille My!

[Gjest MariaC]

hei på deg!

Har vært i samme situasjon som deg. Skrevet meg ut fra barne og ungdomspsykiatrisk, og deretter gikk det rett ned for å si det mildt. Har vært innlagt mange ganger, og du skal vite en ting: det er ikke et nederlag å legges inn på nytt. de fleste som legges inn kommer tilbake en eller annen gang senere i livet. ting tar tid, og spiseforstyrrelser og depresjoner tar ofte veldig lang tid.

var det en akutt avd du var på i 2 mnd? fikk du forresten det oppholdet på speisialavd for spiseforstyrrelser?hvordan var det i såfall?

skjønner at ting er veldig vanskelig nå. det å orke å leve er tungt noen ganger, men det er viktig å holde ut. hvis jeg var deg ville jeg søkt hjelp på nytt. entel legge seg inn igjen på sykehuset eller få masse poliklinisk oppfølging. du klarer ikke dette på egenhånd for å si det slik. Hva slags sf sliter du med forresten?

det å være spiseforstyrra og deprimert er en ødeleggende kombinasjon. til slutt blir livslysten borte, så gi folk rundt deg et signal om du tenker farlige tanker.

flott at du skriver her inne. det kan hjelpe! søk støtte i folk rundt deg, og vit at du ikke er alene. Får du noe oppfølging av lege, psykolog eller avd du lå på?

klem fra Lille My!

hei :-) takk for svar... fint innlegg du skrev.

Jeg har ennå oppfølging. Har gått til poliklinisk behandling i snart 1 1/2 år nå. har byttet (ufrivillig) behandlere tre ganger. når jeg var hos den andre behandleren fikk jeg mest ut av det. Jeg hadde tatt en overdose tabeletter og hun så meg som suicidal og la meg inn på en akuttavdeling for ungdom. og som jeg sa så trivdes jeg "faktisk" der.. trodde ting skulle bli så bedre osv. Men så slutten behandleren min som jeg hadde så god kontakt med. hadde forberedt meg, men det gikk liksom galt uansett. Men så så jeg nå fram til et opphold i sverige. Men vi fikk avslag. Jeg hadde mer problemer med depresjon enn sf. har forresten bulimi. Ble veldig deppa etter dette. Hvor var alt som skulle bli så mye bedre liksom? Jeg er deppa og har selvmordstanker igjen. Men alle forventer at jeg skal tro at det skal bli så mye bedre. De forstår ikke at jeg ikke gjør det. Etter jeg ble skrevet ut fra avdelingen ( som ikke hadde noe spess. opplegg for sf.) så sa de at vi kanskje burde slakke ned på behandlingstilbudene... i og med at jeg hadde sagt at jeg ville bli frisk og at depresjon ikke blir bedre jo mer hjelp man får.... osv. Jeg følte meg rett og slett ikke klar til å gi opp hjelpen. Og nå trenger jeg den veldig!