slik er min bipolare lidelse, åssen er din?

[Gjest supababe]

En periode da jeg var 15 følte jeg meg veldig oppstemt, fremtiden var lys og glitrende, jeg skulle bli en berømt forfatter. Jeg hadde den mest sprudlende personligheten i verden (syntes jeg). Jeg hadde en veldig taletrang, og snakket konstant når jeg var med venninner i butikken osv. Men jeg hadde normalt søvnmønster.

Da jeg var 16 hadde jeg en periode på en knapp uke der jeg fikk lite søvn, og da fikk jeg min første depresjon. Jeg hadde angst, orket ikke gjøre noe, ikke dusje en gang, satt bare i stolen og var redd, følte meg ond og syndig, alt var svart. Fikk masse fravær på skolen. Så gled den etterhvert over.

Da jeg var atten var jeg igjen veldig oppstemt,sosial, pratet masse, hadde kjæreste på kjæreste, hyper, veldig høy selvtillitt. Var slik et halvt år. Da døde moren min, og logisk nok avtok sprudlingen min!

Da jeg var 19 ble jeg igjen deprimert, hadde en voldsom smerte i meg, orket ingenting. Noen ganger forsvant tankene helt, ble sittende i sofaen og tenke lenge på om jeg skulle gå i butikken eller ikke. Hadde mye angst. Igjen fikk jeg enormt fravær på skolen.

Noen få ganger gnistret jeg oppstemt, men det varte IKKE lenge.

Så da jeg var 20 hadde jeg mange kortvarige, men intense depresjoner. Jeg var sikker på at jeg var emosjonelt ustabil, fordi jeg skadet meg og hadde humørsvingninger og ofte et stort raseri og irritasjon. Jeg kunne omtrent eksplodere av irritasjon inni meg bare noen foran meg i butikken gikk sakte eller det tok tid å få grønt lys når jeg skulle gå over gata.

Enkelte ganger tok jeg litt for mange sovepiller bare for å få sove noen dager, fordi jeg holdt ikke ut smerten.

Så innimellom når jeg var sammen med venner kunne jeg igjen bli hyper og tullete, men det varte ikke lenge.

Jeg opplevde en del vonde ting, store belastninger og var ofte rasende. Slengte ting rundt meg, knuste ting, gikk å hylte i gaten og pælmet mobil i veien så den ble ødelagt. Var fullstendig hysterisk og rasende. Knuste en drøss med tallerkener i kjøkkenet. Skrek høyt om nettene, fordi presset inni meg var så stort.

Så ble jeg innlagt. Først ante de ikke hva som var galt med meg. Så plutselig en dag sa legen min der jeg var innlagt at hun hadde hørt jeg hadde laget litt bråk og kranglet med en av personalet den natta. Jeg satt der som et spørsmålstegn: -Hæ? Det har jeg da ikke. Det kan ikke jeg huske. Jeg hadde det kjempebra i går jeg.

Og kjempebra hadde jeg. Jeg begynte å skøye med medpasientene, sang masse, fikk faktisk pasientene til å synge med, skrev en drøss med dikt og fremførte dem. En pasient påstod jeg gikk og snakket med meg selv, noe jeg ikke var enig i, jeg leste jo bare opp diktene mine for folk! Jeg klarte nesten ikke sitte stille, og vugget i stolen når jeg så på tv. Jeg spilte masse kort med pasientene, og begynte å rydde rommet mitt kl fire om natten, for da fikk jeg ikke sove mer og var uthvilt.

Noen dager senere var jeg intenst deprimert. Alt var vondt,vondt, vondt! Jeg sa til legen: -jeg fatter ikke hvorfor livet skal være så vondt! Jeg gråt og gråt.

Da gikk jeg på antidepressiva. Nå skulle jeg plutselig ikke bruke bare det lenger, men ble satt på Lamictal.

Hva er din historie?

[soleil]

Du beskriver det veldig bra. Kjenner meg igjen i en del av det du skriver!

Jeg ble syk på samme alder som deg. Var 15 år og gikk siste året på ungdomsskolen. Var deprimert og litt forvirret en stund. Så trodde jeg det gikk over. Men utpå høsten ble jeg til slutt så syk at jeg bare lå i senga og ville dø. Ville ikke på skolen, ikke snakke med venner om de kom på besøk eller når de ringte. Når telefonen ringte tok jeg den ikke. Til slutt ble jeg helt apatisk. Og så ble jeg innlagt på et voksenprykiatrisk sykehus.

Hadde mye ambivalens; klarte ikke bestemme meg for helt enkle konkrete ting. Var usikker, tynn og stusselig.

Var livredd for å forbli gal og trodde jeg kom til å bo på sykehus resten av livet.

Så ble jeg skrevet ut etter et par måneder. Følte meg dum og tung i hodet, måtte trene opp konsentrasjonen igjen. Jeg som pleide å være en skoleflink person hadde problemer med selv de fagene jeg var flink i.

Begynte på Litium og gikk til samtaler på BUP. Syns begge deler var noe dritt.

Fullførte ungdomsskolen med gode karakterer, fikk god hjelp av skolen, ekstratimer i matematikk blant annet.

Ble etterhvert utadvent og glad igjen og fungerte normalt med venner. Noen av de syns jeg ble unormalt oppstemt da jeg gikk på Litium, og etterhvert slutta jeg med medisiner.

BUP-kjærringene dro seg i håret. Hvordan skal dette gå?

1. videregående kutta jeg kontakten med BUP og følte meg i fin form helt til i fjor. Da var jeg 22.

Jobbet med en eksamensoppgave i forbindelse med høgskolestudier og da tiden viste seg å bli knapp, begynte det å gnistre litt inni hodet igjen. Satt mye oppe om natta og ingenting av arbeidet jeg gjorde syns jeg var bra nok. Skrev mange, mange sider, men det meste ble forkastet.

Ble skikkelig deprimert og fantaserte om diverse ulykker jeg kunne bli utsatt for. Fantaserte ikke om selvmord og skadet ikke meg selv.

Etter noen dager tippet tungsinnet over i mani. Jeg fikk mange vrangforestillinger og ideer og tok for meg telefonkatalogen og ringte rundt. Gamle lærere og diverse kirkesamfunn fikk gleden av å få noen kryptiske meldinger av meg..

Og så skrev jeg brev til Erlend Loe Heldigvis sente jeg ikke det.

Jeg ble henta av mora mi og venninna hennes på hybelen min, slik at jeg var ikke alene når jeg drev med dette.

Familien håpte vel at de kunne takle meg og at jeg kunne bli frisk igjen hjemme.. Til og med fastlegen hadde en viss (naiv) tro på det.

Men det gikk ikke.

Så ble jeg henta med ambulanse og tvangsinnlagt.

Var innlagt i 3 måneder. Først to måneder på akutten og så en måned på korttidsavdeling.

Var veldig rastløs og med mye energi. Ville egentlig ut igjen etter 2 måneder, men lot meg overtale til å bli lengre.

Så ble jeg skrevet ut. Gikk på rehabiliteringspenger i et halvt år. Da gikk jeg for det meste hjemme og hadde noen oppdrag for Frivillighetssentralen for ikke å gå på veggen av kjedsomhet. Gikk også i terapi en gang i måneden i et år hos en flink psykiater. Var på noen forelesninger for å øve opp konsentrasjonen igjen.

Jeg har brukt Litium siden denne episoden. Har bare hatt en bivirkning og det er vektøkning. Jeg slutta med medisiner nå på grunn av vektøkning. Har vært stabil i et år nå og håper og tror at det vil holde seg en stund.

[Jente1976]

Du beskriver det veldig bra. Kjenner meg igjen i en del av det du skriver!

Jeg ble syk på samme alder som deg. Var 15 år og gikk siste året på ungdomsskolen. Var deprimert og litt forvirret en stund. Så trodde jeg det gikk over. Men utpå høsten ble jeg til slutt så syk at jeg bare lå i senga og ville dø. Ville ikke på skolen, ikke snakke med venner om de kom på besøk eller når de ringte. Når telefonen ringte tok jeg den ikke. Til slutt ble jeg helt apatisk. Og så ble jeg innlagt på et voksenprykiatrisk sykehus.

Hadde mye ambivalens; klarte ikke bestemme meg for helt enkle konkrete ting. Var usikker, tynn og stusselig.

Var livredd for å forbli gal og trodde jeg kom til å bo på sykehus resten av livet.

Så ble jeg skrevet ut etter et par måneder. Følte meg dum og tung i hodet, måtte trene opp konsentrasjonen igjen. Jeg som pleide å være en skoleflink person hadde problemer med selv de fagene jeg var flink i.

Begynte på Litium og gikk til samtaler på BUP. Syns begge deler var noe dritt.

Fullførte ungdomsskolen med gode karakterer, fikk god hjelp av skolen, ekstratimer i matematikk blant annet.

Ble etterhvert utadvent og glad igjen og fungerte normalt med venner. Noen av de syns jeg ble unormalt oppstemt da jeg gikk på Litium, og etterhvert slutta jeg med medisiner.

BUP-kjærringene dro seg i håret. Hvordan skal dette gå?

1. videregående kutta jeg kontakten med BUP og følte meg i fin form helt til i fjor. Da var jeg 22.

Jobbet med en eksamensoppgave i forbindelse med høgskolestudier og da tiden viste seg å bli knapp, begynte det å gnistre litt inni hodet igjen. Satt mye oppe om natta og ingenting av arbeidet jeg gjorde syns jeg var bra nok. Skrev mange, mange sider, men det meste ble forkastet.

Ble skikkelig deprimert og fantaserte om diverse ulykker jeg kunne bli utsatt for. Fantaserte ikke om selvmord og skadet ikke meg selv.

Etter noen dager tippet tungsinnet over i mani. Jeg fikk mange vrangforestillinger og ideer og tok for meg telefonkatalogen og ringte rundt. Gamle lærere og diverse kirkesamfunn fikk gleden av å få noen kryptiske meldinger av meg..

Og så skrev jeg brev til Erlend Loe Heldigvis sente jeg ikke det.

Jeg ble henta av mora mi og venninna hennes på hybelen min, slik at jeg var ikke alene når jeg drev med dette.

Familien håpte vel at de kunne takle meg og at jeg kunne bli frisk igjen hjemme.. Til og med fastlegen hadde en viss (naiv) tro på det.

Men det gikk ikke.

Så ble jeg henta med ambulanse og tvangsinnlagt.

Var innlagt i 3 måneder. Først to måneder på akutten og så en måned på korttidsavdeling.

Var veldig rastløs og med mye energi. Ville egentlig ut igjen etter 2 måneder, men lot meg overtale til å bli lengre.

Så ble jeg skrevet ut. Gikk på rehabiliteringspenger i et halvt år. Da gikk jeg for det meste hjemme og hadde noen oppdrag for Frivillighetssentralen for ikke å gå på veggen av kjedsomhet. Gikk også i terapi en gang i måneden i et år hos en flink psykiater. Var på noen forelesninger for å øve opp konsentrasjonen igjen.

Jeg har brukt Litium siden denne episoden. Har bare hatt en bivirkning og det er vektøkning. Jeg slutta med medisiner nå på grunn av vektøkning. Har vært stabil i et år nå og håper og tror at det vil holde seg en stund.

Hei igjen soleil!

Bare et spørsmål: Hvorfor fikk du Litium første gang du ble syk når dette var en depresjon? Det var jo heldigvis riktig medisin, men de pleier jo ikke å ta så riktig første gangen på bipolare da.

Du må jo ha vist tegn på mani eller annet, siden de gav deg Litium og ikke antidepressiva mener jeg.

Vet at man noen ganger kombinerer Litium og antidepressiva mot alvorlig drepresjon for å få bedre virkning men.. Glad for at du er stabil i dag ihvertfall.

Klemmer fra

[soleil]

Hei igjen soleil!

Bare et spørsmål: Hvorfor fikk du Litium første gang du ble syk når dette var en depresjon? Det var jo heldigvis riktig medisin, men de pleier jo ikke å ta så riktig første gangen på bipolare da.

Du må jo ha vist tegn på mani eller annet, siden de gav deg Litium og ikke antidepressiva mener jeg.

Vet at man noen ganger kombinerer Litium og antidepressiva mot alvorlig drepresjon for å få bedre virkning men.. Glad for at du er stabil i dag ihvertfall.

Klemmer fra

Hei!

Jeg også har lurt på hvorfor jeg fikk diagnosen bipolar med en gang. Begynte med Tegretol etter innleggelsen, men det tålte jeg ikke. Så begynte jeg med Litium.

Psykologen på sykehuset der jeg var som 15åring var veldig usikker på diagnose i begynnelsen. Lurte på om det kunne være begynnende schizofreni..

Lurer på om jeg skal spørre om dette når jeg skal til kontroll. Det var jo noe merkelig at de traff spikern rett på hodet med en gang.

Sjøl gikk jeg i 6/7 år og var overbevist om at depresjonen var en engangsopplevelse og at jeg ihvertfall ikke var bipolar! Jeg var jo i helt fin form mellom de to episodene.

Det er ingen andre i nærmeste familie med samme diagnose. Så forklaringen ligger ikke der heller.

Går det fortsatt bra med deg?

[Jente1976]

Hei!

Jeg også har lurt på hvorfor jeg fikk diagnosen bipolar med en gang. Begynte med Tegretol etter innleggelsen, men det tålte jeg ikke. Så begynte jeg med Litium.

Psykologen på sykehuset der jeg var som 15åring var veldig usikker på diagnose i begynnelsen. Lurte på om det kunne være begynnende schizofreni..

Lurer på om jeg skal spørre om dette når jeg skal til kontroll. Det var jo noe merkelig at de traff spikern rett på hodet med en gang.

Sjøl gikk jeg i 6/7 år og var overbevist om at depresjonen var en engangsopplevelse og at jeg ihvertfall ikke var bipolar! Jeg var jo i helt fin form mellom de to episodene.

Det er ingen andre i nærmeste familie med samme diagnose. Så forklaringen ligger ikke der heller.

Går det fortsatt bra med deg?

Det går forstsatt strålende med meg psykisk. Har vært litt slapp/tung i kroppen de siste dagene.

Trenger jo ikke bety noe, men lurer på om det kan ha med at jeg har kommet ganske høyt opp i dose på Topimax nå.

Har vært å tatt blodprøve, så da får vi se om verdiene er riktige. Hadde en periode hvor jeg ble sånn av Litium også i starten.

Flytter i ny leilighet til uka. Nydelig sted rett ved sjøen med familien like ved (føles litt trygt siden jeg har vært så mye dårlig).. Gleder meg masse!

Mange hilsner fra