Han har så liten selvtillit.

[Gjest hvordan styrke?]

Min samboer ble utsatt for sterk mobbing som unggutt.

Han har i sitt forrige forhold blitt løyet for og bedratt. Hans erfaring med henne var også at de fleste "situasjoner" løste seg på best mulig måte om han i forkant forhørte seg med henne om ditt og datt var greit.. og da mener jeg fra de mest ubetydelige (for meg, men ikke for ex) småting. Dette for å unngå ubehagelige konfrontasjoner om at diverse ting ikke var løst på "riktig" måte. Han sier selv at han satte foten ned om det var ting som var viktige for han, men han så ikke nytteverdien i å presse sin mening frem i såkalte uviktige saker. De var sammen i mange år og fikk barn sammen. Bruddet mellom dem var kun få måneder før vi traff hverandre.

Han føler han idag har god selvfølelse og at han er veldig trygg på hvor han har meg. Dette mye pga at vi setter ærlighet/trofasthet like høyt.

Men jeg reagerer på at han spør meg nærmest lov til å gjøre diverse ting. Han sier "er det greit om jeg.." I begynnelsen prøvde jeg å smøre både selvtilliten hans og hans tro på meg ved å understreke at "det er klart du bare skal sysle med hobbyen din "(e.l.)

Vi har nå bodd sammen i 6 måneder og situasjonen er følgende : Jeg klarer ikke lenger å betrygge han når han spør meg om ting. Jeg ser bare det som et tegn på at han ikke tar ansvar for seg selv. Jeg føler at han må ha meg til å godkjenne en hver liten ting før han vil gjøre det... Når jeg prøver å forklare han dette sier han at han ikke trenger min tillatelse, men han HATER at folk er sure på han, derfor vil han sjekke først om det er ok.. men hadde han fått nei fra meg, sier han at han alikevel ville ha gjordt det... Så da skjønner jeg ikke hvorfor han spør!!! For om han hater at jeg blir sur på han, bør han vise at han er mer handlekraftig og IKKE spørrrrrrre meg!!!

Huff, føler meg i en umulig situasjon. Vil jo bare at han skal kjenne seg absolutt trygg på seg selv og meg, men ender som regel med å bare bli forbanna fordi jeg vil så gjerne at HAN skal vise at han kan, ikke bare meg!!! Føler alt ansvaret er mitt!

Kanskje viktig å nevne at han har diagnosen manisk/depresiv - og er avhengig av medisiner for å fungere uten å gå inn i gjenntagende depresjoner. Han har også to tidligere selvmordsforsøk bak seg.

Noen forslag til hvordan forstå? ..og styrke hans selvtillit?

[u100066722]

Tja, vet ikke om dette her er så veldig hjelpsomt eller relevant, men...

Siden han allerede får behandling for det du nevnte, kunne ikke du ha tatt dette opp med behandleren hans (vel, hvis han har en, da) og forklart hvordan dette er (eller kanskje har blitt) et problem?

[Gjest Lykke til!]

Mobbing har tydeligvis ødelagt mye for han. Det at han var så svak i det forrige forholdet kan jo være at han allerede var svekket pga mobbinga. Han kan også ha en svak personlighet, medfødt. Da BLIR en ofte mobbeoffer. Dessverre. Så hva om kom først, høna eller egget, blir alltid en diskusjon. Har hanblitt svakfordi han har blitt dårlig behanldet, eller har han blitt dårlig behandlet fordi han var svak. Skjønner?

Svakhet blir dessverre ofte møtt med uforstand og sinne. DU sier jo også at du reagerer med å bli forbannet. En ting kan jeg si, er han redd for andres irritasjon, vil DET bare gjøre at den onde sirkelen blir enda vanskeligere å komme ut av.

Jeg tåler selv lite konflikter, og kjenner den fortvilelsen over å måtte beskytte meg selv så det ikke blir mer 'bråk' enn en kan takle, og det med å ikke være så unnvikende at det blir konflikter med folk av den grunn isteden.

Hadde alle bare vært snille og greie mot hverandre, så hadde ikke slike problemer oppstått, og en kunne levd i fred og fordragelighet. Men det er en utope. Mennesket er ikke snillt. En kan drømme om en Kardemommeby noen ganger ja....

Du kunne sikkert ha nytte av å snakke med behandleren hans. Hvis han er en fin mann, burde du ikke gi han opp for lett iallefall. Familieterapi er også noe som kan være forebyggende.

[Gjest hvordan styrke?]

Tja, vet ikke om dette her er så veldig hjelpsomt eller relevant, men...

Siden han allerede får behandling for det du nevnte, kunne ikke du ha tatt dette opp med behandleren hans (vel, hvis han har en, da) og forklart hvordan dette er (eller kanskje har blitt) et problem?

kun fastlege som igrunn ikke er verdt dele mine tanker med. Men jeg tenker vi har godt av litt erfaren hjelp, så jeg skal foreslå dette for han!

[Gjest slitern]

Dette er noe han selv må jobbe med og få hjelp til. Parterapi hadde nok også vært til hjelp eller at du blir med i timene til behandleren hans hvis han har noen da. Hva med å bli enige om at han ikke skal spørre deg mer? At han skal stole på seg selv og at du lover å ikke bli sint på han hvis han gjør feil? Det virker jo ikke som om han spør fordi han er usikker, men fordi han er redd for at noen skal bli sint på han. Lykke til!

[u100066722]

kun fastlege som igrunn ikke er verdt dele mine tanker med. Men jeg tenker vi har godt av litt erfaren hjelp, så jeg skal foreslå dette for han!

Glad for å være til hjelp. Håper det funker.