Hater sønnen min pga fødselen...

[ulva]

I dag fikk jeg en grusom innsikt i forholdet til min egen sønn. Jeg hater ham faktisk og klandrer ham for det som skjedde under fødselen. Jeg føler ikke at han er min sønn i det hele tatt, og jeg verken føler meg som eller vil være noens mamma. Jeg føler meg som et monster, for jeg vet det ikke var hans skyld og jeg er samtidig fryktelig glad i ham. Men hele fødsels-dramatikken henger som en mørk sky over samlivet vårt. Jeg skal aldri, aldri, aldri ha flere barn!!! Ikke pga svangerskapet, selv om det var vanskelig nok, men pga fødselen.

Fødselen, hvor de ikke tok hensyn til min vanskelige fortid og at jeg er redd for sykehus. Det gikk så bra så lenge vi var hjemme - da hadde jeg kontrollen, mestret smertene og følte meg bare rolig. Så måtte de selvsagt som de uvitende idiotene de var gi meg en underlivsundersøkelse ved mottaket. Resultatet lot ikke vente på seg: Jeg fossblødde og blodet bare rant og rant nedover bena mine, på klærne mine, på gulvet... Og jeg fikk et kraftig angstanfall. Kunne nesten ikke puste og skalv så kraftig at hele kroppen ristet. Dette var etter åtte timer med veer allerede, så jeg begynte å bli sliten. Men ingen forklarte meg noenting, og jeg ble fryktelig redd for at det skulle være noe galt med barnet. Siden fødselen var godt i gang, lot de meg være der og la meg i et badekar for å gjenvinne varmen.

Fødselen stoppet pga angsten, og de plutselige minnene om seksuelle overgrep som begynte å komme tilbake. Og det skal MYE til for å stoppe en fødsel som er godt igang! Men min stoppet. Ti minutter mellom veene, og jeg slet meg gjennom det neste døgnet sammen med mannen min. De kom og sjekket en sjelden gang, og la meg tilogmed på gangen pga plassmangel. Og jeg fikk beskjed om at det kom til å ta lang, lang tid enda da klokka hadde passert middag neste dag (kom inn på natta).

Til slutt begynte helvete igjen, og veene kom hyppigere. Jeg fikk til slutt tilbud om lystgass, og takket ja, for jeg begynte å få problemer med å mestre smertene. Problemet var bare at lystgassen ikke virket på noen måte: Det var bare det å ha noe annet å holde på med og klamre seg fast til som hjalp. Til slutt måtte de slå av lystgassen og gi meg oksygen fordi jeg nektet å slippe masken. Det er det siste jeg husker: At jeg satt på senga og skrek av smerte i gassmasken, og skjønte at jeg kom til å dø. Jeg kunne se meg selv utenfra, der jeg satt, så ble alt svart og jeg hørte bare meg selv som skrek, delvis av smerte og delvis i full panikk. Jeg VISSTE at jeg kom til å dø av dette, men tenkte at jeg måtte føde ungen først. At jeg skyldte ham livet.

Det neste jeg husker er den siste delen av utdrivelsen. Jeg presset så hardt at jeg rev løs det ene håndtaket fra senga! Og jeg fikk beskjed om ikke å skrike fordi jeg trengte oksygenet. Men hvor hardt jeg enn jobbet, kom han ikke ut - han satt skjevt i fødselskanalen og stanget hodet i skambeinet. Så til slutt la de seg oppå meg midt i en ve og klemte til alt de maktet. Da kom han ut, blodig og med en stor hevelse på hodet etter trykket. De la ham på magen min, og jeg følte at tiden stod stille. Jeg hadde aldri sett noe så vakkert som barnets mørke, blå øyne.

Tiden etterpå var jeg i oppløsning. Jeg bare sov, og kunne ikke ta meg av barnet fordi jeg knakk halebeinet under fødselen og klarte ikke å løfte ham. Jeg satt på pute både pga av stingene og pga halebeinet. Det var så vondt at tårene spratt hver gang jeg la meg ned eller måtte snu meg i senga. Og det var ofte fordi han skulle ammes på begge sider. Ammingen gikk heller ikke bra: Han sugde ikke skikkelig og bet med gommene. Jeg fikk blåmerker på brystene av ham.

Og så begynte psyken å knekke helt sammen. Jeg begynte å høre stemmer igjen, stemmer som befalte meg å dø. Så til slutt tok jeg en overdose og ble tvangsinnlagt med depresjon og psykoser. Etter en lang uke var jeg tilbake som barnets mor, og psykiateren min var svært bekymret for meg. De forsøkte å finne et avlastningshjem til meg, men klarte det ikke før barnet skulle begynne i barnehagen igjen. Og aldri har jeg mistrives så mye som i denne perioden! Jeg var ikke det minste lykkelig. Jeg bare gråt, og trodde at sønnen min kom til å dø. Far måtte trå til og mate ham, ammingen måtte jeg slutte med for å få medisiner, og all nattevåk var det far som måtte ta. Jeg hatet å være hjemme med barnet, helt alene. Slet med tvangstanker og psykoser, men sa nesten ingenting til psykiateren min.

Det verste var at ingen hjalp meg da jeg trengte det. Igjen. Akkurat som da alle lot meg ligge hjemme og dø av lungebetennelsen, og jeg ikke ble innlagt før i siste fase. Ingen som forklarte, beroliget, trøstet og gav meg smertestillende. Og jeg var for borte til å ha kontakt med noen: Alt var bare svart. Tror jeg var temmelig nær å miste bevisstheten, selv om det var en fødsel.

Nå er det snart tre år siden, og jeg er like bitter. På psykiateren min som ikke forberedte meg og tok kontakt med sykehuset, på sykehuset som ikke tok hensyn til forhistorien min med overgrep, på jordmoren som ikke gav meg smertestillende da det var klart at jeg trengte det, på jordmoren som snøftet foraktelig da jeg klaget over ryggsmerter og fortvilet over at melka aldri kom. Hvorfor er det aldri noen som hjelper meg når jeg ikke lenger klarer meg selv?

Alle disse minnene sitter i, og hver gang jeg er sammen med sønnen min kommer de tilbake. Jeg klarer bare ikke å akseptere ham. Ikke det at jeg noensinne ville gjøre ham noe vondt, og jeg er virkelig glad i ham, men han kom til en for høy pris. Redselen, panikken, galskapen sitter i meg ennå. Nå som jeg har en schizofreni-diagnose er det enda klarere at jeg ikke burde ha barn. Han skulle aldri ha blitt født. Jeg skulle aldri ha blitt mor. Og aldri i verden om jeg skal ha flere, uansett hva mannen min sier! Jeg ble rett og slett traumatisert av fødselen, og sluter med PTSD ennå. Hva skal jeg gjøre for å legge dette bak meg?

[frosken]

Hei ulva:-)

Jeg ble litt satt ut av å lese historien om fødselen og tiden etter - det gjorde et sterkt inntrykk.

Du spør om det er noe du kan gjøre - og i tillegg til å snakke med psykiateren din kunne du kanskje fått hjelp av noen som jobber f.eks. med Marte Meo metoden (mener det er det den heter). I Oslo har NicWaal et tilbud til foreldre og små barn, som tar sikte på å styrke det positive i samspillet og gi foreldrene en mer positiv opplevelse av mestring i forhold til sine barn. Snakk med psykiateren om hva som evt. finnes der du bor.

Ta vare på deg selv som best du kan, ulva!

[goete]

dette var en virkelig sterk historie og lese.

med all uskikkerheten,utryggheten og reddselen, ikke bli møtt av fagpersonell på noe måte,din bakgrunn .ja er målbundet.

ikke rart du er sint og bitter,hadde en lignende episode i familien, men på langt langt nær så traumatisk. Men vedkommende hadde sykehuskrekk og var redd for fødselen og personalet. Hun slet mye både før og etter fødselen pga av den sterke opplevelsen og er i tvil på om hun skal tørre og få flere barn idag.

Vær sint,prøv og ikke ha dårlig samvittighet for det. det er noe som heter bitterhets bearbeiding,en må igjenom det få det ut for å kunne legge det bak seg istede for trykke det ned og holde det i seg for det blir belastende i lengden.

Har du lest luise l.hay-

selvhjelpsbøker, der forteller hun om sin egen vonde barndom med incest og hvordan hun etterhvert fikk tak i sinne og bitterheten og lærte seg og gi utrykk og avreagere den. det tok henne 2-3 år å gå igjennom denne fasen, men hun ble mye lettere til sins etterpå.

ikke føl skyld og dårlig samvittighet for dine følelser, vet det er lett og si det men det er faktisk noe vi er programmert til å ha.

Skjønner at du har motstridende følelser overfor barnet ditt. At du er glad i det,ja elsker det men at det samtidig skapte så mye annet vanskelig i deg, Tror det de

følelsene skaper en indre konflikt i deg ,du skulle ha fått bearbeidet. istede for det føles som en "uløselig knute".

Kan du ikke ta dette opp med psykiateren din eller har du mistet tilliten til ham/henne etter dette.Kan tilliten bygges opp eller kanskje du skulle skifte behandler?

Hva mener du om dette?

føler med deg

mvh

[hu']

Dette var vond lesing. Det er bra at du klarer å skille på at det er fødselen som er det grunnleggende vonde, selv om det går ut over følelsene for sønnen din.

Et råd som jeg kan gi deg er å ta kontakt med sykehuset hvor fødselen skjedde. Der bør du få en samtale og gjennomgåelse av hva som skjedde. Dette er et tilbud du burde ha fått for lenge siden! Hvis det er for tøft foe deg alene så ta med deg noen som du stoler på. Tror også det er viktig at du tar med deg din mann.

Jeg er jordmor selv og blir rystet av din opplvelse. Det er ikke slik vi behandler kvinner med overgrepsproblematikk. God informasjon, både før, under og etter fødselen, så få undersøkelser som mulig og god smertelindring er alfa-omega.

Du trenger å bearbeide denne fødselen din slik at du kan bedre forholdet til sønnen din. Og det trenger du hjelp til! Lykke til!

[Gemini]

Skjønner at dette har vært forferdelig vondt for deg.

Kanskje en ide å skrive ut dette, og vise til psykiateren din, slik at h*n kan hjelpe deg å bearbeide alt det vonde rundt fødselen og de negative følelsene for barnet ditt i den forbindelse...

[shandy]

Stakkars unge, og stakkars den mannen som er far her.

Jeg forstår du har hatt det tøft, men forstår ikke hvordan du kan hate ditt eget barn. Du sier du aldri vil gjøre han noe vondt, hva tror du at du gjør nå? Vil du at han skal få varige skader av din oppførsel?

Se å få hjelp, om du så må legges inn. Dette må du gjøre, eller få mannen din til å hjelpe deg med innleggelse.

Det sies at de største egoistene er de som sliter psykisk, og her ser man jo et typisk eksempel. Selvopptatte, meg, meg, meg - uten tanke for andre rundt seg.

Jeg mener ikke å være slem med deg, men du vil vel (innerst inne - kanskje?) at ungen din skal ha et godt liv. Det er da ikke hans feil at du ble gravid.

[Gjest dukkelise]

Stakkars unge, og stakkars den mannen som er far her.

Jeg forstår du har hatt det tøft, men forstår ikke hvordan du kan hate ditt eget barn. Du sier du aldri vil gjøre han noe vondt, hva tror du at du gjør nå? Vil du at han skal få varige skader av din oppførsel?

Se å få hjelp, om du så må legges inn. Dette må du gjøre, eller få mannen din til å hjelpe deg med innleggelse.

Det sies at de største egoistene er de som sliter psykisk, og her ser man jo et typisk eksempel. Selvopptatte, meg, meg, meg - uten tanke for andre rundt seg.

Jeg mener ikke å være slem med deg, men du vil vel (innerst inne - kanskje?) at ungen din skal ha et godt liv. Det er da ikke hans feil at du ble gravid.

Jeg svarer noen som jeg gjør deg,men å kalle henne egoist er helt bak mål.

Jeg har selv opplevd overgrep,og vet hva jeg nå snakker om.Det Ulva her har gjennomgått er så traumatisk att ord finnes knapt som beskriver sterkt nok.

Jeg synes det er meget dårlig gjort å ordlegge deg som du gjør,det gjør ingen godt med sånne ord.

Hlet klart bør ulava få hjelp så hun en dag får ett bedre forhold tilsin sønn,men att hun får ord som dine,det renger hun ikke for å finne veien til hjelp.

pass godt på ordvalget ditt!!

Ha en fin dag.

Vennlig hilsen

[Gjest dukkelise]

Vil deg og dine alt godt..

Skjønner hva du snakker om ang overgrep,og er glad jeg slapp de traumene der da jeg fødte.

Lykke til Ulva..

[shandy]

Jeg svarer noen som jeg gjør deg,men å kalle henne egoist er helt bak mål.

Jeg har selv opplevd overgrep,og vet hva jeg nå snakker om.Det Ulva her har gjennomgått er så traumatisk att ord finnes knapt som beskriver sterkt nok.

Jeg synes det er meget dårlig gjort å ordlegge deg som du gjør,det gjør ingen godt med sånne ord.

Hlet klart bør ulava få hjelp så hun en dag får ett bedre forhold tilsin sønn,men att hun får ord som dine,det renger hun ikke for å finne veien til hjelp.

pass godt på ordvalget ditt!!

Ha en fin dag.

Vennlig hilsen

Jeg tror enkelte trenger et spark bak, for å kanskje skjønne hva de driver med.

Jeg forstår som sagt at dama har hatt det vondt, og trenger hjelp. Jeg forstår derimot ikke at hun bebreider sin sønn for sine lidelser.

Hun bør begynne i riktig retning, med seg selv, og de som har gjort henne vondt.

Ha en god dag du også.

[Gjest dukkelise]

Jeg tror enkelte trenger et spark bak, for å kanskje skjønne hva de driver med.

Jeg forstår som sagt at dama har hatt det vondt, og trenger hjelp. Jeg forstår derimot ikke at hun bebreider sin sønn for sine lidelser.

Hun bør begynne i riktig retning, med seg selv, og de som har gjort henne vondt.

Ha en god dag du også.

vet med meg selv att sånne spark bare gjør vondt værre...

[ulva]

Stakkars unge, og stakkars den mannen som er far her.

Jeg forstår du har hatt det tøft, men forstår ikke hvordan du kan hate ditt eget barn. Du sier du aldri vil gjøre han noe vondt, hva tror du at du gjør nå? Vil du at han skal få varige skader av din oppførsel?

Se å få hjelp, om du så må legges inn. Dette må du gjøre, eller få mannen din til å hjelpe deg med innleggelse.

Det sies at de største egoistene er de som sliter psykisk, og her ser man jo et typisk eksempel. Selvopptatte, meg, meg, meg - uten tanke for andre rundt seg.

Jeg mener ikke å være slem med deg, men du vil vel (innerst inne - kanskje?) at ungen din skal ha et godt liv. Det er da ikke hans feil at du ble gravid.

Jeg har alldeles ikke vært egoistisk, men tatt meg godt av sønnen min som har blitt en flott, blid, sosial liten gutt som vi stadig får skryt for i barnehagen. Alt det vonde holder jeg for meg selv - og det har vært noe av problemet.

Innleggelser har jeg hatt nok av - tre bare denne våren. Jeg tror ikke du forstår dybden av den smerten og bitterheten jeg bærer med meg når du kan gi meg en slik tilbakemelding. Skal jeg bli en god mor, er dette noe jeg må bearbeide og ikke lenger holde inne. Å være en god mor starter med at man har det godt selv som person.

[ulva]

Skjønner at dette har vært forferdelig vondt for deg.

Kanskje en ide å skrive ut dette, og vise til psykiateren din, slik at h*n kan hjelpe deg å bearbeide alt det vonde rundt fødselen og de negative følelsene for barnet ditt i den forbindelse...

Det tror jeg også - jeg blir liksom aldri helt ferdig med det. Trenger virkelig å snakke med noen på sykehuset hvor alt dette skjedde. Jeg visste ikke hvordan det påvirket forholdet til sønnen min heller, før jeg leste en bok om barn og barneoppdragelse av Anna Wahlgren.

[ulva]

dette var en virkelig sterk historie og lese.

med all uskikkerheten,utryggheten og reddselen, ikke bli møtt av fagpersonell på noe måte,din bakgrunn .ja er målbundet.

ikke rart du er sint og bitter,hadde en lignende episode i familien, men på langt langt nær så traumatisk. Men vedkommende hadde sykehuskrekk og var redd for fødselen og personalet. Hun slet mye både før og etter fødselen pga av den sterke opplevelsen og er i tvil på om hun skal tørre og få flere barn idag.

Vær sint,prøv og ikke ha dårlig samvittighet for det. det er noe som heter bitterhets bearbeiding,en må igjenom det få det ut for å kunne legge det bak seg istede for trykke det ned og holde det i seg for det blir belastende i lengden.

Har du lest luise l.hay-

selvhjelpsbøker, der forteller hun om sin egen vonde barndom med incest og hvordan hun etterhvert fikk tak i sinne og bitterheten og lærte seg og gi utrykk og avreagere den. det tok henne 2-3 år å gå igjennom denne fasen, men hun ble mye lettere til sins etterpå.

ikke føl skyld og dårlig samvittighet for dine følelser, vet det er lett og si det men det er faktisk noe vi er programmert til å ha.

Skjønner at du har motstridende følelser overfor barnet ditt. At du er glad i det,ja elsker det men at det samtidig skapte så mye annet vanskelig i deg, Tror det de

følelsene skaper en indre konflikt i deg ,du skulle ha fått bearbeidet. istede for det føles som en "uløselig knute".

Kan du ikke ta dette opp med psykiateren din eller har du mistet tilliten til ham/henne etter dette.Kan tilliten bygges opp eller kanskje du skulle skifte behandler?

Hva mener du om dette?

føler med deg

mvh

Jeg orker ikke å begynne helt forfra igjen hos en annen behandler. Dessuten er jeg så dårlig at jeg ikke får en annen behandler. Det er kun i samarbeid med andre institusjoner at jeg får gå hos ham jeg er hos nå. Og jeg er stort sett fornøyd. Dette var tidlig i forholdet vårt, og han kjente ikke så godt til forhistorien min. Men jeg mener likevel han kunne gjort mer for å hjelpe meg. Det har jeg også sagt til ham, men han unnskylder seg med det ene og det andre og forstår nok ikke at jeg følte meg sviktet.

[E.T.3311]

Kunne ikke la være å svare på dette...

Denne historien er egnet til å sette en skikkelig støkk i noen og enhver, men det som alikevel teller mest her og nå er hvordan situasjonen er pr. idag.

Jeg regner med at du selv forstår at dette her ikke kan fortsette sånn som det gjør nå, for hvis det gjør det så kommer sønnen din antagelig til å få varige skader av det. Barn er veldig vare for foreldrenes sinnstemninger og har svært lett for å ta på seg skylden for det som er vondt og vanskelig, selv om det overhodet ikke er deres skyld. Det kan bli en vanvittig tung bør å bære for den lille sønnen din, som aldri har bedt om å bli født av deg...

Jeg skjønner sikkert ikke hvor vanskelig dette her er for deg, men samtidig må man kunne si at barnet har krav på omsorg og ubetinget kjærlighet. Og hvis du føler at du pga. din sinnsykdom og dine traumer ikke kan gi han dette, så drister jeg meg til å si at da hadde det kanskje vært bedre for han å bo et annet sted. Kanskje bare for en periode, til du evt. blir bedre....

Slik jeg ser det, dreie dette seg ikke om deg og dine behov - men om han.

Mvh.

[shandy]

Jeg har alldeles ikke vært egoistisk, men tatt meg godt av sønnen min som har blitt en flott, blid, sosial liten gutt som vi stadig får skryt for i barnehagen. Alt det vonde holder jeg for meg selv - og det har vært noe av problemet.

Innleggelser har jeg hatt nok av - tre bare denne våren. Jeg tror ikke du forstår dybden av den smerten og bitterheten jeg bærer med meg når du kan gi meg en slik tilbakemelding. Skal jeg bli en god mor, er dette noe jeg må bearbeide og ikke lenger holde inne. Å være en god mor starter med at man har det godt selv som person.

"Å være en god mor starter med at man har det godt selv som person."

Det var nå det jeg forsøkte å si til dukkelise.

Du er ingen god mor, før du får hjelp med dine problemer. Du overfører dem bare til guttungen din. Han kan smile, han kan være glad på utsiden. Men hvordan tror du han har det inni seg. Barn er vare og merker.

Jeg vil deg som sagt ikke noe vondt, men jeg må si jeg ble regelrett kvalm av innlegget ditt. Få hjelp.

Å ja du, jeg vet hva det vil si å ha det vondt, men ikke på den måten du har hatt det.

Jeg har allikevel alltid satt ungene mine først. De er det kjæreste jeg har her i livet.

[Gjest Susanne Merethe]

Stakkars unge, og stakkars den mannen som er far her.

Jeg forstår du har hatt det tøft, men forstår ikke hvordan du kan hate ditt eget barn. Du sier du aldri vil gjøre han noe vondt, hva tror du at du gjør nå? Vil du at han skal få varige skader av din oppførsel?

Se å få hjelp, om du så må legges inn. Dette må du gjøre, eller få mannen din til å hjelpe deg med innleggelse.

Det sies at de største egoistene er de som sliter psykisk, og her ser man jo et typisk eksempel. Selvopptatte, meg, meg, meg - uten tanke for andre rundt seg.

Jeg mener ikke å være slem med deg, men du vil vel (innerst inne - kanskje?) at ungen din skal ha et godt liv. Det er da ikke hans feil at du ble gravid.

"Det sies at de største egoistene er de som sliter psykisk..."

Fy f... må si at jeg reagerer nesten like negativt på en slik generalisering som innlegget til ulva.

Hvordan kan du komme med et slikt utsagt? Det sier ikke lite_ om hvor uvitende og fordomsfull du er.

Som utdannet psykiatrisk sykepleier og medmenneske reagerer jeg svært negativt.

Ja, enkelte mennesker er store egoister. Mange av dem, kanskje de fleste har ingen psykiatriske diagnoser eller plager.

Derimot er det mange psykiatriske pasienter som lever i et helvete og uverdig liv fordi de rett og slett ikke har tatt hensyn til seg selv i det hele tatt. ( Mange av dem vet ikke hvordan. Mange av dem er oppvokst med undertrykkelse.)

Dette innlegget er ingen kommentar til ulvas innlegg.

[Gjest ikke undertegnet]

Om du skulle bli gravid igjen så be om å få keisersnitt. Det er ikke noe å grue seg for.

Ellers tror jeg athatet du føler for barnet er vel egentlig hatet du har over overgriperen. Det er da han du må hate og ikke barnet.

[frosken]

Hei igjen ulva!

Jeg synes du har fått endel uforstående og meningsløse tilbakemeldinger på ditt innlegg. Jeg tror også at du har rett i at enkelte ikke har innsett noe som helst mht hvor dyp din smerte og fortvilelse er.

Jeg synes innlegget ditt var modig og innsiktsfullt - og jeg er sikker på at du kommer til å bruke denne innsikten til å bedre forholdet ditt til sønnen din i årene som kommer. Det er godt å høre deg fortelle om hvor bra det går med ham tross alt dere har slitt med.

[frosken]

Kunne ikke la være å svare på dette...

Denne historien er egnet til å sette en skikkelig støkk i noen og enhver, men det som alikevel teller mest her og nå er hvordan situasjonen er pr. idag.

Jeg regner med at du selv forstår at dette her ikke kan fortsette sånn som det gjør nå, for hvis det gjør det så kommer sønnen din antagelig til å få varige skader av det. Barn er veldig vare for foreldrenes sinnstemninger og har svært lett for å ta på seg skylden for det som er vondt og vanskelig, selv om det overhodet ikke er deres skyld. Det kan bli en vanvittig tung bør å bære for den lille sønnen din, som aldri har bedt om å bli født av deg...

Jeg skjønner sikkert ikke hvor vanskelig dette her er for deg, men samtidig må man kunne si at barnet har krav på omsorg og ubetinget kjærlighet. Og hvis du føler at du pga. din sinnsykdom og dine traumer ikke kan gi han dette, så drister jeg meg til å si at da hadde det kanskje vært bedre for han å bo et annet sted. Kanskje bare for en periode, til du evt. blir bedre....

Slik jeg ser det, dreie dette seg ikke om deg og dine behov - men om han.

Mvh.

Blir ikke dette litt svart-hvitt tenkning? Har vi noen holdepunkter for at ulvas sønn ikke blir godt ivaretatt - tiltross for den alvorlige sykdom hun sliter med? Har vi noen holdepunkter for at hun ikke setter sitt barns behov først - selv om hun sliter mer enn de fleste?

Det er viktig at barn ivaretas ved foreldres sykdom - og det er riktig at barnas behov må komme først. Men derfra til å antyde at fosterhjem ol skulle være løsningen fordi ulva beskriver sine innerste tanker om hva fødselen har gjort med hennes forhold til sønnen, synes jeg blir å feiltolke ulva...

En helt annen ting er at jeg har snakket med mødre som overhodet ikke har hatt noen psykiatrisk lidelse - men som allikevel har beskrevet noe av den samme ambivalensen i forhold til sine barn - men kanskje med noe mindre sterke ordvalg enn ulva gjorde. For ikke lenge siden var det et program på tv hvor diverse velfungerende mødre snakket om hvordan den forventede morskjærligheten uteble - og om nederlagsfølelsen de hadde i forhold til den manglende lykken det hadde innebåret for dem å få barn...

[frosken]

Dette var vond lesing. Det er bra at du klarer å skille på at det er fødselen som er det grunnleggende vonde, selv om det går ut over følelsene for sønnen din.

Et råd som jeg kan gi deg er å ta kontakt med sykehuset hvor fødselen skjedde. Der bør du få en samtale og gjennomgåelse av hva som skjedde. Dette er et tilbud du burde ha fått for lenge siden! Hvis det er for tøft foe deg alene så ta med deg noen som du stoler på. Tror også det er viktig at du tar med deg din mann.

Jeg er jordmor selv og blir rystet av din opplvelse. Det er ikke slik vi behandler kvinner med overgrepsproblematikk. God informasjon, både før, under og etter fødselen, så få undersøkelser som mulig og god smertelindring er alfa-omega.

Du trenger å bearbeide denne fødselen din slik at du kan bedre forholdet til sønnen din. Og det trenger du hjelp til! Lykke til!

Godt å høre at du som profesjonell tar avstand fra måten hun ble behandlet på :-)