Gå til innhold

Hater sønnen min pga fødselen...


Anbefalte innlegg

Jeg tror enkelte trenger et spark bak, for å kanskje skjønne hva de driver med.

Jeg forstår som sagt at dama har hatt det vondt, og trenger hjelp. Jeg forstår derimot ikke at hun bebreider sin sønn for sine lidelser.

Hun bør begynne i riktig retning, med seg selv, og de som har gjort henne vondt.

Ha en god dag du også.

Du skriver: "Jeg tror enkelte trenger et spark bak, for å kanskje skjønne hva de driver med."

Ja, Shandy, du behøver *virkelig* et hardt spark bak for å skjønne hva du driver med. Mulig ikke engang det er nok...

Fortsetter under...

  • Svar 85
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

  • shandy

    10

  • frosken

    9

  • Sør

    6

  • Hulken-Bruce

    6

Mest aktive i denne tråden

"Det sies at de største egoistene er de som sliter psykisk..."

Fy f... må si at jeg reagerer nesten like negativt på en slik generalisering som innlegget til ulva.

Hvordan kan du komme med et slikt utsagt? Det sier ikke lite_ om hvor uvitende og fordomsfull du er.

Som utdannet psykiatrisk sykepleier og medmenneske reagerer jeg svært negativt.

Ja, enkelte mennesker er store egoister. Mange av dem, kanskje de fleste har ingen psykiatriske diagnoser eller plager.

Derimot er det mange psykiatriske pasienter som lever i et helvete og uverdig liv fordi de rett og slett ikke har tatt hensyn til seg selv i det hele tatt. ( Mange av dem vet ikke hvordan. Mange av dem er oppvokst med undertrykkelse.)

Dette innlegget er ingen kommentar til ulvas innlegg.

Det har du helt sikkert rett i. Men det er også et faktum at veldig mange mennesker kritiserer alle andre for ting de selv gjør. At noen blir provosert av sånne uttalelser er ikke rart. Når noen sier de hater sitt eget barn og legger skylden på dette pga fødselen, ja da bør også noen reagere litt på det.

Men fakta er at ulva skjønner selv at det er galt, og det sier også noe om hvor fortvilet situasjon hun er kommet opp i.

Gjest dukkelise

"Å være en god mor starter med at man har det godt selv som person."

Det var nå det jeg forsøkte å si til dukkelise.

Du er ingen god mor, før du får hjelp med dine problemer. Du overfører dem bare til guttungen din. Han kan smile, han kan være glad på utsiden. Men hvordan tror du han har det inni seg. Barn er vare og merker.

Jeg vil deg som sagt ikke noe vondt, men jeg må si jeg ble regelrett kvalm av innlegget ditt. Få hjelp.

Å ja du, jeg vet hva det vil si å ha det vondt, men ikke på den måten du har hatt det.

Jeg har allikevel alltid satt ungene mine først. De er det kjæreste jeg har her i livet.

...så i disse år jeg selv har levd i ett helvete,så har jeg vært en elendig mor????

Tørr du virkelig på stå det shandy???

Det er nemlig en eneste ting jeg føler jeg har klart her i verden og det er å være mor!!!

Beklager,men jeg føler enda en gang for å si deg du må tenke ovr dine valgte ord!!

Hva du skal gjøre for å legge dette bak deg, det vet jeg ikke så mye om, bare at tiden leger nesten alle sår. Noe som antakeligvis ikke er så store trøsten når man står midt oppe i det, og føler alt det psykisk smertefulle og enormt energikrevende.

Det var vondt å lese om at du hadde så vanskelig under fødselen. Det er nok dessverre en opplevelse du deler med mange, det er alltid vondt å føde, og med tanker på fortiden som melder seg der og da, så må det jo være ekstra vanskelig.

Jeg har hørt det sagt flere ganger av kvinner som har gjennomgått fødsel, at de ikke vil gjennom det samme en gang til. Men så går det noen år, og så melder lysten seg allikevel. Nettopp fordi tiden leger, og man glemmer at det var så vanskelig.

Det er ikke så rart å ha slike følelser du har overfor sønnen din....det hører nærmest med til det normale å på et eller annet tidspunkt angre at man fikk barn. Men det er viktig å gjøre noe med de følelsene, slik at de ikke tar overhånd, og at det dermed blir unormalt vanskelig å være en god mor.

Du hadde sikkert hatt veldig godt av å få avlastning i hverdagen, så hvis jeg var deg, så ville jeg forhørt meg på helsestasjonen hvilke muligheter som fantes for avlastning.

Lykke til, og klem fra

Gjest dukkelise

Om du skulle bli gravid igjen så be om å få keisersnitt. Det er ikke noe å grue seg for.

Ellers tror jeg athatet du føler for barnet er vel egentlig hatet du har over overgriperen. Det er da han du må hate og ikke barnet.

...men nesten umulig oppgave å gjøre oms du sier.

Det har du helt sikkert rett i. Men det er også et faktum at veldig mange mennesker kritiserer alle andre for ting de selv gjør. At noen blir provosert av sånne uttalelser er ikke rart. Når noen sier de hater sitt eget barn og legger skylden på dette pga fødselen, ja da bør også noen reagere litt på det.

Men fakta er at ulva skjønner selv at det er galt, og det sier også noe om hvor fortvilet situasjon hun er kommet opp i.

Det er kanskje slik at de av oss som kontinuerlig følger med på hva som skrives på psykiatriforumet, reagerer sterkere på krasse kommentarer til ulvas innlegg enn folk som leser her mer sporadisk. Det er forskjell å lide av lettere psykiske problemer og schizofreni - og kjennskap til den dype smerte ulva har skrevet om i lang tid, gjør at vi kanskje finner shandys innlegg fullstendig upassende...

Annonse

Det er kanskje slik at de av oss som kontinuerlig følger med på hva som skrives på psykiatriforumet, reagerer sterkere på krasse kommentarer til ulvas innlegg enn folk som leser her mer sporadisk. Det er forskjell å lide av lettere psykiske problemer og schizofreni - og kjennskap til den dype smerte ulva har skrevet om i lang tid, gjør at vi kanskje finner shandys innlegg fullstendig upassende...

Det tror jeg du har helt rett i. Likevel tror jeg Shandy skriver litt mer som "den vanlige mann i gata" tenker, som ikke har spesielle forutsetninger for å skjønne.

Det trenger heller ikke vaere galt.

Blir ikke dette litt svart-hvitt tenkning? Har vi noen holdepunkter for at ulvas sønn ikke blir godt ivaretatt - tiltross for den alvorlige sykdom hun sliter med? Har vi noen holdepunkter for at hun ikke setter sitt barns behov først - selv om hun sliter mer enn de fleste?

Det er viktig at barn ivaretas ved foreldres sykdom - og det er riktig at barnas behov må komme først. Men derfra til å antyde at fosterhjem ol skulle være løsningen fordi ulva beskriver sine innerste tanker om hva fødselen har gjort med hennes forhold til sønnen, synes jeg blir å feiltolke ulva...

En helt annen ting er at jeg har snakket med mødre som overhodet ikke har hatt noen psykiatrisk lidelse - men som allikevel har beskrevet noe av den samme ambivalensen i forhold til sine barn - men kanskje med noe mindre sterke ordvalg enn ulva gjorde. For ikke lenge siden var det et program på tv hvor diverse velfungerende mødre snakket om hvordan den forventede morskjærligheten uteble - og om nederlagsfølelsen de hadde i forhold til den manglende lykken det hadde innebåret for dem å få barn...

Jeg baserer mitt svar på det ulva skriver i innlegget sitt, og det må være greit. Når man skriver inn her, så regner man selvfølgelig med svar fra folk med forskjellige synsvinkler, ikke sant? Man har det også klart for seg at folk her inne ikke har stort annet å basere sitt svar på enn det som blir skrevet i det konkrete innlegget. Da må det være rom for forskjellige tolkninger.

Jeg synes det går klart nok frem i mitt svar at jeg ikke tror jeg sitter med noe fasitsvar på hva som er rett å gjøre i ulva's tilfelle.

Når det gjelder dette med fosterhjem og liknende, så kan det være en løsning i noen tilfeller. Om det er det i dette tilfellet, vet jeg ingenting om - og det har jeg av naturlige årsaker heller ikke tatt stilling til i mitt svar. Alt jeg gjorde, var å nevne at muligheten finnes, og det står jeg for.

Mvh.

Jeg baserer mitt svar på det ulva skriver i innlegget sitt, og det må være greit. Når man skriver inn her, så regner man selvfølgelig med svar fra folk med forskjellige synsvinkler, ikke sant? Man har det også klart for seg at folk her inne ikke har stort annet å basere sitt svar på enn det som blir skrevet i det konkrete innlegget. Da må det være rom for forskjellige tolkninger.

Jeg synes det går klart nok frem i mitt svar at jeg ikke tror jeg sitter med noe fasitsvar på hva som er rett å gjøre i ulva's tilfelle.

Når det gjelder dette med fosterhjem og liknende, så kan det være en løsning i noen tilfeller. Om det er det i dette tilfellet, vet jeg ingenting om - og det har jeg av naturlige årsaker heller ikke tatt stilling til i mitt svar. Alt jeg gjorde, var å nevne at muligheten finnes, og det står jeg for.

Mvh.

Har ingen motforestillinger mot at du skriver hvilke tanker du får etter å ha lest ulvas innlegg. Jeg bare fulgte opp med mine reaksjoner i forhold til det du skrev.

Enig i at fosterhjem kan være en god løsning i mange tilfeller - men for meg var det en lite nærliggende løsning i dette tilfellet.

Også enig i at det er viktig at ulike innfallsvinkler blir fremsatt!

"Å være en god mor starter med at man har det godt selv som person."

Det var nå det jeg forsøkte å si til dukkelise.

Du er ingen god mor, før du får hjelp med dine problemer. Du overfører dem bare til guttungen din. Han kan smile, han kan være glad på utsiden. Men hvordan tror du han har det inni seg. Barn er vare og merker.

Jeg vil deg som sagt ikke noe vondt, men jeg må si jeg ble regelrett kvalm av innlegget ditt. Få hjelp.

Å ja du, jeg vet hva det vil si å ha det vondt, men ikke på den måten du har hatt det.

Jeg har allikevel alltid satt ungene mine først. De er det kjæreste jeg har her i livet.

Jeg blir litt skuffet over når jeg leser innleggene dine shandy! Hvordan kan du si at ulva er ei dårlig mor. Ei dårlig mor er ei mor som ikke bryr seg om ungen sin. Og det inntrykket har jeg ikke fått av ulvas innlegg. Er du mor selv? Jeg tror ulva gjør alt for å værne sønnen sin.

Tenk deg litt om før du skiver, hadde jeg vært ulva, så hadde jeg blitt meget skuffet og lei meg.

...så i disse år jeg selv har levd i ett helvete,så har jeg vært en elendig mor????

Tørr du virkelig på stå det shandy???

Det er nemlig en eneste ting jeg føler jeg har klart her i verden og det er å være mor!!!

Beklager,men jeg føler enda en gang for å si deg du må tenke ovr dine valgte ord!!

Ingen er dårlig mor når man sliter psykisk. Husk det. Du er sikkert ei god mor tror jeg. Ha tro på deg selv.

mange klemmer

Stakkars unge, og stakkars den mannen som er far her.

Jeg forstår du har hatt det tøft, men forstår ikke hvordan du kan hate ditt eget barn. Du sier du aldri vil gjøre han noe vondt, hva tror du at du gjør nå? Vil du at han skal få varige skader av din oppførsel?

Se å få hjelp, om du så må legges inn. Dette må du gjøre, eller få mannen din til å hjelpe deg med innleggelse.

Det sies at de største egoistene er de som sliter psykisk, og her ser man jo et typisk eksempel. Selvopptatte, meg, meg, meg - uten tanke for andre rundt seg.

Jeg mener ikke å være slem med deg, men du vil vel (innerst inne - kanskje?) at ungen din skal ha et godt liv. Det er da ikke hans feil at du ble gravid.

Iblant er det klokest å tie når man ikke har filla peiling på det man skriver om.

Det gjelder for deg akkurat nå. Hadde du skjønt bare litt ville du svart helt annerledes.

mvh

Annonse

Dette var vond lesing. Det er bra at du klarer å skille på at det er fødselen som er det grunnleggende vonde, selv om det går ut over følelsene for sønnen din.

Et råd som jeg kan gi deg er å ta kontakt med sykehuset hvor fødselen skjedde. Der bør du få en samtale og gjennomgåelse av hva som skjedde. Dette er et tilbud du burde ha fått for lenge siden! Hvis det er for tøft foe deg alene så ta med deg noen som du stoler på. Tror også det er viktig at du tar med deg din mann.

Jeg er jordmor selv og blir rystet av din opplvelse. Det er ikke slik vi behandler kvinner med overgrepsproblematikk. God informasjon, både før, under og etter fødselen, så få undersøkelser som mulig og god smertelindring er alfa-omega.

Du trenger å bearbeide denne fødselen din slik at du kan bedre forholdet til sønnen din. Og det trenger du hjelp til! Lykke til!

Jeg vil ikke umiddelbart slutte meg til ditt råd om å kontakte avdelingen.

Man risikerer fort å få døren i trynet en gang til. Særlig om man i tillegg har en psykiatrisk diagnose.

Det blir fort til en eller annen versjon av: Det var jo synd du OPPLEVDE det slik, men problemet sitter dypt i deg. Altså vi har ikke gjort noe galt, det er bare du som opplever det slik.

Min erfaring er at føden/barsel/gynpol er noe av det mest tilfeldige som finnes i dette landet. Man vet aldri hvem støter på og hva man kan forvente. - Uansett hva man har blitt enig om på forhånd.

Skriver som du sikkert skjønner av egen bitter erfaring. Ulvas erfaringer er desverre alt for vanlige.

For meg ser det ikke ut som helsevesnet er så interessert i å se på de unødige traumer som pasienter påføres.

For øvrig er ditt innlegg oppmuntrende lesning. Hvis jeg mot all fornuft skulle bli gravid igjen, ville jeg ønsket en jordmor med dine holdninger.

mvh

Du skriver: "Jeg tror enkelte trenger et spark bak, for å kanskje skjønne hva de driver med."

Ja, Shandy, du behøver *virkelig* et hardt spark bak for å skjønne hva du driver med. Mulig ikke engang det er nok...

jeg orket ikke å lese igjennom svaren for det ble så mye bs.

du vet hvor det ligger..

du er på tross av fortid nåtid og alt vondt rasjonell og med personlig styrke å sykdomsinnsikt.DET er det som gjør at du er en utmerket mor, selv om du har disse følelsene-det som gjør deg sterk flott og værdt å respektere.

Når du vet at du trenger hjelp er halve slaget vunnet.

Detaljene rundt og hva du trenger vet du bedre enn noen så der trenger du ikke råd men støtte, jeg tro på deg og ønsker dere lykke til:)

Hva du skal gjøre for å legge dette bak deg, det vet jeg ikke så mye om, bare at tiden leger nesten alle sår. Noe som antakeligvis ikke er så store trøsten når man står midt oppe i det, og føler alt det psykisk smertefulle og enormt energikrevende.

Det var vondt å lese om at du hadde så vanskelig under fødselen. Det er nok dessverre en opplevelse du deler med mange, det er alltid vondt å føde, og med tanker på fortiden som melder seg der og da, så må det jo være ekstra vanskelig.

Jeg har hørt det sagt flere ganger av kvinner som har gjennomgått fødsel, at de ikke vil gjennom det samme en gang til. Men så går det noen år, og så melder lysten seg allikevel. Nettopp fordi tiden leger, og man glemmer at det var så vanskelig.

Det er ikke så rart å ha slike følelser du har overfor sønnen din....det hører nærmest med til det normale å på et eller annet tidspunkt angre at man fikk barn. Men det er viktig å gjøre noe med de følelsene, slik at de ikke tar overhånd, og at det dermed blir unormalt vanskelig å være en god mor.

Du hadde sikkert hatt veldig godt av å få avlastning i hverdagen, så hvis jeg var deg, så ville jeg forhørt meg på helsestasjonen hvilke muligheter som fantes for avlastning.

Lykke til, og klem fra

Det er gjort et studie som viser at kvinner med vanskelige fødselseopplevelser venter lenge med å få flere barn eller lar det være.

Dessverre har jeg ikke referansen.

mvh

Du skriver: "Jeg tror enkelte trenger et spark bak, for å kanskje skjønne hva de driver med."

Ja, Shandy, du behøver *virkelig* et hardt spark bak for å skjønne hva du driver med. Mulig ikke engang det er nok...

Hvorfor svarer ikke du innskriver. Har du noen gode råd, så bruk dem heller til henne.

Gjest dukkelise

Ingen er dårlig mor når man sliter psykisk. Husk det. Du er sikkert ei god mor tror jeg. Ha tro på deg selv.

mange klemmer

takk threzi.

Jeg blir bare så sint når jeg ser noen uttaler seg som det shandy har gjort i denne saken.Det lyser uviten på lang vei,og hun burde heller spurt om ting i stedet for å hakke og komme med sårende ting.På sånne plasser som det her føler jeg man bør veie sine rd litt,og ikke trampe over,og prøve 'sparke' en vei de selv aldri har gått.

Håper du har det bedre vennen.

Kos fra meg

Jeg blir litt skuffet over når jeg leser innleggene dine shandy! Hvordan kan du si at ulva er ei dårlig mor. Ei dårlig mor er ei mor som ikke bryr seg om ungen sin. Og det inntrykket har jeg ikke fått av ulvas innlegg. Er du mor selv? Jeg tror ulva gjør alt for å værne sønnen sin.

Tenk deg litt om før du skiver, hadde jeg vært ulva, så hadde jeg blitt meget skuffet og lei meg.

Ja jeg er mor selv, og det er mitt valg.

Ulva er etter min mening ikke egnet som mor etter det jeg leser av hennes innlegg. Hun må få hjelp, men etter det hun skrev vil hun jo ikke det heller?

Dette er så hinsides sykt, at jeg har knapt sett maken. Hun ser det selv, men vil ikke gjøre noe med det. Hun later som om sønnen ikke merker, ikke blir berørt av hennes sykdom - men han gjør nok det.

Det nytter ikke for henne å bare innse sin sykdom, hun må gjøre noe med det, og da mener jeg virkelig noe drastisk.

Sønnen kommer til å hate henne, nærmest spytte på henne når han blir voksen, hvis hun ikke får bukt med dette.

Sannheten er brutal, men personlig får jeg lyst til å ta tak i øret på Ulva og riste henne til fornuft. Har hun opplevd så mye vondt selv, vil hun vel ikke at sønnen skal få det enda verre.

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...