Hater sønnen min pga fødselen...

[Hulken-Bruce]

Hvem er usaklig sier du?

Er det ikke slitsomt å tro at man alltid selv vet best?

Vi var kanskje usaklige flere av oss som har skrevet inn her. (meg selv inkludert). Fordi vi viklet oss litt inn i en debatt som var en avsporing.

Og nei, jeg vet ikke alltid selv best, jeg har mye å lære av deg og andre mennesker. Ellers er jeg enig i at det hadde vært slitsomt å tro at en alltid visste best selv.

Men den uttalelsen jeg kom med om mange mennesker med psykiske lidelser, den tror jeg på og den står jeg på. Jeg snakker da selvfølgelig om de jeg har lest om eller alle de jeg har møtt i det virkelige livet. Jeg snakker ikke om absolutt alle innenfor en gruppe. Jeg sa mange.

Jeg har lært av dette at jeg aldri mer skal vikle meg inn i debatter som sporer av inn på et blindspor eller sidespor.

Jeg skal også heretter bare svare på det saken dreier seg om i det opprinnelige innlegget.

Ha det bra videre! Og nyt sommeren og det fine været!

[Gjest undrerpå]

Stakkars unge, og stakkars den mannen som er far her.

Jeg forstår du har hatt det tøft, men forstår ikke hvordan du kan hate ditt eget barn. Du sier du aldri vil gjøre han noe vondt, hva tror du at du gjør nå? Vil du at han skal få varige skader av din oppførsel?

Se å få hjelp, om du så må legges inn. Dette må du gjøre, eller få mannen din til å hjelpe deg med innleggelse.

Det sies at de største egoistene er de som sliter psykisk, og her ser man jo et typisk eksempel. Selvopptatte, meg, meg, meg - uten tanke for andre rundt seg.

Jeg mener ikke å være slem med deg, men du vil vel (innerst inne - kanskje?) at ungen din skal ha et godt liv. Det er da ikke hans feil at du ble gravid.

jøss, maken til verre oppvisning av uvitenhet har jeg ikke sett før. tror ikke engang jeg skal prøve å forklare for deg hvorfor, siden du så åpenbart bare ikke forstår..

[shandy]

Hei shandy!

Jeg vil først si at jeg angrer på at jeg uttalte meg om din rolle som mor, (hva som var sannsynlig), for det vet jeg jo ingenting om.

Jeg mente heller ikke å angripe deg eller såre deg med mitt innlegg, bare å sette deg litt på plass.

Ja jeg ble sint, men sinnet har roet seg. Men jeg mener man må ha lov til å bli sint noen ganger. Jeg har lært av dette at jeg aldri mer skal skrive et innlegg når jeg er sint.

Jeg vil bare si til slutt at jeg ønsker deg alt godt, og lykke til videre i livet.

Den er grei.

[pip]

Hei!

Jeg håper den grusomme innsikten snart snur seg til en velsignelse. . Bruker de å gjøre det, eller blir de igjenn som verkende sår, som bare gjør vondt værre?

Det er ikke så lett å si noe til det du har skrevet -mest tror jeg, fordi det blir så sterkt, og så riktig, at en bare kan si: "sånn er det, takk for at du satte ord på det for oss".

Men her er alikevel noen tanker: Du har kommet så enormt langt, og forstått så mye mer enn folk flest. Kan blandingen av å være så sterkt og så sårbar gjøre at du får mindre omsorg enn andre?

Jeg kjenner meg så igjenn i mye av det du skriver, ikke minst det å føle at ingen har noe å gi når jeg trenger det, jeg husker det også som værst nettopp fra de to fødslene jeg har vært igjennom. En er så totalt prisgitt de en har rundt seg, og det er ikke godt når en ikke får det en må ha for å komme helskinnet igjennom det. Jeg har skreivet om fødslene mine før her på DOL, og jeg skal ikke gjenta det. Men det var ikke akkurat solskinsfødsler det heller -og enkelte av de som skulle hjelpe hade vært mer til hjelp om de ikke hadde hatt vakt der og da. En gang, ikke under fødselen men tidligere,lå jeg syk i fem døgn, uten å sove, uten å kunne spise, uten å kunne bevege meg fra senga. Og det var rett og slett ingen som kunne og ville hjelpe meg. Moren min dro til syden. Avtalen var at faren in skulle ta seg av meg, men han satt han bare på terrassen og nirøkte. Det endte med at kjæresten til pappa, som jeg knapt kjente, stelte voksne meg som en liten baby.

Og to historier som ettertanke til reaksjoner du har fått på innlegget:

I tidenes morgen, da dyrene enda kunne snakke, og ideene hadde kropper, akkurat som menneskene, vandret det en vakker skapning over jorden. Overalt hvor hun kom snudde folk seg og så langt etter henne. Fuglene sluttet å synge, og lyttet bare etter musikken som omga henne. Kroppen var drappert i de skjønneste stoffene noen hadde sett, og på armer, ben, langs halsen og på hodet blinket det og ringlet det fra hundrevis av smykker.

En dag kom hun gående oppover en ås, da hun så en liten bekk som rant stille langs veien. Etter en stund så hun at vannet kom fra et lite skogholdt, og akkurat da hun skulle til å gå forbi så hørte hun en lyd. Det var noen som gråt. Hun fulgte den lille bekken -og lyden ble høyere. Bak noen busker, så fant hun en kvinne som satt og gråt. Den vakre satte seg forsiktig ned ved siden av, og tok rundt kvinnen. Kvinnen kastet seg rundt henne, og gråt enda høyere -lenge. Til slutt stilnet gråten, og kvinnen begynte å snakke: "Da jeg ble skapt, så sytnes jeg alt var så vakkert. Over alt hvor jeg gikk så spirte det frem blomster, planter. Dyr tittet frem, og himmelen var enorm. Jeg så hav, jeg så fjell, jeg så enorme skogerr, og jeg tnekte at her, her kommer jeg til å bli lykkelig. En dag fikk jeg se mennesker. Først ble jeg sittende å titte på dem fra en åskam, så barna leke, så kvinnene og mennene jobbe. Og jeg tenkte at av alt det fine jeg har sett er dette det flotteste! Disse vil jeg kjenne, her vil jeg også bo! Så jeg gikk ned fra åskammen, og nærmet meg kvinnene, men da disse fikk øye på meg, så skrek de, dro med seg barna og løp sin vei. Jeg snudde meg, og der så jeg mennene stirre på meg før de også tok beina fatt. Overalt hvor jeg kom så ble dører og vinduer slått igjenn, og etthvert menneske som har sett meg har løpt sin vei." Den vakre så på henne, og så sa hun: " Kjære deg, du er jo sannheten, og du er naken. Det er klart menneskene må løpe, de kan ikke se en naken sannhet. Men nå skal jeg, kle deg opp, og så skal vi vandre sammen!" Så tok historien, for henne var det, av seg lag på lag med stoff og delte det og kledde begge to. Hun delte smykkene sine med sannheten, og siden den dagen har de vandret sammen blant mennesker de to, sannheten og historien.

***

En annen historie som fortelles om sannehten er om en mann som var besatt av tanken på å finne sannheten. Han hadde kone og barn, men en dag ba kona han om å dra, slik at han kunne få fred. Mannen dro, og vandret lenge. Overalt hvor han kom spurte han etter sannheten, men ingen kunne si ham hvor den var å finne. Til slutt vendte han hjemmover, svært nedbrutt og skuffet. Veien gikk over et fjell, og akkurat der stien begynte å gå nedover på den adnre sidne var det en hule. Fra hulen kom det en forferdelig stank av død og foråtnelse, og mannen ville skynde seg forbi. Men så fikk han den tanken at det kanskje var noen der, og at han måtte benytte sjangsen til å spørre dem om de kjente sannheten. Så han gikk inn i hulen. Der fikk han se et kvinnemenenske så møkkete, stygt og ustelt som han aldri hadde forestilt seg at det var mulig. Det var fra henne stanken kom. Mannen ville brekke seg og skulle til å løpe ut. Men han tok seg sammen, og stilte sitt sedvanlige spørsmål: -Kjenner du sannheten? Kvinnen myste på ham og svarte: -Ja, det gjør jeg. Jeg er sannheten.

Mannen ble hos sannheten et år, lærte alt han øsnket fra henne. Så kom tiden da han skulle dra tilbake til sine, og han spurte henne om hva han kunne gjøre for henne. Hun så på ham og sa: -Fortell menneskene at jeg er ung og vakker.

[Hawkwind]

Min erfaring med det norske helsevesen er at de gir totalt blanke faen i alt en selv sier til en.

Er det spesielle ting som må forberedes, må man lang tid i forkant få med seg en fagperson som kan hjelpe en i krigen man må kjempe mot helsenorges ansatte for å få tilrettelagt forholdene.

Krever man selv, uten faglig support, å få tilrettelagt forhold - blir man i beste fall oversett; og ofte ansett for å være en problemperson man har sin fulle rett til å gi blanke F i.

Mine store sympatier mht. det du opplevde

[Gjest rota]

Jeg har lest innlegget ditt og det var stort og lese. Har ikke lest alle de millioner svar enda.

Vil bare si at det er kjempefint at du har fått denne innsikten. Jeg tror det er helt normalt å la slike traumer under fødselen bli assosiert med den som fødes. Det som er det fine med dette, er at du har fått dette som du kaller hat opp i bevisstheten, og kan bearbeide det. Jeg påstår at slike antipatier mot den nyfødte pga fødselen forblir i det ubevisste, og det er det som er så farlig.

Du kan derfor være glad for at du har denne bevisste tanken, selv om den sikkert føles stygg, men det skal du ikke bekymre deg for. Bare bruke den bevisste delen din som du tydeligvis har veldig godt utviklet til å gjøre det beste ut av denne situasjonen.

Og det klarer du Ulva, du er tøff.

Ønsker deg alt godt.