Litt for mye å takle...

[Gjest Jente1]

Nå sliter jeg masse, men vet ikke hvor jeg skal begynne. Kan fortelle litt ommeg selv. 26 år, jobber med mennesker og er i utgangspunktet en glad person...

Jeg har to syke foreldre som har slitt masse de siste årene. Moren min ble akutt syk og var nær døden for to år siden og etter det som skjedde har hun vært sterkt deprimert og en skygge av seg selv.

Oppi dette står jeg. Jeg går inn og ordner opp så alle har det fint. Trøster mamma når hun tenker på å ta livet sitt, trøster storebror når han er trist og utståler at jeg har full kontroll over alt som skjer..

Kjenner at det skjer noe med meg nå som skremmer meg. Kjenner på angsten for at de skal bli sykere igjen (min far er hjertesyk) og de har plutselig besluttet å flytte til utlandet.

Føler at jeg ikke klarer å "holde maska" lenger.Plutselig merker jeg at kroppen sier ifra at dette er for mye for meg... Jeg kaster opp og mister hår (!) og er ordentlig langt nede når jeg er alene. Reaksjonene som kommer skremmer meg.

Jeg har begynt å drømme om mamma dødssyk på sykehuset og har det forferdelig,men samtidig vet omgivelsene ikke annet enn at jeg ordner opp og er der for alle andre.

Har åpnet meg for en person..hun råder meg til å oppsøke proff hjelp, men jeg kvier meg. Orker ikke tanken på det engang...

Noen med gode råd??

[Gjest sandra2003]

hei jente1.du skal vite at du har lov til å vise at du er sliten og deprimert.det viktigste er at du lytter til deg selv,og tar følelsene på alvor.du skal iallefall ikke slite med dette alene.skjønner at du kvier deg for å oppsøke psykolog,men han/hun vil iallefall ta problemene på alvor og gi råd.det verste er å sitte inne med masse vondt.godnatt*

[Gjest Ikke slit deg ut]

Søk profesjonell hjelp med en gang!

Dette er alt for mye å takle alene. Jeg var gjennom noe av det samme, og var flink siden jeg trodde jeg måtte ta meg av foreldrene mine til jeg stupte.

Det har ødelagt mange år av livet mitt i ettertid. Slet meg ut, og har aldri kommet meg opp igjen. Noe som også har ødelagt for min egen familie. Dessverre.

Nå har kanskje ikke du mann og barn å ta hensyn til, men husk at du skal leve livet ditt uavhengig av foreldrene dine videre framover. Kanskje FÅ en familie. Du MÅ bare søke hjelp nå!

[Gjest Jente1]

hei jente1.du skal vite at du har lov til å vise at du er sliten og deprimert.det viktigste er at du lytter til deg selv,og tar følelsene på alvor.du skal iallefall ikke slite med dette alene.skjønner at du kvier deg for å oppsøke psykolog,men han/hun vil iallefall ta problemene på alvor og gi råd.det verste er å sitte inne med masse vondt.godnatt*

I dette mylderet av følelser er det så godt å dele. Takk for at dere lyttet!! Jeg har en nydelig liten familie. Samboer og sønn på 2 år...

[Gjest Ikke slit deg ut]

I dette mylderet av følelser er det så godt å dele. Takk for at dere lyttet!! Jeg har en nydelig liten familie. Samboer og sønn på 2 år...

Husk på at sønnen din trenger deg mer enn foreldrene dine gjør! Velg HAN fremfor dem. Det høres sikkert brutalt ut, og er et forferdelig valg. Men ender du opp så sliten som meg, så har han ingen glede av mora si resten av barndommen og ungdommen. Når foreldrene dine er døde, hjelper det ikke om du sliter deg ut for dem, men sønnen din kommer forhåpentligvis til å leve mye lenger enn deg. Dvs han kommer til å trenge deg hele din levetid.

Det er veldig vanskelig. JEG greide ikke trekke meg nok vekk fra mine pleietrengende foreldre. Nå er de døde. Det som skjedde var at barna mine har hatt en utslitt mor fra de var noen år gamle. Det meste av barndommen. DET gir dårlig samvittighet det! Skulle heller ønske jeg hadde vært en 'dårlig' datter et par år på slutten av livet til foreldrene mine, istedenfor en sliten mor. Det var tross alt slutten på livet til mine foreldre, men begynnelsen på livet til barna mine. IKKE gå i samme fellen som meg.

Det er et råd som er veldig vanskelig å følge. Jeg vet det, men PRØV!