Ulvas problemer.

[Trist Bompibjørn]

Det kom kanskje litt dårlig frem i Ulvas innlegg.

Hun har ingen problemer med samspillet til vår sønn.

Hun har store problemer med samspillet med seg selv.

Puddingen har det bra han.

[Gjest dukkelise]

Så utrolig godt å se du skriver.

Ulva skrev utrolig bra alt,men noen har bare ikke evne til å skjønne.

Alt godt ønskes dere alle 3.

Gode tanker fra meg

[Trist Bompibjørn]

... og siden jeg litt uforvarende kom til å lage en ny tråd av dette, så kan jeg forsette litt utdyping av dette.

Først vil jeg bare poengtere at jeg intensjonelt ikke leser Ulvas innlegg uten at hun ber meg om det. Dette er hennes fristed, og jeg er stort sett bare her når hun er innlagt.

Men; for å komme med noen av mine reaksjoner til det en del av dere skrev som reaksjoner på Ulvas "Hater sønnen..." innlegg:

- en del av dere er så mammafokuserte at man glemmer helt at barnefaren er til stedet. Å foreslå at han skulle trenge å bo et annet sted er ikke bare å vise at man ikke skjønner et kløyva ord av hva Ulva skriver om, men at man faktisk mener at barnefaren er helt uinteressant i et samliv. Jeg er her, jeg kan se med mine egne øyne, og hadde på noe som helst tidspunkt vært noen fare for barnet ville jeg grepet inn.

- Problemet er altså ikke Ulvas samspill med barnet, men Ulvas samspill med seg selv. Hun er så langt den flinkeste mor jeg har møtt, og det finnes ikke fnugg av indisier på at det skulle være noe galt - eller potensielt galt med vår sønn.

- Sanheten er at Ulva bruker så mye krefter på ham at det ikke finnes krefter til å hverken pleie vennskap, samliv eller seg selv. Man kan selvfølgelig si at dette er negativt, og på sikt kan gi en situasjon som igjen kan gå utover vår sønns mentale helse. Men ærlig, hva skal alternativene være?

- Når noen sier "skaff deg hjelp" så blir jeg imponert. Noe mer urealistisk forhold til det norske sosialøkonomiske helsevesnet skal men lete etter. Det er ikke bare å si "jeg trenger en lege til". Hvertfall ikke når man er så heldig at man har en psykriater å gå til i det hele tatt, og stort sett er på fornavn med alle de ansatte på det lokale psykehuset. Skaff hjelp, hvem/hvor?

- Ulvas kamp er en desperat kamp for å ikke gå under, for å ikke måtte leve alene på Bjørnøya for å overleve. Men en kamp om å leve, sammen med familien og venner, og ikke som et langtidsinnlagt vrak på en eller annen istitusjon.

Og for å dra det litt utenfor Ulva også, det er strengt tatt dette de fleste andre på dette forumet prøver på også. Men det er mye unødig kamp på gang, særlig mot de som tror det mest lure man kan skrive på et forum er "skaff deg hjelp". Ærlig talt, de som bruker dette forumet er ikke dumme, de er psyke og slitene.

Er litt medmenneskelighet for mye for langt?

(Og for noen av dere som kanskje ikke skjønte hva jeg skrev her, så er dette en direkte anmodning til de som skriver "skaff hjelp" til å logge seg inn på dinolife.no og bli der, evt tenke seg vel om når man svarer på et innlegg. Har du egentlig noe som helst vettug å fare med? Eller svarer du emosjonelt på ting du ikke skjønner?)

(En stor takk til frosken og likesinnede for å fylle forumet med lesbare svar!)

[kie]

... og siden jeg litt uforvarende kom til å lage en ny tråd av dette, så kan jeg forsette litt utdyping av dette.

Først vil jeg bare poengtere at jeg intensjonelt ikke leser Ulvas innlegg uten at hun ber meg om det. Dette er hennes fristed, og jeg er stort sett bare her når hun er innlagt.

Men; for å komme med noen av mine reaksjoner til det en del av dere skrev som reaksjoner på Ulvas "Hater sønnen..." innlegg:

- en del av dere er så mammafokuserte at man glemmer helt at barnefaren er til stedet. Å foreslå at han skulle trenge å bo et annet sted er ikke bare å vise at man ikke skjønner et kløyva ord av hva Ulva skriver om, men at man faktisk mener at barnefaren er helt uinteressant i et samliv. Jeg er her, jeg kan se med mine egne øyne, og hadde på noe som helst tidspunkt vært noen fare for barnet ville jeg grepet inn.

- Problemet er altså ikke Ulvas samspill med barnet, men Ulvas samspill med seg selv. Hun er så langt den flinkeste mor jeg har møtt, og det finnes ikke fnugg av indisier på at det skulle være noe galt - eller potensielt galt med vår sønn.

- Sanheten er at Ulva bruker så mye krefter på ham at det ikke finnes krefter til å hverken pleie vennskap, samliv eller seg selv. Man kan selvfølgelig si at dette er negativt, og på sikt kan gi en situasjon som igjen kan gå utover vår sønns mentale helse. Men ærlig, hva skal alternativene være?

- Når noen sier "skaff deg hjelp" så blir jeg imponert. Noe mer urealistisk forhold til det norske sosialøkonomiske helsevesnet skal men lete etter. Det er ikke bare å si "jeg trenger en lege til". Hvertfall ikke når man er så heldig at man har en psykriater å gå til i det hele tatt, og stort sett er på fornavn med alle de ansatte på det lokale psykehuset. Skaff hjelp, hvem/hvor?

- Ulvas kamp er en desperat kamp for å ikke gå under, for å ikke måtte leve alene på Bjørnøya for å overleve. Men en kamp om å leve, sammen med familien og venner, og ikke som et langtidsinnlagt vrak på en eller annen istitusjon.

Og for å dra det litt utenfor Ulva også, det er strengt tatt dette de fleste andre på dette forumet prøver på også. Men det er mye unødig kamp på gang, særlig mot de som tror det mest lure man kan skrive på et forum er "skaff deg hjelp". Ærlig talt, de som bruker dette forumet er ikke dumme, de er psyke og slitene.

Er litt medmenneskelighet for mye for langt?

(Og for noen av dere som kanskje ikke skjønte hva jeg skrev her, så er dette en direkte anmodning til de som skriver "skaff hjelp" til å logge seg inn på dinolife.no og bli der, evt tenke seg vel om når man svarer på et innlegg. Har du egentlig noe som helst vettug å fare med? Eller svarer du emosjonelt på ting du ikke skjønner?)

(En stor takk til frosken og likesinnede for å fylle forumet med lesbare svar!)

.

[forbrenner]

.

.

[Kizza1365380506]

... og siden jeg litt uforvarende kom til å lage en ny tråd av dette, så kan jeg forsette litt utdyping av dette.

Først vil jeg bare poengtere at jeg intensjonelt ikke leser Ulvas innlegg uten at hun ber meg om det. Dette er hennes fristed, og jeg er stort sett bare her når hun er innlagt.

Men; for å komme med noen av mine reaksjoner til det en del av dere skrev som reaksjoner på Ulvas "Hater sønnen..." innlegg:

- en del av dere er så mammafokuserte at man glemmer helt at barnefaren er til stedet. Å foreslå at han skulle trenge å bo et annet sted er ikke bare å vise at man ikke skjønner et kløyva ord av hva Ulva skriver om, men at man faktisk mener at barnefaren er helt uinteressant i et samliv. Jeg er her, jeg kan se med mine egne øyne, og hadde på noe som helst tidspunkt vært noen fare for barnet ville jeg grepet inn.

- Problemet er altså ikke Ulvas samspill med barnet, men Ulvas samspill med seg selv. Hun er så langt den flinkeste mor jeg har møtt, og det finnes ikke fnugg av indisier på at det skulle være noe galt - eller potensielt galt med vår sønn.

- Sanheten er at Ulva bruker så mye krefter på ham at det ikke finnes krefter til å hverken pleie vennskap, samliv eller seg selv. Man kan selvfølgelig si at dette er negativt, og på sikt kan gi en situasjon som igjen kan gå utover vår sønns mentale helse. Men ærlig, hva skal alternativene være?

- Når noen sier "skaff deg hjelp" så blir jeg imponert. Noe mer urealistisk forhold til det norske sosialøkonomiske helsevesnet skal men lete etter. Det er ikke bare å si "jeg trenger en lege til". Hvertfall ikke når man er så heldig at man har en psykriater å gå til i det hele tatt, og stort sett er på fornavn med alle de ansatte på det lokale psykehuset. Skaff hjelp, hvem/hvor?

- Ulvas kamp er en desperat kamp for å ikke gå under, for å ikke måtte leve alene på Bjørnøya for å overleve. Men en kamp om å leve, sammen med familien og venner, og ikke som et langtidsinnlagt vrak på en eller annen istitusjon.

Og for å dra det litt utenfor Ulva også, det er strengt tatt dette de fleste andre på dette forumet prøver på også. Men det er mye unødig kamp på gang, særlig mot de som tror det mest lure man kan skrive på et forum er "skaff deg hjelp". Ærlig talt, de som bruker dette forumet er ikke dumme, de er psyke og slitene.

Er litt medmenneskelighet for mye for langt?

(Og for noen av dere som kanskje ikke skjønte hva jeg skrev her, så er dette en direkte anmodning til de som skriver "skaff hjelp" til å logge seg inn på dinolife.no og bli der, evt tenke seg vel om når man svarer på et innlegg. Har du egentlig noe som helst vettug å fare med? Eller svarer du emosjonelt på ting du ikke skjønner?)

(En stor takk til frosken og likesinnede for å fylle forumet med lesbare svar!)

Amen....

Klem til Bompibjørn

[E.T.3311]

... og siden jeg litt uforvarende kom til å lage en ny tråd av dette, så kan jeg forsette litt utdyping av dette.

Først vil jeg bare poengtere at jeg intensjonelt ikke leser Ulvas innlegg uten at hun ber meg om det. Dette er hennes fristed, og jeg er stort sett bare her når hun er innlagt.

Men; for å komme med noen av mine reaksjoner til det en del av dere skrev som reaksjoner på Ulvas "Hater sønnen..." innlegg:

- en del av dere er så mammafokuserte at man glemmer helt at barnefaren er til stedet. Å foreslå at han skulle trenge å bo et annet sted er ikke bare å vise at man ikke skjønner et kløyva ord av hva Ulva skriver om, men at man faktisk mener at barnefaren er helt uinteressant i et samliv. Jeg er her, jeg kan se med mine egne øyne, og hadde på noe som helst tidspunkt vært noen fare for barnet ville jeg grepet inn.

- Problemet er altså ikke Ulvas samspill med barnet, men Ulvas samspill med seg selv. Hun er så langt den flinkeste mor jeg har møtt, og det finnes ikke fnugg av indisier på at det skulle være noe galt - eller potensielt galt med vår sønn.

- Sanheten er at Ulva bruker så mye krefter på ham at det ikke finnes krefter til å hverken pleie vennskap, samliv eller seg selv. Man kan selvfølgelig si at dette er negativt, og på sikt kan gi en situasjon som igjen kan gå utover vår sønns mentale helse. Men ærlig, hva skal alternativene være?

- Når noen sier "skaff deg hjelp" så blir jeg imponert. Noe mer urealistisk forhold til det norske sosialøkonomiske helsevesnet skal men lete etter. Det er ikke bare å si "jeg trenger en lege til". Hvertfall ikke når man er så heldig at man har en psykriater å gå til i det hele tatt, og stort sett er på fornavn med alle de ansatte på det lokale psykehuset. Skaff hjelp, hvem/hvor?

- Ulvas kamp er en desperat kamp for å ikke gå under, for å ikke måtte leve alene på Bjørnøya for å overleve. Men en kamp om å leve, sammen med familien og venner, og ikke som et langtidsinnlagt vrak på en eller annen istitusjon.

Og for å dra det litt utenfor Ulva også, det er strengt tatt dette de fleste andre på dette forumet prøver på også. Men det er mye unødig kamp på gang, særlig mot de som tror det mest lure man kan skrive på et forum er "skaff deg hjelp". Ærlig talt, de som bruker dette forumet er ikke dumme, de er psyke og slitene.

Er litt medmenneskelighet for mye for langt?

(Og for noen av dere som kanskje ikke skjønte hva jeg skrev her, så er dette en direkte anmodning til de som skriver "skaff hjelp" til å logge seg inn på dinolife.no og bli der, evt tenke seg vel om når man svarer på et innlegg. Har du egentlig noe som helst vettug å fare med? Eller svarer du emosjonelt på ting du ikke skjønner?)

(En stor takk til frosken og likesinnede for å fylle forumet med lesbare svar!)

Ok, deler av dette innlegget var rettet mot meg, derfor svarer jeg på det.

Jeg skjønner nå at det ikke var særlig taktfullt av meg å foreslå dette med fosterhjem. Beklager, det var dumt. Jeg kan ikke gjøre annet enn å legge meg flat...

Men dette her mener jeg: Når man skriver inn et innlegg på DOL, eller et hvilket som helst annet forum, så må man regne med at man ikke nødvendigvis bare får de svarene man liker å lese. Et slikt kontroversielt tema som det Ulva valgte å bringe på banen idag, vil nødvendigvis vekke reaksjoner. Man kan IKKE kreve at de som svarer her inne, skal kjenne hele livshistorien til forfatteren av innlegget de svarer på. Mange som svarer her inne, er her litt sporadisk, og leser derfor ikke alle innleggene. Dermed har man oftest bare det innholdet i det konkrete innlegget å gå utifra når man svarer. Det må være lov! Det bør også være rom for forskjellige meninger og tolkninger her inne. Så lenge man er noenlunde saklig, må det være greit å si hva man mener om en sak. Hvis ikke, risikerer vi å få et forum hvor bare ryggsleiking er "tillatt", og det er vel ingen tjent med?

(Beklager at jeg gjentok meg selv litt her, men dette synes jeg faktisk er litt viktig.)

Mvh.

[Sør]

Ok, deler av dette innlegget var rettet mot meg, derfor svarer jeg på det.

Jeg skjønner nå at det ikke var særlig taktfullt av meg å foreslå dette med fosterhjem. Beklager, det var dumt. Jeg kan ikke gjøre annet enn å legge meg flat...

Men dette her mener jeg: Når man skriver inn et innlegg på DOL, eller et hvilket som helst annet forum, så må man regne med at man ikke nødvendigvis bare får de svarene man liker å lese. Et slikt kontroversielt tema som det Ulva valgte å bringe på banen idag, vil nødvendigvis vekke reaksjoner. Man kan IKKE kreve at de som svarer her inne, skal kjenne hele livshistorien til forfatteren av innlegget de svarer på. Mange som svarer her inne, er her litt sporadisk, og leser derfor ikke alle innleggene. Dermed har man oftest bare det innholdet i det konkrete innlegget å gå utifra når man svarer. Det må være lov! Det bør også være rom for forskjellige meninger og tolkninger her inne. Så lenge man er noenlunde saklig, må det være greit å si hva man mener om en sak. Hvis ikke, risikerer vi å få et forum hvor bare ryggsleiking er "tillatt", og det er vel ingen tjent med?

(Beklager at jeg gjentok meg selv litt her, men dette synes jeg faktisk er litt viktig.)

Mvh.

Hei,

Men det er lov å huske på at det sitter (sårbare) mennesker bak nickene.

Med vennlig hilsen

[Kizza1365380506]

Ok, deler av dette innlegget var rettet mot meg, derfor svarer jeg på det.

Jeg skjønner nå at det ikke var særlig taktfullt av meg å foreslå dette med fosterhjem. Beklager, det var dumt. Jeg kan ikke gjøre annet enn å legge meg flat...

Men dette her mener jeg: Når man skriver inn et innlegg på DOL, eller et hvilket som helst annet forum, så må man regne med at man ikke nødvendigvis bare får de svarene man liker å lese. Et slikt kontroversielt tema som det Ulva valgte å bringe på banen idag, vil nødvendigvis vekke reaksjoner. Man kan IKKE kreve at de som svarer her inne, skal kjenne hele livshistorien til forfatteren av innlegget de svarer på. Mange som svarer her inne, er her litt sporadisk, og leser derfor ikke alle innleggene. Dermed har man oftest bare det innholdet i det konkrete innlegget å gå utifra når man svarer. Det må være lov! Det bør også være rom for forskjellige meninger og tolkninger her inne. Så lenge man er noenlunde saklig, må det være greit å si hva man mener om en sak. Hvis ikke, risikerer vi å få et forum hvor bare ryggsleiking er "tillatt", og det er vel ingen tjent med?

(Beklager at jeg gjentok meg selv litt her, men dette synes jeg faktisk er litt viktig.)

Mvh.

Jeg har ikke lest alle innleggene under ulvas innlegg. Men jeg må da kunne si at jeg leser mellom linjene hvor utrolig ulykkelig hun er for at hun ikke føler anderledes enn det hun gjør. Ingenting i hennes innlegg tilsier at hun ikke er glad i gutten sin og vil gjøre alt hun kan for ham. Dessuten sier hun jo at han har en far. Er ikke en far god nok, kan han ikke klare å hjelpe til. En annen sak er at hun kanskje burde få hjelp i de timene han er på arbeid, men det burde vel ikke være noe problem.

Det er utrolig synd på henne, som ikke har fått oppleve den fantastiske morsfølelsen som vi andre har vært så heldige å få oppleve.

Vi skal være ydmyke for den følelsen. Det er ingen selvfølge, alle kan bli rammet av svangerskaps depresjoner o.l.

Vel det var min mening.

Mvh

[Sør]

... og siden jeg litt uforvarende kom til å lage en ny tråd av dette, så kan jeg forsette litt utdyping av dette.

Først vil jeg bare poengtere at jeg intensjonelt ikke leser Ulvas innlegg uten at hun ber meg om det. Dette er hennes fristed, og jeg er stort sett bare her når hun er innlagt.

Men; for å komme med noen av mine reaksjoner til det en del av dere skrev som reaksjoner på Ulvas "Hater sønnen..." innlegg:

- en del av dere er så mammafokuserte at man glemmer helt at barnefaren er til stedet. Å foreslå at han skulle trenge å bo et annet sted er ikke bare å vise at man ikke skjønner et kløyva ord av hva Ulva skriver om, men at man faktisk mener at barnefaren er helt uinteressant i et samliv. Jeg er her, jeg kan se med mine egne øyne, og hadde på noe som helst tidspunkt vært noen fare for barnet ville jeg grepet inn.

- Problemet er altså ikke Ulvas samspill med barnet, men Ulvas samspill med seg selv. Hun er så langt den flinkeste mor jeg har møtt, og det finnes ikke fnugg av indisier på at det skulle være noe galt - eller potensielt galt med vår sønn.

- Sanheten er at Ulva bruker så mye krefter på ham at det ikke finnes krefter til å hverken pleie vennskap, samliv eller seg selv. Man kan selvfølgelig si at dette er negativt, og på sikt kan gi en situasjon som igjen kan gå utover vår sønns mentale helse. Men ærlig, hva skal alternativene være?

- Når noen sier "skaff deg hjelp" så blir jeg imponert. Noe mer urealistisk forhold til det norske sosialøkonomiske helsevesnet skal men lete etter. Det er ikke bare å si "jeg trenger en lege til". Hvertfall ikke når man er så heldig at man har en psykriater å gå til i det hele tatt, og stort sett er på fornavn med alle de ansatte på det lokale psykehuset. Skaff hjelp, hvem/hvor?

- Ulvas kamp er en desperat kamp for å ikke gå under, for å ikke måtte leve alene på Bjørnøya for å overleve. Men en kamp om å leve, sammen med familien og venner, og ikke som et langtidsinnlagt vrak på en eller annen istitusjon.

Og for å dra det litt utenfor Ulva også, det er strengt tatt dette de fleste andre på dette forumet prøver på også. Men det er mye unødig kamp på gang, særlig mot de som tror det mest lure man kan skrive på et forum er "skaff deg hjelp". Ærlig talt, de som bruker dette forumet er ikke dumme, de er psyke og slitene.

Er litt medmenneskelighet for mye for langt?

(Og for noen av dere som kanskje ikke skjønte hva jeg skrev her, så er dette en direkte anmodning til de som skriver "skaff hjelp" til å logge seg inn på dinolife.no og bli der, evt tenke seg vel om når man svarer på et innlegg. Har du egentlig noe som helst vettug å fare med? Eller svarer du emosjonelt på ting du ikke skjønner?)

(En stor takk til frosken og likesinnede for å fylle forumet med lesbare svar!)

Et flott innlegg fra deg!

Ønsker deg, Ulva og den lille alt godt. Ikke gi opp!

Alt vel,

[ulva]

Ok, deler av dette innlegget var rettet mot meg, derfor svarer jeg på det.

Jeg skjønner nå at det ikke var særlig taktfullt av meg å foreslå dette med fosterhjem. Beklager, det var dumt. Jeg kan ikke gjøre annet enn å legge meg flat...

Men dette her mener jeg: Når man skriver inn et innlegg på DOL, eller et hvilket som helst annet forum, så må man regne med at man ikke nødvendigvis bare får de svarene man liker å lese. Et slikt kontroversielt tema som det Ulva valgte å bringe på banen idag, vil nødvendigvis vekke reaksjoner. Man kan IKKE kreve at de som svarer her inne, skal kjenne hele livshistorien til forfatteren av innlegget de svarer på. Mange som svarer her inne, er her litt sporadisk, og leser derfor ikke alle innleggene. Dermed har man oftest bare det innholdet i det konkrete innlegget å gå utifra når man svarer. Det må være lov! Det bør også være rom for forskjellige meninger og tolkninger her inne. Så lenge man er noenlunde saklig, må det være greit å si hva man mener om en sak. Hvis ikke, risikerer vi å få et forum hvor bare ryggsleiking er "tillatt", og det er vel ingen tjent med?

(Beklager at jeg gjentok meg selv litt her, men dette synes jeg faktisk er litt viktig.)

Mvh.

Jeg reagerte faktisk ikke så mye på ditt innlegg, men på shandys sine. Å si ting som at jeg vekker avsky hos henne og at jeg aldri burde ha blitt mor osv - det er noe med ordlegging og konstruktiv kritikk. Jeg forstår selvsagt alle som måtte bli bekymret og lure på om sønnens interesser ivertas oppi alt dette. Han er selvsagt det aller viktigste. Men før de hagler løs med sin kritikk og harde ord burde de kanskje sette seg inn i hva jeg faktisk har av hjelp allerede, hvorfor ingen allerede har fratatt meg barnet og hvordan dette går innpå ham.

Han har faktisk en far. Han har faktisk besteforeldre og en onkel. Han har faktisk en mor som går til psykiater to ganger i uka og som følger med. Han har faktisk en mor som bryr seg nok om ham til å åpne seg opp om et vanskelig og tabubelagt emne for å finne muligheter for å forbedre forholdet til ham. Det er på tide at all romantikken om å være mor får kraftig revurdering - ellers vil mange måtte leve med den skamfølelsen jeg også sliter med over å ikke være en lykkelig mor. Hvorfor tror du så mange har fødselsdepresjoner? Lykken uteblir, for det var ingenting av hva man hadde forventet. Og man kan ikke si det til noen uten at de mener at man er en dårlig mor.

Hadde jeg hatt ansvaret for sønnen min alene, hadde jeg måttet ha mere hjelp eller gitt ham fra meg. Det har du faktisk rett i. Ikke fordi jeg er en dårlig mor, men fordi jeg ikke har nok krefter til å være en mor hele døgnet. Jeg behøver mer hvile enn de fleste. Og det hadde jeg gjort av kjærlighet til ham. Det er umulig å ikke på en eller annen måte, på ett eller annet nivå, å elske sitt eget barn. Men jeg skulle ønske det kunne være mer åpenhet rundt hvor vanskelig det også kan være å være mor eller far.

[E.T.3311]

Hei,

Men det er lov å huske på at det sitter (sårbare) mennesker bak nickene.

Med vennlig hilsen

Det er jeg klar over, derfor angrer jeg på den ene uttalelsen min. Men takk for tipset uansett.

Men hvis du vil, så kan jeg fortelle deg en liten historie: Da jeg var på mitt mest sårbare og skrev et innlegg inn hit, så fikk jeg mange trøstesvar. Det varmet og var veldig hyggelig, men det var en som skilte seg ut. En som våget å stille spørsmålstegn ved ting jeg sa, og som ikke uten videre godtok noe dill og dall fra min side. Det er henne jeg husker, fordi hun turte å gjøre meg oppmerksom på at samme hvor ille jeg følte meg så hadde jeg fremdeles et ansvar for mitt eget liv og for omgivelsene mine.

Jeg er ikke halvparten så dyktig som henne, og har antagelig heller ikke på langt nær like mye livserfaring. Men jeg har en klokketro på at det oftest ikke er noe poeng i å gå altfor mange ganger rundt grøten hvis man mener noe om en sak og ønsker å gi uttrykk for det. Det er flott å vise empati og omtanke, men man trenger ikke bli aldeles ukritisk...

PS! Det jeg skriver nå har ingenting med innlegget til ulva å gjøre.)

Mvh.

[happy1365380345]

Hei

Jeg hadde en mye lik fødsel som deg, men heldigvis slapp jeg unna de opplevelser du har hatt i ettertid som følge av det.

Jeg sliter ikke med en post traumatisk stresslidelse, eller kanskje gjør jeg det på en måte, fordi jeg aldri ville velge å få flere barn pga fødselen og opplevelsen rundt den.

Jeg synes det er grusomt at det har skapt ett slik forhold mellom deg og ditt eget barn. Og takker gud for at jeg elsker min sønn uavhengig av alt det vonde som skjedde under hans fødsel.

Fordi det ikke har noe med han å gjøre........

Føde barn gjør vondt, for noen vondere enn andre. For noen blir det, som for deg en traumatisk opplevelse, som henger ved en god stund.

Du etterlyser lengre ned svar på hva du kan gjøre for å endre på dette. Ikke søk de svarene her inne - søk dem i deg selv. Det er der de finnes, eller vil komme til å finnes. For hvis du virkelig ønsker endring, være seg i følelseslivet ditt i forhold til din sønn, eller å bli kvitt de tunge tingene rundt fødselen, så er det ingen her som kan hjelpe deg. Det er bare du som kan hjelpe deg. Livet er litt "bedritent" sånn.

Sakte, men sikkert kan du jobbe deg ut av disse følelsene og erstatte dem med nye, gode opplevelser du vil ha med ditt barn i fremtiden.

Du kan faktisk velge å forlate "ditt traume". Ikke la det være en altoppslukende del av livet ditt. La det ta mindre og mindre plass.....Det tar tid og er enormt krevende.........

Lykke til til både deg, din sønn og Bompi

[E.T.3311]

Hei

Jeg hadde en mye lik fødsel som deg, men heldigvis slapp jeg unna de opplevelser du har hatt i ettertid som følge av det.

Jeg sliter ikke med en post traumatisk stresslidelse, eller kanskje gjør jeg det på en måte, fordi jeg aldri ville velge å få flere barn pga fødselen og opplevelsen rundt den.

Jeg synes det er grusomt at det har skapt ett slik forhold mellom deg og ditt eget barn. Og takker gud for at jeg elsker min sønn uavhengig av alt det vonde som skjedde under hans fødsel.

Fordi det ikke har noe med han å gjøre........

Føde barn gjør vondt, for noen vondere enn andre. For noen blir det, som for deg en traumatisk opplevelse, som henger ved en god stund.

Du etterlyser lengre ned svar på hva du kan gjøre for å endre på dette. Ikke søk de svarene her inne - søk dem i deg selv. Det er der de finnes, eller vil komme til å finnes. For hvis du virkelig ønsker endring, være seg i følelseslivet ditt i forhold til din sønn, eller å bli kvitt de tunge tingene rundt fødselen, så er det ingen her som kan hjelpe deg. Det er bare du som kan hjelpe deg. Livet er litt "bedritent" sånn.

Sakte, men sikkert kan du jobbe deg ut av disse følelsene og erstatte dem med nye, gode opplevelser du vil ha med ditt barn i fremtiden.

Du kan faktisk velge å forlate "ditt traume". Ikke la det være en altoppslukende del av livet ditt. La det ta mindre og mindre plass.....Det tar tid og er enormt krevende.........

Lykke til til både deg, din sønn og Bompi

Det var et usedvanlig godt råd fra happy der. Beste så langt...

Mvh.

[Sør]

Det er jeg klar over, derfor angrer jeg på den ene uttalelsen min. Men takk for tipset uansett.

Men hvis du vil, så kan jeg fortelle deg en liten historie: Da jeg var på mitt mest sårbare og skrev et innlegg inn hit, så fikk jeg mange trøstesvar. Det varmet og var veldig hyggelig, men det var en som skilte seg ut. En som våget å stille spørsmålstegn ved ting jeg sa, og som ikke uten videre godtok noe dill og dall fra min side. Det er henne jeg husker, fordi hun turte å gjøre meg oppmerksom på at samme hvor ille jeg følte meg så hadde jeg fremdeles et ansvar for mitt eget liv og for omgivelsene mine.

Jeg er ikke halvparten så dyktig som henne, og har antagelig heller ikke på langt nær like mye livserfaring. Men jeg har en klokketro på at det oftest ikke er noe poeng i å gå altfor mange ganger rundt grøten hvis man mener noe om en sak og ønsker å gi uttrykk for det. Det er flott å vise empati og omtanke, men man trenger ikke bli aldeles ukritisk...

PS! Det jeg skriver nå har ingenting med innlegget til ulva å gjøre.)

Mvh.

Hei,

Jeg er enig med det du skriver her. Derfor ville jeg aldri kritisert f. eks. Frosken for det hun skriver; tvertimot - hun skriver veldig gode innlegg.

Det jeg reagerer på nedenfor var når folk uten kjennskap til situasjonen, rakker ned på Ulva - som om det skulle komme noe godt ut av det.

Ulva har ansvar, og jeg vil påstå at ved å skrive her så viser hun jo nettopp at hun er sitt ansvar bevisst.

Med vennlig hilsen

[mariaflyfly]

Jeg reagerte faktisk ikke så mye på ditt innlegg, men på shandys sine. Å si ting som at jeg vekker avsky hos henne og at jeg aldri burde ha blitt mor osv - det er noe med ordlegging og konstruktiv kritikk. Jeg forstår selvsagt alle som måtte bli bekymret og lure på om sønnens interesser ivertas oppi alt dette. Han er selvsagt det aller viktigste. Men før de hagler løs med sin kritikk og harde ord burde de kanskje sette seg inn i hva jeg faktisk har av hjelp allerede, hvorfor ingen allerede har fratatt meg barnet og hvordan dette går innpå ham.

Han har faktisk en far. Han har faktisk besteforeldre og en onkel. Han har faktisk en mor som går til psykiater to ganger i uka og som følger med. Han har faktisk en mor som bryr seg nok om ham til å åpne seg opp om et vanskelig og tabubelagt emne for å finne muligheter for å forbedre forholdet til ham. Det er på tide at all romantikken om å være mor får kraftig revurdering - ellers vil mange måtte leve med den skamfølelsen jeg også sliter med over å ikke være en lykkelig mor. Hvorfor tror du så mange har fødselsdepresjoner? Lykken uteblir, for det var ingenting av hva man hadde forventet. Og man kan ikke si det til noen uten at de mener at man er en dårlig mor.

Hadde jeg hatt ansvaret for sønnen min alene, hadde jeg måttet ha mere hjelp eller gitt ham fra meg. Det har du faktisk rett i. Ikke fordi jeg er en dårlig mor, men fordi jeg ikke har nok krefter til å være en mor hele døgnet. Jeg behøver mer hvile enn de fleste. Og det hadde jeg gjort av kjærlighet til ham. Det er umulig å ikke på en eller annen måte, på ett eller annet nivå, å elske sitt eget barn. Men jeg skulle ønske det kunne være mer åpenhet rundt hvor vanskelig det også kan være å være mor eller far.

Du er en fantastisk modig kvinne, ulva! Jeg ville aldri turt å stå fram med en slik problemstilling du trekker fram - med en slik ærlighet. Håper du også har mot til å heve deg over de kjipe svarene du fikk under her. Ønsker deg og din lille familie alt godt videre. *Full av beundring*

[Anki]

Jeg reagerte faktisk ikke så mye på ditt innlegg, men på shandys sine. Å si ting som at jeg vekker avsky hos henne og at jeg aldri burde ha blitt mor osv - det er noe med ordlegging og konstruktiv kritikk. Jeg forstår selvsagt alle som måtte bli bekymret og lure på om sønnens interesser ivertas oppi alt dette. Han er selvsagt det aller viktigste. Men før de hagler løs med sin kritikk og harde ord burde de kanskje sette seg inn i hva jeg faktisk har av hjelp allerede, hvorfor ingen allerede har fratatt meg barnet og hvordan dette går innpå ham.

Han har faktisk en far. Han har faktisk besteforeldre og en onkel. Han har faktisk en mor som går til psykiater to ganger i uka og som følger med. Han har faktisk en mor som bryr seg nok om ham til å åpne seg opp om et vanskelig og tabubelagt emne for å finne muligheter for å forbedre forholdet til ham. Det er på tide at all romantikken om å være mor får kraftig revurdering - ellers vil mange måtte leve med den skamfølelsen jeg også sliter med over å ikke være en lykkelig mor. Hvorfor tror du så mange har fødselsdepresjoner? Lykken uteblir, for det var ingenting av hva man hadde forventet. Og man kan ikke si det til noen uten at de mener at man er en dårlig mor.

Hadde jeg hatt ansvaret for sønnen min alene, hadde jeg måttet ha mere hjelp eller gitt ham fra meg. Det har du faktisk rett i. Ikke fordi jeg er en dårlig mor, men fordi jeg ikke har nok krefter til å være en mor hele døgnet. Jeg behøver mer hvile enn de fleste. Og det hadde jeg gjort av kjærlighet til ham. Det er umulig å ikke på en eller annen måte, på ett eller annet nivå, å elske sitt eget barn. Men jeg skulle ønske det kunne være mer åpenhet rundt hvor vanskelig det også kan være å være mor eller far.

*applaus* Vil tro det koster deg rimelig mye å si hvordan du føler det, også tåler du jaggu all den dritten du fikk også! Stå på, ikke gi opp! Dette skal du klare med den hjelpen du kan få

Vennlig hilsen

[zaxxon]

... og siden jeg litt uforvarende kom til å lage en ny tråd av dette, så kan jeg forsette litt utdyping av dette.

Først vil jeg bare poengtere at jeg intensjonelt ikke leser Ulvas innlegg uten at hun ber meg om det. Dette er hennes fristed, og jeg er stort sett bare her når hun er innlagt.

Men; for å komme med noen av mine reaksjoner til det en del av dere skrev som reaksjoner på Ulvas "Hater sønnen..." innlegg:

- en del av dere er så mammafokuserte at man glemmer helt at barnefaren er til stedet. Å foreslå at han skulle trenge å bo et annet sted er ikke bare å vise at man ikke skjønner et kløyva ord av hva Ulva skriver om, men at man faktisk mener at barnefaren er helt uinteressant i et samliv. Jeg er her, jeg kan se med mine egne øyne, og hadde på noe som helst tidspunkt vært noen fare for barnet ville jeg grepet inn.

- Problemet er altså ikke Ulvas samspill med barnet, men Ulvas samspill med seg selv. Hun er så langt den flinkeste mor jeg har møtt, og det finnes ikke fnugg av indisier på at det skulle være noe galt - eller potensielt galt med vår sønn.

- Sanheten er at Ulva bruker så mye krefter på ham at det ikke finnes krefter til å hverken pleie vennskap, samliv eller seg selv. Man kan selvfølgelig si at dette er negativt, og på sikt kan gi en situasjon som igjen kan gå utover vår sønns mentale helse. Men ærlig, hva skal alternativene være?

- Når noen sier "skaff deg hjelp" så blir jeg imponert. Noe mer urealistisk forhold til det norske sosialøkonomiske helsevesnet skal men lete etter. Det er ikke bare å si "jeg trenger en lege til". Hvertfall ikke når man er så heldig at man har en psykriater å gå til i det hele tatt, og stort sett er på fornavn med alle de ansatte på det lokale psykehuset. Skaff hjelp, hvem/hvor?

- Ulvas kamp er en desperat kamp for å ikke gå under, for å ikke måtte leve alene på Bjørnøya for å overleve. Men en kamp om å leve, sammen med familien og venner, og ikke som et langtidsinnlagt vrak på en eller annen istitusjon.

Og for å dra det litt utenfor Ulva også, det er strengt tatt dette de fleste andre på dette forumet prøver på også. Men det er mye unødig kamp på gang, særlig mot de som tror det mest lure man kan skrive på et forum er "skaff deg hjelp". Ærlig talt, de som bruker dette forumet er ikke dumme, de er psyke og slitene.

Er litt medmenneskelighet for mye for langt?

(Og for noen av dere som kanskje ikke skjønte hva jeg skrev her, så er dette en direkte anmodning til de som skriver "skaff hjelp" til å logge seg inn på dinolife.no og bli der, evt tenke seg vel om når man svarer på et innlegg. Har du egentlig noe som helst vettug å fare med? Eller svarer du emosjonelt på ting du ikke skjønner?)

(En stor takk til frosken og likesinnede for å fylle forumet med lesbare svar!)

Amen, -og så enig som man kan bli. Man skal huske på at dette ikke er tidsfordiv og lek. Jeg og de fleste her inne er mennesker som rett og slett har problemer med å leve et fullverdig liv. LIVET det aller viktigste vi har! Det er nok noe som har dette forumet mest som tidsfordriv, og ikke har den minste anelse om problematikken. Er man en av de så skal man vokte seg vell før man sier noe.

En annen ting er at det er lov å moderere seg eller si unskjyld hvis man skriver noe i affekt som man angrer på. Det har flere gjort og det viser bare mennesklighet og styrke.

Til slutt. Det er lov å hjelpe noen til å oppsøke proff. hjelp hvis de tilsynelatende er nye her på forumet og ber stærkt om råd. Mørketallene innenfor psykiatrien er nok ganske store. Så vi har alle et ansvar for å gjøre den litt mindre.

Beste hilsner