NHD eller andre

[Gjest ei som ikke skjønner noe.]

Dette blir et langt innlegg!!!Skjønner det hvis du ikke orker lese gjennom dette!!

Jeg skjønner ingenting...

Jeg er svært aggressiv, til tider tenner jeg så på pluggene uten å ha noe særlig kontroll. Jeg blir redd meg selv. Jeg kan rope/skrike til barnet mitt om h*n ikke skjønner(h*n er bare 23mnd). Etterpå blir jeg så lei meg at tårene triller, og kan være lei meg for alt jeg gjør resten av dagen. Alt føles feil.

Jeg har ansvaret for at min samboer får den hjelp han trenger til sine problemer (hvis ikke jeg gjør ting, blir det ikke gjort) Jeg har alltid villet ordne for og hjelpe andre(jeg overstyrer ikke).

Jeg er stort sett hjemme, selvfølgelig kan jeg dra å handle og sånn, ikke noe problem. men å være sosial...glem det! Orker ikke tanken på å bli baksnakka om hvor feit og ekkel jeg er.

Jeg spilte fotball før, i 8 år. Det var gøy og det eneste sosiale jeg gjorde. Så fikk jeg en skade som gjorde at jeg ikke kunne fortsette.Da var jeg 16. Tre måneder etter skaden ble jeg utsatt for seksuelt overgrep(ble tvunget til å ha sex med min eks)Alle tanker og følelser rundt dette stengte jeg ute(eller inni meg) Etter skaden fortsatte jeg med masse trening.(gikk idrettsfag, så det var ikke til å unngå) Hadde 12 timer gym+8 timer hos fysioterapeut i uka og jeg prøvde å trene mest mulig på fritida. Kanskje dette var min måte å "si i fra" at jeg ikke hadde det helt godt.

Nå gjør jeg ingenting. Leker litt med barnet bare. Jeg orker ikke noe. Huset ser bomba ut. Orker ikke spise noe særlig(jeg spiser stort sett hver dag,et måltid per dag).Legger bare mer og mer på meg.

Har humørsvingninger til de grader. Et par timer kan jeg være i godt humør for så blåse opp til storm for en filleting.

Jeg har innsett at ikke alt er som det skal, men vegrer meg for å prate med legen. (skrev et innlegg her ca 40timer før du skrev du skulle ta ferie-undertegnet

"ei som ønsker å være anonym nå".Der fikk jeg svar at jeg kanskje hadde sosial fobi)

Gjør sosial fobi en veldig nedstemt og at en får humørsvingninger?

Jeg kan liksom ikke skjønne at dette(jeg skrev i forrige og dette innlegget) er sosial fobi...

Jeg er nå 21 år...

Hvordan kan jeg best forklare for legen min at jeg sliter?

Går det an å bruke en annen lege en fastlegen?(legen er faren til ei jeg spilte fotball med i 6år og føler derfor at han er FOR nær)

Finns det medikamenter for aggresjon(da jeg har hatt et alvorlig temperament siden starten på puberteten, aldri avtatt...bare blitt verre(føler jeg))?

Kan aggresjonen ha noe med hormoner å gjøre?(Var ikke så aggressiv da jeg var gravid, så rolig har jeg faktisk ikke vært noen gang før)

Den som har lest så langt... Hva er dette? Er det ettervirkninger fra overgrepet ? Er det hormoner som spiller meg et ALVORLIG puss?Er det bare jeg som er "litt" hypokonder?

Jeg skjønner i alle fall mindre og mindre, men blir bare mer fortvilt for hver dag som går...

[Gjest Windsong]

Hei!

Du kan gå til en annen lege, evt. bytte fastlege ved å ringe fastlegekontoret. Dersom du oppsøker en lege tilknyttet fastlegeordningen, vil du dessverre ikke bli prioritert på h*ns ventelister. Et alternativ er å gå til en lege utenfor fastlegeordningen, men dette koster en god del mer - ofte mellom 4 og 600 kr. Imidlertid er mitt inntrykk at du sliter såpass at det å søke hjelp kan være verdt en investering.

Jeg vil ikke gi meg ut på å sette diagnose på deg, men jeg synes sosial fobi virker lite gjennomtenkt. Håper NHD kan gi et bedre svar ang. dette. Hormoner i ubalanse kan absolutt påvirke humøret, så det er fint om du får legen til å ta noen blodprøver.

Så. Hvordan skal du fortelle legen hva du sliter med? Print ut innlegget du har skrevet her og ta det med. Evt. kan du sende det i forkant av timen så legen kan forberede seg.

*best whishes*

[Gjest Lykke til!]

Det kan være en depresjon som får et aggressivt uttrykk.

Du er sliten og har ansvar for barn OG psyk (?) samboer. Det er tøft for hvem som helst.

Hvis det er mest plagsomt i forbindelse med mensen, kan det være hormonelt betinget. Det kan det forøvrig være ellers også. Stoffskifteproblematikk kan gi psykisk vansker.

Aggresjon din kan være et uttrykk for at du mangler kontroll i livet ditt, og der for er veldig sliten og frustret. Noe kommer jo ut, vet du! Tillater du deg å gråte? Forteller du noen hvordan du har det?

Hvis denne legen kjenner deg fra før, så kan jo det være enfordel også. Han har taushetsplikt! Så slipper du å fortelle hele livshistorien. Han vet jo hvordan du fungerte før iallefall. Leger som får en pasient som er syk/psyk har venskelig for å tenke seg denne pasienten som frisk, og vurderer hele personen utifra slik legen møter henne som syk. DET har vært et veldig problem for meg.

Men lege må du søke (en eller annen).

[Rød sopp]

Går du på p-piller? Eller bruker annet hormonelt prevantiv? Min erfaring er at jeg ikke tåler dette. Ikke at jeg sier at DET er det som feiler deg, men tenk tanken. Begynte humørsvingningene etter at du begynte på pillen? (Jeg ble depressiv og selvmordskandidat...Inkludert sosial angst, paranoia.)

Noe annet som jeg tror kan ha stor innvirkning er at han som du skal dele ansvaret for barnet ditt sammen med, er enda en person du må ta deg av. Det er et tungt ansvar å ta seg av et barn i så ung alder, og enda vanskeligere når man ikke har noen å dele ansvaret med. Hva med om du flyttet for deg selv en stund? Slik at samboeren din fikk ta ansvar for seg selv en periode? (Eller at han flytter ut?)

Uansett syns jeg du skal ta kontakt med en lege eller sosionom for å få snakket med noen. Jeg tror det kan være noe av det du trenger mest nå. Bare å få si hvordan du har det.

Klem

[Gjest ei som ikke skjønner noe.]

Går du på p-piller? Eller bruker annet hormonelt prevantiv? Min erfaring er at jeg ikke tåler dette. Ikke at jeg sier at DET er det som feiler deg, men tenk tanken. Begynte humørsvingningene etter at du begynte på pillen? (Jeg ble depressiv og selvmordskandidat...Inkludert sosial angst, paranoia.)

Noe annet som jeg tror kan ha stor innvirkning er at han som du skal dele ansvaret for barnet ditt sammen med, er enda en person du må ta deg av. Det er et tungt ansvar å ta seg av et barn i så ung alder, og enda vanskeligere når man ikke har noen å dele ansvaret med. Hva med om du flyttet for deg selv en stund? Slik at samboeren din fikk ta ansvar for seg selv en periode? (Eller at han flytter ut?)

Uansett syns jeg du skal ta kontakt med en lege eller sosionom for å få snakket med noen. Jeg tror det kan være noe av det du trenger mest nå. Bare å få si hvordan du har det.

Klem

Takk for svar! Vi skal flytte fra hverandre ei stund. Han skal flytte til hjembyen sin i løpet av høsten, som er 130 mil unna. Da får han hjelp til sine problemer, så kan jeg ta meg tid til meg selv og mitt.

Å ja, jeg har ved to anledninger prøvd p-piller, men så ekstrem PMS har jeg ikke vært borti. Men også fødselen har gjort noe med meg. Det er vel hormoner... i alle fall som skyldes en del av sinnet.

Jeg har vært svært aggressiv,tent lett på pluggene siden starten av puberteten ca 13 år gammel.

Men jeg får undersøke hva dette er. Må bare ta meg sammen først...

Klem fra

[Gjest ei som ikke skjønner noe.]

Hei!

Du kan gå til en annen lege, evt. bytte fastlege ved å ringe fastlegekontoret. Dersom du oppsøker en lege tilknyttet fastlegeordningen, vil du dessverre ikke bli prioritert på h*ns ventelister. Et alternativ er å gå til en lege utenfor fastlegeordningen, men dette koster en god del mer - ofte mellom 4 og 600 kr. Imidlertid er mitt inntrykk at du sliter såpass at det å søke hjelp kan være verdt en investering.

Jeg vil ikke gi meg ut på å sette diagnose på deg, men jeg synes sosial fobi virker lite gjennomtenkt. Håper NHD kan gi et bedre svar ang. dette. Hormoner i ubalanse kan absolutt påvirke humøret, så det er fint om du får legen til å ta noen blodprøver.

Så. Hvordan skal du fortelle legen hva du sliter med? Print ut innlegget du har skrevet her og ta det med. Evt. kan du sende det i forkant av timen så legen kan forberede seg.

*best whishes*

Tusen takk for svar...

Jeg må nok få gjort noe med dette. Jeg orker snart ikke mer, så det er vel bedre å hoppe i dette før det evt. er for seint. Det kan ende med at jeg slår barnet eller noe. og DET er ikke noe jeg vil...

Klem fra

[Gjest ei som ikke skjønner noe.]

Det kan være en depresjon som får et aggressivt uttrykk.

Du er sliten og har ansvar for barn OG psyk (?) samboer. Det er tøft for hvem som helst.

Hvis det er mest plagsomt i forbindelse med mensen, kan det være hormonelt betinget. Det kan det forøvrig være ellers også. Stoffskifteproblematikk kan gi psykisk vansker.

Aggresjon din kan være et uttrykk for at du mangler kontroll i livet ditt, og der for er veldig sliten og frustret. Noe kommer jo ut, vet du! Tillater du deg å gråte? Forteller du noen hvordan du har det?

Hvis denne legen kjenner deg fra før, så kan jo det være enfordel også. Han har taushetsplikt! Så slipper du å fortelle hele livshistorien. Han vet jo hvordan du fungerte før iallefall. Leger som får en pasient som er syk/psyk har venskelig for å tenke seg denne pasienten som frisk, og vurderer hele personen utifra slik legen møter henne som syk. DET har vært et veldig problem for meg.

Men lege må du søke (en eller annen).

Tusen takk for svar!

Ja, samboer er psyk. Og han har jeg ordna en del for nå de siste ukene.

Og det er ikke lett og ha ansvaret for alle tre. Innimellom føler jeg meg som en alenemor på 21 med ansvaret for to barn, og det er ikke alltid lett...

Det kan hende at det er en fordel om fastlegen vet litt om meg fra før...

Han er en sånn en at tid leger alle sår. Trenger ikke hjelp til sånt. Det går over. Han sa det til meg da jeg kom med kneskaden min(som måtte opereres!).

Jeg går se hva jeg gjør. Jeg bør få en undersøkelse for evt. hormonproblemer. Det kan jeg alltids gjøre hos ham, mens det store problemet får jeg finne en annen lege til. Jeg blåser i om det evt. vil koste mer, kan ikke utsette barnet mitt den risikoen at jeg plutselig mister kontroll over aggresjonen. For en tid tilbake tok jeg ut aggresjon i bilkjøring, men nå har jeg ikke bil lenger...

Tusen takk for svar i all tilfelle! Var godt å få noen svar...

[Gjest Lykke til!]

Tusen takk for svar!

Ja, samboer er psyk. Og han har jeg ordna en del for nå de siste ukene.

Og det er ikke lett og ha ansvaret for alle tre. Innimellom føler jeg meg som en alenemor på 21 med ansvaret for to barn, og det er ikke alltid lett...

Det kan hende at det er en fordel om fastlegen vet litt om meg fra før...

Han er en sånn en at tid leger alle sår. Trenger ikke hjelp til sånt. Det går over. Han sa det til meg da jeg kom med kneskaden min(som måtte opereres!).

Jeg går se hva jeg gjør. Jeg bør få en undersøkelse for evt. hormonproblemer. Det kan jeg alltids gjøre hos ham, mens det store problemet får jeg finne en annen lege til. Jeg blåser i om det evt. vil koste mer, kan ikke utsette barnet mitt den risikoen at jeg plutselig mister kontroll over aggresjonen. For en tid tilbake tok jeg ut aggresjon i bilkjøring, men nå har jeg ikke bil lenger...

Tusen takk for svar i all tilfelle! Var godt å få noen svar...

Den fastlegen hørtes vel ikke helt ut som den rette! Du bør kanskje finne en annen. Men jeg tror ikke det er så lurt å kjøre med to forskjellige leger. Da ville jeg tatt opp alt med den nye.

Det er veldig viktig at en stoler på legen sin. Det går jo an å forhøre seg litt, om noen har noen empatiske og flinke leger å anbefale. Hva en foretrekker av egenskaper hos legen er jo forskjellig fra pasient til pasient da. En må prøve seg fram litt.

Selv så byttet jeg min første lege fordi vedkommende bare jattet med meg. Det skjedde ikke noe. Med lege nummer to skjedde det mye på undersøkelsesfronten, men han trodde ikke på historien min. Virket som han trodde jeg ville være syk. Derfor er jeg nå hos nummer tre. Virker som om han er bra for meg. Kjemien stemmer, harn har humor og blir ikke fornærmet. Samtidig som han sier hva han mener, kan være litt 'streng' med meg også. Jeg er jo ikke fornøyd med alt, men en slik lege finner en aldri. Men en MÅ føle seg respektert og trodd.