til de som fulgte tråden: "hater sønnen min..."

[Gjest undrerpå]

dette skriver jeg i etterkant av innlegget "hater sønnen min..." av ulva.

til dette innlegget kom flere svar som viste seg å være svært uvitende og uopplyste. naturligvis er det mange som ikke vet så mye om psyken, og kan heller ikke klandres for det. men da bør man heller ikke prøve seg på svar til et innlegg som så åpenbart krever litt innsikt for å forstå.

det ble nevnt flere ganger at de med psykiske lidelser er noen av de mest hensynsfulle og omsorgsfulle medlemmer av vårt samfunn. vel, dette har selvfølgelig sine moderasjoner.

men det som viser seg å være korrekt i 99,9% av tilfellene, er at personer som lider av depresjoner med STERK ANGST, er folk som ikke tar nok hensyn til egne følelser og velvære, ved å tenke for mye på andres velvære. dette kan jeg si med sikkerhet etter å ha slitt med disse problemene i flere år.

to psykiatere og tre psykologer har gitt meg en slik beskrivelse av personer med disse lidelsene.

og i tillegg til å være slik selv, har jeg møtt utallige som har det på samme måten.

ulva beskriver sterk angst og depresjon grunnet overgrep, noe som gjør henne til en prototype. schizofrenien kan jeg/ vil jeg ikke uttale meg om.

vil nå understreke at jeg uttaler meg generelt, ikke spesifikt om ulva:

følelser av nag til barnet, kommer av en sterk og dyp FØDSLESDEPRESJON som får et stort omfang.

det viser seg at svært mange som har slitt med psykiske lidelser før en fødsel, har en større risiko for å bli rammet. i tilfeller kan denne depresjonen utvikle tvangstanker om å skade barnet, noe som svært sjelden skjer. andre forbinder smerten fra tidl lidelser/fødselen med barnet, og lider derfor av svært negative tanker overfor barnet sitt.

dette betyr ikke at de er dårlige mødre!

de fleste kommer ut av det etterhvert, samtidig som de klarer å ta seg av barnet på en flott måte. det gjør det bare tyngre å nyte tiden som ny mor.

jeg understreker igjen at de færreste med slike lidelser skader sine barn, eller begår omsorgssvikt.

dette skriver jeg etter år med personlig erfaring, og utfra opplysninger gitt av mine behandlere og andre psykisk syke.

[frosken]

Jeg vil også presisere at jeg uttaler meg på helt generelt grunnlag - og ikke med ulvas historie i bakhodet.

Selv om foreldre ikke på noen måte ønsker å skade sine barn, eller av alle krefter forsøker å gjøre det beste - kan det allikevel være grunn til å påpeke at foreldres psykiske helse kan ha stor innvirkning på barns utvikling.

Smith og Ulvund skriver følgende i sin bok "spebarnsalderen" fra 1999:

"Det foreligger et betydelig antall studier som dokumenterer en klar sammenheng mellom depresjoner hos forldrene og utrygg tilknytning hos barna. En viktig årsak til at slike vansker hos de voksne er såpass utslagsgivende, kan være at foreldre med slike problemer langt på vei er psykologisk utilgjenlige for barna, og at de ofte er ute av stand til å følge opp barnas initiativer på en hensiktsmessig måte".

Også andre forfattere viser til studier som viser at det å vokse opp med psykisk syke foreldre kan innebære en stor belastning som kan gi ulike former for utslag.

Dette er nettopp en av grunnene til at nybakte mødre bør prioriteres i helsekøene når de utvikler depressive tendenser ol.

Og etter min oppfatning er det også en grunn for hvorfor de som i sine omgivelser har mennesker som sliter psykisk og har barn, bør tenke gjennom om de på noen måte kan bidra til beste for foreldre og barn... Kanskje tilby avlastning slik at foreldrene kan få litt tid for seg selv, kanskje ta med barnet på aktiviteter i perioder hvor en foreldre sliter ekstra mye osv. osv.

Jeg tror ikke at foreldre med psykiske lidelser er mindre opptatt av å ivareta barna sine enn andre - men vi må ikke underslå den kunnskapen som finnes om den betydning foreldres depresjon kan ha for barna på alle livsområder.

Den gangen jeg leste om denne problemstillingen, ble jeg overrasket. Hadde ikke forestilt meg at en så vanlig sykdom som depresjon kunne ha så store konsekvenser for samspillet mor-barn (far-barn).

Enkelte barnepsykiatriske poliklinikker har tatt konsekvensen av dette, og tilbyr opplegg for foreldre(som oftest er det mor som møter) og barn sammen over lengre tid. Her fokuseres på det positive i samspillet mellom foreldre og barn - blant annet gjennom videofilming og etterpåfølgende gjennomgang av gode eksempler på hvordan foreldrene kommuniserer med sine barn. Slik styrker man de sterke sidene ved samspillet - og som regel også foreldrenes selvfølelse og opplevelse av mestring i forhold til sine barn.

[Gjest undrerpå]

Jeg vil også presisere at jeg uttaler meg på helt generelt grunnlag - og ikke med ulvas historie i bakhodet.

Selv om foreldre ikke på noen måte ønsker å skade sine barn, eller av alle krefter forsøker å gjøre det beste - kan det allikevel være grunn til å påpeke at foreldres psykiske helse kan ha stor innvirkning på barns utvikling.

Smith og Ulvund skriver følgende i sin bok "spebarnsalderen" fra 1999:

"Det foreligger et betydelig antall studier som dokumenterer en klar sammenheng mellom depresjoner hos forldrene og utrygg tilknytning hos barna. En viktig årsak til at slike vansker hos de voksne er såpass utslagsgivende, kan være at foreldre med slike problemer langt på vei er psykologisk utilgjenlige for barna, og at de ofte er ute av stand til å følge opp barnas initiativer på en hensiktsmessig måte".

Også andre forfattere viser til studier som viser at det å vokse opp med psykisk syke foreldre kan innebære en stor belastning som kan gi ulike former for utslag.

Dette er nettopp en av grunnene til at nybakte mødre bør prioriteres i helsekøene når de utvikler depressive tendenser ol.

Og etter min oppfatning er det også en grunn for hvorfor de som i sine omgivelser har mennesker som sliter psykisk og har barn, bør tenke gjennom om de på noen måte kan bidra til beste for foreldre og barn... Kanskje tilby avlastning slik at foreldrene kan få litt tid for seg selv, kanskje ta med barnet på aktiviteter i perioder hvor en foreldre sliter ekstra mye osv. osv.

Jeg tror ikke at foreldre med psykiske lidelser er mindre opptatt av å ivareta barna sine enn andre - men vi må ikke underslå den kunnskapen som finnes om den betydning foreldres depresjon kan ha for barna på alle livsområder.

Den gangen jeg leste om denne problemstillingen, ble jeg overrasket. Hadde ikke forestilt meg at en så vanlig sykdom som depresjon kunne ha så store konsekvenser for samspillet mor-barn (far-barn).

Enkelte barnepsykiatriske poliklinikker har tatt konsekvensen av dette, og tilbyr opplegg for foreldre(som oftest er det mor som møter) og barn sammen over lengre tid. Her fokuseres på det positive i samspillet mellom foreldre og barn - blant annet gjennom videofilming og etterpåfølgende gjennomgang av gode eksempler på hvordan foreldrene kommuniserer med sine barn. Slik styrker man de sterke sidene ved samspillet - og som regel også foreldrenes selvfølelse og opplevelse av mestring i forhold til sine barn.

setter stor pris på folk som kommer med seriøse og grunngitte innlegg.

personlig tror jeg ikke barn med deprimerte foreldre nødvendigvis får større problemer enn de med "vanlige" foreldre. det finnes så mye foreldre "gjør feil" med sine barn allikevel.

alle foreldre burde gå gjennom en form for terapi med sine barn/før de får barn.

[Mimmy]

Hei. Har etter å ha lest innlegget ditt, lyst til bare å skrive noen ord til deg, om det å skrive inn og svare på innlegg her. Det står i de retningslinjene til Doktor Online noe sånt noe som at svar som blir gitt her, ikke skal erstatte lege eller behandlingsopplegg, og at man derfor ikke må bruke Doktor Online som faglig instans som erstatter øvrig behandlingsopplegg.

Når det gjelder behandlingsapparat for både fysiske og psykiske lidelser, så er det ikke alltid at det fungerer optimalt, slik at pasientene nødvendigvis ikke alltid får den hjelp de bør/skal ha. Derfor er det så godt å kunne få svar her, selv om man selv bør "sile" de svarene man får.

Og så kan man ha veldig fruktbare diskusjoner, som gjør at man dermed kan klare å finne ut av ting, mao så kan dette fungere bra som supplement til øvrig behandling (etter min mening).

Og så gjør det godt for sjelen at andre bryr seg, og gidder svare. Så er det kanskje ikke så viktig at alle svar er like godt funderte, det kan kanskje til og med være en fordel, fordi det da kommer motinnlegg, og så er diskusjonen(e) i gang.....

Hva angår innlegget til Ulva, så syns jeg det var et svært modig og flott innlegg om et emne som så avgjort fortjener debatt. Barn av psykisk syke foreldre, kan selvsagt bli påvirket av foreldrenes sykdom på en eller annen måte, men psykisk syke foreldre kan også bli rammet av "normale" reaksjoner på det å bli mor eller far.

Og det jeg har hørt om det, så er det ikke så uvanlig å ha til tider svært motstridende følelser. Jeg antar det kommer litt an på graden av det, og det syns jeg ikke noen her skal kunne "avgjøre", om hvorvidt Ulvas reaksjoner er normale eller unormale, det må i tilfelle hennes egen psykolog/psykiater/behandler avgjøre.

Det er bare så veldig vanlig å fortie de vanskelige følelsene, og ikke snakke eller skrive om det. Fordi det er tabu følelser. Når man er nybakt mor eller far, så skal man hele tiden være så forbasket lykkelig. Men ofte er det ikke slik det blir, ihvertfall ikke alltid. Må jo også nevne, at selv har jeg ikke vært så heldig å få noen barn ennå, til tross for at jeg har vært gravid flere ganger.

Og iom at jeg er psykisk syk, og det er en medfødt lidelse jeg har, som jeg også har tilleggsproblematikk til (angst og depresjoner) så er jeg naturlig opptatt av emnet. Jeg kan ikke regne med noen gang å bli "frisk". Så jeg må leve livet slik det er nå, med de feil og mangler jeg har. Og forklare barna mine (hvis jeg får noen) at mor er slik hun er fordi hun har en medfødt lidelse. Og på andre måter treffe de tiltakene som trenges for at barna skal få en normal oppvekst.

Jeg ser egentlig ikke så stor forskjell på å ha dette handikappet, som det ville vært å hatt et fysisk handikapp, da måtte jeg jo også ha truffet tiltak, og de tiltakene ville faktisk ikke vært så mye annerledes. Det med å sørge for avlastning, blant annet. I det hele tatt, så syns jeg det er greit å være klar over problemene og ta de fatt før de oppstår.

Etter min mening, så skal man ikke bare "klare hverdagen" når man får barn, man skal sørge for å få overskudd til å kose seg også. Ellers så er det ikke noe vits i å engang tenke tanken, da kjører man seg selv i grøfta rimelig fort, tror jeg.

Ellers takk for innlegget du skrev, det er et fint innlegg til debatt.

Klem fra

[Gjest undrerpå]

Hei. Har etter å ha lest innlegget ditt, lyst til bare å skrive noen ord til deg, om det å skrive inn og svare på innlegg her. Det står i de retningslinjene til Doktor Online noe sånt noe som at svar som blir gitt her, ikke skal erstatte lege eller behandlingsopplegg, og at man derfor ikke må bruke Doktor Online som faglig instans som erstatter øvrig behandlingsopplegg.

Når det gjelder behandlingsapparat for både fysiske og psykiske lidelser, så er det ikke alltid at det fungerer optimalt, slik at pasientene nødvendigvis ikke alltid får den hjelp de bør/skal ha. Derfor er det så godt å kunne få svar her, selv om man selv bør "sile" de svarene man får.

Og så kan man ha veldig fruktbare diskusjoner, som gjør at man dermed kan klare å finne ut av ting, mao så kan dette fungere bra som supplement til øvrig behandling (etter min mening).

Og så gjør det godt for sjelen at andre bryr seg, og gidder svare. Så er det kanskje ikke så viktig at alle svar er like godt funderte, det kan kanskje til og med være en fordel, fordi det da kommer motinnlegg, og så er diskusjonen(e) i gang.....

Hva angår innlegget til Ulva, så syns jeg det var et svært modig og flott innlegg om et emne som så avgjort fortjener debatt. Barn av psykisk syke foreldre, kan selvsagt bli påvirket av foreldrenes sykdom på en eller annen måte, men psykisk syke foreldre kan også bli rammet av "normale" reaksjoner på det å bli mor eller far.

Og det jeg har hørt om det, så er det ikke så uvanlig å ha til tider svært motstridende følelser. Jeg antar det kommer litt an på graden av det, og det syns jeg ikke noen her skal kunne "avgjøre", om hvorvidt Ulvas reaksjoner er normale eller unormale, det må i tilfelle hennes egen psykolog/psykiater/behandler avgjøre.

Det er bare så veldig vanlig å fortie de vanskelige følelsene, og ikke snakke eller skrive om det. Fordi det er tabu følelser. Når man er nybakt mor eller far, så skal man hele tiden være så forbasket lykkelig. Men ofte er det ikke slik det blir, ihvertfall ikke alltid. Må jo også nevne, at selv har jeg ikke vært så heldig å få noen barn ennå, til tross for at jeg har vært gravid flere ganger.

Og iom at jeg er psykisk syk, og det er en medfødt lidelse jeg har, som jeg også har tilleggsproblematikk til (angst og depresjoner) så er jeg naturlig opptatt av emnet. Jeg kan ikke regne med noen gang å bli "frisk". Så jeg må leve livet slik det er nå, med de feil og mangler jeg har. Og forklare barna mine (hvis jeg får noen) at mor er slik hun er fordi hun har en medfødt lidelse. Og på andre måter treffe de tiltakene som trenges for at barna skal få en normal oppvekst.

Jeg ser egentlig ikke så stor forskjell på å ha dette handikappet, som det ville vært å hatt et fysisk handikapp, da måtte jeg jo også ha truffet tiltak, og de tiltakene ville faktisk ikke vært så mye annerledes. Det med å sørge for avlastning, blant annet. I det hele tatt, så syns jeg det er greit å være klar over problemene og ta de fatt før de oppstår.

Etter min mening, så skal man ikke bare "klare hverdagen" når man får barn, man skal sørge for å få overskudd til å kose seg også. Ellers så er det ikke noe vits i å engang tenke tanken, da kjører man seg selv i grøfta rimelig fort, tror jeg.

Ellers takk for innlegget du skrev, det er et fint innlegg til debatt.

Klem fra

selvfølgelig kan man ikke regne med at svarene her nødvendigvis stemmer, men jeg får virkelig lyst til å si noe, når jeg ser slike "vrangforestillinger" i folk..

og synes ikke du også at man bør la være å svare dersom man skal gå til personangrep, og ikke ha noe hjelpsomt å si?

regner med du har lest alle innleggene, og skjønner hvilke jeg mener...

[Mimmy]

selvfølgelig kan man ikke regne med at svarene her nødvendigvis stemmer, men jeg får virkelig lyst til å si noe, når jeg ser slike "vrangforestillinger" i folk..

og synes ikke du også at man bør la være å svare dersom man skal gå til personangrep, og ikke ha noe hjelpsomt å si?

regner med du har lest alle innleggene, og skjønner hvilke jeg mener...

Nei, jeg har nok ikke lest alle innleggene under denne tråden her, men vil nok generelt mene, at hvis hovedformålet med å svare, er å angripe den som kom med innlegget, og man heller ikke kommer med noen råd, bør man heller la være å svare i det hele tatt.

Jeg har jo selv fått en del svar her, som jeg opplevde ikke kom med hverken råd eller hjelp, bare med angrep på min måte å arbeide på for å få et bedre liv, uten å komme med bedre alternativ, ei heller ha spesiell god forståelse av hva lidelsen min går ut på.

Og ble nok såret av det, også, følte jeg ble satt i en posisjon der jeg måtte forsvare meg selv og mine spesielle behov. Selv om jeg har en medfødt lidelse, som jeg ikke kan lastes for, og som er et reelt handikapp, selv om det er aldri så usynlig, i motsetning til andre mer synlige handikapp.

Men jeg mener allikevel at personene som svarer her, som oftest gjør det for å hjelpe, og det er så flott at folk bryr seg om hverandre her, selv om man i utgangspunktet ikke kjenner hverandre. Personlig har jeg hatt meget stort utbytte av å ha skrevet innlegg her, svare på andres innlegg og fått mange svært nyttige råd og masse støtte og hjertevarme.

[Gjest undrerpå]

Nei, jeg har nok ikke lest alle innleggene under denne tråden her, men vil nok generelt mene, at hvis hovedformålet med å svare, er å angripe den som kom med innlegget, og man heller ikke kommer med noen råd, bør man heller la være å svare i det hele tatt.

Jeg har jo selv fått en del svar her, som jeg opplevde ikke kom med hverken råd eller hjelp, bare med angrep på min måte å arbeide på for å få et bedre liv, uten å komme med bedre alternativ, ei heller ha spesiell god forståelse av hva lidelsen min går ut på.

Og ble nok såret av det, også, følte jeg ble satt i en posisjon der jeg måtte forsvare meg selv og mine spesielle behov. Selv om jeg har en medfødt lidelse, som jeg ikke kan lastes for, og som er et reelt handikapp, selv om det er aldri så usynlig, i motsetning til andre mer synlige handikapp.

Men jeg mener allikevel at personene som svarer her, som oftest gjør det for å hjelpe, og det er så flott at folk bryr seg om hverandre her, selv om man i utgangspunktet ikke kjenner hverandre. Personlig har jeg hatt meget stort utbytte av å ha skrevet innlegg her, svare på andres innlegg og fått mange svært nyttige råd og masse støtte og hjertevarme.

skjønner ikke helt hva du vil fram til...

mener du at jeg har angrepet noen?

[Mimmy]

skjønner ikke helt hva du vil fram til...

mener du at jeg har angrepet noen?

Nei, selvsagt tror jeg ikke du angriper noen, og nå har jeg også lest innleggene du vel svarte på, og skjønner jo hvorfor du skrev som du gjorde, er vel litt pertentlig med språket, antakelig....