Blir så sint og lei meg

[firebird1365380441]

En av mine beste venninner er kjempe deprimert og så ustabil at hun trenger noen hos seg. Jeg snakket med henne og vi ble enig om at jeg skulle komme i morgen og være hos henne i noen dager.

Hun gråt sånn da jeg snakket med henne i telefonen at det nesten var umulig å skjønne hva hun sa...men hun er i hvert fall i ferd med å bikke over.

Men så dukket det et problem opp...

Faren min har hatt en del hjerteproblemer i det siste, men er på bedringens vei nå. Men dessverre har han en eller annen formening om at han ikke greier seg alene.

De gangene jeg har snakket om å dra noe sted, eller reise bort for å overnatte, begynner han alltid å føle seg "dårlig".

Det merkelige er at når jeg bestemmer meg for ikke å dra likevel, er han plutselig ikke dårlig mer.

Jeg føler at han bruker sykdommen sin mot meg for å forhindre meg i å dra noe sted.

Selvsagt kan jeg ta feil, men det har dessverre vært flere slike episoder de siste ukene.

Moren min er bortreist på ferie, så om noe skulle skje, er det kun jeg som er hjemme. Frykten min for at noe alvorlig kan skje mens jeg er borte er så stor at jeg rett og slett ikke tør å dra til venninnen min likevel.

Hun trenger meg , hun er psyk, på kanten til å bli suicidal ...

Men på den andre siden føler jeg at jeg er nødt til å være her i tilfelle pappa plutselig skulle bli dårlig. Hvilket er lite sannsynlig sånn som situasjonen er nå.

Jeg blir så sint og lei meg - hvorfor må det være så vanskelig?

Jeg vil så gjerne gjøre noe for venninnen min, men samvittigheten min ovenfor pappa hindrer meg i å kunne være der for henne!

Snakket faktisk litt om ting som dette med psykologen min i dag - at jeg må få rom til å leve mitt liv nå. Det føler jeg ikke at jeg får...

Er jeg egoistisk som tenker som jeg gjør?

Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre i forhold til dette - føler meg så splittet. Det er vondt, for jeg er utrolig glad i pappa'n min , men jeg er utrolig glad i venninna mi også.

Og akkurat NÅ er jeg mer bekymret for henne enn for faren min.

Er jeg et dårlig menneske? En dårlig datter?

Kan noen gi meg råd?

Mvh

[soleil]

Utfra det du skriver så kan vel ingen si annet enn at du gjør det du kan for de som står deg nær. I tillegg har du ditt eget liv som du skal få på beina igjen og egne problemer..

Du skriver at din venninne er psyk og på kanten til å bli suicidal ... Kanskje trenger hun å legges inn?

Er det noen andre som kan være hos henne? Kjenner du familien hennes eller noen av vennene hennes slik at du kan avtale med de at de også kan være der for henne?

[Kizza1365380506]

Nei du er ingen dårlig datter. Din far har helt sikkert angst for å være alene etter at han har hatt hjerteproblemene. Det at han blir bra med en gang du bestemmer deg for å være alene tyder på det.

Men så er det det med samvittigheten da. Vi skal nå alltid drasse på den dessverre, og som de flinke, snille døtrene vi er så plages vi ekstra av det. Dersom du føler for at din venninne trenger deg mer enn din far akkurat nå synes jeg du skal dra til venninnen din. Din far kan jo ringe til deg dersom det skulle hende noe. Kanskje du kan høre med en nabo om han kan kontakte dem dersom han skulle bli dårlig.

Jeg kjenner så godt igjen den der dårlig samvittigheten. Det er vanskelig å bli kvitt den da den jo er en del av personligheten vår, det å være snill datter osv. Direkte irriterende er det.

Klem fra

[frosken]

Du er ikke dårlig datter - og ikke dårlig menneske.

Men på den annen side er det heller ikke din oppgave å redde verden - noe du kanskje har litt tendenser til å ville?

Jeg aner ikke hva som rører seg i faren din - men med din historie liker han kanskje ikke så godt tanken på at du skal involvere deg så kraftig i en annens problemer akkurat nå. Det tror jeg at jeg selv ville tenkt hvis jeg var en av dine foreldre. Kanskje er hans bekymring for deg nok til at han føler seg litt verre?

På lengre sikt må du selvfølgelig leve ditt eget liv - og ta dine egne valg uten innblanding fra så mange andre. Men akkurat nå - etter at du har beskrevet at du i noen dager har hatt det veldig vanskelig - så tror jeg at jeg hadde overlatt til noen andre å redde "verden" ( i dette tilfelle venninnen din). Faren din trenger sannsynligvis også å slippe å være alene - og moren din trenger kanskje å vite at du og han sammen har det ok?

Noen psykiatere vil si at en overdreven omsorgstrang i forhold til andre mennesker, sier noe om ens eget behov for omsorg. Kanskje er dette en problemstilling som gjelder deg? Grunnen til at jeg undrer meg er også ditt sterke engasjement i forhold til hun som skrev inn her om sin utageringsproblematikk - og dine kanskje litt vel ivrige forsøk på å hjelpe (hun klarer f.eks. sikkert selv å spørre nhd om råd...*s*)

Fordelen med deg ,firebird, er at jeg har følelsen av at man kan skrive de assosiasjoner man måtte ha til det du skriver uten å sensurere - og så tror jeg du nyttiggjør deg akkurat det du synes er adekvat - og overser resten! Du får gjøre det denne gangen også :-)

[firebird1365380441]

Utfra det du skriver så kan vel ingen si annet enn at du gjør det du kan for de som står deg nær. I tillegg har du ditt eget liv som du skal få på beina igjen og egne problemer..

Du skriver at din venninne er psyk og på kanten til å bli suicidal ... Kanskje trenger hun å legges inn?

Er det noen andre som kan være hos henne? Kjenner du familien hennes eller noen av vennene hennes slik at du kan avtale med de at de også kan være der for henne?

Det er ikke sånn at jeg vil redde verden, akkurat , men jeg synes det er kjempe vanskelig å la være å bry meg når noen jeg er glad i sliter.

Venninna mi opplevde at typen hennes gjorde det slutt på en helt tragisk måte.

Fra før av har hun hatt flere vanskelige forhold, blandt annet til en psykopat som knakk alt av selvtillit og som blandt annet lurte legene til å tro at hun var psykotisk, slik at hun ble tvangsinnlagt.

Jeg vet at hun sliter enormt med dette ennå og nå har det kommet opp igjen , i og med dette forholdet som nå gikk til Blokksberg.

Det er vel vanskelig å si om hun er suicidal. Men jeg vet at hun har tenkt på slike ting tidligere og at når hun blir veldig sliten fysisk og psykisk, så mister hun kontrollen over tankene sine.

Pappa'n min har en del angst i forhold til hjerteproblemene sine, selv om legene ikke finner noe særlig galt og sier at sannsynligheten for et infarkt nå, er lik null.

Vi( i familien) har snakket om det med at psykiske problemer ofte følger med hjerteproblemer.

En av legene som behandlet han på sykehuset mente at han med fordel kunne ha nytte av AD eller noe beroligende til å ta når han får angst.

På det tidspunktet var faren min positivt innstillt til det, men nå er det blitt omtrent umulig å ta opp dette temaet.

Det er klart at det er slitsomt når både faren min trenger meg og venninnen min har behov for at jeg er der.

Har derimot funnet ut at jeg blir her hjemme til broren min kommer om noen dager. Venninnen min er innforstått med det, så jeg håper dette roer seg litt etterhvert.

Hun er ikke så veldig flink til å be om hjelp, derfor er jeg bekymret.

Jeg bryr meg sikkert alt for mye om folk - bør muligens bli flinkere til å ikke ta ting så dypt innover meg.

Dessverre får jeg dårlig samvittighet uansett hva jeg gjør eller ikke gjør.

...tror heller jeg tar med meg telt, sovepose og fiskestang og drar til fjells i noen dager...få tankene ut av hodet og ned i et fjellvann.

...puste med magen, gå pent...

[Kizza1365380506]

Det er ikke sånn at jeg vil redde verden, akkurat , men jeg synes det er kjempe vanskelig å la være å bry meg når noen jeg er glad i sliter.

Venninna mi opplevde at typen hennes gjorde det slutt på en helt tragisk måte.

Fra før av har hun hatt flere vanskelige forhold, blandt annet til en psykopat som knakk alt av selvtillit og som blandt annet lurte legene til å tro at hun var psykotisk, slik at hun ble tvangsinnlagt.

Jeg vet at hun sliter enormt med dette ennå og nå har det kommet opp igjen , i og med dette forholdet som nå gikk til Blokksberg.

Det er vel vanskelig å si om hun er suicidal. Men jeg vet at hun har tenkt på slike ting tidligere og at når hun blir veldig sliten fysisk og psykisk, så mister hun kontrollen over tankene sine.

Pappa'n min har en del angst i forhold til hjerteproblemene sine, selv om legene ikke finner noe særlig galt og sier at sannsynligheten for et infarkt nå, er lik null.

Vi( i familien) har snakket om det med at psykiske problemer ofte følger med hjerteproblemer.

En av legene som behandlet han på sykehuset mente at han med fordel kunne ha nytte av AD eller noe beroligende til å ta når han får angst.

På det tidspunktet var faren min positivt innstillt til det, men nå er det blitt omtrent umulig å ta opp dette temaet.

Det er klart at det er slitsomt når både faren min trenger meg og venninnen min har behov for at jeg er der.

Har derimot funnet ut at jeg blir her hjemme til broren min kommer om noen dager. Venninnen min er innforstått med det, så jeg håper dette roer seg litt etterhvert.

Hun er ikke så veldig flink til å be om hjelp, derfor er jeg bekymret.

Jeg bryr meg sikkert alt for mye om folk - bør muligens bli flinkere til å ikke ta ting så dypt innover meg.

Dessverre får jeg dårlig samvittighet uansett hva jeg gjør eller ikke gjør.

...tror heller jeg tar med meg telt, sovepose og fiskestang og drar til fjells i noen dager...få tankene ut av hodet og ned i et fjellvann.

...puste med magen, gå pent...

Det høres ut som du har valgt riktig. Den dårlige samvittigheten må du bare prøve å legge fra deg. Jeg vet det er vanskelig men forsøk i alle fall. Både venninnen din og faren din vet helt sikkert at du bare har deres beste i tankene.

Klem