overlatt til meg selv-hva nå

[Gjest samvittighetsfull]

Har akkurat snakket med typen i telefonen. Det går ikke så bra mellom oss. Det vil si, han er glad i meg, mens jeg er gått lei.

Jeg er blitt mer og mer deppa igjen, mest fordi jeg ikke er så flink til å si ifra om ting. Han snakker om vær og vind og later som ingenting, mens jeg knapt sier et ord.

Til slutt lurer han på hvorfor jeg er i så dårlig humør, og jeg spør ham om hva han tror er årsaken. Da svarer han helt andre ting. later som ingenting.

Jeg begynner å gråte, han hører det. Sier "såså". "Ikke gråte da". Jeg prøver å holde igjen gråten, holder meg for munnen. Det er ikke lett. Det er like før jeg knekker sammen. Likevel hører han at jeg gråter, sier han ringer i morgen. Jeg svarer ikke, bare gråter. Tanker flyr gjennom hodet mitt, "jeg må skjære meg, jeg må skjære over håndleddene, jeg må skade meg selv, jeg vil dø, jeg må ta alle sobril'ene på engang" osv. Selv om jeg for et par uker siden nesten hoppet utfor verandaen (er bare 4 meter...), og han fikk tak i meg, så sier han ha det. Han er nesten 30 mil unna. Jeg kan gjøre hva jeg vil, han bryr seg jo ikke. Da ville han ikke lagt på røret. Da ville han kanskje ringt til noen. Men det gjør han ikke. Han sa han ikke ville snakke om slikt på telefonen.

Når han har lagt på, så hylgriner jeg. Går nesten fra vettet. Det prikker i ansiktet, jeg blir helt nummen. plutselig roer jeg meg, jeg blir mer sint i stedet.

Han kan da umulig være glad i meg når han overlater meg til meg selv på den måten? Jeg er rolig nå, men ikke nok. Har lyst til å skade meg, jeg må ikke, må ikke, folk blir lei seg, jeg blir lei meg, jeg angrer...

Jeg kan ikke noe for at jeg ikke er glad i ham lenger. Skal jeg straffes for det? Jeg er altfor samvittighetsfull, tenker på andre først. Aldri på meg selv. Ikke før nå.

Men hva skal jeg gjøre nå da? Skal jeg ringe til noen? Spise masse sobril? Skjære meg litt? Nei, det vil jeg ikke! Det har jeg ikke gjort på et halvt år, jeg er jo så bra nå. Alle sier jeg er bra nå. Få deg en jobb nå. Ikke bare sitte der. Ståopp tidligere, slanke deg, nei, ikke spare til langt hår, du er finere med kort, kom igjen og skriv søknad, fort deg, før det er for sent. Du er friskmeldt nå, nå må du kunne ta hvilken jobb som helst, dette klarer du, det forventer vi, opp med humøret, smil nå da!!!!!!

Men jeg orker ikke. Klarer ikke.Tør ikke.

Hjelp.

[starshine]

du kjemper..

du tar det gode, det lyset du har, og du kjemper..

nå skal jeg ikke forsvare kjæresten din, men han er kanskje litt rådvill. han vet kanskje ikke helt hvor han skal starte, for å hjelpe deg..

ingen situasjoner er like, men jeg har vært i en lik.. i en lik periode av livet mitt. håper virkelig at du greier å kjempe i mot tankene om å skade deg selv, om å ta alle sobril'ene..

[Gjest ikke undertegnet]

Du må jo få formidlet til legen din at du er langt fra fisk, så han kan hjelpe deg.

Og så kan du si til typen din at det er slutt, hvis det er det du vil. Han kan jo ikke gjette seg til det. Gråt betyr så mye, ingen kan vite at det betyr at du egentlig ikke er glad i han. Du må SI det.

Vi som sliter psykisk kan ikke regne med at ektemenn, samboere eller kjærester kan ta byrdene fra skuldrene våre når smerten er inni OSS. Du sier du selv ikke hvet hva du skal gjøre for å få cet bedre. Hvordan kan HAN vite det da?

Hvis du er så ubalansert som du gir uttrykk for så kanskje du ville hatt behov for litt hvile. Feks ved en innleggelse eller et dagtilbud på et dagsenter eller noe slikt. I alle fall kan du ikke pålegge kjæresten å hjelpe deg. Ihvertfall ikke når du ikke er glad i HAN og vil at det skal være slutt. Han er sikkert fortvilet og redd, men finner ikke de rette orda. Og på avstand er det jo ikke så mye annet han kan gjøre.

Derfor burde du i første omgang ringe lege eller legevakt.

[Gjest samvittighetsfull]

du kjemper..

du tar det gode, det lyset du har, og du kjemper..

nå skal jeg ikke forsvare kjæresten din, men han er kanskje litt rådvill. han vet kanskje ikke helt hvor han skal starte, for å hjelpe deg..

ingen situasjoner er like, men jeg har vært i en lik.. i en lik periode av livet mitt. håper virkelig at du greier å kjempe i mot tankene om å skade deg selv, om å ta alle sobril'ene..

Jeg klarte å la være å skade meg selv i går. Det er jeg kjempeglad for i dag. Hadde jeg gjort det, så hadde det på en måte vært mange skritt tilbake for meg. Og nå er jeg jo kommet litt lenger. Er ikke SÅ deppa som tidligere.

Men jeg tok 45 mg sobril. Og gikk og la meg. Og i dag har jeg faktisk hatt en OK dag, gjort masse husarbeid og slikt. Har snakka med typen også. Han sa han ikke visste hva han skulle si i går, og at det var derfor han ikke ville snakke mer i telefonen.

Likevel... jeg skulle ønske han ikke la på så fort. For når jeg er så opprørt, så mister jeg kontrollen over meg selv.

Men jeg klarte meg jo bra, tross alt. I dag skal jeg ikke ta noe sobril, de skal jeg gjemme til

"krisesituasjoner".