tanker(langt)

[forbrenner]

Dagene er lange og til tider nesten uutholdelige.

Jeg har kniven på strupen(må ta til meg næring og væske hver dag for å ikke bli tvangsinnlagt). Det er vansklig, veldig vansklig.

Men jeg gjør som jeg alltid har gjort, prøver unngå innleggelse så godt jeg kan. Lettere sagt enn gjort.

Er lei av alt, men det er jo ikke noe nytt.

Masse selvmordstanker, kan ikke huske sist jeg hadde en dag uten å tenke på det.

Så kommer noe jeg har lukket øyne for. Hva skal jeg gjøre til høsten?

Psykiateren sier at hvis jeg ikke skulle gå skole skal det ordnes et opplegg til meg enten på avdeling eller annet. For jeg får ikke lov, å ikke gjøre noe.

Jeg er ikke motivert for noe, men tenker at skole er det mest "vanlige". Det alle andre gjør. Det er det som forventes.

Siden rådgiveren kom til avdelingen jeg var på og fylte ut skjema sammens med meg, så søkte jeg og har fått skoleplass.

Samme linje som jeg har prøvd to ganger, men måtte slutte på etter et par månder begge gangene pga innleggelser (og manglende motivasjon og kosentrajsonsproblemer).

Så kommer samme problemer til å være vansklige å takle, manglende motivasjon og kosentrasjonsproblemer.

Har ikke lyst, samtidig har jeg enda noe som jeg ikke vet hva jeg skal kalle det.

En slags skoleperfeksjonisme, hadde det på skolen i ungdomskolen, selv om jeg var innlagt mye da også og det var perioder da jeg ikke kunne ha undervisning pga hvordan ting var.

I tillegg skammen. Jeg kommer til å føle meg så dum, prøve samme linje en tredje gang.

Hva kommer alle til å tenke om meg?

Ikke at jeg tror noen bryr seg, men de vil nok tenke at jeg er teit og ligger etter i forhold til alderen min. Skulle jo egentlig gått siste året i år.

Noen som har forslag til hva jeg burde gjøre?

Tenker på ta skoleplassen, for det er det som blir minst styr rundt, men vet ikke om det blir å gå så veldig bra.

Mest lyst å bare forsvinne..

Men det er forventninger og krav som gjør at jeg tenker at jeg kanskje burde _prøve_ skolen

i hvertfall.

Noen som har giddet lest helt hit, som har forslag eller innvendinger til meg?

Beklager for sytingen.

Spark meg eller fillerist meg gjerne, det fortjener jeg bare.

Ano

[forbrenner]

Beklager for dårlige formuleringer i teksten.

*sparker meg selv*

[happy1365380345]

*fillerister Ano litt*

Ting har en tendens til å ordne seg før eller senere eller noe sånt. *trøster litt også*

Også er det nå en gang slik at masse av det vi bekymrer oss for, ikke skjer. Tenk det )

[andungen]

Beklager for dårlige formuleringer i teksten.

*sparker meg selv*

Hei, forbrenner

hva med folkehøyskole? De er jo litt mer avslappende.

Eller ta ett skolefag av gangen så det ikke blir for mye press på deg? Videregående pleier ofte å legge ting til rette for de som trenger ekstra oppfølging.

Det hjelper også litt å ha noe å henge fingrene i så dagene ikke blir altfor lange.

Bruke tida på noe du har interesse for, hobbyer etc..som kanskje kan brukes i jobbsammenheng seinere?

Bare noen forslag altså...

Håper det ordner seg for deg

klem fra andungen

[Gjest nienna]

Hei, forbrenner

hva med folkehøyskole? De er jo litt mer avslappende.

Eller ta ett skolefag av gangen så det ikke blir for mye press på deg? Videregående pleier ofte å legge ting til rette for de som trenger ekstra oppfølging.

Det hjelper også litt å ha noe å henge fingrene i så dagene ikke blir altfor lange.

Bruke tida på noe du har interesse for, hobbyer etc..som kanskje kan brukes i jobbsammenheng seinere?

Bare noen forslag altså...

Håper det ordner seg for deg

klem fra andungen

Hei

Hva med å dele inn skoleåret litt. At du feks tar halvparten av fagene i år og den resterende halvparten til neste år?

Det er et opplegg som fungerer noenlunde greit for meg. Når jeg hverken har kapasitet eller motivasjon til å gå fullt pga sykdommen. Jeg kommer et stykke på veien samtidig som jeg ikke kjører meg helt i kjelleren på ny.

Håper ting ordner seg for deg!

[firebird1365380441]

Jeg har ikke tenkt å verken sparke eller filleriste deg.

Forstår innmari godt at du er splittet i tankene på hva du skal gjøre framover.

Når psykiateren din snakker om opplegg på avdelinga, hva mener han/hun med det? Sy, strikke, male bilder, lage gipsfigurer? Eller at du f.eks kan ta fag som gir studiekompetanse mens du er innlagt?

Hvilken linje er det du har kommet inn på, da?

Hvis det er noe som engasjerer deg av de fagene som er der, så kanskje du vil fikse det etterhvert?

Kanskje lurt å si i fra til klasseforstanderen din og de andre lærerne du kommer til å ha, slik at de vet om problemet?

Jeg var ikke ferdig på vgs før jeg fylte 22, var nettopp fylt 19 da jeg begynte. Jeg hadde forsøkt flere ganger før, men falt fra på grunn av de psykiske problemene mine.

Heldigvis var det en slags styrke å være eldre enn de andre - dessuten var jeg veldig åpen om at jeg hadde problemer, noe jeg aldri angret på.

Skolen la ting til rette for meg, slik at jeg kom rimelig bra ut av det til slutt.

Strøk " bare" i 2 fag, men de skal jeg ta opp fra høsten av.

Jeg tror at selv om du er skeptisk til å begynne på skolen, så kan det ha noe for seg å forsøke likevel. Det å få tankegangen over på noe annet, å faktisk måtte være litt hard mot seg selv, kan ofte være bra.

Det er ingen skam å bruke litt lenger tid på vgs enn hva andre gjør. Det er jo for svingende ikke din feil at du er psyk!

Om du finner ut at du vil gjøre et forsøk, vil jeg råde deg til å være så ærlig og åpen du kan til lærerne om psykdommen din og hva du sliter med.

Det tror jeg ikke du vil angre på, selv om du kanskje bestemmer deg for å slutte.

Lykke til , forbrenner!

( hilser forresten så mye fra vanilje)

[frosken]

Jeg synes ikke det er så lurt med skole - tror du sliter for mye til at du kan ta til deg kunnskap uten at det blir altfor mye slit... Du har fortalt at det er vanskelig å lese bøker - da er vanligvis fag enda mer slitsomt. Det mest sannsynlige er at du ikke orker mer etter noen måneder - men at du sikkert bare får toppkarakterer frem til du gir opp.

Jeg synes du skal finne ut om du kan få en "praksisplass" et eller annet sted. Dermed får du litt jobberfaring - og det gjør ikke så mye om du må være hjemme noen dager pga sykdom. Du slipper å skulle "ta igjen det tapte" etter dårlige perioder. Sannsynligvis vil du ha best av å ikke skulle være på arbeidsplassen full arbeidsuke.

Du kan gå på skole senere når du er blitt bedre. Det finnes egne skoleopplegg for folk som har mistet muligheten til normal skolegang pga sykdom.

Hvis du kunne ha valgt på "øverste hylle" - hva kunne du tenkt å bruke noen timer på hver dag?

[forbrenner]

Jeg synes ikke det er så lurt med skole - tror du sliter for mye til at du kan ta til deg kunnskap uten at det blir altfor mye slit... Du har fortalt at det er vanskelig å lese bøker - da er vanligvis fag enda mer slitsomt. Det mest sannsynlige er at du ikke orker mer etter noen måneder - men at du sikkert bare får toppkarakterer frem til du gir opp.

Jeg synes du skal finne ut om du kan få en "praksisplass" et eller annet sted. Dermed får du litt jobberfaring - og det gjør ikke så mye om du må være hjemme noen dager pga sykdom. Du slipper å skulle "ta igjen det tapte" etter dårlige perioder. Sannsynligvis vil du ha best av å ikke skulle være på arbeidsplassen full arbeidsuke.

Du kan gå på skole senere når du er blitt bedre. Det finnes egne skoleopplegg for folk som har mistet muligheten til normal skolegang pga sykdom.

Hvis du kunne ha valgt på "øverste hylle" - hva kunne du tenkt å bruke noen timer på hver dag?

Hei, og takk for svar.

"Du kan gå på skole senere når du er blitt bedre. Det finnes egne skoleopplegg for folk som har mistet muligheten til normal skolegang pga sykdom."

Hva slags opplegg? Har du linker eller informasjon om det? For da kan det lette samvittigheten min litt, hvis jeg vet at det går ann ta det tapte senere, hvis jeg skulle ønske det.

Sliter med mye dårllig samvittighet både for familien min og for at jeg ikke klarer utdanning slik andre på min alder gjør.

Egentlig så er ikke utdannelsen så viktig for meg akkurat nå(vil mest bare forsvinne fra alt), men kan være godt å vite litt rundt det likevel.

Har fullført de allmene fagene på den linja jeg har plass på, men tror at de vil bli vansklig for det.

Vet ikke hva jeg vil. Men behandleren min, har snakket om at de vil kunne ordne en praksisplass som vil kunne tilrettelegges for meg slik at jeg har litt å gjøre, men ikke så mye at det blir for mye. Noe som kan egentlig passe bedre, men så er det jo mer "vanlig" å gå skole.

Igjen takk for dine fine svar.

Ano

[forbrenner]

Hei

Hva med å dele inn skoleåret litt. At du feks tar halvparten av fagene i år og den resterende halvparten til neste år?

Det er et opplegg som fungerer noenlunde greit for meg. Når jeg hverken har kapasitet eller motivasjon til å gå fullt pga sykdommen. Jeg kommer et stykke på veien samtidig som jeg ikke kjører meg helt i kjelleren på ny.

Håper ting ordner seg for deg!

Takk til dere som har svart meg.

Klem fra Ano

[frosken]

Hei, og takk for svar.

"Du kan gå på skole senere når du er blitt bedre. Det finnes egne skoleopplegg for folk som har mistet muligheten til normal skolegang pga sykdom."

Hva slags opplegg? Har du linker eller informasjon om det? For da kan det lette samvittigheten min litt, hvis jeg vet at det går ann ta det tapte senere, hvis jeg skulle ønske det.

Sliter med mye dårllig samvittighet både for familien min og for at jeg ikke klarer utdanning slik andre på min alder gjør.

Egentlig så er ikke utdannelsen så viktig for meg akkurat nå(vil mest bare forsvinne fra alt), men kan være godt å vite litt rundt det likevel.

Har fullført de allmene fagene på den linja jeg har plass på, men tror at de vil bli vansklig for det.

Vet ikke hva jeg vil. Men behandleren min, har snakket om at de vil kunne ordne en praksisplass som vil kunne tilrettelegges for meg slik at jeg har litt å gjøre, men ikke så mye at det blir for mye. Noe som kan egentlig passe bedre, men så er det jo mer "vanlig" å gå skole.

Igjen takk for dine fine svar.

Ano

Hei:-)

De oppleggene jeg kjenner til er i Oslo - samt at jeg har hørt om noe tilsvarende i Tønsberg. Det er flere typer opplegg; blant annet "voksengym" med tilpassede opplegg for de som trenger det eller egen skole beregnet for folk som har hatt psykiske vansker ol. som også sørger for at folk kommer seg gjennom... Det viktige med disse oppleggene er at de har ekstra ressurser slik at de kan bruke tid på å følge opp den enkelte - avtale hva vedkommende orker i vanskelig faser - snakke om prestasjonsproblematikk osv - i tillegg til faglig hjelp. Antar at det finnes tilsvarende opplegg mange steder i landet.

Du vil oppdage at det er MANGE som ikke tar vgs på det tidspunkt de fleste gjør det.

Jeg synes ikke argumnetet om å være "vanlig" er så godt. Men din bakgrunnshistorie er du fortsatt et godt stykke fra å være helt "vanlig" - og jeg synes det er mye viktigere å ta hensyn til hvordan ting egentlig er for deg her og nå enn å "simulere normalitet".

Det er viktig at du gjør noe i hverdagen som gir deg en opplevelse av å lykkes. Du skal tilbringe tiden et sted hvor noen setter pris på det arbeidet du gjør - men hvor det også er aksept for at du enkelte dager ikke orker å komme. Jeg tror en praksisplass er løsningen :-)

Du trenger foreløpig ikke å bekymre deg for utdannelse - det kommer utallige muligheter senere!!!

[forbrenner]

Hei:-)

De oppleggene jeg kjenner til er i Oslo - samt at jeg har hørt om noe tilsvarende i Tønsberg. Det er flere typer opplegg; blant annet "voksengym" med tilpassede opplegg for de som trenger det eller egen skole beregnet for folk som har hatt psykiske vansker ol. som også sørger for at folk kommer seg gjennom... Det viktige med disse oppleggene er at de har ekstra ressurser slik at de kan bruke tid på å følge opp den enkelte - avtale hva vedkommende orker i vanskelig faser - snakke om prestasjonsproblematikk osv - i tillegg til faglig hjelp. Antar at det finnes tilsvarende opplegg mange steder i landet.

Du vil oppdage at det er MANGE som ikke tar vgs på det tidspunkt de fleste gjør det.

Jeg synes ikke argumnetet om å være "vanlig" er så godt. Men din bakgrunnshistorie er du fortsatt et godt stykke fra å være helt "vanlig" - og jeg synes det er mye viktigere å ta hensyn til hvordan ting egentlig er for deg her og nå enn å "simulere normalitet".

Det er viktig at du gjør noe i hverdagen som gir deg en opplevelse av å lykkes. Du skal tilbringe tiden et sted hvor noen setter pris på det arbeidet du gjør - men hvor det også er aksept for at du enkelte dager ikke orker å komme. Jeg tror en praksisplass er løsningen :-)

Du trenger foreløpig ikke å bekymre deg for utdannelse - det kommer utallige muligheter senere!!!

Hei igjen.

Tror jeg må snakke med behandleren min om temaet før jeg gjør noe valg.

For det kommer til å bli et evig slit å ta skole, pga ting er vansklig.

Og får jeg ikke toppkarakterer blir jeg bare enda mer sint på meg selv enn jeg allerede er.

Så mye styr og jeg er ikke motivert.

Men det er et nederlag likevel. Ligger etter og man får jo mye info i medier f.eks at man må ha tipp topp utdanning osv ellers så er man ikke noe.

Vet jo bedre, men likevel føles det jo akkurat slik.

Må si igjen at du gjør virklig en god "jobb" her på forumet.

Mange som setter pris på dine svar.

Jeg blant annet(selv om alle svar er bra, uansett fra hvem, ikke slik ment).

Takknemlig klem fra Ano

[frosken]

Hei igjen.

Tror jeg må snakke med behandleren min om temaet før jeg gjør noe valg.

For det kommer til å bli et evig slit å ta skole, pga ting er vansklig.

Og får jeg ikke toppkarakterer blir jeg bare enda mer sint på meg selv enn jeg allerede er.

Så mye styr og jeg er ikke motivert.

Men det er et nederlag likevel. Ligger etter og man får jo mye info i medier f.eks at man må ha tipp topp utdanning osv ellers så er man ikke noe.

Vet jo bedre, men likevel føles det jo akkurat slik.

Må si igjen at du gjør virklig en god "jobb" her på forumet.

Mange som setter pris på dine svar.

Jeg blant annet(selv om alle svar er bra, uansett fra hvem, ikke slik ment).

Takknemlig klem fra Ano

Hei igjen Ano :-)

Snakk med behandleren din og velg deretter det du har mest lyst til. Prøv å kjenne etter hva du tror kan bli mest mulig godt for deg - uten å tenke så mye på hva alle andre måtte mene.

Den dagen du ikke lenger sliter så mye, vil du klare disse skolefagene og evt. videreutdanning uten vansker. Det vil koste deg uendelig mye mindre enn det gjør nå!

Hyggelig at du liker at jeg svarer deg :-)

[thermos]

Hei forbrenner...

Leit å høre at du liter sånn. Vet hvordan det er.. Sitter i mye det samme selv. Og jeg har kommet inn på skole til høsten òg. Og gruer meg!

Det er ikke lett å velge hva man vil gjøre.

For et år siden, etter et sår skemeldt, fikk jeg skifta linje på DAGEN, pga psykiske problemer. Så slapp jeg å gå den linjen jeg egentlig skulle (innen helseværnet..) og heller gå noe som kunne interessere meg LITT istedenfor.

Hva om du prøver å skifte linje? HVIS dette du går nå er veldig tungt og vanskelig å gå for deg akkurat nå. Hvis du ikke er sikker på om det er dette du vil. Men det er heller ingen skam å vente. Om du går noe annet, kan du jo hope tilbake når du blir frisk også. Vet det ikke er lett. Jeg skammer meg også. Jeg går i klasse med folk som er tre år mindre enn meg...

Du kan jo altids gjøre andre ting, og ta fri et år oså? En liten jobb..? Gå noen kurs i noe som du er interessert i? Ta bare noen fag på skolen?

Igjen.. leit å høre at du har det så tungt. Men husk det er mange som tenker på deg. Og jeg er en av dem...

Må løpe... Skal til legen. Må kjøre tre kvarter en gang i uka fordi at de ikke enda har funne ny behandler til meg etter den forrige slutta, i juni.... Blir nok en stund til å vente til jeg får ny behandler på polilinikken. Så jeg må til primærlegen....

Hold ut. Stå på. Du er en flott person!

[forbrenner]

Hei forbrenner...

Leit å høre at du liter sånn. Vet hvordan det er.. Sitter i mye det samme selv. Og jeg har kommet inn på skole til høsten òg. Og gruer meg!

Det er ikke lett å velge hva man vil gjøre.

For et år siden, etter et sår skemeldt, fikk jeg skifta linje på DAGEN, pga psykiske problemer. Så slapp jeg å gå den linjen jeg egentlig skulle (innen helseværnet..) og heller gå noe som kunne interessere meg LITT istedenfor.

Hva om du prøver å skifte linje? HVIS dette du går nå er veldig tungt og vanskelig å gå for deg akkurat nå. Hvis du ikke er sikker på om det er dette du vil. Men det er heller ingen skam å vente. Om du går noe annet, kan du jo hope tilbake når du blir frisk også. Vet det ikke er lett. Jeg skammer meg også. Jeg går i klasse med folk som er tre år mindre enn meg...

Du kan jo altids gjøre andre ting, og ta fri et år oså? En liten jobb..? Gå noen kurs i noe som du er interessert i? Ta bare noen fag på skolen?

Igjen.. leit å høre at du har det så tungt. Men husk det er mange som tenker på deg. Og jeg er en av dem...

Må løpe... Skal til legen. Må kjøre tre kvarter en gang i uka fordi at de ikke enda har funne ny behandler til meg etter den forrige slutta, i juni.... Blir nok en stund til å vente til jeg får ny behandler på polilinikken. Så jeg må til primærlegen....

Hold ut. Stå på. Du er en flott person!

Takk thermos.

Vet du også sliter veldig nå.

Husk du er også en flott person! Stå på.

Klem fra Ano