umulig å forstå

[mamma´n til Markus]

det er ensomt å ha mistet et barn. det er umulig å forstå for andre hvordan jeg har det.

både familie, venner, og selv pappa´n til lille Markus kan ikke forstå hvordan jeg har det.

dere forstår nok mer... men ingen har den samme sorgen.

jeg er for flink til å late som om det "går greit". men føler at folk tenker at nå må jeg komme meg videre.

men 3 måneder er ikke lenge. det er som om det først nå begynner å gå opp for meg hvilken endeløs, dyp sorg som har rammet meg.

men det går opp og ned.

noen dager er bedre enn andre.

men det er vondt å være mamma uten å ha barnet sitt hos seg.

vondt når folk spør hvordan det går - for jeg orker ikke å snakke.

vondt når de IKKE spør hvordan det går - for det er som om de gjemmer lille Markus bort.

Jeg vet jeg er umulig å bli klok på. vil snakke om det, men vil ikke likevel.

men det er godt å skrive. kanske folk forstår mere da...?

setter pris på deres tanker og forståelse.

kanskje dere forstår litt av det som for andre er umulig å forstå....

[Ireland]

My thoughts are with you, life has no meaning sometimes but hang in there, you are probably in alot of peoples thoughts and hearts.

I do believe in angels and that one happy day we do meet up with our lost and loved ones.

Stay strong

Hugs Sarah

[save]

Kjære deg

Tre måneder er ikke lenge! Du har akkurat begynt å gå på sorgens stien, hvordan kan noen vite hvor veiene bærer for deg/dere? Også går dere på hver sine stier, ikke alltid sammen, mange ganger nesten hver sin retning... Av og til er det noen som kan gå sammen med oss, kanskje bare en bitteliten stund, og av og til kan du og pappaen treffes og gå sammen i samme retning.

Det er så vondt å miste barnet sitt, det vonde forsvinner ikke. Men det kommer lysere dager, og du skal se at det plutselig gror håp som lysegrønn mose midt i alt det mørke som du akkurat nå strever i.

Smerten går ikke bort, ingen kan viske sorgen bort. Ingen kan vite hvordan DU har det, kanskje kan du fortelle andre at det ikke er så bra alltid?

To og ett halvt år etter gjemmer jeg tårene unna, vil ikke vise andre det, vil ha det for meg selv. Slippe å tenke på "hva de føler", få lov å gråte fordi jeg savner sånn. Gjemmer meg for alle, gråter i dusjen, svelger og svelger. Og ofte så lukker jeg ikke opp den døra der det triste i meg bor, men går stille forbi akkurat når jeg ser at døra gløtter.

Tenner ett lys for deg, og vær snill og la deg selv få lov å bruke tiden. Det er det eneste du har av hjelp midt i det umulige.

klemmer fra

[petter smart]

Bare et godt råd på den tunge veien, ikke glem at også andre sørger over Markus. Ikke glem din mann oppi alt dette.

[mona23]

hei mammaen til markus!

jeg får tårer i øynene når jeg leste innlegget ditt,jeg har det nemlig på akkuratt samme måte som deg,jeg mistet datteren min yasmin 6mnd,lille yasmin ble bare 1mnd.jeg har også dager som går opp og ned og noen dager har jeg bare lyst og legge meg ned og bare dø....det er fint og dele sin sorg med mennesker som har det akkuratt på samme måte.jeg ønsker deg all lykke framover..send meg en mail hvis du vil det hadde vært koselig...klem fra mammaen til lille yasmin [email protected]