Bare bipolar?

[Gjest bekymret venninne]

Håper noen kan hjelpe meg litt med denne.

Jeg har en venninne. Vi har kjent hverandre siden 7. klasse, nå er vi 22 begge to. Vi var veldig nære de første årene. Bestiser liksom. Så begynte hun å gå meg skikkelig på nervene.

Hun gjorde masse dumme ting hele tiden, det var flaut å ha henne med steder, hun var slem og gjorde ikke-venninne ting, som å ligge med min eks osv.

Vi hadde en kjempekrangel og jeg "slo opp" (det føltes sånn).

Hun hadde ikke mange venner igjen. De fleste hadde blitt lei av henne. Hun hadde egentlig bare meg igjen, men jeg orket ikke mer. Hun var UTROLIG slitsom. Hørte aldri på hva jeg sa og noen ganger følte jeg at jeg hadde en 4-åring på besøk.

Vi hadde ikke kontakt på en stund, men jeg var jo glad i henne og stilte selvfølgelig opp når hun trengte meg.

Depresjonene begynte etterhvert. Sovepiller og antidepressiva. Senere ble hun manisk og fikk diagnosen bipolar. Nå er dette ca. 4 år siden. Hun er nå tvangsinnlagt på skjermet avdelig. Hun har vært inn og ut der nå det siste året. Hun er smart og flink og har flere ganger klart og overbevise de rette personene om at hun er "frisk som en fisk" og kommet seg ut. Like etter har hun flere ganger blitt hentet på diverse steder av politiet og blitt kjørt til legevakta og så blitt innlagt igjen. Jeg har besøkt henne noen ganger i det siste, jeg foretrekker å møte henne når hun er innlagt og ikke ellers, for da kan jeg ha litt mer kontroll over situasjonen.

Svingningene er hyppige, ca. 14 dager deppa og 14 dager manisk.

Nå er hun helt ute av kontroll. Hun oppfører seg veldig rart, verre enn når hun bare er manisk. Jeg begynner å lure på om hun har noe annet i tillegg til Bipolar. Hun er vanskelig å snakke til, og utrolig hyper. Hun klarer f.eks ikke å sitte vanlig på en stol eller i en sofa, hun foretrekker å ligge på bordet eller henge i gardinene. Hun lyver, hun klarer ikke å gjøre rede for seg ordentlig, plutselig får hun aggressive utbrudd og skriker ting som: "IKKE FLERE SPØRSMÅL NÅ!" eller "SYNG!..SYNG DA! ALLE KAN SYNGE!"

Hun gjør mye rart og tror seriøst hun skal skape fred i verden. Noen ganger tror jeg hun ikke skjønner at hun er syk. Det virker på meg som hun har mistet absolutt alle hemninger.

Er det noen her med bipolar som kan kjenne seg igjen? Noen som kjenner noen?`

Jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre, jeg er redd for at hun ikke skal bli frisk noen gang, det skjer liksom ikke noen forbedringer i det hele tatt. Jeg har mistet oversikten over hvilke medisiner hun går på, men jeg vet hun går på lithium.

hver gang hun er deprimert tror hun at det er siste gangen hun skal bli manisk. Neste gang jeg snakker med henne er hun som regel det.

Det er forferdelig å se henne sånn, hun er så ressurssterk egentlig, hun var kjempeflink på skolen, hun er kreativ, smart og veldig flink til omtrent alt. Nå kan hun ikke bruke noe særlig av evnene sine. Det er helt jævlig at dette har skjedd og det blir verre jo mer jeg tenker på det.

Det bør kanskje nevnes at hun har drevet med en del dop når hun har vært manisk. Mest hasj, men hun har nok gjort det aller meste tror jeg.

Jeg vet ikke helt hva jeg spør dere om, men er det noen som vet noe/har noen tanker om dette?

[Gjest Aina E]

Jeg er bipolar og tror nok fint at man kan bli så ille som venninnen din hvis man forblir ubehandlet.

Jeg har aldri nådd det stadiet, men har ikke problemer med å tro på at det kan gå så langt.

Selvsagt er det mulig hun har noe annet også, men det må noen greie å utrede dersom hun er innlagt??

Jeg ville lurt på om ikke det var en idè å justere dosen hennes av medisiner opp, eller prøve en annen type? Jeg bruker orfiril og vet at uten den, kan jeg bli ganske slitsom, ja. (Danse på bordet og sånn). Men med den, er jeg som ethvert annet normalt menneske.

Hun kan være veldig glad hun har en venninne som deg, for hun har det ikke lett. Men jeg forstår deg veldig. Det kan være uhorvelig slitsomt å ha manisk-depressive venner, eller kjærester. Vi tenker ikke så langsiktig når vi er maniske for å si det sånn. Impulsivitet og selvgodhet er stikkordene.

Hvis hun har brukt dop, kan det gi ganske sterke ettervirkninger. Jeg tror ikke hasjbruken kan ha ødelagt så mye, den gir stort sett angst og sløvhet som senvirkning.

Men andre ting kan ha gitt varige skader. Hun kan få vrangforestillinger og hallusinasjoner lenge etter å ha brukt sterkere saker. Hasjbruken tror jeg heller er sløvende over tid, eller om hun fortsatt bruker det, da de kan gi samme bivirkninger som sterke saker, men stort sett bare i øyeblikket rusen er der...

[Gjest trrrish]

Jeg er bipolar og tror nok fint at man kan bli så ille som venninnen din hvis man forblir ubehandlet.

Jeg har aldri nådd det stadiet, men har ikke problemer med å tro på at det kan gå så langt.

Selvsagt er det mulig hun har noe annet også, men det må noen greie å utrede dersom hun er innlagt??

Jeg ville lurt på om ikke det var en idè å justere dosen hennes av medisiner opp, eller prøve en annen type? Jeg bruker orfiril og vet at uten den, kan jeg bli ganske slitsom, ja. (Danse på bordet og sånn). Men med den, er jeg som ethvert annet normalt menneske.

Hun kan være veldig glad hun har en venninne som deg, for hun har det ikke lett. Men jeg forstår deg veldig. Det kan være uhorvelig slitsomt å ha manisk-depressive venner, eller kjærester. Vi tenker ikke så langsiktig når vi er maniske for å si det sånn. Impulsivitet og selvgodhet er stikkordene.

Hvis hun har brukt dop, kan det gi ganske sterke ettervirkninger. Jeg tror ikke hasjbruken kan ha ødelagt så mye, den gir stort sett angst og sløvhet som senvirkning.

Men andre ting kan ha gitt varige skader. Hun kan få vrangforestillinger og hallusinasjoner lenge etter å ha brukt sterkere saker. Hasjbruken tror jeg heller er sløvende over tid, eller om hun fortsatt bruker det, da de kan gi samme bivirkninger som sterke saker, men stort sett bare i øyeblikket rusen er der...

Det med at hun tror hun kan skape fred i verden, er nok en "vanlig" vrangforestilling maniske personer kan ha.

Jeg kjenner meg forresten igjen i det å skrike SYNG, SYNG DA, ALLE KAN SYNGE. Jeg synger masse når jeg er oppstemt,forteller masse, og får andre til å synge med.(jeg har også diagnosen bipolar)

Det som er synd er vel at hun ikke vil ta medisinene sine, da kan hun trolig få et normalt liv å bruke evnene sine. Men kanskje hun vil være manisk, fordi det er så deilig. Jeg tenker selv ofte at jeg vil kutte ut stemingsstabiliserende og bare bruke antidepressiva så jeg kan bli hyper og oppstemt.

[Gjest Aina E]

Det med at hun tror hun kan skape fred i verden, er nok en "vanlig" vrangforestilling maniske personer kan ha.

Jeg kjenner meg forresten igjen i det å skrike SYNG, SYNG DA, ALLE KAN SYNGE. Jeg synger masse når jeg er oppstemt,forteller masse, og får andre til å synge med.(jeg har også diagnosen bipolar)

Det som er synd er vel at hun ikke vil ta medisinene sine, da kan hun trolig få et normalt liv å bruke evnene sine. Men kanskje hun vil være manisk, fordi det er så deilig. Jeg tenker selv ofte at jeg vil kutte ut stemingsstabiliserende og bare bruke antidepressiva så jeg kan bli hyper og oppstemt.

Det er faktisk utroolig kjedelig å være såkalt "normal". Jeg sliter selv jeg, hvis jeg ikke kan ha en plan, eller vite at noe skjer i nærmeste fremtid. Er det for lang tid til vi skal noe (en tur, et besøk, hva som helst), begynner jeg å planlegge neste "stunt". Heldigvis tar jeg meg i det og ser selv hva som virker som en vill idè og hva som er gjennomførbart og bra.

Vi med denne diagnosen har opplevd en annen verden. (Jeg sammenlikner det med en rus, men vet ikke om det er på samme måten).

De som aldri har opplevd dette, vet mao ikke hva de går glipp av.

I og med at hun det her gjelder også har brukt en del dop, ser jeg på henne som en smule svak for den rusen det gir henne å være manisk... Det er vel kanskje også derfor hun er vanskelig å medisinere og å få frisk?

Husk at alle bipolare har større tendenser til å utvikle (psykisk) avhengighet av alkohol og stoffer.

[soleil]

Høres ut som om hun har psykotiske symptomer i tillegg til manien.

Jeg likte også å dingle i gardinene da jeg var manisk. Merkelig det der..

Hvis hun tar medisinene sine som hun skal og aksepterer at hun har en sykdom, så kan hun fungere ganske bra i hverdagen.

Kanskje har de ikke funnet riktig medisin til henne enda?

[Gjest bekymret venninne]

Høres ut som om hun har psykotiske symptomer i tillegg til manien.

Jeg likte også å dingle i gardinene da jeg var manisk. Merkelig det der..

Hvis hun tar medisinene sine som hun skal og aksepterer at hun har en sykdom, så kan hun fungere ganske bra i hverdagen.

Kanskje har de ikke funnet riktig medisin til henne enda?

Tusen takk for svar. Det beste av alt er å snakke med noen som vet hva jeg mener. Det er svært beroliggende. Jeg tror hun tar medisinene sine som hun skal, men det er vel kanskje det at hun ikke klarer å bli på sykehuset lenge nok av gangen til å bli bedre. Dessuten tror jeg nesten hun bare blir verre av å være der, det er ingen ting for henne å gjøre der, hun bare soser rundt blandt hvite vegger og låste dører. Hun får ikke gå ut på gresset en gang uten følge, ikke engang når jeg er der sammen med henne.

Nå har dette holdt på så lenge og stort sett bare blitt verre, så jeg er redd for hvor mye verre det skal bli før det kan bli bedre.

Uff det er så vondt å vite at hun har det sånn, samtidig som det er så utrolig lite jeg kan gjøre for henne.

[Gjest bekymret venninne]

Det er faktisk utroolig kjedelig å være såkalt "normal". Jeg sliter selv jeg, hvis jeg ikke kan ha en plan, eller vite at noe skjer i nærmeste fremtid. Er det for lang tid til vi skal noe (en tur, et besøk, hva som helst), begynner jeg å planlegge neste "stunt". Heldigvis tar jeg meg i det og ser selv hva som virker som en vill idè og hva som er gjennomførbart og bra.

Vi med denne diagnosen har opplevd en annen verden. (Jeg sammenlikner det med en rus, men vet ikke om det er på samme måten).

De som aldri har opplevd dette, vet mao ikke hva de går glipp av.

I og med at hun det her gjelder også har brukt en del dop, ser jeg på henne som en smule svak for den rusen det gir henne å være manisk... Det er vel kanskje også derfor hun er vanskelig å medisinere og å få frisk?

Husk at alle bipolare har større tendenser til å utvikle (psykisk) avhengighet av alkohol og stoffer.

Hei og takk for svaret ditt.

Du har rett i det du sier om dopet. Og det du forteller om at det føles så fantastisk å være manisk er litt spennende. Tror du man kan se det fra utsiden? Jeg mener, når jeg ser på henne så ser hun i grunnen ikke spesielt glad ut. Men kanskje hun likevel(tror at hun) er det. Det hender at hun begynner å gråte når hun er sånn. Hun ser utrolig sliten ut, stressa og vill. Hun er helt vill i blikket. Det er ekkelt - jeg blir redd for henne, for jeg vet ikke hva hun skal gjøre next. Hun er liksom helt uberegnelig, helt usaklig, men så plutselig glimter hun til og kommer med et utsagn som kanskje er helt normalt, helt vanlig. Men mesteparten av tiden er hun bare helt kokko.

Som jeg sa tidligere virker det som hun mister alle hemninger. Det er det som skremmer meg. Tenk på alt det hun kunne ha gjort (og har gjort) når hun er ute.

Hvor lenge holder de henne der? Hva er sjansene for at hun en gang kan leve et normalt liv? Hun kan jo ikke ha noen jobb, ikke kan hun konsentrere seg på en skole (selvom hun var UTROLIG flink på skolen tidligere) Hva er det som har gjort at hun har blitt sånn? Kunne det vært unngått?

Det er så mange spørsmål som surrer rundt i hodet mitt. Jeg tror jeg skal dra og besøke henne på nytt i dag. Hvordan er det best at jeg er? Skal jeg bare jatte med alt hun sier, eller skal jeg få henne til å forstå at hun snakker tull? Skal jeg snakke med henne om sykdommen, om medisinene, om sykehuset, eller skal jeg bare sitter der og høre på henne og late som vi har en helt vanlig samtale? Noen som har noen synspunkter eller råd om det?

Takk for at dere fins!

[Gjest Aina E]

Hei og takk for svaret ditt.

Du har rett i det du sier om dopet. Og det du forteller om at det føles så fantastisk å være manisk er litt spennende. Tror du man kan se det fra utsiden? Jeg mener, når jeg ser på henne så ser hun i grunnen ikke spesielt glad ut. Men kanskje hun likevel(tror at hun) er det. Det hender at hun begynner å gråte når hun er sånn. Hun ser utrolig sliten ut, stressa og vill. Hun er helt vill i blikket. Det er ekkelt - jeg blir redd for henne, for jeg vet ikke hva hun skal gjøre next. Hun er liksom helt uberegnelig, helt usaklig, men så plutselig glimter hun til og kommer med et utsagn som kanskje er helt normalt, helt vanlig. Men mesteparten av tiden er hun bare helt kokko.

Som jeg sa tidligere virker det som hun mister alle hemninger. Det er det som skremmer meg. Tenk på alt det hun kunne ha gjort (og har gjort) når hun er ute.

Hvor lenge holder de henne der? Hva er sjansene for at hun en gang kan leve et normalt liv? Hun kan jo ikke ha noen jobb, ikke kan hun konsentrere seg på en skole (selvom hun var UTROLIG flink på skolen tidligere) Hva er det som har gjort at hun har blitt sånn? Kunne det vært unngått?

Det er så mange spørsmål som surrer rundt i hodet mitt. Jeg tror jeg skal dra og besøke henne på nytt i dag. Hvordan er det best at jeg er? Skal jeg bare jatte med alt hun sier, eller skal jeg få henne til å forstå at hun snakker tull? Skal jeg snakke med henne om sykdommen, om medisinene, om sykehuset, eller skal jeg bare sitter der og høre på henne og late som vi har en helt vanlig samtale? Noen som har noen synspunkter eller råd om det?

Takk for at dere fins!

Når det gjelder hva du skal snakke med henne om, syns jeg du skal si som det er. At det er sykdommen hennes som gjør at hun sier rare ting. Men ikke bebreid henne. Hvis hun reagerer på det, eller fornekter det, ville jeg prøvd å snakke om noe annet, tror jeg. Ta opp det som interesserer henne. Vær deg selv og ikke vær kunstig, for hun kjenner deg igjen, selv om ikke du kjenner henne igjen.

Hadde en samtale med en schizofren en gang og han sa at "Stemmene i hodet mitt sier at jeg skal drepe oss alle mens dere sover". Jeg ble selvsagt dødsnervøs for å sove, men sa til han det at "bare du sørger for å ta medisinene dine", du, så går dette helt fint. Du vet jo at det bare er sykdommen din som får deg til å si sånt? Da var han dypt enig med meg og vi ble enige om at det var bedre å snakke om de kjipe stemmene, enn å sitte å ruge på hva som dukket opp i hodet hans. For det var da det ble skummelt... Han var oppriktig glad for at jeg snakket til han som "han selv" og ikke lot som alt var bra og at jeg var meg. Det sa han rett ut.

Jeg ville kanskje tippe hun har en schizofrenidiagnose uten å si det med sikkerhet. Om det går an å være både bipolar og schizofren samtidig vet jeg lite om, men det burde jo være mulig... Men det må være sterke saker, tror jeg.

Det er trist når sykdom rammer en. I de aller fleste tilfeller har en vært normal/flink i skolen e.l. tidligere, for så å utvikle en sykdom gradvis. Ingenting kommer over natten. Dessuten er det sannsynlig kjemisk/biologisk og det er lite man får gjort utenfra eller for å forhindre det. Det viktigste tror jeg blir å oppdage det i tide og få gitt riktige medisiner.

Jeg vil ikke tro hun har størst sjanser for en vanlig jobb de første årene, men dersom det blir gitt riktig behandling, vil ganske mange kunne komme seg greit opp av en dyp kneik i løpet av 4-5 års tid. Det forutsetter selvsagt at hun blir behandlet nå og at hun er villig til det, i tillegg til at hun har et nettverk rundt seg.

Mvh.

[soleil]

Tusen takk for svar. Det beste av alt er å snakke med noen som vet hva jeg mener. Det er svært beroliggende. Jeg tror hun tar medisinene sine som hun skal, men det er vel kanskje det at hun ikke klarer å bli på sykehuset lenge nok av gangen til å bli bedre. Dessuten tror jeg nesten hun bare blir verre av å være der, det er ingen ting for henne å gjøre der, hun bare soser rundt blandt hvite vegger og låste dører. Hun får ikke gå ut på gresset en gang uten følge, ikke engang når jeg er der sammen med henne.

Nå har dette holdt på så lenge og stort sett bare blitt verre, så jeg er redd for hvor mye verre det skal bli før det kan bli bedre.

Uff det er så vondt å vite at hun har det sånn, samtidig som det er så utrolig lite jeg kan gjøre for henne.

Det har nok en forklaring at hun er på sykehuset og at hun må ut kun med følge av personalet.

Når en er manisk, og full av energi, impulsivitet og kanskje også aggresjon kan man skade seg selv og andre.

Spesielt når det er psykotiske symptomer inne i bildet kan en person være utilregnelig og kan bli farlig. (Psykotiske tanker kan gå ut på at en får befalinger om å skade andre, eller man kan tolke andre mennesker som om de er truende og onde, selv om de normalt ikke ville blitt oppfattet slik)

En som er psykotisk og manisk har godt av ro rundt seg. Så lite inntrykk som mulig gjør godt for hodet. Derfor har hun det antagelig best på sykehuset hvor de kan begrense antall folk som er rundt, slå av tv'er og radioer slik at det blir rolig rundt henne.

Det er lite møbler og pynteting som det kan gå utover.

Det er også viktig for venninna di å finne riktige medisiner og riktige doser.

På de fleste sykehus er det mulighet for aktiviteter som trening, svømming, spaserturer, aktivitetsstue og lignende. Når hun er frisk nok til å benytte seg av slikt så blir det litt triveligere.

Hvis hun hadde vært ute nå tror jeg hun kunne gjort mye som hun hadde angret på, som hun kunne slitt mye med i ettertid.

Anbefaler deg denne siden om du vil lese mer:

http://www.bipolardisorder.no