Herregud, vi skal skilles! Hva med barna?

[Gjest fortvilet uten nick nå]

Det ser dessverre ut til å gå mot samlivsbrudd hos oss. Det er så forferdelig trist og grusomt, jeg mangler fullstendig ord..... Smerten er så stor at den nesten er uutholdelig. Det er pappa'n som vil ut.

Vi har to adoptivbarn som vi begge elsker over alt på jord. Imidlertid har særlig det ene barnet slitt veldig med utrygghet og engstelse. Hvordan i all verden skal dette gå nå? Jeg ser for meg det verste i framtiden, at barnet kommer til å knekke helt av samlivsbruddet.

Er det noen som har vært gjennom det samme? Er det i det hele tatt mulig å få til en noenlunde levelig situasjon for disse barna som har opplevd flere adskillelser tidligere i livet? Hva skal jeg gjøre?

Hjelp meg!

[Gjest ikke riktig ennå...]

Jeg har vært igjennom det - og pluss pluss...

Mannen min fant seg ny dame på den tida minsten kom heim, og holdt dette skjult for meg i måneder.

Så gjorde han ting verst mulig ved å lyve og bedra ikke bare meg, men ungene også. Han har ikke gjort det enklere for dem, akkurat, med baksnakking og kritikk av mamma (til ungene) "lobbyvirksomhet" overfor dem for å få daglig omsorg etc. Han har opptrådt aldeles imponerende!

Nå har ungene klart seg rimelig greit så langt, men dette er nokså ferskt også.

Det beste råd jeg kan gi dere, er å svelge stoltheten og glemme alt dere har lest om at parforhold med adopterte barn er så mye mer solide enn andre. Det hender det går dundas for oss også!

Dernest: Gjør ALT dere kan for å holde en åpen dialog og for å sette ungene i sentrum! Klarer dere å begrense diskusjoner og uenigheter til bare dere to, forklare ungene hva som skjer på en best mulig måte, sørge for at de får ha god og hyppig kontakt med begge foreldre - så klarer de det utroligste. Bare tenk på hva de har greid seg igjennom før de kom til dere!!!

Er du bruker av Forum for adopsjon? Da "kjenner" du meg nok derfra. Der har jeg holdt en lav profil i det siste, men som sagt: Det er ikke bare dere som har opplevd dette. Garantert.

Håper det beste for der alle, kjempeklem!

[Gjest ChiengMai]

Trist å lese innlegget ditt, du har min dypeste medfølelse!

Hvis dere begge midt i smerte, skuffelse og frustrasjon kan greie å bevisst ta vare på barna går nok dette bra skal du se.

Selvfølgelig ikke noen ønskesituasjon når man har barn - uansett på hvilken måte man har fått disse barna. Men slikt skjer, og det viktige er å fokusere på at barna har det bra i den nye situasjonen. Men selvfølgelig, du må ikke glemme eller utslette deg selv underveis!

Uansett: Lykke til!

[ahg]

Du har min fulle medfølelse. Samlivsbrudd er smertefullt og fryktelig trist.

Samtidig er jeg sikker på at dere skal klare å komme igjennom dette. Barn er veldig tilpasningsdyktige, så du skal se det kommer til å gå bra.

Jeg har ikke vært igjennom samlivsbrudd selv, så jeg kan ikke snakke av erfaring. Men hvis jeg skal tenke meg at jeg var i din situasjon, tipper jeg at fortvilelse og bekymring (og evt raseri hvis jeg følte meg sviktet/lurt – eller skyldfølelse hvis det var jeg som ville ut) ville tatt overhånd i begynnelsen. Når det hadde sunket inn at brudd ikke var til å unngå, med alle de praktiske konsekvensene det innebærer, ville jeg tenkt på hvordan hjelpe barna best mulig gjennom denne smertefulle overgangen.

Sentrale spørsmål ville vært: Hva skal til for at dette kan skje på en tryggest mulig måte for barna? Hva trenger de forsikring om eller bekreftelse på? Hvordan kan vi få delt samvær til å fungere i praksis på best mulig måte? Hvordan skal vi kommunisere med hverandre slik at barna ikke lider under det?

Jeg ville blant annet sagt til barna: ’Mamma og pappa er ikke kjærester lenger, og derfor kan vi ikke bo i samme hus mer. Det er veldig trist, og det var ikke slik vi ønsket at det skulle bli, men sånn ble det. Vi er akkurat like glad i dere selv om mamma og pappa nå skal bo i hvert sitt hus. Dere skal få være sammen med oss begge to, litt i mamma sitt hus og litt i pappa sitt hus. Vi skal alltid passe på dere. Det er ikke deres skyld at det har blitt slik. Dere har ikke gjort noe galt. Dette har bare med mamma og pappa å gjøre (barn kan noen ganger ta på seg skyld for de underligste ting).’

Jeg ville latt barna sørge og gi uttrykk for at de vil at mamma og pappa skal bo sammen. Ville gitt dem full forståelse og medfølelse, men sagt at det dessverre må bli slik fordi mamma og pappa ikke kan bo i samme hus mer.

Ville bestrebet meg på at barna ble forskånet for (dvs verken se eller høre) mine egne følelsesutbrudd og evt diskusjoner/krangler med partneren. Ville forsøke å være sterk i deres nærvær slik at de ikke ble mer utrygge.

Siden barna elsker både mamma og pappa og vil være sammen med begge, ville jeg gjøre mitt ytterste for ikke å si noe ufordelaktig om pappa i deres påhør, uansett hvor bitter jeg evt måtte være. Det ville kanskje ikke vært lett, men det ville spart barna for usikkerhet, forvirring og lojalitetskonflikt.

Og senere, ved bringing og henting av barna, ville jeg forsøke å holde en god tone i kommunikasjonen med eksen. Hvis det ble veldig vanskelig, ville jeg forsøkt å ha minst mulig kontakt (feks at en leverer i barnehage/skole og den andre henter). Kun korte praktiske beskjeder til hverandre i barnas påhør.

Dette er mine tanker umiddelbart. Håper noe av det kan gi mening for deg.

Ellers må det vel være et godt utgangspunkt at dere begge elsker barna deres veldig høyt. Da vil det forhåpentligvis bli lettere for dere å fokusere på barnas beste. Det blir sikkert både vondt og vanskelig i begynnelsen (snakker ut fra å ha betraktet en del samlivsbrudd fra sidelinjen), men det går seg til. Håper inderlig dere klarer å unngå å havne i en fastlåst og bitter konflikt.

En annen ting er at selv om barna vil at foreldrene skal holde sammen, så tror jeg ikke de er tjent med det for enhver pris. Hvis hjemmet er preget av mye dårlig stemning og stadige konflikter mellom foreldrene, blir det utrygt og skremmende for barna. De suger opp atmosfære og stemninger som svamper.

Lykke til! Dette er jeg sikker på at både du og barna vil klare å komme helskinnet igjennom.

Varme tanker fra

[Mamta]

Har ingen erfaringer å dele, men ville bare uttrykke min medfølelse med deg i denne situasjonen.

Som de andre er inne på, tror jeg ikke du trenger å bekymre deg for barna, dersom du og deres far greier å samarbeide om omsorgen for dem. Det at deres hverdag er stabil og forutsigbar, tror jeg har mye å si.

Ønsker deg/ dere det aller beste i denne usikre tiden dere går inn i.

Hilsen fra

[Gjest sympatisør]

Jeg har aldri opplevd samlivsbrudd, men jeg har alltid tenkt at det ideelle for barna var at de bodde igjen i det felles huset, og så skiftet foreldrene på å å være der sammen med dem. Så får barna bare et hjem å forholde seg til, men foreldrene må forholde seg til to. Vanligvis er det jo barna som må foholde seg til to hjem og de voksne som "slipper unna" med et.

For å være ærlig så vet jeg ikke om noen som har klart dette da, men dersom en skal sette hensymet til barna først burde det kanskje være sånn??

Jeg synes de andre innleggene tar litt lettvint på hvor greit dette sikkert skal bli for barna. Jeg tror dere må ta enda mer hensyn til barna deres enn det andre må nettopp fordi de har opplevd det de har. Bruk god tid, forklar, vær mye sammen med barna osv. Alle barn opplever en skilsmisse som fryktelig trist, og husk at BARN TROR ALLTID AT DET ER DRES SKYLD AT FORELDRENE SKILLES!!!

Dette må dere jobbe med!

Du har all min sympati, og det er lett å stagnere i et raseri mot ham som forårsaker denne smerten for resten av fammilien, men når det har lagt seg litt er det utrolig viktig at dere klarer å samarbeide.

[Gjest veldig trist]

Du har min fulle medfølelse. Samlivsbrudd er smertefullt og fryktelig trist.

Samtidig er jeg sikker på at dere skal klare å komme igjennom dette. Barn er veldig tilpasningsdyktige, så du skal se det kommer til å gå bra.

Jeg har ikke vært igjennom samlivsbrudd selv, så jeg kan ikke snakke av erfaring. Men hvis jeg skal tenke meg at jeg var i din situasjon, tipper jeg at fortvilelse og bekymring (og evt raseri hvis jeg følte meg sviktet/lurt – eller skyldfølelse hvis det var jeg som ville ut) ville tatt overhånd i begynnelsen. Når det hadde sunket inn at brudd ikke var til å unngå, med alle de praktiske konsekvensene det innebærer, ville jeg tenkt på hvordan hjelpe barna best mulig gjennom denne smertefulle overgangen.

Sentrale spørsmål ville vært: Hva skal til for at dette kan skje på en tryggest mulig måte for barna? Hva trenger de forsikring om eller bekreftelse på? Hvordan kan vi få delt samvær til å fungere i praksis på best mulig måte? Hvordan skal vi kommunisere med hverandre slik at barna ikke lider under det?

Jeg ville blant annet sagt til barna: ’Mamma og pappa er ikke kjærester lenger, og derfor kan vi ikke bo i samme hus mer. Det er veldig trist, og det var ikke slik vi ønsket at det skulle bli, men sånn ble det. Vi er akkurat like glad i dere selv om mamma og pappa nå skal bo i hvert sitt hus. Dere skal få være sammen med oss begge to, litt i mamma sitt hus og litt i pappa sitt hus. Vi skal alltid passe på dere. Det er ikke deres skyld at det har blitt slik. Dere har ikke gjort noe galt. Dette har bare med mamma og pappa å gjøre (barn kan noen ganger ta på seg skyld for de underligste ting).’

Jeg ville latt barna sørge og gi uttrykk for at de vil at mamma og pappa skal bo sammen. Ville gitt dem full forståelse og medfølelse, men sagt at det dessverre må bli slik fordi mamma og pappa ikke kan bo i samme hus mer.

Ville bestrebet meg på at barna ble forskånet for (dvs verken se eller høre) mine egne følelsesutbrudd og evt diskusjoner/krangler med partneren. Ville forsøke å være sterk i deres nærvær slik at de ikke ble mer utrygge.

Siden barna elsker både mamma og pappa og vil være sammen med begge, ville jeg gjøre mitt ytterste for ikke å si noe ufordelaktig om pappa i deres påhør, uansett hvor bitter jeg evt måtte være. Det ville kanskje ikke vært lett, men det ville spart barna for usikkerhet, forvirring og lojalitetskonflikt.

Og senere, ved bringing og henting av barna, ville jeg forsøke å holde en god tone i kommunikasjonen med eksen. Hvis det ble veldig vanskelig, ville jeg forsøkt å ha minst mulig kontakt (feks at en leverer i barnehage/skole og den andre henter). Kun korte praktiske beskjeder til hverandre i barnas påhør.

Dette er mine tanker umiddelbart. Håper noe av det kan gi mening for deg.

Ellers må det vel være et godt utgangspunkt at dere begge elsker barna deres veldig høyt. Da vil det forhåpentligvis bli lettere for dere å fokusere på barnas beste. Det blir sikkert både vondt og vanskelig i begynnelsen (snakker ut fra å ha betraktet en del samlivsbrudd fra sidelinjen), men det går seg til. Håper inderlig dere klarer å unngå å havne i en fastlåst og bitter konflikt.

En annen ting er at selv om barna vil at foreldrene skal holde sammen, så tror jeg ikke de er tjent med det for enhver pris. Hvis hjemmet er preget av mye dårlig stemning og stadige konflikter mellom foreldrene, blir det utrygt og skremmende for barna. De suger opp atmosfære og stemninger som svamper.

Lykke til! Dette er jeg sikker på at både du og barna vil klare å komme helskinnet igjennom.

Varme tanker fra

Jeg syns dette var et veldig godt svarinnlegg, som jeg slutter meg helt og fullt til.

I tillegg vil jeg råde til at overgangen skjer så myk som mulig, og at ungene får være veldig mye sammen med faren også.

Jeg må tilføye at jeg synes det er svært tris at voksne mennesker som har tatt på seg ansvaret for barn, ikke vil prøve alt de kan for å holde sammen, for ungenes skyld (jeg snakker nå om din mann). Det finnes jo familierådgivningskontor osv man kan søke hjelp hos.

Men jeg ønsker deg og familien din alt det beste.

[Gjest I prosessen]

Jeg har aldri opplevd samlivsbrudd, men jeg har alltid tenkt at det ideelle for barna var at de bodde igjen i det felles huset, og så skiftet foreldrene på å å være der sammen med dem. Så får barna bare et hjem å forholde seg til, men foreldrene må forholde seg til to. Vanligvis er det jo barna som må foholde seg til to hjem og de voksne som "slipper unna" med et.

For å være ærlig så vet jeg ikke om noen som har klart dette da, men dersom en skal sette hensymet til barna først burde det kanskje være sånn??

Jeg synes de andre innleggene tar litt lettvint på hvor greit dette sikkert skal bli for barna. Jeg tror dere må ta enda mer hensyn til barna deres enn det andre må nettopp fordi de har opplevd det de har. Bruk god tid, forklar, vær mye sammen med barna osv. Alle barn opplever en skilsmisse som fryktelig trist, og husk at BARN TROR ALLTID AT DET ER DRES SKYLD AT FORELDRENE SKILLES!!!

Dette må dere jobbe med!

Du har all min sympati, og det er lett å stagnere i et raseri mot ham som forårsaker denne smerten for resten av fammilien, men når det har lagt seg litt er det utrolig viktig at dere klarer å samarbeide.

Det går an. Jeg kjenner et par som gjorde det (de hadde 6 barn). Hvorfor skulle ikke like gjerne foreldrene flytte fram og tilbake, som barna? Foreldrene jeg kjenner delte på en hybelleilighet som den av dem bodde i som ikke hadde barna. Dette fungerte.

I det minste kan man tenke på det som en overgangsordning, for at ikke det skal blir så brått for barna. Verdt et forsøk!

[Gjest alt ordner seg til det beste for barna]

Jeg syns dette var et veldig godt svarinnlegg, som jeg slutter meg helt og fullt til.

I tillegg vil jeg råde til at overgangen skjer så myk som mulig, og at ungene får være veldig mye sammen med faren også.

Jeg må tilføye at jeg synes det er svært tris at voksne mennesker som har tatt på seg ansvaret for barn, ikke vil prøve alt de kan for å holde sammen, for ungenes skyld (jeg snakker nå om din mann). Det finnes jo familierådgivningskontor osv man kan søke hjelp hos.

Men jeg ønsker deg og familien din alt det beste.

Bare en liten kommentar:

Sitat

"Jeg må tilføye at jeg synes det er svært tris at voksne mennesker som har tatt på seg ansvaret for barn, ikke vil prøve alt de kan for å holde sammen, for ungenes skyld (jeg snakker nå om din mann). Det finnes jo familierådgivningskontor osv man kan søke hjelp hos."

Enig i mye av det, men hvem sier at mannen i huset der ikke har prøvd? Det vet vi lite eller ingen ting om...

Og det med å holde sammen for ungenes skyld kan i enkelte tilfeller være vondt verre, og jeg sier IKKE at det gjelder denne saken, til det vet jeg for lite om de det gjelder.

Jeg har vært i lignende situasjon. Hos oss så alt så rosenrødt ut på utsiden, men inni oss og i samspillet mellom oss var det kaos. Ene så ikke kaoset, den andre opplevde det og hadde det forferdelig vondt.

mitt største ønske og det viktigste i slike situasjoner er at....