Småunger og strandliv..

[Gjest Overreaksjon?]

Dette er i grunn ikke min sak, men jeg har observert et fenomen flere ganger i sommer og lurte litt på det.

Når jeg har vært på strender og badeplasser har jeg observet små barn helt ned i toårs alder, som bader i vei, helt alene..

De som skal passe på skravler, griller eller er opptatt av noe annet. gjerne med ryggen til..

Er det trygt?!

Jeg merker at jeg blir stressa i hele meg, og får gjerne strandstunden ødelagt fordi jeg føler at jeg må passe på..

Mulig jeg overreager, jeg har ikke barn selv og vet ikke hva de pleier å klare..

Men alle har vel hørt at kombinasjonen med små unger og vann kan være skummel. Det ene stedet har i tillegg bratte steinskråninger som må forseres for å komme uti..

Overreager jeg?

[Gjest prust]

Jeg har to barn på to og fire år. Den eldste har alltid armringer på når han er i vannet, og da slapper jeg av i den forstand at jeg godt kan sitte på land og skravle - men jeg holder øye med ham.

Snuppa på to år har jeg hele tiden vært i nærheten av når hun har badet. På fredag slappet jeg litt av når jeg så at hun lekte rolig helt på grunna (20-30 cm), men jeg satt parat til å løpe bort hvis hun skulle falle.

I dag har vi vært ved sjøen, der det er brygger. Min mor er veldig stressa på det at ungen kan falle utfor brygga. Når de har redningsvest på, prøver jeg å slappe av og la de tumle rundt. Fireåringen fikk også lov i dag til å sitte på bryggekanten uten vest, mens jeg var noen meter unna.

Vi må passe ungene, men vi må også la dem få prøve seg litt, synes jeg!

Å sitte med ryggen til og holde på med noe helt annet, når toåringen bader, synes jeg er helt uforsvarlig!

[Atene]

Jeg har reagert på det selv i sommer.

Når det er sagt, er kanskje min toåring også årsak til at andre har reagert. For hun løper frem og tilbake på stranden, ofte langt fra meg, og det kan virke som ingen passer på henne.

Det gjør jeg, hele tiden, for hun er nesten for tøff i vann. Sånn sett var broren greiere, han hadde tilnærmet vannskrekk til nå i sommer, men nå er han også blitt tøff, så jeg har to å holde øye med samtidig, og de er sjelden på samme sted.

Strandtur blir lett stress av sånt.

[mrxx]

Nei, det er ikke trygt å la en to-åring bade uten særlig tilsyn. Jeg hadde ikke turt å sluppet barnet med øynene.

Hadde heller ikke turt å hatt lang avstand til barnet, selv om man ser at barnet faller under, så er det ikke sikkert at man finner h*n igjen. Det kan være vanskelig å se akkurat hvor barnet falt under, hvis avstanden er for stor.

For ett år eller to siden så falt ett barn på ett par år, under på ei badestrand i Oslo. Heldigvis var det ei kvinne som så dette og løp til og løftet barnet opp igjen. Kvinnen holdt barnet opp og skrek ut hvem som eide barnet. Ingen reaksjon i første omgang, før etter ett par rop var det ei jente som reagerte. Hun satt ganske langt unna og hadde ikke fulgt med i det hele tatt.

Det er skremmende hvor lite enkelte følger med.

[Gjest malun]

Jeg ville ikke tort å slippe min toåring av syne på en folksom badestrand.

På hytta har vi en liten, veldig langgrunn strand som vi og gjestene våre stort sett er alene om å bruke. Der skravler jeg og leser bøker uten problemer, for der er oversikten upåklagelig uansett.