NHD- er jeg unormal?

[Gjest ikke undertegnet]

Mannen min vil at vi skal reise vekk en uke alene, uten vårt minste barn som nå er 11 mnd.

Dette ønsker ikke jeg å gjøre, da jeg mener det er for tidlig å reise fra barnet så lenge.

Det føles rett og slett ikke rett inni meg.

Mannen min er nå sint på meg, fordi han mener at det er viktig for oss og at barnet ikke vil lide noen nød.

Han mener i tillegg at vi bør gå i terapi...fordi jeg angivelig er for knyttet til barnet og at dette ikke er normalt.

Har du noen synspunkter på dette? Er jeg unormalt knyttet til barnet, og hvordan vil barnet oppleve å være så lenge borte fra meg?

Det har aldri før overnattet hos noen andre.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes ikke det er noen grunn til at du skal reise fra barnet ditt om du ikke har lyst. Det er tross alt ikke et år ennå.

Det er ingen grunn til å gå i terapi for dette. Jeg synes det høres helt normalt ut.

Det har blitt en trend at foreldre ikke utsetter behovstilfredsstillelse, men tenker mer på seg selv enn barna. Jeg synes ikke du trenger å kaste deg på den motebølgen. Det gjør ingenting om en tar konsekvensen av at en har barn :-)

[huufsa]

Jeg synes ikke det er noen grunn til at du skal reise fra barnet ditt om du ikke har lyst. Det er tross alt ikke et år ennå.

Det er ingen grunn til å gå i terapi for dette. Jeg synes det høres helt normalt ut.

Det har blitt en trend at foreldre ikke utsetter behovstilfredsstillelse, men tenker mer på seg selv enn barna. Jeg synes ikke du trenger å kaste deg på den motebølgen. Det gjør ingenting om en tar konsekvensen av at en har barn :-)

Hærlig svar! :-)

:støttes:

[favn]

Det er ikke unormalt å være sterkt knyttet til et barn man har født for mindre enn et år siden. Mannen din er på jordet.

[Gjest slitern]

Mannen din er bare sjalu på tilknytningen mellom deg og barnet.

[ulva]

Først av alt: Du er ikke unormal. Alle sunne mødre har et svært tett forhold til sitt nyfødte barn, og i de første årene da barnet trenger henne mest. At du kvier deg for å være borte fra barnet er helt normalt. Dessuten kommer du nok til å bekymre deg mer enn glede deg når friheten fra barnet endelig kommer.

Når det er sagt, tror jeg ikke det er det minste sunt å ha det slik som du har det: En 11 mnd gammel baby som ikke har vært borte fra foreldrene sine. Du kan ikke bare reise fra barnet nå, og ikke for så mye som en uke. Det skulle du ha gjort for lenge siden, mens babyen var liten. Nå er babyen i en svært sårbar periode, så jeg sier meg enig med deg at det ikke er særlig snilt å være borte fra ham eller henne en hel uke. Her må du begynne forsiktig, for begges skyld. Begynn med en natt borte, hos noen barnet kjenner godt. Og utvid langsomt fraværet. Det er vel noen som har passet barnet for dere før som kan hjelpe til her?

Jeg tror det bare er sunt for barnet å utvikle tillitsforhold til andre mennesker, og tidlig opplever at andre også kan ha omsorg og kjærlighet for dem. Du må se det i det perspektivet også: Både du og barnet har faktisk GODT av det!

[Gjest ikke undertegnet]

Først av alt: Du er ikke unormal. Alle sunne mødre har et svært tett forhold til sitt nyfødte barn, og i de første årene da barnet trenger henne mest. At du kvier deg for å være borte fra barnet er helt normalt. Dessuten kommer du nok til å bekymre deg mer enn glede deg når friheten fra barnet endelig kommer.

Når det er sagt, tror jeg ikke det er det minste sunt å ha det slik som du har det: En 11 mnd gammel baby som ikke har vært borte fra foreldrene sine. Du kan ikke bare reise fra barnet nå, og ikke for så mye som en uke. Det skulle du ha gjort for lenge siden, mens babyen var liten. Nå er babyen i en svært sårbar periode, så jeg sier meg enig med deg at det ikke er særlig snilt å være borte fra ham eller henne en hel uke. Her må du begynne forsiktig, for begges skyld. Begynn med en natt borte, hos noen barnet kjenner godt. Og utvid langsomt fraværet. Det er vel noen som har passet barnet for dere før som kan hjelpe til her?

Jeg tror det bare er sunt for barnet å utvikle tillitsforhold til andre mennesker, og tidlig opplever at andre også kan ha omsorg og kjærlighet for dem. Du må se det i det perspektivet også: Både du og barnet har faktisk GODT av det!

Jeg er enig i det du skriver.

Nå er det slik at barnet også har blitt passet av andre og også sovet andre steder enn hjemme (men våknet med meg) og det går helt fint.

Barnet er tillitsfullt og det er ingen krise om mamma ikke er til stede hele tiden.

Det er bare det at jeg synes det er vel brutalt å reise fra det en hel uke nå..det kjennes ikke rett og jeg vil ikke ignorere den følelsen, og som du sier, gleden ved å ha ferie vil ikke være til stede.

Faren vil at farmor skal passe barna når vi er borte, hun har ikke hatt så veldig mye kontakt før og hun er ikke en person jeg ville betrodd barnet mitt til av diverse grunner.

Det går greit med de to eldste barna på 9 og 10 år, for de greier å ta vare på seg selv i større grad..men hun er litt "uvøren" og jeg stoler ikke på at hun greier å holde tilsyn med ham så lenge.

Det hadde gått greit om f.eks noen andre i familien som har hatt bedre kontakt med barnet, hvis det bare hadde vært litt eldre...jeg synes ennå det er for tidlig..

Jeg foreslo for gubben å reise bort en helg...men det vil han altså ikke, han synes det er for lite...

[PieLill]

Mitt første barn var mer enn to år før vi var borte fra hverandre i mer enn et døgn.

Jeg ammet lenge og trivdes rett og slett godt med å ha barnet med. Brukte ellers pumpe.

Med barn nummer to var jeg mye raskere med å være borte mer enn et døgn. Men i en alder av tre har ikke minsten vært uten både mor og far i stort mer enn et døgn av gangen.

Det finnes ingen fasiter på hva som er riktig. Det kommer jo an på både foreldre, barn og barnevakt.

Å begynne med en uke, når man ikke en gang har prøvd et døgn, synes jeg grenser mot uansvarlig. Spesielt om det er en hverken mor eller barn er trygg på som skal passe barnet

Om noen av dere burde gå i terapi burde det være din man som ikke kan skjønne dette

mvh

[Hawkwind]

Mannen din høres litt sjalu ut synes jeg...

Endelig en uke alene sammen med kona, så kommer barnet og ødelegger....slik tolker jeg din beskrivelse av hans reaksjon.

Uten å ha annen ekspertise en å selv være mann, selvsagt.

Og terapibiten blir en slags videreføring av det: Får et førsteinntrykk av en mann som er redd for å ikke få deg alene; og som kanskje ikke er så veldig opptatt av farsrollen...?