liten jente med angst

[krepsen-66]

Hei. Jeg har en jente på 11 1/2 år som i mange år har vært plaget med "angst". Det vil si at utad blir hun oppfattet som sosial og aktiv, blid og trygg. Hjemme derimot ser vi ofte at hun havner i en tilstand av ulykkelighet og redsel - særlig dersom hun ikke har litt "liv og røre" rundt seg. Hun vil alltid ha noen i nærheten og det kan virke på meg som om hun er redd for tankene sine, og det gir hun også uttrykk for ved at hun ofte ikke vil legge seg om kvelden. Hun er redd noe skal skje med henne i løpet av natten så hun aldri våkner mer - redd for å dø. Hun er også redd for at "stemmene" skal be henne ta livet av seg selv. Vi startet hos skolepsykologen da hun var 8 1/2 etter at hun flere ganger brøt sammen hjemme fordi hun ikke "klarte å leve lenger" Derfra ble vi sendt til BUP, som konkluderte med at hun var en sosial, omjengelig jente om enn noe engstelig. Siden hun var så ung var det ikke reelt å tro at hun virkelig mente at hun ikke ville leve, da de ikke har forståelsen av døden når de er så unge. Så etter 3-4 timer der slo vi oss til ro med å se ting an, men vi måtte bare ta kontakt siden hvis det var noe. Så det jeg i bunn og grunn lurer på er om det er noen grunn til å ta kontakt med dem igjen - vet at det er få ressurser til psykiatrien og vil ikke oppta plass der dersom dette ikke hører hjemme der. Samtidig føler jeg at det ligger så mye redsel og trykker på under overflaten hos henne, og denne stadige angsten for å sove.... fordi hun da kanskje er død neste morgen.... Vi har forsøkt forskjellige måter å håndtere sovesituasjonen og alene-hjemme-situasjonen på, i samråd med BUP, men det er ingenting som ser ut til å kunne hjelpe i lengre perioder. Takknemlig for råd.

[vendelin1365380208]

Jeg blir litt lei meg når jeg leser inlegget ditt, fordi det virker så kjent. Jeg slet mye på samme måten for mange år siden, når jeg var så gammel. Men jenta di har noe jeg ikke hadde, en mor som engasjerer seg for å hjelpe.

Facit? Tja, si det.

Jeg trøstet meg med kattene våre. I voksen alder er jeg glad jeg har hund. Da har jeg noen å bry meg om, i stedet for å "synke" inn i meg selv.

Men jenta di høres ut til å slite fælt.

Har dere prøvd en psykolog som er ekspert på barn og ungdom? Slike finnes, og jeg vet mange av dem er flinke.

Har jenta di venninner og/eller søsken som hun liker seg sammen med?

Tror å trene på trygghet for seg selv, og etterhvert det å like seg selv uansett..

Tror det er viktige støttepilarer i en liten jentes liv.

Varme tanker fra

[Gjest Windsong]

Jeg blir litt lei meg når jeg leser inlegget ditt, fordi det virker så kjent. Jeg slet mye på samme måten for mange år siden, når jeg var så gammel. Men jenta di har noe jeg ikke hadde, en mor som engasjerer seg for å hjelpe.

Facit? Tja, si det.

Jeg trøstet meg med kattene våre. I voksen alder er jeg glad jeg har hund. Da har jeg noen å bry meg om, i stedet for å "synke" inn i meg selv.

Men jenta di høres ut til å slite fælt.

Har dere prøvd en psykolog som er ekspert på barn og ungdom? Slike finnes, og jeg vet mange av dem er flinke.

Har jenta di venninner og/eller søsken som hun liker seg sammen med?

Tror å trene på trygghet for seg selv, og etterhvert det å like seg selv uansett..

Tror det er viktige støttepilarer i en liten jentes liv.

Varme tanker fra

Det finnes nok ingen fasit på hva som er riktig eller ikke riktig å gjøre i deres situasjon. Men jeg er av den mening at så lenge dere har bekymringer rundt datteren deres, bør dere benytte det tilbudet dere har om hjelp. Det er alltid bedre å være føre var. Jo tidligere man får tatt tak i psykiske problemer, jo bedre.

Det er flott at dere engasjerer dere i datteren deres!

[krepsen-66]

Jeg blir litt lei meg når jeg leser inlegget ditt, fordi det virker så kjent. Jeg slet mye på samme måten for mange år siden, når jeg var så gammel. Men jenta di har noe jeg ikke hadde, en mor som engasjerer seg for å hjelpe.

Facit? Tja, si det.

Jeg trøstet meg med kattene våre. I voksen alder er jeg glad jeg har hund. Da har jeg noen å bry meg om, i stedet for å "synke" inn i meg selv.

Men jenta di høres ut til å slite fælt.

Har dere prøvd en psykolog som er ekspert på barn og ungdom? Slike finnes, og jeg vet mange av dem er flinke.

Har jenta di venninner og/eller søsken som hun liker seg sammen med?

Tror å trene på trygghet for seg selv, og etterhvert det å like seg selv uansett..

Tror det er viktige støttepilarer i en liten jentes liv.

Varme tanker fra

Takk for svaret:-) Vi har som jeg skrev vært til samtaler hos skolepsykologen og siden hos BUP (Barne- og ungdomspsykiatrien) Men jeg føler at hun bare sier det hun tror vi forventer/det vi ønsker at hun skal si. Hun har også - slik som jeg og lærerinnen og mange andre ser det - mange venner. Men det er stadig intriger (jenter.....!!!!) og hun sier at det ikke er noen som liker henne og vil være sammen med henne - allikevel ringer telefonen stadig til henne. Hun har en eldre søster, men de er som en god del andre søsken - som hund og katt. Vi har to hunder, hun har hatt kaniner. Hun elsker å være i fysisk aktivitet og har forsøkt det meste og vil helst gjerne ha noe å gå til hver eneste kveld (hvorpå jeg igjen har en følelse av at hun vil slippe å være alene). De fleste fysiske aktiviteter behersker hun godt, og hun er en av de mest aktive på håndballaget - og også godt likt av alle der - ble valgt til kaptein ifjor... Alt burde ligge til rette for at hun skulle ha det bra, men det har hun ikke..... Hun vil helst flytte til et annet sted, og hvis ikke det vil hun begynne på en annen skole..... Hun vil alltid noe nytt/mer.... Kanskje ting går seg til.... vi får se.....

[snufseguri]

Det finnes nok ingen fasit på hva som er riktig eller ikke riktig å gjøre i deres situasjon. Men jeg er av den mening at så lenge dere har bekymringer rundt datteren deres, bør dere benytte det tilbudet dere har om hjelp. Det er alltid bedre å være føre var. Jo tidligere man får tatt tak i psykiske problemer, jo bedre.

Det er flott at dere engasjerer dere i datteren deres!

Hei!

Synes det er fryktelig trist at datteren din lider sånn. Hun skulle jo bare vært glad og bekymringsløs!

Nå er jo ikke jeg en psykolog, men kanskje det har skjedd noe som hun ikke har fortalt deg? Så lenge hun virker både populær og sosial, har mange venner, fritidsaktiviteter osv. som skulle tilsi at hun har et sunt og "vellykket" liv. Det kan jo være noe som ligger og gnager under dette velpolerte skallet.

Du skriver at hun vil flytte og bytte skole. Det tror jeg ikke er så lurt, for det er jo ikke noe konkret som hun vil flytte fra, som f.eks. mobbing. Jeg er selv deprimert og sliter med mange rare og vonde tanker, og har problemer med å sovne om kvelden. Jeg har oppdaget noe ved meg selv: Jeg får plutselige ideer om at jeg vil flytte til en bedre leilighet, kjøpe hus, gjøre ditt, gjøre datt... Men nå har jeg endelig skjønt at dette er en måte å flykte fra problemene mine på. Kanskje det er sånn med datteren din også. At hvis det skjer noe nytt og spennende, så vil hun glemme det vonde og få det bedre.

Uansett så synes jeg du virker som en veldig god mor for datteren din. Det er viktig å ta ondet ved roten, altså gripe inn mens hun er så ung.

Jeg ønsker deg og datteren din lykke til, uansett hva som skjer.