Jeg beundrer dere virkelig!

[Gjest Liselle]

Jeg har ofte tenkt på at de som adopterer,er bedre foreldre enn vanlige foreldre.Dere har gledet dere gjennom langlang tid for å bli foreldre.Dere er skikkelig motiverte og har stor lyst på barn.Ønsket er så inderlig til stede!Dere må gjennom en masse papirer,papirmølle;kan man kalle det:-/

Jeg må si;jeg tror dere i gjenomsnitt er bedre foreldre enn oss "vanlige" foreldre!Jeg beundrer dere for det!

[fei1365380229]

Ingen beundring nødvendig!

Tror ikke vi er noe bedre foreldre vi som har adoptert, nå sitter jeg litt i glasshus her siden jeg både har adoptert og har egenfødte barn.

Definer forresten hva som er bra foreldre, det der syns jeg nemlig er litt vanskelig.

Er det det å aldri være sint, lei, sliten osv, men alltid forståelsesfull, full av humør og energi?

Er det det å kunne gi barna grenser eller la dem finne sine egne grenser?

Er det det å gi barna det de peker på eller å la barna skjønne at man må "jobbe" litt for å få det man ønsker seg?

Er det det å være en god forelder å gi barna masse KJÆRLIGHET, men også grenser og irettesettelser når det er nødvendig?

Blir man nødvendigvis en bedre foreldrer jo lenger man har ventet på barn, eller blir man en dårligere forelder hvis man får barn i yngre alder?

Kanskje har jeg blitt lurt her og det er beriket som har skrevet dette, men jeg lar det stå til...

Jeg tror vi alle har ønske om å blir en så god forelder som mulig, men noen ganger er det foreldre som føler at de ikke lykkes, eller barn som føler at foreldrene ikke har lykkes. Dette gjelder nok både adoptivforeldre og ikke-adoptivforeldre.

[PREETI]

Ingen beundring nødvendig!

Tror ikke vi er noe bedre foreldre vi som har adoptert, nå sitter jeg litt i glasshus her siden jeg både har adoptert og har egenfødte barn.

Definer forresten hva som er bra foreldre, det der syns jeg nemlig er litt vanskelig.

Er det det å aldri være sint, lei, sliten osv, men alltid forståelsesfull, full av humør og energi?

Er det det å kunne gi barna grenser eller la dem finne sine egne grenser?

Er det det å gi barna det de peker på eller å la barna skjønne at man må "jobbe" litt for å få det man ønsker seg?

Er det det å være en god forelder å gi barna masse KJÆRLIGHET, men også grenser og irettesettelser når det er nødvendig?

Blir man nødvendigvis en bedre foreldrer jo lenger man har ventet på barn, eller blir man en dårligere forelder hvis man får barn i yngre alder?

Kanskje har jeg blitt lurt her og det er beriket som har skrevet dette, men jeg lar det stå til...

Jeg tror vi alle har ønske om å blir en så god forelder som mulig, men noen ganger er det foreldre som føler at de ikke lykkes, eller barn som føler at foreldrene ikke har lykkes. Dette gjelder nok både adoptivforeldre og ikke-adoptivforeldre.

det var kjempefine ord,fei:)

[Gjest ikke adoptivmamma]

Ingen beundring nødvendig!

Tror ikke vi er noe bedre foreldre vi som har adoptert, nå sitter jeg litt i glasshus her siden jeg både har adoptert og har egenfødte barn.

Definer forresten hva som er bra foreldre, det der syns jeg nemlig er litt vanskelig.

Er det det å aldri være sint, lei, sliten osv, men alltid forståelsesfull, full av humør og energi?

Er det det å kunne gi barna grenser eller la dem finne sine egne grenser?

Er det det å gi barna det de peker på eller å la barna skjønne at man må "jobbe" litt for å få det man ønsker seg?

Er det det å være en god forelder å gi barna masse KJÆRLIGHET, men også grenser og irettesettelser når det er nødvendig?

Blir man nødvendigvis en bedre foreldrer jo lenger man har ventet på barn, eller blir man en dårligere forelder hvis man får barn i yngre alder?

Kanskje har jeg blitt lurt her og det er beriket som har skrevet dette, men jeg lar det stå til...

Jeg tror vi alle har ønske om å blir en så god forelder som mulig, men noen ganger er det foreldre som føler at de ikke lykkes, eller barn som føler at foreldrene ikke har lykkes. Dette gjelder nok både adoptivforeldre og ikke-adoptivforeldre.

takk fei, jeg begynte å føle meg som en elendig mor igjen fordi jeg ikke hadde adoptert. (kom aldri til avslutningen)

Jeg som nettopp har blitt overbevist om at jeg _er_ en god mor etter over ett år med fødselsdepresjoner og hyppige samtaler med lege... Godt du sa det du sa.

[frø]

Å være statsautorisert foreldre (godkjent av stat og kommune i Norge og giverlandet) tilsier ikke annet enn at vi holder mål på samme nivå som foreldre med egenfødte barn.

Vår motivasjon er veldig sterk men blir tøyd og bøyd i prosessen og vi blir nok veldig bevisste i forhold til oppgaven vi går inn i som foreldre.

Men bevares,ingen tror vel at man trenger å adoptere for å være engasjert i ungene sine, de fleste jeg kjenner er kjærlige foreldre som prøver å få hverdagene til å gå rundt på best mulig måte, og noen ganger så smeller det i dører og tålmodighets kremen er brukt opp. Andre ganger skinner sola, den varme barnenakken lukter godt og kinnene er myke å kysse på og "verdens beste unge gir deg verdens beste klem".

Takk for tiltroen , men .... vi er nok ganske like

;0)