prøverørs

[Pairry]

.....ughhhhhhh....... jeg er meget frustrært og usikker og vet ikke hva jeg skal gjøre.

Vi har lyst å ha egne barn og adoptere. Men, selvfølgelig var det ikke så lett å få egne barn.....da satt vi i gang med vår første adopsjon nesten umiddelbart. 4 måneder seinere sendte vi søknad om prøverørs behandling for å sitte oss i køen. Vi vet ikke om vi vil prøve prøverørs men synes det er greit å få mest mulig informasjon og utredning for barnløsheten. Det hadde jo vært kjekt med en egenfødt barn men det er MEGET medisin som skal inneblandes i dette her. Jeg har tunge følelser om det.

Uansett sa hadde vi ALDRI trodde at det skulle gå såååå kjapt. vi har kommet fram i køen for prøverørs behandling. Det skulle liksom ha tatt 2 år, osv. Det virker som vi skal kunne sette i gang med den første forsøk før jul.

Adopsonjen imidlertid har liksom stagnert. Vi er i barnevern helvete.

Legen mener at en adopsjon kan vente og det er lurest å gjøre to forsøk nå og evt. vente med den tredje til etter adopsjonen.

Såååå lurer jeg på om noe av dere kan si meg noe av hva dere har erfart og kanskje hva dere ville ha gjørt i samme situasjonen.

jeg er 26 og mannen min er 30. Vi har lyst på en stor familie men ser at dette går sannsynligvis ikke an å få til via adopsjon da det er både dyrt og tidskrevende.

hva tid er det eventuelt best å sette en adopsjon på is hvis man bestemmer seg for det? hvor lang tid kan det står der? økonomisk blir det veldig dryt å drive begge to behandlinger samtidig. Jeg vet ikke engang om AF tillater folk å prøve prøverørs mens man venter et barn i et annet land. Ughhhhh... Hjelp.

har mange om og men spørsmåler som fiker rundt i huet mitt. ..............

[Gjest Sommerstorm]

Først av alt vil jeg si at dere er jo veldig unge - og har mest sannsynlig mye tid...!!!

Nå har vi aldri gitt oss ut på en prosessmed prøverørsbehandling. Men vi har flere nære venner som har gjort det, og det er en skikkelig tøff prosess. Det samme er en adopsjonsprosess, og derfor bør dere være motivert for det som dere bestemmer dere for å gå i gang med. Det virker på meg som om dere ikke har tenkt skikkelig igjennom dette.

Eller det vil si at jeg har litt inntrykk av at dere er mest innstilt på prøverør. Kanskje det er riktig å gjøre det først da... Bli ferdig med det - det kan jo hende dere lykkes også (det er vel nesten 50 % sjanse for det??)! I alle fall bør dere være 100 % innstilt på adopsjon hvis det er det som dere går for. Ingen av instansene som skal hjelpe der gjennom adopsjonsprosessen vil akseptere at dere parallellt driver med prøverørsforsøk. Etter å ha vært igjennom en adopsjonsprosess ser jeg ikke helt at de to sakene er mulig å drive med samtidig heller.

Det er ikke meningen å provosere deg, men jeg synes at dere burde tenke litt mer igjennom hva dere vil gå for - ikke satse "havhjertet" på begge deler... (eller drive helgardering i tilfelle prøverørsforsøkene ikke lykkes - det vil nesten være litt "lureri").

Ellers kan jeg opplyse om at i enkelte land krever de at dere skrive under en erklæring på at dere ikke vil foreta prøverørsbehandling i ventetiden!

[Pairry]

Først av alt vil jeg si at dere er jo veldig unge - og har mest sannsynlig mye tid...!!!

Nå har vi aldri gitt oss ut på en prosessmed prøverørsbehandling. Men vi har flere nære venner som har gjort det, og det er en skikkelig tøff prosess. Det samme er en adopsjonsprosess, og derfor bør dere være motivert for det som dere bestemmer dere for å gå i gang med. Det virker på meg som om dere ikke har tenkt skikkelig igjennom dette.

Eller det vil si at jeg har litt inntrykk av at dere er mest innstilt på prøverør. Kanskje det er riktig å gjøre det først da... Bli ferdig med det - det kan jo hende dere lykkes også (det er vel nesten 50 % sjanse for det??)! I alle fall bør dere være 100 % innstilt på adopsjon hvis det er det som dere går for. Ingen av instansene som skal hjelpe der gjennom adopsjonsprosessen vil akseptere at dere parallellt driver med prøverørsforsøk. Etter å ha vært igjennom en adopsjonsprosess ser jeg ikke helt at de to sakene er mulig å drive med samtidig heller.

Det er ikke meningen å provosere deg, men jeg synes at dere burde tenke litt mer igjennom hva dere vil gå for - ikke satse "havhjertet" på begge deler... (eller drive helgardering i tilfelle prøverørsforsøkene ikke lykkes - det vil nesten være litt "lureri").

Ellers kan jeg opplyse om at i enkelte land krever de at dere skrive under en erklæring på at dere ikke vil foreta prøverørsbehandling i ventetiden!

Vi har Veldig lyst til å adopterer. Dette kommer vi til å gjøre en dag uansett. (Hvis vi for lov selvfølgelig) Det vil jeg sikre deg om. Adopsjon var et tema før vi giftet oss og før vi satt i gang med å lage et barn selv. Vi hadde bare tenkt at vi skulle begynne med en egenprodusert og dermed fylle ut familien med adopterte barn. Men så fant vi fort ut at livet er ikke så enkelt og familier kan jo ikke bestilles!

Jeg er ikke sikkert på om jeg vil prøve med prøverørs og evt. hva som er best å gjøre først\sist. Jeg har ikke så veldig lyst på prøverørs. Mannen min vil gjerne prøve men vil også adoptere.

Vi kan jo ikke drive med begge ting samtidig og vi er nødt til å velge ut en av delene til å satse på nå.....jeg er enig med deg at det er best å drive med en ting om gangen. Jeg er bare usikker om det bør være adopsjonen eller prøverørsmetoden......

[beauty1365380442]

Vi har Veldig lyst til å adopterer. Dette kommer vi til å gjøre en dag uansett. (Hvis vi for lov selvfølgelig) Det vil jeg sikre deg om. Adopsjon var et tema før vi giftet oss og før vi satt i gang med å lage et barn selv. Vi hadde bare tenkt at vi skulle begynne med en egenprodusert og dermed fylle ut familien med adopterte barn. Men så fant vi fort ut at livet er ikke så enkelt og familier kan jo ikke bestilles!

Jeg er ikke sikkert på om jeg vil prøve med prøverørs og evt. hva som er best å gjøre først\sist. Jeg har ikke så veldig lyst på prøverørs. Mannen min vil gjerne prøve men vil også adoptere.

Vi kan jo ikke drive med begge ting samtidig og vi er nødt til å velge ut en av delene til å satse på nå.....jeg er enig med deg at det er best å drive med en ting om gangen. Jeg er bare usikker om det bør være adopsjonen eller prøverørsmetoden......

Heisann Pairry

Ville bare si at hvis du ikke er motivert for å starte med prøverør, så vil jeg personlig anbefale deg å vente til du eventuelt skulle bli det. Det kan være en utrolig påkjenning både fysisk og ikke minst psykisk. Dette vet jeg fordi jeg selv har vært gjennom det 4 ganger. Når det gjelder adopsjon, mener jeg at dette også må være et helhjertens ønske for dere begge. jeg anbefaler dere til å tenke mer gjennom hva dere egentlig ønsker, slik at dere kommer frem til den løsningen som er rett for dere nå. Lykke til videre fremover.

Vennlig hilsen

[juki]

Først vil jeg ønske dere lykke til videre - uansett valg!

Vi hadde også forlengst planlagt å adoptere - da vi fant ut at det var på tide å få barn. Naturen tok sin tid - og vi hoppet rett over på adopsjon. Vi har fått to vidunderlige barn - adoptert ja - men likevel fullt ut våre egne - bare ikke egenfødte. Og for oss spiller det absolutt ingen rolle.

Dersom dere velger adopsjon må dere skrive under på at dere ikke prøver andre måter samtidig. Det er også det eneste riktige ovenfor det barnet som blir deres. Dere må ønske det - ville adoptere - av hele deres hjerter.

Lykke til!

[Guardian]

Heisann Pairry

Ville bare si at hvis du ikke er motivert for å starte med prøverør, så vil jeg personlig anbefale deg å vente til du eventuelt skulle bli det. Det kan være en utrolig påkjenning både fysisk og ikke minst psykisk. Dette vet jeg fordi jeg selv har vært gjennom det 4 ganger. Når det gjelder adopsjon, mener jeg at dette også må være et helhjertens ønske for dere begge. jeg anbefaler dere til å tenke mer gjennom hva dere egentlig ønsker, slik at dere kommer frem til den løsningen som er rett for dere nå. Lykke til videre fremover.

Vennlig hilsen

Hei alle

Nå er det slik at det er jeg som er gift med Pairry. Vi er selvfølgelig klar over at vi må tenke selv og finne ut av hva vi vil, men det er jo liksom akkurat det vi har holdt på med i noen måneder uten å komme så veldig mye lenger... Det vi håper på er vel egentlig at en eller annen skal si noe veldig klokt som gjør at vi plutselig skjønner hva som er riktig for oss...

Vi var i utgangspunktet veldig innstilt på adopsjon, men vi drev samtidig på med medisinske utredninger og sendte inn en søknad om behandling etter prøverørsmetoden - egentlig mest for å få mer informasjon og finne ut av hvilke muligheter vi hadde. Så kom vi i den situasjonen at Barnevernstjenesten nå har brukt 8 måneder på å få oss over i køen til en ekstern konsulent, slik at vi fremdeles venter på å komme i gang med sosialrapporten (!!!!), mens prøverørsbehandling plutselig viste seg å ha langt kortere ventetid enn vi hadde trodd. Vi trodde dette lå minst 2 år frem i tid, men nå har vi vært til informasjonsmøte og tatt prøver, og det er antydet at vi kan komme i gang med behandling før jul...

Vi har på en måte "snublet" inn i en situasjon der vi må gjøre et valg som vi egentlig ikke var innstilt på å ha i det hele tatt. Det var liksom adopsjon som var vår greie, men det å sitte 8 måneder i kø for å komme inn i en kø og fremdeles ikke vite om man kommer videre i år eller til neste år... vel, det er ikke akkurat oppmuntrende, for å si det slik...

Spørsmålet er liksom om vi har råd til å sitte og vente i flere år på en prosess som virker så fullstendig skakk-kjørt, og der all erfaring så langt tilsier at ting tar minst 3-4 ganger lengre tid enn vi først får beskjed om.

Vi har egentlig ikke lyst til å drive med prøverør, men vi har heller ikke lyst til å sitte og vente i 2-3 år på at en eller annen byråkrat på ett eller annet kontor ett eller annet sted skal få somlet seg til å fortelle oss at det sannsynligvis kommer til å ta minst 2-3 år til...

Det eneste vi vet er at vi ønsker oss barn. Men vi kommer liksom ingen vei og det er liksom ingen av alternativene som virker særlig riktig for oss akkurat nå. Det er liksom det vi sliter med.

Frustrert hilsen

[Gjest ikke undertegnet]

Hei alle

Nå er det slik at det er jeg som er gift med Pairry. Vi er selvfølgelig klar over at vi må tenke selv og finne ut av hva vi vil, men det er jo liksom akkurat det vi har holdt på med i noen måneder uten å komme så veldig mye lenger... Det vi håper på er vel egentlig at en eller annen skal si noe veldig klokt som gjør at vi plutselig skjønner hva som er riktig for oss...

Vi var i utgangspunktet veldig innstilt på adopsjon, men vi drev samtidig på med medisinske utredninger og sendte inn en søknad om behandling etter prøverørsmetoden - egentlig mest for å få mer informasjon og finne ut av hvilke muligheter vi hadde. Så kom vi i den situasjonen at Barnevernstjenesten nå har brukt 8 måneder på å få oss over i køen til en ekstern konsulent, slik at vi fremdeles venter på å komme i gang med sosialrapporten (!!!!), mens prøverørsbehandling plutselig viste seg å ha langt kortere ventetid enn vi hadde trodd. Vi trodde dette lå minst 2 år frem i tid, men nå har vi vært til informasjonsmøte og tatt prøver, og det er antydet at vi kan komme i gang med behandling før jul...

Vi har på en måte "snublet" inn i en situasjon der vi må gjøre et valg som vi egentlig ikke var innstilt på å ha i det hele tatt. Det var liksom adopsjon som var vår greie, men det å sitte 8 måneder i kø for å komme inn i en kø og fremdeles ikke vite om man kommer videre i år eller til neste år... vel, det er ikke akkurat oppmuntrende, for å si det slik...

Spørsmålet er liksom om vi har råd til å sitte og vente i flere år på en prosess som virker så fullstendig skakk-kjørt, og der all erfaring så langt tilsier at ting tar minst 3-4 ganger lengre tid enn vi først får beskjed om.

Vi har egentlig ikke lyst til å drive med prøverør, men vi har heller ikke lyst til å sitte og vente i 2-3 år på at en eller annen byråkrat på ett eller annet kontor ett eller annet sted skal få somlet seg til å fortelle oss at det sannsynligvis kommer til å ta minst 2-3 år til...

Det eneste vi vet er at vi ønsker oss barn. Men vi kommer liksom ingen vei og det er liksom ingen av alternativene som virker særlig riktig for oss akkurat nå. Det er liksom det vi sliter med.

Frustrert hilsen

Syns dere skulle prøve prøverør først jeg. Hvis det skulle resultere i et barn, så kan dere vel adoptere senere for det?

Tror det er lettest for et adoptert barn å komme etter et egenfødt.

[Gjest kip]

Syns dere skulle prøve prøverør først jeg. Hvis det skulle resultere i et barn, så kan dere vel adoptere senere for det?

Tror det er lettest for et adoptert barn å komme etter et egenfødt.

Slik tenker jeg om saken: Hvis prøverør er et alternativ burde dere gjøre det først. Fordi man blir proppet full av hormoner og humøret vil svinge i jojo fart opp og ned helt uforskyldt naturligvis. Men det er en prøvelse også for omgivelsene og hvis dere allerede hadde et barn fra før er det sikkert vanskeligere å kunne gi omsorg 100% til dette. Er man alene kan mamman gi fritt utløp for alle sine følelser.Hvis dere skjønner hva jeg mener?

Det er jo selvsagt flere par som har flere prøverørsbarn, men disse vet jo på forhånd hvordan alt blir og det er jo alltid lettere når man vet hva man går til.

Uff det blir visst kronglete skrevet dette,men håper dere skjønner det.

Når man adopterer synes jeg man må føle med hele sitt hjerte at dette VIL jeg og alt annet er overhodet ikke noe alternativ akkurat der og da!

Ja dette var bare mine tanker, håper dere finner ut av det og lykke til på veien.

hilsen

[thuva1365380402]

Vi har hatt flere prøverørsforsøk men hoppet av da vi selv måtte begynne å betale for det. Vi syntes prøverrøsforsøkene var veldig slitsomme. Angrer litt nå at vi ventet så lenge før vi bestemte oss for adopsjon. Jeg var klar for det lenge før mannen min. Han var litt tilbakeholden med en gang.

Vi har nå en liten gutt fra Korea som er litt over 5 mnd. Vi kom hjem St.Hans-aften.

Lykke til uansett hva dere velger.

Klem fra

[rao]

Hei alle

Nå er det slik at det er jeg som er gift med Pairry. Vi er selvfølgelig klar over at vi må tenke selv og finne ut av hva vi vil, men det er jo liksom akkurat det vi har holdt på med i noen måneder uten å komme så veldig mye lenger... Det vi håper på er vel egentlig at en eller annen skal si noe veldig klokt som gjør at vi plutselig skjønner hva som er riktig for oss...

Vi var i utgangspunktet veldig innstilt på adopsjon, men vi drev samtidig på med medisinske utredninger og sendte inn en søknad om behandling etter prøverørsmetoden - egentlig mest for å få mer informasjon og finne ut av hvilke muligheter vi hadde. Så kom vi i den situasjonen at Barnevernstjenesten nå har brukt 8 måneder på å få oss over i køen til en ekstern konsulent, slik at vi fremdeles venter på å komme i gang med sosialrapporten (!!!!), mens prøverørsbehandling plutselig viste seg å ha langt kortere ventetid enn vi hadde trodd. Vi trodde dette lå minst 2 år frem i tid, men nå har vi vært til informasjonsmøte og tatt prøver, og det er antydet at vi kan komme i gang med behandling før jul...

Vi har på en måte "snublet" inn i en situasjon der vi må gjøre et valg som vi egentlig ikke var innstilt på å ha i det hele tatt. Det var liksom adopsjon som var vår greie, men det å sitte 8 måneder i kø for å komme inn i en kø og fremdeles ikke vite om man kommer videre i år eller til neste år... vel, det er ikke akkurat oppmuntrende, for å si det slik...

Spørsmålet er liksom om vi har råd til å sitte og vente i flere år på en prosess som virker så fullstendig skakk-kjørt, og der all erfaring så langt tilsier at ting tar minst 3-4 ganger lengre tid enn vi først får beskjed om.

Vi har egentlig ikke lyst til å drive med prøverør, men vi har heller ikke lyst til å sitte og vente i 2-3 år på at en eller annen byråkrat på ett eller annet kontor ett eller annet sted skal få somlet seg til å fortelle oss at det sannsynligvis kommer til å ta minst 2-3 år til...

Det eneste vi vet er at vi ønsker oss barn. Men vi kommer liksom ingen vei og det er liksom ingen av alternativene som virker særlig riktig for oss akkurat nå. Det er liksom det vi sliter med.

Frustrert hilsen

Heisann. )

Her er litt hva jeg tenker om saken deres.......

For meg høres det ut som om dere har tenkt å både prøve prøverør og å adoptere en gang. Det jeg hadde villet gjort da, hadde definitivt vært å prøve prøverør først. Dere kan jo utsette sosialrapport skrivingen iom at dere ikke har begynt på den enda. Lykkes dere med prøverør, så er jo det selvfølgelig flott, og lykkes dere ikke- , ja, så kan dere jo evnt starte opp adopsjonsprosessen igjen.....

Dersom dere velger å adoptere først, og deretter forsøker prøverør, så må dere tenke litt igjennom hvilket signal dere gir til det adopterte barnet. Det kan lett begynne å tenke " var det ikke bra nok med meg ??" (Forstår dere hva jeg prøver å si ??)

Jeg skal ikke være den som dømmer dere- jeg bare prøver å få dere til å tenke over hva dere evnt. gjør...

Tenk i gjennom om dere virkelig har lyst til både prøverør og adopsjon, og har dere det, så vil jeg råde dere til å starte med prøverør.

Lykke til uansett hva dere gjør. )

Klem fra

[ahg]

Hei alle

Nå er det slik at det er jeg som er gift med Pairry. Vi er selvfølgelig klar over at vi må tenke selv og finne ut av hva vi vil, men det er jo liksom akkurat det vi har holdt på med i noen måneder uten å komme så veldig mye lenger... Det vi håper på er vel egentlig at en eller annen skal si noe veldig klokt som gjør at vi plutselig skjønner hva som er riktig for oss...

Vi var i utgangspunktet veldig innstilt på adopsjon, men vi drev samtidig på med medisinske utredninger og sendte inn en søknad om behandling etter prøverørsmetoden - egentlig mest for å få mer informasjon og finne ut av hvilke muligheter vi hadde. Så kom vi i den situasjonen at Barnevernstjenesten nå har brukt 8 måneder på å få oss over i køen til en ekstern konsulent, slik at vi fremdeles venter på å komme i gang med sosialrapporten (!!!!), mens prøverørsbehandling plutselig viste seg å ha langt kortere ventetid enn vi hadde trodd. Vi trodde dette lå minst 2 år frem i tid, men nå har vi vært til informasjonsmøte og tatt prøver, og det er antydet at vi kan komme i gang med behandling før jul...

Vi har på en måte "snublet" inn i en situasjon der vi må gjøre et valg som vi egentlig ikke var innstilt på å ha i det hele tatt. Det var liksom adopsjon som var vår greie, men det å sitte 8 måneder i kø for å komme inn i en kø og fremdeles ikke vite om man kommer videre i år eller til neste år... vel, det er ikke akkurat oppmuntrende, for å si det slik...

Spørsmålet er liksom om vi har råd til å sitte og vente i flere år på en prosess som virker så fullstendig skakk-kjørt, og der all erfaring så langt tilsier at ting tar minst 3-4 ganger lengre tid enn vi først får beskjed om.

Vi har egentlig ikke lyst til å drive med prøverør, men vi har heller ikke lyst til å sitte og vente i 2-3 år på at en eller annen byråkrat på ett eller annet kontor ett eller annet sted skal få somlet seg til å fortelle oss at det sannsynligvis kommer til å ta minst 2-3 år til...

Det eneste vi vet er at vi ønsker oss barn. Men vi kommer liksom ingen vei og det er liksom ingen av alternativene som virker særlig riktig for oss akkurat nå. Det er liksom det vi sliter med.

Frustrert hilsen

Hei Guardian og Pairry!

Slik du skriver Guardian, høres det ut for meg som dere ønsker dere et barn snarest mulig, og at dere lurer på hvilket alternativ som raskest vil føre til barn. Og siden ingen av alternativene gir noen sikre svar, sitter dere der uten noe virkelig konkret å holde dere til.

Vi hoppet over prøverør selv, men hvert forsøk tar noen få måneder tror jeg? Hver gang er en ny mulighet. Kort å vente for hver gang før dere vet resultatet. MEN - uvisst om det faktisk blir barn av det. Kan legene si noe om hvor sannsynlig det er at dere vil lykkes med prøverør?

Så var det adopsjonsalternativet:

Første milepæl er sosialrapporten, og dere er dessverre svært uheldig med ventetiden i deres kommune. Dette vil være en lang og frustrerende ventefase for dere.

Neste milepæl er godkjenning hos Bufa. Der har saksbehandlingstiden ligget ganske stabilt på 3-4 måneder i lengre tid såvidt jeg vet. Og blir dere først godkjent, så vet dere med sikkerhet at dere skal få et barn. (Til forskjell fra prøverør.)

Neste milepæl er venting på tildeling fra landet dere velger. Her er det store variasjoner fra land til land. Det kan ta alt fra noen få uker eller måneder og opptil 1-2 år. Adopsjonsforeningene kan gi informasjon om situasjonen for de ulike giverlandene.

Siste milepæl er å vente på å få reise og hente barnet. Igjen varierer ventetiden fra noen få dager og opptil mange måneder, alt etter hvilket land.

I gjennomsnitt tar en adopsjonsprosess ca 2 år pluss/minus noen måneder (det blir kanskje pluss for dere siden kommunen er så treg). Det er lang tid med mye frustrerende venting, men det er overkommelig, og det BLIR BARN av det.

Sannelig om jeg vet hva som vil være best for dere. Ønsker dere bare lykke til med valget!

[ahg]

Hei Guardian og Pairry!

Slik du skriver Guardian, høres det ut for meg som dere ønsker dere et barn snarest mulig, og at dere lurer på hvilket alternativ som raskest vil føre til barn. Og siden ingen av alternativene gir noen sikre svar, sitter dere der uten noe virkelig konkret å holde dere til.

Vi hoppet over prøverør selv, men hvert forsøk tar noen få måneder tror jeg? Hver gang er en ny mulighet. Kort å vente for hver gang før dere vet resultatet. MEN - uvisst om det faktisk blir barn av det. Kan legene si noe om hvor sannsynlig det er at dere vil lykkes med prøverør?

Så var det adopsjonsalternativet:

Første milepæl er sosialrapporten, og dere er dessverre svært uheldig med ventetiden i deres kommune. Dette vil være en lang og frustrerende ventefase for dere.

Neste milepæl er godkjenning hos Bufa. Der har saksbehandlingstiden ligget ganske stabilt på 3-4 måneder i lengre tid såvidt jeg vet. Og blir dere først godkjent, så vet dere med sikkerhet at dere skal få et barn. (Til forskjell fra prøverør.)

Neste milepæl er venting på tildeling fra landet dere velger. Her er det store variasjoner fra land til land. Det kan ta alt fra noen få uker eller måneder og opptil 1-2 år. Adopsjonsforeningene kan gi informasjon om situasjonen for de ulike giverlandene.

Siste milepæl er å vente på å få reise og hente barnet. Igjen varierer ventetiden fra noen få dager og opptil mange måneder, alt etter hvilket land.

I gjennomsnitt tar en adopsjonsprosess ca 2 år pluss/minus noen måneder (det blir kanskje pluss for dere siden kommunen er så treg). Det er lang tid med mye frustrerende venting, men det er overkommelig, og det BLIR BARN av det.

Sannelig om jeg vet hva som vil være best for dere. Ønsker dere bare lykke til med valget!

Den økonomiske siden av saken er vel også viktig, med mindre dere er godt bemidlet.

Prøverør blir en usikker investering. Hvert forsøk koster en god del, og utfallet vet ingen.

Adopsjon er dyrt, men utfallet sikkert.

[Alice in Wonderland]

Hei ungdommer!

Ser dere har fått mange fine svar og er sikkert like kloke som før dere stilte spørsmålet.

Mitt råd er å gjøre det dere innerst inne føler dere mest klar for, ikke enkelt valg, men viktig.

Var selv 35 år og klar for adopsjon, legen anbefalte derimot å prøve ass. befruktning. Og siden ventetidene ikke var lange den gangen heller og min alder var på grensen av hva det offentlige ville betale for, ble det til at vi forsøkte ivf først.

Det er ganske lurt å på forhånd sette en grense for hvor mange forsøk en vil gå i gjennom, blir nesten som spillegalskap, "bare en gang til".Fire forsøk seinere var vi veldig glad for at bestemmelsen om adopsjon allerede var tatt og at vi visste at vi skulle nå vårt mål en gang.

Din alder tillater deg å prøve, men la det ikke gå på helsen løs, vi reagerer forskjellig på medisinene.

Det kan være en påkjenning, eller det kan være dere lykkes på første førsøk uten store hormonelle svingninger.

Eneste måten å få svar om dette vil lykkes er å prøve, og hvis du noen gang senere i livet ville lure på om du kunne bli gravid, så har du fått et svar.

Vent i hvert fall med adopsjonsprosessen til dere VET helt sikkert at dette er det rette.

Lykke til uansett valg!

Ta gjerne en Ole Brum, ja takk begge deler, men ikke samtidig!!

[Wibecke]

Hei Pairry:-)

Vi er et par som hadde vårt siste prøverørs forsøk samtidig som vi skrev sosialrapport. Hun(sosialkuratoren) svarte første gangen at det ikke var noe problem, men hun var ikke helt sikker når hun kom hjem til oss, på hjembesøk.

Det som skjedde i vår sak, hun skrev rapporten, var på besøk hos oss 2 ganger, la den på pulten, til vi ringte henne for å fortelle om forsøket gikk bra eller ikke.

Da hadde vi hatt 3 forsøk tidligere, 1 misslyktes, så derfor fikk vi et 4 forsøk!!

Nå ville det seg sånn at vi ikke ble gravide, men har fått to flotte barn Colombia.

Jeg ville som mange har sagt, prøvd prøverør først, for å se hvordan det er for dere, det er en tøff prosess det også, samme som en adopsjonsprosess er det.

Lykke til uansett hva dere velger.

hilsen

[Brasilmamma..]

Hei alle

Nå er det slik at det er jeg som er gift med Pairry. Vi er selvfølgelig klar over at vi må tenke selv og finne ut av hva vi vil, men det er jo liksom akkurat det vi har holdt på med i noen måneder uten å komme så veldig mye lenger... Det vi håper på er vel egentlig at en eller annen skal si noe veldig klokt som gjør at vi plutselig skjønner hva som er riktig for oss...

Vi var i utgangspunktet veldig innstilt på adopsjon, men vi drev samtidig på med medisinske utredninger og sendte inn en søknad om behandling etter prøverørsmetoden - egentlig mest for å få mer informasjon og finne ut av hvilke muligheter vi hadde. Så kom vi i den situasjonen at Barnevernstjenesten nå har brukt 8 måneder på å få oss over i køen til en ekstern konsulent, slik at vi fremdeles venter på å komme i gang med sosialrapporten (!!!!), mens prøverørsbehandling plutselig viste seg å ha langt kortere ventetid enn vi hadde trodd. Vi trodde dette lå minst 2 år frem i tid, men nå har vi vært til informasjonsmøte og tatt prøver, og det er antydet at vi kan komme i gang med behandling før jul...

Vi har på en måte "snublet" inn i en situasjon der vi må gjøre et valg som vi egentlig ikke var innstilt på å ha i det hele tatt. Det var liksom adopsjon som var vår greie, men det å sitte 8 måneder i kø for å komme inn i en kø og fremdeles ikke vite om man kommer videre i år eller til neste år... vel, det er ikke akkurat oppmuntrende, for å si det slik...

Spørsmålet er liksom om vi har råd til å sitte og vente i flere år på en prosess som virker så fullstendig skakk-kjørt, og der all erfaring så langt tilsier at ting tar minst 3-4 ganger lengre tid enn vi først får beskjed om.

Vi har egentlig ikke lyst til å drive med prøverør, men vi har heller ikke lyst til å sitte og vente i 2-3 år på at en eller annen byråkrat på ett eller annet kontor ett eller annet sted skal få somlet seg til å fortelle oss at det sannsynligvis kommer til å ta minst 2-3 år til...

Det eneste vi vet er at vi ønsker oss barn. Men vi kommer liksom ingen vei og det er liksom ingen av alternativene som virker særlig riktig for oss akkurat nå. Det er liksom det vi sliter med.

Frustrert hilsen

Hei Guardian og Pairry.

Vi er endelig i gang med adopsjonsprosesen. Har vært igjennom 3 prøverør på ett år. Det gikk ikke slik vi hadde håpet på. Det er en tung prosess å gå igjennom ivf.

Hadde vi visst i dag hvor tungt det er, tror jeg ikke vi hadde gått for prøverør.Det er oppturer og nedturer som jeg

synes var forferdelig tunge.

Selv om det selvfølgelig også har vært en modningsprosess.

Men, det koster med ivf også, vi tok det privat, og vi har sikkert brukt 70.000 på dette.

En adopsjon koster rundt 100.000 +-. det skal jo nevnes at våre odds var meget dårlige for å lykkes.

Men man håper og tror at det skal være så enkelt å bli gravide med ivf. Det var iallefall det vi innbilte oss selv, man blir litt blind (c:

Kanskje det rette for dere er å prøve ivf først. Dere kan jo adoptere senere. Med prøverør blir jo sjansen for å lykkes dårligere for hvert år som går (ikke at dere er gamle, men fruktbarheten går nedover rundt de 30..om man vil det eller ei..)

Dette ble rotete skrevet, men jeg vil ønsle dere lykke til uansett hva dere velger. det blir sikkert det rette for dere.

Ha en fin helg c",)

[Gjest krabben]

Hei, Pairry og Guardian!

Dersom de har lyst til å adoptera (og legg prøverøyrsforsøket på hylla), kan det i mange tilfelle løna seg å leggja litt press på barnevernet for å koma i gang med sosialrapporten.

Ikkje ring dit, men tropp opp på kontoret og be om å få prata med ein saksbehandlar. Forklar situasjonen dykkar, og fortel kor fortvilande det er å stå i endelause køar. Sjølvsagt har barnevernet akutte og alvorlege saker å ta seg av som dei må prioritera over adopsjonssøknadene, men me har rett på menneskeleg behandling me òg.

Dette fungerte i alle fall for oss - etter å ha troppa opp på kontoret personleg vart det brått fart i sakene!

Lukke til, uansett val!

[Pairry]

Ja, rett midt i alt dette her har barnevernet endelig kommet frem til at de er klar for det første hjemmebesøket. Vi vet ikke helt om vi skal griene eller le. Kanskje det er et tegn. Foressten, vi fant ut at byombudet var en fin form for å sette press på barnevernet. Vi troppet aldri opp fysisk men ringte så mangen ganger til bv at vi fikk beskjed om å ikke masse mere. Da tok vi kontakt med byombudet.

Vil bare si til alle at vi er meget takknemilige for alle kommentarene. Det er liksom ingen andre man kan lufte sanne ting med. De fleste har jo ikke peiling på disse følelsene og situasjonene. Det blir litt ondt når utenforstånde synes det er bare lett å gjør seg opp en mening. Jeg synes de er så unaturlige valg. Jeg skulle bare ønske at ICSI var ikke mulig. Da hadde jeg godt visste hva jeg ville.

Jeg er ganske flink til å være bestemt og for ting i gang, men akkurat dette her er vanskelig for meg. Jeg har klart å flytte meg til norge, si farvell til hele min familie og vennekretz, gifte meg, lære norsk (ihvertfall litt norsk), og studerer medisin her. Ingen av delene har vært i nærheten av å være så vanskelig som dette her.

[Gjest Melis]

Huff, vanskelig situasjon. Jeg må si at min første innskytelse er å si gå for adopsjon. Det er så fantastisk og givende og alt det der, og barnet som (mest sannsynlig) garantert kommer, blir deres eget på alle måter. Det er sånn jeg tenker nå, etter å ha vært igjennom en adopsjonsprosess og vært mamma til en nydelig datter i ett år.

Men for snart 4 år siden var vi i en lignende situasjon som dere. Vi skulle uansett adoptere, men siden det tok lang tid og var en kostbar prosess og IVF var (nesten) gratis, valgte vi å ta max to forsøk. Vi hadde fått adopsjonspapirene og var innstilt på å begynne, men hadde ikke tatt kontakt med sosialkontoret. Så fikk vi brev om at vi kunne få IVF.

Vi utsatte adopsjonen til etter de to forsøkene. Siden vi var så innstilt og klar for adopsjon, gikk forsøkene ganske greit. Det ble ikke noe barn av dem, men det var ikke noen stor påkjenning heller. Vi var fokusert på en ting av gangen og det tror jeg er veldig viktig.

Allerede før vi fikk resultatet av det andre forsøket, visste vi at vi skulle bli foreldre. Enten om 8-9 mnd eller om 2 år. Det var en deilig følelse. Nedturene ble ikke så store heller.

Nå i dag kan jeg ikke si at jeg angrer på forsøkene. Det var greit å få det ut av systemet og legge det bak seg. Det var et enkelt valg å ta IVF fordi det ikke kostet noe og det kunne bli barn raskere. Og ikke minst ble jeg helt ferdig med barnløsheten og kommer aldri til å savne å ha fått biologiske barn eller ha opplevd graviditet.

Og det er litt rart å tenke på at hvis vi hadde startet adopsjonsprosessen den første gangen og ikke et halvt år senere, så hadde vi ikke hatt verdens mest vidunderlige lille jente nå. Vi hadde ikke fått akkurat _henne_.

Deres situasjon er litt annerledes, for dere er kommet mer i gang med adopsjonen, og nå er prøverør en betydelig kostnad. Hadde det vært sånn for oss den gangen, er jeg temmelig sikker på at jeg hadde valgt adopsjonen. Men dere bør være ferdig med egenprøving, for som det ble sagt tidligere her, tenk på signalet dere sender til barnet om dere aktivt prøver å få et biologisk barn etter at dere har adoptert.

Dette ble dere sikkert ikke klokere av... ) Lykke til med valget. Det dere velger blir nok det riktige for dere uansett.

[Guardian]

Hei Guardian og Pairry!

Slik du skriver Guardian, høres det ut for meg som dere ønsker dere et barn snarest mulig, og at dere lurer på hvilket alternativ som raskest vil føre til barn. Og siden ingen av alternativene gir noen sikre svar, sitter dere der uten noe virkelig konkret å holde dere til.

Vi hoppet over prøverør selv, men hvert forsøk tar noen få måneder tror jeg? Hver gang er en ny mulighet. Kort å vente for hver gang før dere vet resultatet. MEN - uvisst om det faktisk blir barn av det. Kan legene si noe om hvor sannsynlig det er at dere vil lykkes med prøverør?

Så var det adopsjonsalternativet:

Første milepæl er sosialrapporten, og dere er dessverre svært uheldig med ventetiden i deres kommune. Dette vil være en lang og frustrerende ventefase for dere.

Neste milepæl er godkjenning hos Bufa. Der har saksbehandlingstiden ligget ganske stabilt på 3-4 måneder i lengre tid såvidt jeg vet. Og blir dere først godkjent, så vet dere med sikkerhet at dere skal få et barn. (Til forskjell fra prøverør.)

Neste milepæl er venting på tildeling fra landet dere velger. Her er det store variasjoner fra land til land. Det kan ta alt fra noen få uker eller måneder og opptil 1-2 år. Adopsjonsforeningene kan gi informasjon om situasjonen for de ulike giverlandene.

Siste milepæl er å vente på å få reise og hente barnet. Igjen varierer ventetiden fra noen få dager og opptil mange måneder, alt etter hvilket land.

I gjennomsnitt tar en adopsjonsprosess ca 2 år pluss/minus noen måneder (det blir kanskje pluss for dere siden kommunen er så treg). Det er lang tid med mye frustrerende venting, men det er overkommelig, og det BLIR BARN av det.

Sannelig om jeg vet hva som vil være best for dere. Ønsker dere bare lykke til med valget!

Vel, det er vel egentlig ikke det at vi på død og liv må ha barn så RASKT som mulig, men det HAR vært frustrerende å sitte fast i den kommunale byråkrati-hengemyra og liksom ikke komme av flekken på 8 måneder. Det er forsåvidt greit å vente når man venter på noe godt, det er ikke det i seg selv som har vært problemet. Det jeg ble litt forb@nna på i kommunen var at vi først fikk beskjed om det "ville kunne ta litt tid" å komme i gang med sosialrapporten, uten at noen sa noe om hva "litt tid" skulle bety i denne sammenhengen. Da vi ba om å få noe litt mer konkret, så var beskjeden at vi "kanskje" kunne komme i gang rundt påsketider... så ble det "kanskje i mai", deretter "kanskje i juni" og til slutt "kanskje i august"... -men da var vi lei av "om og men og hvis og kanskje", og sendte skriftlig klage til Byombudet med henvisning til at administrasjonen i den aktuelle bydelen "forsømte sine plikter overfor kommunens innbyggere." (I Bergen kommune er det på sentralt hold fattet vedtak om at behandlingstiden for den kommunale delen av adopsjonsprosessen ikke skal overskride 3 måneder.)

MEN... på onsdag får vi vårt første hjemmebesøk!

Hvis vi skal prøve ivf, så blir det utpå vinteren en gang, og i så fall utsetter vi adopsjonen til etter at dette er "unnagjort". (Det blir i så fall max 3 forsøk, og kanskje bare ett.) Vi er nok enige i det som enkelte har poengtert her om at det kanskje ikke er så bra å begynne med prøverør når man allerede har adoptivbarn.

Ellers: Takk for svar og ha en fin dag! :-)

[ahg]

Vel, det er vel egentlig ikke det at vi på død og liv må ha barn så RASKT som mulig, men det HAR vært frustrerende å sitte fast i den kommunale byråkrati-hengemyra og liksom ikke komme av flekken på 8 måneder. Det er forsåvidt greit å vente når man venter på noe godt, det er ikke det i seg selv som har vært problemet. Det jeg ble litt forb@nna på i kommunen var at vi først fikk beskjed om det "ville kunne ta litt tid" å komme i gang med sosialrapporten, uten at noen sa noe om hva "litt tid" skulle bety i denne sammenhengen. Da vi ba om å få noe litt mer konkret, så var beskjeden at vi "kanskje" kunne komme i gang rundt påsketider... så ble det "kanskje i mai", deretter "kanskje i juni" og til slutt "kanskje i august"... -men da var vi lei av "om og men og hvis og kanskje", og sendte skriftlig klage til Byombudet med henvisning til at administrasjonen i den aktuelle bydelen "forsømte sine plikter overfor kommunens innbyggere." (I Bergen kommune er det på sentralt hold fattet vedtak om at behandlingstiden for den kommunale delen av adopsjonsprosessen ikke skal overskride 3 måneder.)

MEN... på onsdag får vi vårt første hjemmebesøk!

Hvis vi skal prøve ivf, så blir det utpå vinteren en gang, og i så fall utsetter vi adopsjonen til etter at dette er "unnagjort". (Det blir i så fall max 3 forsøk, og kanskje bare ett.) Vi er nok enige i det som enkelte har poengtert her om at det kanskje ikke er så bra å begynne med prøverør når man allerede har adoptivbarn.

Ellers: Takk for svar og ha en fin dag! :-)

Ja, det må ha vært grusomt frustrerende å få utsatt den kommunale biten gang på gang. Synes det er veldig bra at dere har tatt aksjon og ikke bare stått med hatten i hånda på ubestemt tid. Flott også for andre som veeeenter på sin kommune å se at det nytter å gjøre noe!

Nå høres det ut som brikkene begynner å falle på plass for dere. Gleder meg på deres vegne over det. Ønsker dere lykke til med hjemmebesøket på onsdag og prøverørsforsøk hvis dere går for det. Synes det høres ut som dere har kommet til en god avgjørelse.