Dette er min historie..

[Gjest forgetmenot]

Dette er min historie. Den er lang, men det er mulig at jeg ikke skriver den så lang..

Jeg var nettopp fylt 18 år. Hadde kjæreste og var kjempelykkelig. Det var ikke slik at jeg trodde vi skulle gifte oss eller noe, men vi levde der og da og hadde det fint.

Helt til jeg kveld etter kveld reagerte på at jeg var så kvalm..tenkte ikke på at jeg kunne være gravid, for da var man jo morgenkvalm, og ikke om kvelden. Men det lot seg ikke skjule. Jeg gikk flere dager over tiden og skjønte at jeg måtte ha blitt gravid.

Jeg fikk en venninde til å kjøpe en test til meg. Jeg bodde på et lite sted der en måtte gå på apotekutsalget på landhandelen for å kjøpe gravi tester. Og det var lite aktuelt.

Testen var positiv, og følelsene var mildt sagt blandet. Innerst inne visste jeg at dette kunne jeg klare. Dette skulle gå bra. Jeg trengte bare tid på meg til å fortelle det til typen min..

etter et par kvelder og mange samtaler med min bestevenninde mannet jeg meg opp til å fortelle det. Og alt ble til et stort og uvirkelig kaos.

Han klikket, slo meg og dyttet meg ned en trapp. "trodde du liksom at jeg ville gifte meg med deg???" skrek han til meg..

Jeg var lamslått. Helt ute av meg. Han hadde drukket denne kvelden og stormet inn og hentet hagla. Han skulle for f*** ikke bli far, da ville han heller ta livet sitt.

Heldigvis kom det flere personer til som fikk roet han ned.

de neste dagene unnskyldte han seg og vi pratet. Han truet med at moren hans skulle henge meg ut på jobb og at familien hans ville splittes. Det var ikke måte på. Jeg måtte jo forstå at jeg måtte ta abort..

Jeg var ung, uten noen å prate med. Ingen som virkelig kunne snakke med meg og fortelle meg om hvilke retter jeg hadde og at hvis jg bare turde så ville jeg klare meg.Jeg ble nedpsyket så til de grader at jeg tok turen til legen og fikk bestilt timen.

Husker enda synet av brevet som lå på sengen min...24.april 1993.... Da fikk jeg time på sykehuset.

Typen min tilbød meg å overnatte hos tanta hans som jeg aldri hadde verken sett eller snakket med. Jeg takket nei. Hadde jo et håp om at han i det minste ville kjøre meg og kanskje være der sammen med meg. Men nei, jeg måtte ordne det selv. Jeg fikk med meg ei venninde, og dro til sykehuset.

Husker enda hvor kvalm jeg var da de skrev meg inn og viste meg til sengen min. Der lå den ekle sykehusskjorta på sengen og lyste mot meg. Husker jeg tenkte at når jeg hadde fått på meg den, da var det ingen vei tilbake.

Husker tårene som trillet da sykepleieren rutinemessig spurte om det var dette jeg ville. Jeg svelget og klarte ikke si noe, ordene satt fast i halsen min. Å, som jeg ønsker hun hadde satt seg ned og tatt hånden min og spurt på en litt annerledes måte...

Vel, nå er det 10 år siden. Jeg sliter fortsatt. Føler jeg har en for lite, men at jeg ikke har lov til å føle det slik. Klarer ikke å slippe tankene om hva, hvis...???

"Typen" min snakket ikke til meg da jeg kom hjem. Det var ingen støtte å hente noe sted. Alle visste, men ingen sa noe. Det ble en for stor påkjenning å bo i bygda og jeg flyttet. Fremdeles gjør det vondt å komme tilbake og å treffe han.Jeg klarer ikke å legge dette bak meg. Og tårene renner hver gang jeg setter meg ned å velger å kjenne på følelsene mine..

Mange vil nok si at jeg har forårsaket følelsene selv og at jeg ikke kan sammeligne min historie med andre her inne sine historier, men det var bare uendelig godt å få det ned...Og sorg er jo en personlig sak som ingen kan si er rett eller galt...For meg er det iallefall en levende sorg jeg bærer på.

[matea]

Hei.

Synes det var kjempefint at du fortalte din historie her. Kansje noen i din situasjon leser dette og skjønner at det er hjelp å få i en "situasjon som føles håpløs". Uansett alle har lov til å sørge, jeg skjønner deg så inderlig godt. Klemmer til deg :-)

[Gjest så vanskelig]

Jeg er noen år eldre enn deg og ble gravid under helt andre omstendigheter, likevel endte jeg med å ta samme valg som du gjorde.

Innlegget ditt virker ekstra sterkt fordi jeg egentlig skulle hatt termin i dag, men jeg tok abort for 30 uker siden.

Den sorgen vi og mange andre bærer på er på mange måter en ulovlig sorg fordi den er et resultat av noe vi valgte selv. Det er i tillegg en sorg over noe mange av menneskene rundt oss ikke vet om, så den blir hemmelig i tillegg til å være ulovlig.

Håper vi begge opplever at tiden legger at slør over de vonde følelsene.

[Gjest ------------------------]

Hei.

Synes det var kjempefint at du fortalte din historie her. Kansje noen i din situasjon leser dette og skjønner at det er hjelp å få i en "situasjon som føles håpløs". Uansett alle har lov til å sørge, jeg skjønner deg så inderlig godt. Klemmer til deg :-)

stakkars deg! og for en JÆVLIG reaksjon fra hans side.!