Uføre

[Gjest sørger]

Mistet min sønn i februar,selvmord,Han var bare 16år. Klarer ikke å bearbeide noe eller snakke med noen uten å knekke sammen.Går å får hjelp,men føler meg jeg ikke blir hørt.Føler meg dum.Får sobril å føler at da er alt gjordt fra legen.

[frosken]

Går du og snakker med en terapeut i tillegg til legen din - eller er fastlegen eneste støttespiller?

Har du noen ide om noe legen kunne ha gjort annerledes og som ville ha hjulpet deg?

[Gjest sørger]

Går du og snakker med en terapeut i tillegg til legen din - eller er fastlegen eneste støttespiller?

Har du noen ide om noe legen kunne ha gjort annerledes og som ville ha hjulpet deg?

ja jeg går å snakker med psykriatisk sykepleier,men får tomme svar.Jeg snakker om mitt problem og hun snakker om museum osv,jeg kan besøke.Føler meg dum hver gang jeg går ut derfra.Kansje jeg er det også,føles slik iallefall.

[frosken]

ja jeg går å snakker med psykriatisk sykepleier,men får tomme svar.Jeg snakker om mitt problem og hun snakker om museum osv,jeg kan besøke.Føler meg dum hver gang jeg går ut derfra.Kansje jeg er det også,føles slik iallefall.

Jeg synes du bør snakke med fastlegen din om at du ikke synes du får den hjelpen du trenger - eller at den hjelpen du får ikke hjelper.

Kanskje en sorggruppe kan være et bedre alternativ for deg enn psykiatrisk sykepleier?

[Tamera]

Har du vært i kontakt med LEVE - landsforeningen for etterlatte ved selvmord?

http://www.levenorge.no/

Håper du får hjelp til å bearbeide tapet ditt.

Mvh,

[Gjest Også etterlatt]

Jeg mistet mitt nærmeste pårørende etter selvmord for vel ett år siden. Har hatt følgende oppfølging: samtaler med psykiatrisk sykepleier, fastlege, prest og fortløpende oppfølging ved psykiatrisk poliklinikk 1 gang i uken. Jeg vet at jeg har vært "heldig" med mange engasjerte fagfolk rundt meg, men synes slett ikke jeg har fått "for mye" - det ser bare mye ut når en skriver det ned. Jeg har i hvert fall hatt stort behov for å snakke, og har det fortsatt. Det er en lang prosess å komme videre etter et selvmord i en familie. For mitt vedkommende har det gått 1 1/2 år og jeg strever fortsatt _mye_ med hverdagen. Vet ikke hva jeg hadde gjort hvis hjelpeapparatet ikke hadde vært der for meg. Og en ting er sikker: vi har ikke snakket "rundt grøten", men snakket kun om det som har hendt, meg og sorgen.

Be fastlegen din om å henvise deg videre - til psykiatrisk poliklinikk for samtaler.

[PieLill]

På meg virker det nesten som din psyk.sykepleier er redd.

Det du har opplevd er både dramatisk og forferdelig vondt. I en sorgprosess trenger man tid og rom for å føle på smerten, fortvilelsen og håpløsheten. Samtidig trenger man å kunne vinne nytt land. Gjøre noe positivt. Gå på museum eller teater.

Problemet er når omgivelsene møter en med nyorientering, når man egentlig trenger noen som kan stå sammen med en i smerten. Mange får nesten panikk når de ikke kan løse problemene, men bare må stå sammen med noen å oppleve dem.

Din tragedie og din smerte kan skremme folk, slik at de trekker seg unna. Enten fysisk, eller ved å komme med malplasserte råd om museum og teater. Du vil føle deg dum, men det er de som er dumme. Er det helsepersonell er de ikke helt kompetente.

Det kreves stort mot for å stå fast uten et eneste svar. Min erfaring er at det ikke er mange som klarer å stå der midt i den verste smerten. Men de som klarer det er grunnfjell. De fleste jeg har støtt på har en eller annen form for egen erfaring.

Slik du beskriver det virker ikke den psyk.sykepleieren du går til som et lykketreff for deg. Prøv å ikke bebreide henne. Kanskje hun vil forstå om du forklarte grundig. Eller kanskje det er bedre å finne et annet opplegg.

Fortell eller skriv til fastlegen at opplegget ikke er nyttig, og at du trenger noe annet som møter deg der du er nå.

Det var veldig leit å lese om det som har skjedd. Jeg håper inderlig at du kan finne støtte som kan hjelpe deg videre.

Klem fra