Å være pårørende

[lys1365380396]

Er det noen der ute som kan gi meg noen råd;

Mannen min har nå vært sykmeldt i 6mnd for utbrenthet/mild depresjon. Han går jevnlig til psykolog (de siste 3-4?mndene), men stenger meg fullstendig ute.

Jeg har skjønt at han ikke kan prate med meg som om vi kan "løse" noe - det er vel ikke det jeg vil heller, nå som han går tl psykolog. Men det føles ganske tungt og unaturlig å leve som om "alt er bra"

Hva kan jeg forvente, forlange av informasjon om hans helse?

Bør jeg ta kontakt med noen for å få pratet?

Hvor lenge/langt skal dette gå før han burde prøve no' antidepressiva?

Takk for alle innspill!

[Gjest tod]

"Hva kan jeg forvente, forlange av informasjon om hans helse?"

Ikke mer enn mannen din er villig til å fortelle deg, hva ellers?

Jeg kan tenke meg at det er frustrerende at mannen din stenger deg ute på denne måten. Det er ofte vanlig ved depresjoner at man trekker seg inn i seg selv og stenger andre ute, særlig for menn. Har du sagt til mannen din at du opplever dette som vanskelig?

En mulighet kunne kanskje være å spørre mannen din om du kunne bli med til psykologen en eller noen ganger, slik at dere kan ta opp din rolle i dette. Jeg tror de fleste psykologer vil stille seg positivt til dette hvis pasienten uttrykker et ønske om det.

Jeg vil imidlertid på det sterkeste fraråde deg å gå bak din manns rygg ved f eks å kontakte psykologen uten at han veit om det/samtykker. Psykologen har dessuten - selvsagt - taushetsplikt og vil ikke kunne si noe om helsetilstanden til mannen din uten hans samtykke.

Hvorvidt og når man bør prøve antidepressiva ved en depresjon er noe pasienten må finne ut av selv i samråd med sin behandler, men ulike behnandlere vil nok ha noe ulike oppfatninger om når medikamentell behandling bør forsøkes. Den dokumenterte effekten av medikamentell behandling er relativt god når det gjelder depresjoner.

Ellers går de fleste depresjoner over av seg selv over tid (varer i gjennomsnitt i ca 6 måneder).

[lys1365380396]

"Hva kan jeg forvente, forlange av informasjon om hans helse?"

Ikke mer enn mannen din er villig til å fortelle deg, hva ellers?

Jeg kan tenke meg at det er frustrerende at mannen din stenger deg ute på denne måten. Det er ofte vanlig ved depresjoner at man trekker seg inn i seg selv og stenger andre ute, særlig for menn. Har du sagt til mannen din at du opplever dette som vanskelig?

En mulighet kunne kanskje være å spørre mannen din om du kunne bli med til psykologen en eller noen ganger, slik at dere kan ta opp din rolle i dette. Jeg tror de fleste psykologer vil stille seg positivt til dette hvis pasienten uttrykker et ønske om det.

Jeg vil imidlertid på det sterkeste fraråde deg å gå bak din manns rygg ved f eks å kontakte psykologen uten at han veit om det/samtykker. Psykologen har dessuten - selvsagt - taushetsplikt og vil ikke kunne si noe om helsetilstanden til mannen din uten hans samtykke.

Hvorvidt og når man bør prøve antidepressiva ved en depresjon er noe pasienten må finne ut av selv i samråd med sin behandler, men ulike behnandlere vil nok ha noe ulike oppfatninger om når medikamentell behandling bør forsøkes. Den dokumenterte effekten av medikamentell behandling er relativt god når det gjelder depresjoner.

Ellers går de fleste depresjoner over av seg selv over tid (varer i gjennomsnitt i ca 6 måneder).

Har fortalt han om hva jeg føler og han sier bare at han ikke vil snakke om det-"da begynner det bare å koke i hue igjen". Han sier jeg takler det bra når jeg IKKE snakker om det eller spør...

Kunne aldri falle meg inn å holde en evt.kontakt med psykolog hemmelig for han, og jeg hadde i utgangspkt.tenkt en annen en hans.

Har tenkt å spørre om å få være med en gang, ja - men vet at han svarer nei.... Men kanskje spørsmålet kan modnes og at han nevner det for sin psykolog??

Vet legen hans har nevnt medikamenter (faktisk ganske tidl.i sykm.perioden), men han svarte nei - ser på det som enda et nederlag (han holder sykmeldingen mer-eller-mindre hemmelig for omverdnen)

Uansett; takk for svar (føles faktisk allerede bedre - liksom å fått delt NOE av ALT) !!

[Gjest Stjernemor]

Hvis du likeer å lese finnes det jo en del litteratur om emnet. Du kan låne på biblioteket.

En veldig fin bok for både pårørende (et eget kapittel om temaet om ikke annet) og den deprimerte selv er 'Lykketyvene. Hvordan overkomme depresjon'.

Kanskje dere kunne få en aha-opplevelse både mannen din og deg. Forklaring om hvorfor det ikke går an å 'ta seg sammen'. Forslag til hva som kan hjelpe for å komme ut av det. Litt om medisiner. Litt av hvert for den som sliter med depresjon.

Har den selv.

Forfatterne er Repål/Bergene.

Det finnes jo mye annet som er verdt å lese også. Både fagbøker og 'fra virkeligheten'. Pasienter som forteller så en kan kjenne seg igjen.

Lykke til!

[Kizza1365380506]

Det er ikke enkelt å være påørende og det er ikke enkelt å være den som er deprimert/utbrendt.

Jeg går selv på antidepresiva pga depresjoner og angst. Og jeg må si at det var en utrolig nedtur bare det å måtte innse at jeg trengte hjelp og sykemelding. Jeg gråt når jeg gikk fra legen. Det er noe av det verste jeg har vært med på. Rett og slett ett nederlag. En annen ting er at menn ikke har så lett som oss kvinner til å snakke om tingene. De vil helst løse problemene selv. Gå inn i sin lille hule, tenke og ordne opp selv for så å komme å si at nå er alt i orden, jeg har funnet ut av det. De deler ikke sine tanker på samme måte som oss kvinner. Du kan nok ikke gjøre regning med at han vil snakke om dette før han føler seg klar til det. La ham få den tiden. Slå deg til ro med at dette tar veldig lang tid. Normalt tidsperspektiv for å gå på antidepresiva er ett år.

Første gang jeg begynte med det brukte jeg det bar i 9 mnd. Jeg fikk tilbakefall etter ett år og datt da enda lenger ned i kjelleren, men har kommet meg fortere denne gangen fordi jeg vet hva det går i og jeg må være tålmodig, samt at jeg har fått en bedre sammensetting av medisiner.

Mitt råd; Ta tiden til hjelp, les den boken Stjernemor anbefalte og bare vær der for mannen din om han trenger deg.

Jeg føler med deg, sympatiklem fra

[lys1365380396]

Skal låne den boka og fortsette å bare være der!

Bare tanken på at jeg "kan gjøre noe" (låne/kjøpe boka) gjør meg opp-ilt og gla'!!

*sipper litt*

Tusen takk igjen!!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Det burde være helt naturlig at din mann og psykologen holder deg orientert om utviklingen og antatt prognose. Det angår jo deg i stor grad.

2. Han burde hatt medisiner for lenge siden.