Raserianfall - hva slags behandling

[Gjest skummelt rasende]

Hei

jeg er ei jente på 30 år som har hatt en turbulent barndom. Livet mitt har forlppt seg greit, til tross for at jeg har masse aggresjon og raseri inni meg. Jeg er også (tydeligvis) veldig sjalu, selv om jeg stort sett har vært flink til å skjule det- Tidligere i livet mitt har jeg også vært mye flinkere til å kamuflere mine mørke sider, som sinne og depresjoner osv osv.

Men den senere tid så har jeg blitt mye mer åpen og ærlig både ovenfor meg selv og andre, og det virker da som jeg ikke heller klarer å kontrollere sinne mitt.

Jeg har nå fått tvillinger som er 7 mnd gamle, og det har kommet fram veldig skumle sider etter de ble født. Jeg trodde det var en slags fødselsdepresjon som ville gå over, men nei. Jeg har hatt mange raserianfall, jeg kaster ting og blir helt vill, jeg får lyss ttil å skade meg selv eller gjenstander. Det er spesielt barnegråt som trigger eller utløser anfallene, men kan også være andre ting. Nå innser jeg , at jeg ikke kan vente lenger for å se om dette går over, og spør her først, for å få noen tips om hva slags behandling som er riktig, så oppsøker jeg hjelp!!!

Nå på lørdag, så var jeg og min mann på fest, vi ble fulle, men hadde det gøy, bortsett fra at jeg synes han overså meg litt.... jeg gikk å la meg tidligere enn han, han og noen fler ble oppe lenger, bla ei venninne av meg. Jeg våknet etter stund og hørte at de fremldeles var oppe, og gikk ned for å se hva som skjedde - da sto mannen min og venninna mi og sang karaoke og holdt rundt hverandre . Da han så meg så sa han bare hei, og gadd ikke å komme bort eller be meg om å komme bort eller noen ting.... så gikk jeg, og regnet med at han skulle komme etter , men nei, det gjorde han ikke, og det gjorde meg rasende , fordi jeg fikk følelsen av å være i veien, og åat jeg ødela moroa , og jeg tvang han inn og opp på soverommet så ingen kunne se oss , der gikk jeg løs på han og slo og sparket og var helt idiot. Dette har jeg aldri gjort før, og jeg ble veldig skremt av meg selv etter denne episoden.

Jeg skylder både han, barna og meg selv å få hjelp til disse problemene , tenk når barna blir noen år gamle og man kan bli sint på dem - det tror jeg kan bli livsfarlig !!!!

Håper noen kan svare meg på hva slags behanding som kan være egnet for meg - jeg ønsker ikke medikamenter hvis jeg absolutt ikke må.

Supertakknmelig for svar :-))

[soleil]

Godt å høre at du innser at du må ha hjelp. Spesielt med tanke på at du har små barn MÅ du gjøre noe med dette.

Det man vanligvis gjør er å gå til fastlegen og fortelle om problemet der, Enten hjelper han deg med det du trenger ellers blir du henvist videre til psykolog eller psykiater.

Barnevernet kan også hjelpe med tiltak om du er sliten. Avlastning kan kanskje være noe?

Hos familievernkontoret kan det også være muligheter for å få hjelp.

Lykke til!

[Gjest kjenner meg igjen her...]

Slå opp på gule sider og finn deg en terapeut. Det meste kan hjelpe, psykolog, gestaltterapeut, familiekontoret ect...

Det er tøfft å få barn. Spesielt når man selv har tung bagasje. Du trenger noen å sortere følelsene dine sammen med.

Du blir bedre, men det tar tid..

[PieLill]

Begynn hos fastlegen. H*n kan henvise deg videre. Akkurat hvilken terapi som hjelper best vet ikke jeg nok om.

Jeg ville IKKE tatt kontakt med barnevernet med det første.

Kunne det være en idé å skaffe seg en bokseball og boksehansker mens du venter på bedre tider? En begynnelse kan kanskje være å lære seg å ta ut raseriet på en ikke destruktiv, men likevel eksplosiv måte. Altså styre adressen og uttrykket for raseriet i stedet for å styre selve raseriet, til å begynne med.

En jeg kjente fikk seg en gummibatong som hun brukte på ting som ikke gikk i stykker. Greit å komme seg unna barn og andre som kan bli vettskremt først...

Men for all del. Kom deg til fastlegen fort!

Flott at du vil gjøre noe med dette!

Ønsker deg lykke til.

Klem fra

[soleil]

Begynn hos fastlegen. H*n kan henvise deg videre. Akkurat hvilken terapi som hjelper best vet ikke jeg nok om.

Jeg ville IKKE tatt kontakt med barnevernet med det første.

Kunne det være en idé å skaffe seg en bokseball og boksehansker mens du venter på bedre tider? En begynnelse kan kanskje være å lære seg å ta ut raseriet på en ikke destruktiv, men likevel eksplosiv måte. Altså styre adressen og uttrykket for raseriet i stedet for å styre selve raseriet, til å begynne med.

En jeg kjente fikk seg en gummibatong som hun brukte på ting som ikke gikk i stykker. Greit å komme seg unna barn og andre som kan bli vettskremt først...

Men for all del. Kom deg til fastlegen fort!

Flott at du vil gjøre noe med dette!

Ønsker deg lykke til.

Klem fra

Hvorfor advarer du mot barnevernet?

Tror du det er bedre om naboene eller barnehagen sender en bekymringsmelding enn om man er åpen selv?

Lest litt for mye i VG eller har du gode grunner til å fraråde henne å få hjelp fra barnevernet?

[PieLill]

Hvorfor advarer du mot barnevernet?

Tror du det er bedre om naboene eller barnehagen sender en bekymringsmelding enn om man er åpen selv?

Lest litt for mye i VG eller har du gode grunner til å fraråde henne å få hjelp fra barnevernet?

Barnevernet skal kobles inn når barna ikke lengre har det godt.

Det var ikke noe av det jeg kunne lese i innlegget som tilsa at dette per dags dato er tilfelle. Det går an å skaffe seg avlastning for barna uten å koble inn barnevernet. Barnevernet er overbelastet nok som de er.

Det er tøft nok å konfrontere slike problemer hos seg selv. Hver ny instans som kobles inn gjør det enda tøffere. Kontakt med barnevernet vil nesten automatisk føre til en viss grad av umyndiggjøring og kontroll. Da vil man lett føle seg uglesett og misstenkeliggjort. Kanskje ikke det man trenger mest om man sliter med agresjon.

Å koble inn en offentlig innstans i privatlivet til folk er dramatisk og kan oppleves traumatisk. Det skal derfor være en høy terskel før man gjør det.

Dessuten mener jeg at det for alle er sunnest å i størst mulig grad klare seg selv. Trenger man avlastning for ungene prøver man i første omgang å løse problemet selv. Går det ikke, og man MÅ ha avlastning kobler man inn det offentlige.

Ofte har jeg følelsen av at personer med psykiske problemer lett kommer inn i en pasifiserende sirkel. Man spør seg ikke lengre om hvordan kan JEG løse dette, men HVEM kan løse problemet for meg. Noen ganger virker det på meg som at det er slike pasienter deler av systemet ønsker.

Jeg tror at grunnleggende for å bli bedre er å ta så mye ansvar som man klarer selv. Dessuten må man ha forståelse av egne problemer og vett til å be om hjelp når det trengs.

Denne personen ser ut til å forstå sine problemer. Mitt forslag var å kontakte fastlegen som første instans og ta det videre derfra. For mye "hjelp" og innblanding kan virke mot sin hensikt. Jeg ville derfor ikke kontaktet barnevernet eller noen andre før jeg hadde diskutert saken med en lege jeg hadde tillit til.

Jeg leser nesten ikke annet enn sporten i VG og er forøvrig svært forsiktig med hva jeg tror av det jeg leser. ;-)

[soleil]

Barnevernet skal kobles inn når barna ikke lengre har det godt.

Det var ikke noe av det jeg kunne lese i innlegget som tilsa at dette per dags dato er tilfelle. Det går an å skaffe seg avlastning for barna uten å koble inn barnevernet. Barnevernet er overbelastet nok som de er.

Det er tøft nok å konfrontere slike problemer hos seg selv. Hver ny instans som kobles inn gjør det enda tøffere. Kontakt med barnevernet vil nesten automatisk føre til en viss grad av umyndiggjøring og kontroll. Da vil man lett føle seg uglesett og misstenkeliggjort. Kanskje ikke det man trenger mest om man sliter med agresjon.

Å koble inn en offentlig innstans i privatlivet til folk er dramatisk og kan oppleves traumatisk. Det skal derfor være en høy terskel før man gjør det.

Dessuten mener jeg at det for alle er sunnest å i størst mulig grad klare seg selv. Trenger man avlastning for ungene prøver man i første omgang å løse problemet selv. Går det ikke, og man MÅ ha avlastning kobler man inn det offentlige.

Ofte har jeg følelsen av at personer med psykiske problemer lett kommer inn i en pasifiserende sirkel. Man spør seg ikke lengre om hvordan kan JEG løse dette, men HVEM kan løse problemet for meg. Noen ganger virker det på meg som at det er slike pasienter deler av systemet ønsker.

Jeg tror at grunnleggende for å bli bedre er å ta så mye ansvar som man klarer selv. Dessuten må man ha forståelse av egne problemer og vett til å be om hjelp når det trengs.

Denne personen ser ut til å forstå sine problemer. Mitt forslag var å kontakte fastlegen som første instans og ta det videre derfra. For mye "hjelp" og innblanding kan virke mot sin hensikt. Jeg ville derfor ikke kontaktet barnevernet eller noen andre før jeg hadde diskutert saken med en lege jeg hadde tillit til.

Jeg leser nesten ikke annet enn sporten i VG og er forøvrig svært forsiktig med hva jeg tror av det jeg leser. ;-)

Greie argumeter. Er enig i mye av det du skriver.

Men jeg mener at man ikke skal vente til ungene har det vondt før man skal sette inn hjelpetiltak. MEN du har selvsagt rett i at barnevernet ikke er de eneste som kan hjelpe.

[PieLill]

Greie argumeter. Er enig i mye av det du skriver.

Men jeg mener at man ikke skal vente til ungene har det vondt før man skal sette inn hjelpetiltak. MEN du har selvsagt rett i at barnevernet ikke er de eneste som kan hjelpe.

Man skal sette inn barnevernet når foreldrene ikke selv lenger klarer å løse forelderoppgaven, og heller ikke selv klarer / vil skaffe seg hjelp til dette.

Jeg kjenner til saker der barnevernet har blitt koblet inn på feil grunnlag. Selv om de fort innså at de ikke hadde noe i den familien å gjøre, ble det en voldsom belastning for både foreldre og barn. Barna led mest.

En annen grunn til at man ikke skal være for raske å rope på barnevernet, er at folk kan la være å be om hjelp av frykt for nettopp dette. Folk som kan trenge hjelp, men ikke fra barnevernet.

Du ville ikke blitt så glad om det ble snakk om barnevernet hver gang du innrømmet du hadde et problem.

mvh

[soleil]

Man skal sette inn barnevernet når foreldrene ikke selv lenger klarer å løse forelderoppgaven, og heller ikke selv klarer / vil skaffe seg hjelp til dette.

Jeg kjenner til saker der barnevernet har blitt koblet inn på feil grunnlag. Selv om de fort innså at de ikke hadde noe i den familien å gjøre, ble det en voldsom belastning for både foreldre og barn. Barna led mest.

En annen grunn til at man ikke skal være for raske å rope på barnevernet, er at folk kan la være å be om hjelp av frykt for nettopp dette. Folk som kan trenge hjelp, men ikke fra barnevernet.

Du ville ikke blitt så glad om det ble snakk om barnevernet hver gang du innrømmet du hadde et problem.

mvh

Jeg ser ikke på barnevernet som et barne-politi som skal ta barna fra udugelige foreldre.

Jeg syns ikke det er noe verre å få hjelp fra barnevernet enn fra lege, psykolog, BUP, helsesøster, PPT eller andre.

[PieLill]

Jeg ser ikke på barnevernet som et barne-politi som skal ta barna fra udugelige foreldre.

Jeg syns ikke det er noe verre å få hjelp fra barnevernet enn fra lege, psykolog, BUP, helsesøster, PPT eller andre.

Barnevernet er ikke bare et barnepoliti, men det er en av deres viktigste oppgaver. Ingen annen instans har deres myndighet til å gripe inn i en families liv.

Hos helsesøster eller PPT kan jeg selv velge hva jeg ønsker å ta imot av hjelp. Barnevernet kan pålegge meg ting. De har myndighet til å ta fra foreldrene deler av eller all autoritet. Det er en vesentlig forskjell når man skal forholde seg til de.

Deres oppgave er primært å gripe inn der foreldrene ikke selv klarer sin rolle, med støttetiltak eller omsorgsovertagelse. Der har de mer enn nok å gjøre. Så ikke la oss mase på dem for småting som kan løses på andre måter.

Jeg tror få som har hatt kontakt med barnevernet vil dele ditt syn på at det er akurat som helsesøster eller PPT.

Etter som mange opplever barnevernet som en diskreditering av dem som foreldre (hvilket det godt kan være), er det best å ikke trekke dem fram når det er uberettiget. Det er særdeles vondt og ydmykende og bli kontrollert som skikkede foreldre. Det er mye mer drastisk å koble inn barnevernet enn PPT.

Mange vil oppleve å bli meldt til barnevernet berettiget eller uberettiget som å bli meldt til politiet.

Og du må huske at barnevernet kan blåse opp en sak, til skade for både foreldre og barn. De er ikke fullkomne.

mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror du trenger både psykoterapi og medisiner i påvente av at terapien skal ha effekt.

Jeg synes det virker som om du har problemer lik det en ser ved personlighetsforstyrrelser i gruppe B (særlig borderline).

Kognitiv psykoterapi med tillegg av spesielle teknikker for å stoppe/utsette/kanalisere aggresjon vil være det viktigste på lang sikt.

Siden du har barn, vil hvert eneste utbrudd være til skade (jfr annen tråd i dag "Hvordan skapes personlighetsforstyrrelser?"). Derfor kan du ikke vente lenge på en effekt av psykoterapien. Medisiner av typen SSRI (Cipralex, Seroxat, Zoloft) eller evt Lamictal vil kunne gjøre deg mer emeosjonelt stabil.

[Mimmy]

Det finnes terapimetoder mot aggresjon. Det virker på meg som om din type aggresjon nærmest kan være utløst av en slags type angst eller senskade etter en ikke så bra barndom, og jeg berømmer deg for ditt mot til å søke hjelp.

Du kan få hjelp via lege, psykolog, voksenpsykiatrien, familievernkontor eller barnevern. Har sett ellers i tråden her, at du har blitt frarådet å oppsøke barnevernet. Jeg syns det er et dårlig råd. De som jobber der, har erfaring med å hjelpe folk, og har et profesjonelt forhold til å hjelpe mennesker som vil hjelpes. Og er vanligvis veldig flinke til å hjelpe til også, og kan sette deg i kontakt med hjelpeapparat forøvrig.

Den vanligste hjelpen de yter, går i retning av å gjøre det mulig for deg å være en så god mor som du kan for dine barn, og det er de aller fleste foreldre i mer eller mindre vanskelige livssituasjoner veldig glade for å få hjelp til.

Men det kan være helt greit å oppsøke et familievernkontor, eller snakke med helsesøster og/eller lege. Det er egentlig ikke så farlig HVEM det er du snakker med, det viktige for deg, og for barna dine, er at du får snakket med noen profesjonelle om de tankene og følelsene du har. Og få løst opp knutene.

Graden av profesjonalitet vil vanligvis variere, alt etter hvor mye vedkommende du snakker med, er borte i slik problematikk. Så jeg vil nok tro, at familierådgiver, barnevernspedagog eller psykolog har mest erfaring og forståelse for deg og din situasjon, og dermed også vil være best utrustet til å gi deg bistand.

Lykke til videre, og klem fra

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det finnes terapimetoder mot aggresjon. Det virker på meg som om din type aggresjon nærmest kan være utløst av en slags type angst eller senskade etter en ikke så bra barndom, og jeg berømmer deg for ditt mot til å søke hjelp.

Du kan få hjelp via lege, psykolog, voksenpsykiatrien, familievernkontor eller barnevern. Har sett ellers i tråden her, at du har blitt frarådet å oppsøke barnevernet. Jeg syns det er et dårlig råd. De som jobber der, har erfaring med å hjelpe folk, og har et profesjonelt forhold til å hjelpe mennesker som vil hjelpes. Og er vanligvis veldig flinke til å hjelpe til også, og kan sette deg i kontakt med hjelpeapparat forøvrig.

Den vanligste hjelpen de yter, går i retning av å gjøre det mulig for deg å være en så god mor som du kan for dine barn, og det er de aller fleste foreldre i mer eller mindre vanskelige livssituasjoner veldig glade for å få hjelp til.

Men det kan være helt greit å oppsøke et familievernkontor, eller snakke med helsesøster og/eller lege. Det er egentlig ikke så farlig HVEM det er du snakker med, det viktige for deg, og for barna dine, er at du får snakket med noen profesjonelle om de tankene og følelsene du har. Og få løst opp knutene.

Graden av profesjonalitet vil vanligvis variere, alt etter hvor mye vedkommende du snakker med, er borte i slik problematikk. Så jeg vil nok tro, at familierådgiver, barnevernspedagog eller psykolog har mest erfaring og forståelse for deg og din situasjon, og dermed også vil være best utrustet til å gi deg bistand.

Lykke til videre, og klem fra

Jeg vil gjerne gi en kommentar til dette.

Min erfaring er at slike tilfeller er så vanskelige at de bør forbeholdes spesialister i individualterapi. Jeg tror ikke dette er noe for helsesøstre, familieteraputer, barnevern eller tilsvarende....

[Mimmy]

Jeg vil gjerne gi en kommentar til dette.

Min erfaring er at slike tilfeller er så vanskelige at de bør forbeholdes spesialister i individualterapi. Jeg tror ikke dette er noe for helsesøstre, familieteraputer, barnevern eller tilsvarende....

Nei, det mente jeg da heller ikke, men jeg var kanskje litt uklar når det gjaldt å presisere det....men jeg tenkte det var en innfallsport til å få til både behandling og samtidig ivareta barna. Barnevernet kan for eksempel ordne med avlastning, det kan vel også helsesøster og familievernkontorene også hjelpe til med.

[varga1365380532]

Barnevernet er ikke bare et barnepoliti, men det er en av deres viktigste oppgaver. Ingen annen instans har deres myndighet til å gripe inn i en families liv.

Hos helsesøster eller PPT kan jeg selv velge hva jeg ønsker å ta imot av hjelp. Barnevernet kan pålegge meg ting. De har myndighet til å ta fra foreldrene deler av eller all autoritet. Det er en vesentlig forskjell når man skal forholde seg til de.

Deres oppgave er primært å gripe inn der foreldrene ikke selv klarer sin rolle, med støttetiltak eller omsorgsovertagelse. Der har de mer enn nok å gjøre. Så ikke la oss mase på dem for småting som kan løses på andre måter.

Jeg tror få som har hatt kontakt med barnevernet vil dele ditt syn på at det er akurat som helsesøster eller PPT.

Etter som mange opplever barnevernet som en diskreditering av dem som foreldre (hvilket det godt kan være), er det best å ikke trekke dem fram når det er uberettiget. Det er særdeles vondt og ydmykende og bli kontrollert som skikkede foreldre. Det er mye mer drastisk å koble inn barnevernet enn PPT.

Mange vil oppleve å bli meldt til barnevernet berettiget eller uberettiget som å bli meldt til politiet.

Og du må huske at barnevernet kan blåse opp en sak, til skade for både foreldre og barn. De er ikke fullkomne.

mvh

Hei:)

Du skriver veldig godt, og jeg ville bare si at jeg er så enig med deg.

mvh

[Mimmy]

Barnevernet er ikke bare et barnepoliti, men det er en av deres viktigste oppgaver. Ingen annen instans har deres myndighet til å gripe inn i en families liv.

Hos helsesøster eller PPT kan jeg selv velge hva jeg ønsker å ta imot av hjelp. Barnevernet kan pålegge meg ting. De har myndighet til å ta fra foreldrene deler av eller all autoritet. Det er en vesentlig forskjell når man skal forholde seg til de.

Deres oppgave er primært å gripe inn der foreldrene ikke selv klarer sin rolle, med støttetiltak eller omsorgsovertagelse. Der har de mer enn nok å gjøre. Så ikke la oss mase på dem for småting som kan løses på andre måter.

Jeg tror få som har hatt kontakt med barnevernet vil dele ditt syn på at det er akurat som helsesøster eller PPT.

Etter som mange opplever barnevernet som en diskreditering av dem som foreldre (hvilket det godt kan være), er det best å ikke trekke dem fram når det er uberettiget. Det er særdeles vondt og ydmykende og bli kontrollert som skikkede foreldre. Det er mye mer drastisk å koble inn barnevernet enn PPT.

Mange vil oppleve å bli meldt til barnevernet berettiget eller uberettiget som å bli meldt til politiet.

Og du må huske at barnevernet kan blåse opp en sak, til skade for både foreldre og barn. De er ikke fullkomne.

mvh

Har bare lyst til å kommentere dette. Barnevernet er ikke noe barnepoliti i utgangspunktet. Det kan være det, dersom dette er det som trenges, men i de aller fleste tilfeller, så er det ikke det som trenges, slik at barnevernet bare midlertidig er koplet inn i en sak, for å gi den støtte som trenges i en overgangsperiode.

Og de jobber anonymt til barnets beste. Men det som er barnets beste, er som oftest også mor og fars beste. Disse tingene hører sammen. Det virker som om du tror det skal være noen slags motsetning her. Det tror jeg ikke det er. Selv om jeg ikke egentlig vet så mye om dette, jeg har ingen utdanning i den retning, slik som f.eks. Soleil har, iom at hun er sosionomutdannet.

[PieLill]

Har bare lyst til å kommentere dette. Barnevernet er ikke noe barnepoliti i utgangspunktet. Det kan være det, dersom dette er det som trenges, men i de aller fleste tilfeller, så er det ikke det som trenges, slik at barnevernet bare midlertidig er koplet inn i en sak, for å gi den støtte som trenges i en overgangsperiode.

Og de jobber anonymt til barnets beste. Men det som er barnets beste, er som oftest også mor og fars beste. Disse tingene hører sammen. Det virker som om du tror det skal være noen slags motsetning her. Det tror jeg ikke det er. Selv om jeg ikke egentlig vet så mye om dette, jeg har ingen utdanning i den retning, slik som f.eks. Soleil har, iom at hun er sosionomutdannet.

Barnevernet ville vært vingeklipt og unyttig om de ikke også kunne fungere som "barnepoliti" (jeg fant ikke på det uttrykket). Det trengs dessverre i en del tilfeller. De er nødt til å ha mydighet til å gripe inn i familiers privatliv om de skal kunne jobbe for utsatte barns beste. Noen ganger er det forholdsvis enkle og udramatiske tiltak, andre ganger må de gå så langt som å fjerne barna fra foreldrene. Selv om de bare går inn "å hjelper i en overgang", står de fortsatt med sin "politi-autoritet".

Vi trenger barnevernet. De utfører en viktig oppgave. Noen ganger fyller de sin rolle bedre enn andre. Enkelte ganger gjør de som oss andre grove bommerter. Når barnevernet bommer får det alltid alvorlige konsekvenser.

Politiet springer ikke alltid rundt og arresterer folk. Noen ganger holder det med tilsnakk. De gjør mange andre og "vennligere" ting også. Men de ville ikke vært politi om de ikke kunne arrestere. Enhver med vettet i behold har politiets autoritet i bakhodet i all kontakt med etaten.

Jeg ringer ikke til politiet fordi nabohunden har dretet på trappa vår. Slikt ordner man opp i selv.

Man har på samme måte en terskel for å koble inn barnevernet. Skal de få gjort jobben sin, må de ikke lesses ned med ting andre løser bedre.

Det er ikke til å komme forbi at de fleste foreldre vil oppleve det å få barnevernet på døra, som minst like dramatisk som om det var politiet som sto der. Så både for barnevernets effektivitet og for familienes skyld, skal ikke barnevernet kobles inn før det er relevant.

Så lenge folk kan ordne opp i ting selv, gjøre sine egne valg, be om den hjelpen de selv føler behov for, skal man være svært forsiktig med alt som kan lukte av umyndiggjøring. Umyniggjøring i uttide er alltid destruktivt.

En livsviktig bit når folk skal stables på bena er å gi dem størst mulig grad av kontroll over egen situasjon. Dette er ikke barnevernets sterke side. Deres oppgave er tvert imot å gå inn å ta kontroll når det er nødvendig.

Jeg er som sagt glad for at barnevernet finnes. Men det vil være naivt å ikke innse at de faktisk er en kontrollinstans med stor makt til å gripe inn i familiers liv. Det er også slik man må forholde seg til dem.

Jeg betakker meg for å få politiet på døren om jeg ikke har gjort noe galt. På samme måte vil jeg ha barnevernet fra livet så lenge jeg selv klarer å skaffe ungene det de trenger.

[Mimmy]

Barnevernet ville vært vingeklipt og unyttig om de ikke også kunne fungere som "barnepoliti" (jeg fant ikke på det uttrykket). Det trengs dessverre i en del tilfeller. De er nødt til å ha mydighet til å gripe inn i familiers privatliv om de skal kunne jobbe for utsatte barns beste. Noen ganger er det forholdsvis enkle og udramatiske tiltak, andre ganger må de gå så langt som å fjerne barna fra foreldrene. Selv om de bare går inn "å hjelper i en overgang", står de fortsatt med sin "politi-autoritet".

Vi trenger barnevernet. De utfører en viktig oppgave. Noen ganger fyller de sin rolle bedre enn andre. Enkelte ganger gjør de som oss andre grove bommerter. Når barnevernet bommer får det alltid alvorlige konsekvenser.

Politiet springer ikke alltid rundt og arresterer folk. Noen ganger holder det med tilsnakk. De gjør mange andre og "vennligere" ting også. Men de ville ikke vært politi om de ikke kunne arrestere. Enhver med vettet i behold har politiets autoritet i bakhodet i all kontakt med etaten.

Jeg ringer ikke til politiet fordi nabohunden har dretet på trappa vår. Slikt ordner man opp i selv.

Man har på samme måte en terskel for å koble inn barnevernet. Skal de få gjort jobben sin, må de ikke lesses ned med ting andre løser bedre.

Det er ikke til å komme forbi at de fleste foreldre vil oppleve det å få barnevernet på døra, som minst like dramatisk som om det var politiet som sto der. Så både for barnevernets effektivitet og for familienes skyld, skal ikke barnevernet kobles inn før det er relevant.

Så lenge folk kan ordne opp i ting selv, gjøre sine egne valg, be om den hjelpen de selv føler behov for, skal man være svært forsiktig med alt som kan lukte av umyndiggjøring. Umyniggjøring i uttide er alltid destruktivt.

En livsviktig bit når folk skal stables på bena er å gi dem størst mulig grad av kontroll over egen situasjon. Dette er ikke barnevernets sterke side. Deres oppgave er tvert imot å gå inn å ta kontroll når det er nødvendig.

Jeg er som sagt glad for at barnevernet finnes. Men det vil være naivt å ikke innse at de faktisk er en kontrollinstans med stor makt til å gripe inn i familiers liv. Det er også slik man må forholde seg til dem.

Jeg betakker meg for å få politiet på døren om jeg ikke har gjort noe galt. På samme måte vil jeg ha barnevernet fra livet så lenge jeg selv klarer å skaffe ungene det de trenger.

Har ingen problemer med å være enig i mye av det du sier, men er likevel uenig i enkelte nyanser. Jeg har faktisk snakket med noen som var glade for å få litt hjelp av barnevernet i en overgangsfase, og jeg tror slett ikke at det var en engangsforeteelse. Selv om det i det tilfellet ikke ble noe mere ut av saken, enn noen få psykologtimer.

At det i utgangspunktet kan være ubehagelig å få besøk av barnevernet, kan så være. Men det er jo ikke det, det er snakk om i denne sammenhengen her. Her er det jo snakk om å aktivt gå ut og skaffe seg den hjelpen man trenger, og hvis man trenger f.eks. avlastning i en overgangsfase, så er det mulig at barnevernet kan hjelpe til med dette.

Du synes å leve i den tro, at mesteparten av sakene til barnevernet ender i omsorgsovertakelse? Det er ihvertfall ikke tilfelle, slik jeg har oppfattet ting, så ender det som regel opp med en del tiltak som blir gjort for å hjelpe barna der de er, eventuelt i samarbeid med andre instanser.

Og måten jeg har forstått det ofte blir gjort på, er nettopp å ansvarliggjøre foreldrene, det er ikke å ta vekk ansvaret. Intensjonen til barnevernet bør alltid være å styrke foreldre - barn relasjonen. Dette er svært essensielt i å drive med barnevernsarbeid, slik jeg har forstått det.

Og selv om det skulle ende i midlertidig omsorgsovertakelse, så er intensjonen i lov om barnevern alltid at man skal forsøke å tilbakeføre barna til foreldrene.

Jeg vet ikke om det er det riktige i denne saken HER, å oppsøke barnevernet, jeg tror kanskje ikke det, selv om barnevernet også kan hjelpe til litt. Det viktigste her, tror jeg nok er terapi hos psykolog/psykiater.

[PieLill]

Har ingen problemer med å være enig i mye av det du sier, men er likevel uenig i enkelte nyanser. Jeg har faktisk snakket med noen som var glade for å få litt hjelp av barnevernet i en overgangsfase, og jeg tror slett ikke at det var en engangsforeteelse. Selv om det i det tilfellet ikke ble noe mere ut av saken, enn noen få psykologtimer.

At det i utgangspunktet kan være ubehagelig å få besøk av barnevernet, kan så være. Men det er jo ikke det, det er snakk om i denne sammenhengen her. Her er det jo snakk om å aktivt gå ut og skaffe seg den hjelpen man trenger, og hvis man trenger f.eks. avlastning i en overgangsfase, så er det mulig at barnevernet kan hjelpe til med dette.

Du synes å leve i den tro, at mesteparten av sakene til barnevernet ender i omsorgsovertakelse? Det er ihvertfall ikke tilfelle, slik jeg har oppfattet ting, så ender det som regel opp med en del tiltak som blir gjort for å hjelpe barna der de er, eventuelt i samarbeid med andre instanser.

Og måten jeg har forstått det ofte blir gjort på, er nettopp å ansvarliggjøre foreldrene, det er ikke å ta vekk ansvaret. Intensjonen til barnevernet bør alltid være å styrke foreldre - barn relasjonen. Dette er svært essensielt i å drive med barnevernsarbeid, slik jeg har forstått det.

Og selv om det skulle ende i midlertidig omsorgsovertakelse, så er intensjonen i lov om barnevern alltid at man skal forsøke å tilbakeføre barna til foreldrene.

Jeg vet ikke om det er det riktige i denne saken HER, å oppsøke barnevernet, jeg tror kanskje ikke det, selv om barnevernet også kan hjelpe til litt. Det viktigste her, tror jeg nok er terapi hos psykolog/psykiater.

"...Jeg har faktisk snakket med noen som var glade for å få litt hjelp av barnevernet i en overgangsfase..."

Selvfølgelig har barnevernet hjulpet folk og mange kan være glade for den hjelpen. Helt opplagt. Det er jo det som er jobben deres.

"At det i utgangspunktet kan være ubehagelig å få besøk av barnevernet, kan så være. Men det er jo ikke det, det er snakk om i denne sammenhengen her. Her er det jo snakk om å aktivt gå ut og skaffe seg den hjelpen man trenger, og hvis man trenger f.eks. avlastning i en overgangsfase, så er det mulig at barnevernet kan hjelpe til med dette."

Alt jeg har prøvd å si i denne tråen som begynner å bli idiotisk lang, er at barnevernet ikke er den første plassen man ber om hjelp. Spesielt ikke om foreldrene er i standt til å ta fornuftige avgjørelser i en presset situasjon. Det er ikke uvesentlig at det kan være "ubehagelig" å få innblanding av barnevernet. Det kan faktisk være opprivende, og det skal ikke folk utsettes for i unøda.

I denne konkrete saken var barnevernet nevnt som en måte å få avlastning på. Det finnes faktsik mange andre måter å få avlastning på som innebærer en mye større grad av forelderansvar og forelderkontroll. Disse skal prøves FØR barnevernet.

"Du synes å leve i den tro, at mesteparten av sakene til barnevernet ender i omsorgsovertakelse?..."

Jeg kan ikke se at jeg har skrevet noe så tåpelig og usant. Men jeg har understreket barnevernets myndighet ved å påpeke at de faktisk også har denne autoriteten. En mulighet som er helt nødvendig at de har. Du kan velge å stenge døra for helsesøster og PPT, men ikke for barnevernet. Det gjør dem helt forskjellige å forholde seg til.

"Og måten jeg har forstått det ofte blir gjort på, er nettopp å ansvarliggjøre foreldrene, det er ikke å ta vekk ansvaret..."

Uansvarlige foreldre må ansvarliggjøres. For foreldre som allerede tar et solid ansvar, blir det jo noe tåpelig å lære dem noe de allerede kan. Det kan også virke demoraliserende og krenkende.

"Og selv om det skulle ende i midlertidig omsorgsovertakelse, så er intensjonen i lov om barnevern alltid at man skal forsøke å tilbakeføre barna til foreldrene..."

For meg dreier ikke akkurat dette seg om omsorgsovertakelse, men om i hvilke tilfeller det er riktig å rope på barnevernet.

"...Jeg vet ikke om det er det riktige i denne saken HER, å oppsøke barnevernet, jeg tror kanskje ikke det,..."

Godt, det var slik denne tråden begynte. At jeg skrev noe om at jeg ikke ville koblet inn barnevernet i første omgang. (Jeg sa ikke at barnevernet for enhver pris skulle unngås. Bare at jeg ikke ville startet der.) Jeg nevnte vel også noe om å komme seg til fastlege fortest mulig. Ut fra mine kunskaper og det som sto i det første innelegget var det det jeg følte jeg hadde ryggdekning for å skrive.

Etter det har jeg prøvd å utdype tanken om at barnevernet, så nødvendige og dyktige de er, dratt inn i feil sammenheng kan skape problemer i stedet for å løse dem. Jeg kan ikke se jeg har gått til angrep på barnevernet. Men muligens på at folk utenfor barnevernet kan være for kjappe med å konstruere en barnevernssak stor eller liten.

Alt jeg har prøvd å si, er at det skal være en fornuftig terskel før man nevner eller kobler inn barnevernet. Denne terskelen bør være langt høyere enn f.eks. kontakt med fastlege, helsestasjon, hjemmetjeneste og PPT.

mvh

[Mimmy]

"...Jeg har faktisk snakket med noen som var glade for å få litt hjelp av barnevernet i en overgangsfase..."

Selvfølgelig har barnevernet hjulpet folk og mange kan være glade for den hjelpen. Helt opplagt. Det er jo det som er jobben deres.

"At det i utgangspunktet kan være ubehagelig å få besøk av barnevernet, kan så være. Men det er jo ikke det, det er snakk om i denne sammenhengen her. Her er det jo snakk om å aktivt gå ut og skaffe seg den hjelpen man trenger, og hvis man trenger f.eks. avlastning i en overgangsfase, så er det mulig at barnevernet kan hjelpe til med dette."

Alt jeg har prøvd å si i denne tråen som begynner å bli idiotisk lang, er at barnevernet ikke er den første plassen man ber om hjelp. Spesielt ikke om foreldrene er i standt til å ta fornuftige avgjørelser i en presset situasjon. Det er ikke uvesentlig at det kan være "ubehagelig" å få innblanding av barnevernet. Det kan faktisk være opprivende, og det skal ikke folk utsettes for i unøda.

I denne konkrete saken var barnevernet nevnt som en måte å få avlastning på. Det finnes faktsik mange andre måter å få avlastning på som innebærer en mye større grad av forelderansvar og forelderkontroll. Disse skal prøves FØR barnevernet.

"Du synes å leve i den tro, at mesteparten av sakene til barnevernet ender i omsorgsovertakelse?..."

Jeg kan ikke se at jeg har skrevet noe så tåpelig og usant. Men jeg har understreket barnevernets myndighet ved å påpeke at de faktisk også har denne autoriteten. En mulighet som er helt nødvendig at de har. Du kan velge å stenge døra for helsesøster og PPT, men ikke for barnevernet. Det gjør dem helt forskjellige å forholde seg til.

"Og måten jeg har forstått det ofte blir gjort på, er nettopp å ansvarliggjøre foreldrene, det er ikke å ta vekk ansvaret..."

Uansvarlige foreldre må ansvarliggjøres. For foreldre som allerede tar et solid ansvar, blir det jo noe tåpelig å lære dem noe de allerede kan. Det kan også virke demoraliserende og krenkende.

"Og selv om det skulle ende i midlertidig omsorgsovertakelse, så er intensjonen i lov om barnevern alltid at man skal forsøke å tilbakeføre barna til foreldrene..."

For meg dreier ikke akkurat dette seg om omsorgsovertakelse, men om i hvilke tilfeller det er riktig å rope på barnevernet.

"...Jeg vet ikke om det er det riktige i denne saken HER, å oppsøke barnevernet, jeg tror kanskje ikke det,..."

Godt, det var slik denne tråden begynte. At jeg skrev noe om at jeg ikke ville koblet inn barnevernet i første omgang. (Jeg sa ikke at barnevernet for enhver pris skulle unngås. Bare at jeg ikke ville startet der.) Jeg nevnte vel også noe om å komme seg til fastlege fortest mulig. Ut fra mine kunskaper og det som sto i det første innelegget var det det jeg følte jeg hadde ryggdekning for å skrive.

Etter det har jeg prøvd å utdype tanken om at barnevernet, så nødvendige og dyktige de er, dratt inn i feil sammenheng kan skape problemer i stedet for å løse dem. Jeg kan ikke se jeg har gått til angrep på barnevernet. Men muligens på at folk utenfor barnevernet kan være for kjappe med å konstruere en barnevernssak stor eller liten.

Alt jeg har prøvd å si, er at det skal være en fornuftig terskel før man nevner eller kobler inn barnevernet. Denne terskelen bør være langt høyere enn f.eks. kontakt med fastlege, helsestasjon, hjemmetjeneste og PPT.

mvh

Jeg har ikke angrepet deg, eller dine meninger, bare påpekt at barnevernet er der for å hjelpe, og ikke primært for å overta omsorgen for barna. Jeg syns ikke terskelen for å oppsøke barnevernet skal være så høy. Ikke høyere enn å f.eks. ta kontakt med en hvilken som helst annen kommunal ansatt. Og hvis det skal foretas noen vurdering av dette, så er det bedre at barnevernet selv eller andre (f.eks. helsesøster/lege/psykiater/psykolog) tar den vurderingen.

Men når det er sagt, så er vi antakeligvis ganske enige, om at det ville vært bedre å prøvd andre ting først. Vedkommende som skrev hovedinnlegget her, ville jo først og fremst prøve terapi mot aggresjon, og da blir det jo nødvendig med behandling hos psykolog/psykiater.

Hvis du leste innlegget mitt, så vil du oppdage at det er et spørsmålstegn etter den setningen om hvorvidt du levde i den tro at barnevernet var der for bare å drive med omsorgsovertakelse. Så jeg SA ikke at du hadde den slags holdninger, jeg spurte om du hadde de. Grunnen til det, er at hver gang barnevernet er fremme i media, så er det med en eller annen sak, som har utviklet seg til å bli ekstrem.

De andre sakene, hører man ikke noe om.