Raserianfall - hva slags behandling

[PieLill]

Jeg har ikke angrepet deg, eller dine meninger, bare påpekt at barnevernet er der for å hjelpe, og ikke primært for å overta omsorgen for barna. Jeg syns ikke terskelen for å oppsøke barnevernet skal være så høy. Ikke høyere enn å f.eks. ta kontakt med en hvilken som helst annen kommunal ansatt. Og hvis det skal foretas noen vurdering av dette, så er det bedre at barnevernet selv eller andre (f.eks. helsesøster/lege/psykiater/psykolog) tar den vurderingen.

Men når det er sagt, så er vi antakeligvis ganske enige, om at det ville vært bedre å prøvd andre ting først. Vedkommende som skrev hovedinnlegget her, ville jo først og fremst prøve terapi mot aggresjon, og da blir det jo nødvendig med behandling hos psykolog/psykiater.

Hvis du leste innlegget mitt, så vil du oppdage at det er et spørsmålstegn etter den setningen om hvorvidt du levde i den tro at barnevernet var der for bare å drive med omsorgsovertakelse. Så jeg SA ikke at du hadde den slags holdninger, jeg spurte om du hadde de. Grunnen til det, er at hver gang barnevernet er fremme i media, så er det med en eller annen sak, som har utviklet seg til å bli ekstrem.

De andre sakene, hører man ikke noe om.

"Du synes å leve i den tro, at mesteparten av sakene til barnevernet ender i omsorgsovertakelse?"

Stort nærmere angrep i nedlatende tone kommer du ikke, spørsmålstegnet er kanskje litt formildende.

For øvrig får jeg en følelse av at du velger å tolke mye av det jeg skriver som en slags barnevernsparanoia.

For ditt eget vedkommende må du gjerne kontakte barnevernet så mye du vil. Men jeg håper at du ikke kommer trekkende med denne instansen i tide og utide til omgivelsene. Det vil i så fall kunne oppleves som sårende og nedvurderende for de det gjelder.

Tro meg, alle har ikke et like avslappet forhold til barnevernet. Jeg har bare prøvd å slå et slag for å respektere det.

mvh

[Mimmy]

"Du synes å leve i den tro, at mesteparten av sakene til barnevernet ender i omsorgsovertakelse?"

Stort nærmere angrep i nedlatende tone kommer du ikke, spørsmålstegnet er kanskje litt formildende.

For øvrig får jeg en følelse av at du velger å tolke mye av det jeg skriver som en slags barnevernsparanoia.

For ditt eget vedkommende må du gjerne kontakte barnevernet så mye du vil. Men jeg håper at du ikke kommer trekkende med denne instansen i tide og utide til omgivelsene. Det vil i så fall kunne oppleves som sårende og nedvurderende for de det gjelder.

Tro meg, alle har ikke et like avslappet forhold til barnevernet. Jeg har bare prøvd å slå et slag for å respektere det.

mvh

Nei, det var hverken ment nedlatende eller nedvurderende eller i noen som helst negativ retning, annet enn å spørre om det var slik du så på det. Så jeg akter heller ikke unnskylde meg for det, jeg beklager bare at det er slik du ser på det jeg skrev. Det var ikke intensjonen min, å påføre deg slike følelser.

Og at noen ikke har så avslappet holdning til barnevernet, kan jeg også forstå. I likhet med å ikke ha så veldig avslappet forhold til likningskontoret, kemneren, arbeidskontoret og trygdekontoret. Bare at det her har mye mere med private følelser å gjøre, iom at det dreier seg om barn.

Og jeg beklager å måtte si, at dersom noen har tanker om å skade sine egne barn, så tror jeg vedkommende KAN få hjelp av barnevernet. Jeg ser ganske alvorlig på slike tanker, og anser at vedkommende virkelig trenger hjelp, og hvor man da velger å ta den hjelpen fra, syns jeg egentlig ikke betyr så mye.

Det var det som var essensen i det jeg hadde å si om den saken. Selvsagt mener jeg ikke at folk skal komme drassende i tide og utide med saker til barnevernet, som man like gjerne kunne gått til psykolog, psykiater, lege, helsesøster, ppt eller familievernkontoret med. Men man KAN også benytte seg av barnevernet.

Og det er mye bedre å komme i forkant av et problem, enn at andre leverer bekymringsmeldinger til barnevernet, som barnevernet da må utrede. Og du har rett i at tråden ble lovlig lang og omfattende, når det virker som om vi ikke står så veldig langt fra hverandre, egentlig.

Fred?

[PieLill]

Nei, det var hverken ment nedlatende eller nedvurderende eller i noen som helst negativ retning, annet enn å spørre om det var slik du så på det. Så jeg akter heller ikke unnskylde meg for det, jeg beklager bare at det er slik du ser på det jeg skrev. Det var ikke intensjonen min, å påføre deg slike følelser.

Og at noen ikke har så avslappet holdning til barnevernet, kan jeg også forstå. I likhet med å ikke ha så veldig avslappet forhold til likningskontoret, kemneren, arbeidskontoret og trygdekontoret. Bare at det her har mye mere med private følelser å gjøre, iom at det dreier seg om barn.

Og jeg beklager å måtte si, at dersom noen har tanker om å skade sine egne barn, så tror jeg vedkommende KAN få hjelp av barnevernet. Jeg ser ganske alvorlig på slike tanker, og anser at vedkommende virkelig trenger hjelp, og hvor man da velger å ta den hjelpen fra, syns jeg egentlig ikke betyr så mye.

Det var det som var essensen i det jeg hadde å si om den saken. Selvsagt mener jeg ikke at folk skal komme drassende i tide og utide med saker til barnevernet, som man like gjerne kunne gått til psykolog, psykiater, lege, helsesøster, ppt eller familievernkontoret med. Men man KAN også benytte seg av barnevernet.

Og det er mye bedre å komme i forkant av et problem, enn at andre leverer bekymringsmeldinger til barnevernet, som barnevernet da må utrede. Og du har rett i at tråden ble lovlig lang og omfattende, når det virker som om vi ikke står så veldig langt fra hverandre, egentlig.

Fred?

Enhver setning som begynner med "Du synes å leve i den tro, at..." ER småspydige, nedlatende angrep, uavhengig av hva avsenderen mente de skulle være. Det er det man uttrykker med en slik setning.

Prøv selv:

"Du synes å leve i den tro at legen din ikke forstår din situasjon?"

eller

"Forstår jeg deg rett når jeg tror du mener at legen din ikke forstår din situasjon?"

Hva ville du foretrukket å få høre / lese? Hvis du ikke mener det som at angrep, må du la være å skrive det som et angrep. Er det et oppriktig spørsmål, må du få det til å låte som et.

Skal jeg sette det VELDIG, VELDIG, VELDIG på spissen blir det som å sikte med en pistol og så bli forundret over at folk OPPLEVER seg truet. Jeg mente det jo ikke slik. Vel, jeg burde vite at en pistol ER truende. Folk ser pistolen, ikke hva jeg tenker inne i hodet mitt.

På sammen, men en mye mildere måte, gjør våre ordvalg sin virkning, uavhengig av hva vi mente.

En gang i en fjern fortid på skolen jobbet vi i norsken med minus-ord, pluss-ord og nøytrale ord. F.eks. frigjøringsorganisasjon, terrororganisasjon, militærorganisasjon. Lag en setning med IRA i, og varier med disse tre ordene. Du har sagt tre ulike ting.

Slike ord og uttrykk bruker vi ofte ubevisst, og tilkjennegir en holdning for en oppmerksom lytter. Vi kan også bruke slike ord bevisst for å uttrykke en mening, kammuflert i et fakta. Mange vil ikke legge merke til det.

Det var hyggelig at du ikke MENTE det som et angrep. Men tro meg, det var umulig å vite ut fra det du først skrev. Da vil du kanskje være enig med meg i at min reaksjon og "opplevelse" var adekvat i forhold til det du skrev? Jeg kunne jo ikke vite at du mente noe annet enn du skrev.

"Beklager at du OPPLEVER det slik..." er for øvrig en meget vanlig og til tider ganske utspekulert måte å snik-diskreditere andre på. Et effektivt forsvar mot kritikk. Tygg litt på den om du gidder!

For øvrig tror jeg hele tiden vi har vært enige enige om:

Barnevernet er helt nødvendig.

Det kan være livsviktig for barn å få dem på banen når det trengs.

De har hjulpet mange, på mange ulike måter. Ofte ved å gå inn å støtte, avlaste, veilede og eventulet overstyre familier.

Deres mål er ikke å ta barn fra foreldre, men å forbedre situasjonen for barn i vanskelige omstendigheter.

Om nødvendig kan de gå til det alvorlige skritt å omplassere barn, til barnas beste. Det er særdeles sjeldent at dette skjer uberettiget.

Det jeg ikke tror vi blir enige om er det som egentlig var mitt eneste poeng å få fram:

På grunn av barnevernets arbeidsmengde, naturen i deres saker, deres arbeidsmetoder og deres sterke autoritet til å gå inne i familiers private sfere (Ikke bare i form av omplassering.), skal ikke barnevernet tilkalles, eller foreslås som et alternativ i utide. Det skal være en fornuftig høy terskel for å dra dem på banen. En høyere terskel enn f.eks. fastlege, helsestasjon og PPT.

mvh

[Gjest aspie]

Enhver setning som begynner med "Du synes å leve i den tro, at..." ER småspydige, nedlatende angrep, uavhengig av hva avsenderen mente de skulle være. Det er det man uttrykker med en slik setning.

Prøv selv:

"Du synes å leve i den tro at legen din ikke forstår din situasjon?"

eller

"Forstår jeg deg rett når jeg tror du mener at legen din ikke forstår din situasjon?"

Hva ville du foretrukket å få høre / lese? Hvis du ikke mener det som at angrep, må du la være å skrive det som et angrep. Er det et oppriktig spørsmål, må du få det til å låte som et.

Skal jeg sette det VELDIG, VELDIG, VELDIG på spissen blir det som å sikte med en pistol og så bli forundret over at folk OPPLEVER seg truet. Jeg mente det jo ikke slik. Vel, jeg burde vite at en pistol ER truende. Folk ser pistolen, ikke hva jeg tenker inne i hodet mitt.

På sammen, men en mye mildere måte, gjør våre ordvalg sin virkning, uavhengig av hva vi mente.

En gang i en fjern fortid på skolen jobbet vi i norsken med minus-ord, pluss-ord og nøytrale ord. F.eks. frigjøringsorganisasjon, terrororganisasjon, militærorganisasjon. Lag en setning med IRA i, og varier med disse tre ordene. Du har sagt tre ulike ting.

Slike ord og uttrykk bruker vi ofte ubevisst, og tilkjennegir en holdning for en oppmerksom lytter. Vi kan også bruke slike ord bevisst for å uttrykke en mening, kammuflert i et fakta. Mange vil ikke legge merke til det.

Det var hyggelig at du ikke MENTE det som et angrep. Men tro meg, det var umulig å vite ut fra det du først skrev. Da vil du kanskje være enig med meg i at min reaksjon og "opplevelse" var adekvat i forhold til det du skrev? Jeg kunne jo ikke vite at du mente noe annet enn du skrev.

"Beklager at du OPPLEVER det slik..." er for øvrig en meget vanlig og til tider ganske utspekulert måte å snik-diskreditere andre på. Et effektivt forsvar mot kritikk. Tygg litt på den om du gidder!

For øvrig tror jeg hele tiden vi har vært enige enige om:

Barnevernet er helt nødvendig.

Det kan være livsviktig for barn å få dem på banen når det trengs.

De har hjulpet mange, på mange ulike måter. Ofte ved å gå inn å støtte, avlaste, veilede og eventulet overstyre familier.

Deres mål er ikke å ta barn fra foreldre, men å forbedre situasjonen for barn i vanskelige omstendigheter.

Om nødvendig kan de gå til det alvorlige skritt å omplassere barn, til barnas beste. Det er særdeles sjeldent at dette skjer uberettiget.

Det jeg ikke tror vi blir enige om er det som egentlig var mitt eneste poeng å få fram:

På grunn av barnevernets arbeidsmengde, naturen i deres saker, deres arbeidsmetoder og deres sterke autoritet til å gå inne i familiers private sfere (Ikke bare i form av omplassering.), skal ikke barnevernet tilkalles, eller foreslås som et alternativ i utide. Det skal være en fornuftig høy terskel for å dra dem på banen. En høyere terskel enn f.eks. fastlege, helsestasjon og PPT.

mvh

Det kunne ikke falle deg inn at noen på dette forumet ikke har det samme forholdet til nyanser i språket som deg?

På grunn av Asperger syndrom for eksempel?

Det KAN være en forklaring på ordleggingen.

[PieLill]

Det kunne ikke falle deg inn at noen på dette forumet ikke har det samme forholdet til nyanser i språket som deg?

På grunn av Asperger syndrom for eksempel?

Det KAN være en forklaring på ordleggingen.

Jeg går ut fra at svært mange ikke har det samme forholdet til språk som meg. Dessuten tror jeg mange synes slike tema er ulidelig kjedelige. Jeg synes derimot det er gøy. :-) En av mine lidenskaper...

Først svarer jeg på noe som jeg anser som et angrep. Så får jeg høre at jeg ikke hadde saklig noen grunn til å reagere slik. Slik oppfattet jeg i kortform deler av Mimmys siste innlegget.

Det gir meg et visst behov for å forsvare og forklare min reaksjon som berettiget.

Jeg prøvde å skrive i en hyggelig og ikke agresiv tone. Samtidig ønsket jeg å gjøre poenget tydelig. Jeg håper jo at Mimmy synes det er interessant og kanskje litt nyttig.

Hvis jeg ikke har klart noe av dette er det meste av innlegget ganske bortkastet, og jeg vil beklage at jeg ikke har uttrykt meg riktig.

Når jeg svarer på et innlegg tenker jeg ikke diagnoser, men hvordan det aktuelle innlegget er skrevet og hva jeg ønsker å formidle. Ofte vet jeg ikke diagnosen, og om jeg vet den, hva sier det meg egentlig? Fra mitt ståsted får man som oftes en bedre dialog ved å forholde seg til det teksten sier, i stedet for det man tror man vet om den som skriver.

Jeg prøver, sikkert med vekslende hell, å svare høflig, gjennomtenkt og saklig. Misslykkes jeg må jeg tåle å høre det. Men da må jeg også ha lov til å si ifra når jeg mener andre trør over og hvorfor. I den sammenhengen tenker jeg heller ikke så mye diagnoser.

Det ville vært hyggelig og ikke minst lærerikt å høre Mimmys hjertens mening om dette.

mvh

[Mimmy]

Enhver setning som begynner med "Du synes å leve i den tro, at..." ER småspydige, nedlatende angrep, uavhengig av hva avsenderen mente de skulle være. Det er det man uttrykker med en slik setning.

Prøv selv:

"Du synes å leve i den tro at legen din ikke forstår din situasjon?"

eller

"Forstår jeg deg rett når jeg tror du mener at legen din ikke forstår din situasjon?"

Hva ville du foretrukket å få høre / lese? Hvis du ikke mener det som at angrep, må du la være å skrive det som et angrep. Er det et oppriktig spørsmål, må du få det til å låte som et.

Skal jeg sette det VELDIG, VELDIG, VELDIG på spissen blir det som å sikte med en pistol og så bli forundret over at folk OPPLEVER seg truet. Jeg mente det jo ikke slik. Vel, jeg burde vite at en pistol ER truende. Folk ser pistolen, ikke hva jeg tenker inne i hodet mitt.

På sammen, men en mye mildere måte, gjør våre ordvalg sin virkning, uavhengig av hva vi mente.

En gang i en fjern fortid på skolen jobbet vi i norsken med minus-ord, pluss-ord og nøytrale ord. F.eks. frigjøringsorganisasjon, terrororganisasjon, militærorganisasjon. Lag en setning med IRA i, og varier med disse tre ordene. Du har sagt tre ulike ting.

Slike ord og uttrykk bruker vi ofte ubevisst, og tilkjennegir en holdning for en oppmerksom lytter. Vi kan også bruke slike ord bevisst for å uttrykke en mening, kammuflert i et fakta. Mange vil ikke legge merke til det.

Det var hyggelig at du ikke MENTE det som et angrep. Men tro meg, det var umulig å vite ut fra det du først skrev. Da vil du kanskje være enig med meg i at min reaksjon og "opplevelse" var adekvat i forhold til det du skrev? Jeg kunne jo ikke vite at du mente noe annet enn du skrev.

"Beklager at du OPPLEVER det slik..." er for øvrig en meget vanlig og til tider ganske utspekulert måte å snik-diskreditere andre på. Et effektivt forsvar mot kritikk. Tygg litt på den om du gidder!

For øvrig tror jeg hele tiden vi har vært enige enige om:

Barnevernet er helt nødvendig.

Det kan være livsviktig for barn å få dem på banen når det trengs.

De har hjulpet mange, på mange ulike måter. Ofte ved å gå inn å støtte, avlaste, veilede og eventulet overstyre familier.

Deres mål er ikke å ta barn fra foreldre, men å forbedre situasjonen for barn i vanskelige omstendigheter.

Om nødvendig kan de gå til det alvorlige skritt å omplassere barn, til barnas beste. Det er særdeles sjeldent at dette skjer uberettiget.

Det jeg ikke tror vi blir enige om er det som egentlig var mitt eneste poeng å få fram:

På grunn av barnevernets arbeidsmengde, naturen i deres saker, deres arbeidsmetoder og deres sterke autoritet til å gå inne i familiers private sfere (Ikke bare i form av omplassering.), skal ikke barnevernet tilkalles, eller foreslås som et alternativ i utide. Det skal være en fornuftig høy terskel for å dra dem på banen. En høyere terskel enn f.eks. fastlege, helsestasjon og PPT.

mvh

Takk for språkkurset, jeg skal legge det på minne... Jeg skriver antakeligvis litt fort, og da kommer det kanskje ikke fram, alltid, slik som jeg tenker det, rent intellektuelt, men blir følelsesladet.

Jeg har en stor "feil" og det er den at jeg alltid tenker mest på den som kan forsvare seg minst.

En feil som har skapt endel problemer for meg privat, faktisk.

Så dette har kanskje ikke så mye med deg å gjøre, selv om det kanskje OPPLEVES slik.

Men føler meg fremdeles ikke overbevist om at det rette ikke er å bry barnevernet med saken. Og jeg synes ofte, at terskelen er for høy, hva angår barnevernsaker, og resultatet ser man først når barna er blitt store. Jeg tror ikke det skjer så ofte, heller, at barnevernet blir brydd med saker som de ikke skulle ha blitt brydd med. Men hvis det skjer, så er det helt greit, syns jeg, og mye greiere enn å holde kjeft om ting.

I gamle dager, f.eks. så var det ikke så uvanlig at folk visste om at incest ble begått, men ingen snakket om det, og ingen fikk hjelp. Og barnemishandling forøvrig, forekom heller ikke, det forekom bare barneoppdragelse med korporlig avstrafning.

Så verden har jo utviklet seg i en positiv retning, i så måte. Nå er det endel ting som kommer fram, som ikke kom fram tidligere. Men fremdeles er det slik, at veldig mye barnemishandling blir aldri avdekket, fordi barna ikke sier fra, og de voksne tror at blåmerkene oppstår i lek. Og så ender det opp i psykiske problemer når barna blir eldre. Og det synes jeg at man skal kunne skåne både foreldre og barn for. Jeg tror at foreldre bare i sjeldne tilfeller ØNSKER å skade barna sine.

[PieLill]

Takk for språkkurset, jeg skal legge det på minne... Jeg skriver antakeligvis litt fort, og da kommer det kanskje ikke fram, alltid, slik som jeg tenker det, rent intellektuelt, men blir følelsesladet.

Jeg har en stor "feil" og det er den at jeg alltid tenker mest på den som kan forsvare seg minst.

En feil som har skapt endel problemer for meg privat, faktisk.

Så dette har kanskje ikke så mye med deg å gjøre, selv om det kanskje OPPLEVES slik.

Men føler meg fremdeles ikke overbevist om at det rette ikke er å bry barnevernet med saken. Og jeg synes ofte, at terskelen er for høy, hva angår barnevernsaker, og resultatet ser man først når barna er blitt store. Jeg tror ikke det skjer så ofte, heller, at barnevernet blir brydd med saker som de ikke skulle ha blitt brydd med. Men hvis det skjer, så er det helt greit, syns jeg, og mye greiere enn å holde kjeft om ting.

I gamle dager, f.eks. så var det ikke så uvanlig at folk visste om at incest ble begått, men ingen snakket om det, og ingen fikk hjelp. Og barnemishandling forøvrig, forekom heller ikke, det forekom bare barneoppdragelse med korporlig avstrafning.

Så verden har jo utviklet seg i en positiv retning, i så måte. Nå er det endel ting som kommer fram, som ikke kom fram tidligere. Men fremdeles er det slik, at veldig mye barnemishandling blir aldri avdekket, fordi barna ikke sier fra, og de voksne tror at blåmerkene oppstår i lek. Og så ender det opp i psykiske problemer når barna blir eldre. Og det synes jeg at man skal kunne skåne både foreldre og barn for. Jeg tror at foreldre bare i sjeldne tilfeller ØNSKER å skade barna sine.

Takk for et hyggelig svar. Jeg må stadig vekk repetere dette kurset for meg selv, når jeg putter foten i kjeften.

Jeg tror som deg at det er et større problem at barnevernet ikke blir koblet inn i tide, enn at de blir koblet inn for tidlig eller når det er helt irelevant. Jeg tror også det generelt er et større problem at barn blir omplassert for sent enn for tidlig.

Men begge deler er et problem. Og begge deler skader barna. For mye og for lite skjemmer alt.

I enkelte miljøer er det faktisk slik at folk melder hverandre til barnevernet som rene hevnaksjoner. Etter som det kan gjøres annonymt er det et problem for barnevernet. De må handle på enhver melding uansett hvor usannsynlig den er.

Det er mye lettere å skrive i avisene om en sak der man synes barnevernet har vært for raske på labben, enn der de har vært for trege. Medias fremstilling av barnevernet bør tas med noen sekker salt.

Det er godt å være på den svakes parti. Men man kan bli så ivrig på å beskytte den svake, at man ser seg blind og begynner å beskytte dem mot ting de ikke treger beskyttelse mot. Eller beskytte dem på feil måte med feil midler. Hva du gjør i så hensende vet jeg selvsagt ingen ting om.

Skal man stå på barnas side, må man i den enkelte sak skaffe seg kunnskaper og ikke trekke forhastede konklusjoner. Hvis f.eks sosialkontoret blir for ivrige på å snakke om barnevernet, kan det føre til at folk med økonomiske problemer ikke ber om hjelp som barna trenger av frykt for å få barnevernet på nakken. (Alle ikke minst sos.kontor har plikt på seg til å melde fra om omsorgssvikt.)

Jeg har selv sett barn knust av grove, usanne påstander mot deres foreldre som i tillegg ble tillagt å komme fra barnet.

På samme måte som barnet må beskyttes mot vold og omsorgssvikt må det beskyttes mot den turbulensen en barnevernssak på feil grunnlag skaper. Hvis du har fulgt med i medier de siste dagene, har du sikkert fått med deg saken der en mor ble anklaget for å ha forgiftet sin åtteårige datter. Et grelt eksempel på å ikke skaffe seg fakta før man gir en bekymringsmelding.

Jeg er altså på jakt etter den edle gylne middelvei. Noen ganger er det ganske klart hva som er riktig. Andre ganger er det gråsone. I gråsonen er ofte en telefon for mye bedre enn en for lite. Men framfor alt bør man skaffe seg mest mulig kunnskap først. For privatpersoner er det selvsagt begrenset hva man kan finne ut.

Jeg har to aktive unger som jeg har vært noe ganger på legevakten og faktisk også på sykehus med. Jeg er veldig glad både på egne og ungenes vegne at jeg da har blitt møtt som en omsorgsperson og ikke som en som kanskje har påført ungene skadene.

Det er ikke barnefinendtlig, men barnevennlig å tenke seg om før man tilkaller barnevernet.

mvh

[Mimmy]

Takk for et hyggelig svar. Jeg må stadig vekk repetere dette kurset for meg selv, når jeg putter foten i kjeften.

Jeg tror som deg at det er et større problem at barnevernet ikke blir koblet inn i tide, enn at de blir koblet inn for tidlig eller når det er helt irelevant. Jeg tror også det generelt er et større problem at barn blir omplassert for sent enn for tidlig.

Men begge deler er et problem. Og begge deler skader barna. For mye og for lite skjemmer alt.

I enkelte miljøer er det faktisk slik at folk melder hverandre til barnevernet som rene hevnaksjoner. Etter som det kan gjøres annonymt er det et problem for barnevernet. De må handle på enhver melding uansett hvor usannsynlig den er.

Det er mye lettere å skrive i avisene om en sak der man synes barnevernet har vært for raske på labben, enn der de har vært for trege. Medias fremstilling av barnevernet bør tas med noen sekker salt.

Det er godt å være på den svakes parti. Men man kan bli så ivrig på å beskytte den svake, at man ser seg blind og begynner å beskytte dem mot ting de ikke treger beskyttelse mot. Eller beskytte dem på feil måte med feil midler. Hva du gjør i så hensende vet jeg selvsagt ingen ting om.

Skal man stå på barnas side, må man i den enkelte sak skaffe seg kunnskaper og ikke trekke forhastede konklusjoner. Hvis f.eks sosialkontoret blir for ivrige på å snakke om barnevernet, kan det føre til at folk med økonomiske problemer ikke ber om hjelp som barna trenger av frykt for å få barnevernet på nakken. (Alle ikke minst sos.kontor har plikt på seg til å melde fra om omsorgssvikt.)

Jeg har selv sett barn knust av grove, usanne påstander mot deres foreldre som i tillegg ble tillagt å komme fra barnet.

På samme måte som barnet må beskyttes mot vold og omsorgssvikt må det beskyttes mot den turbulensen en barnevernssak på feil grunnlag skaper. Hvis du har fulgt med i medier de siste dagene, har du sikkert fått med deg saken der en mor ble anklaget for å ha forgiftet sin åtteårige datter. Et grelt eksempel på å ikke skaffe seg fakta før man gir en bekymringsmelding.

Jeg er altså på jakt etter den edle gylne middelvei. Noen ganger er det ganske klart hva som er riktig. Andre ganger er det gråsone. I gråsonen er ofte en telefon for mye bedre enn en for lite. Men framfor alt bør man skaffe seg mest mulig kunnskap først. For privatpersoner er det selvsagt begrenset hva man kan finne ut.

Jeg har to aktive unger som jeg har vært noe ganger på legevakten og faktisk også på sykehus med. Jeg er veldig glad både på egne og ungenes vegne at jeg da har blitt møtt som en omsorgsperson og ikke som en som kanskje har påført ungene skadene.

Det er ikke barnefinendtlig, men barnevennlig å tenke seg om før man tilkaller barnevernet.

mvh

En liten kommentar til slutt: jeg har aldri hatt noe direkte med barnevernet å gjøre, hverken privat eller gjennom andre. Og heller ikke særlig jobbmessig. Men jeg har ved en anledning gitt råd til noen om å gi bekymringsmelding til barnevernet, fordi vedkommende selv var veldig i tvil om det burde gjøres. Og barnevernet er, etter det jeg har forstått, fremdeles inne i saken, enda dette var for flere år siden.

Disse folkene kjente jeg ikke, har aldri møtt dem, og kommer sikkert heller aldri til å møte dem, men det var på grunnlag av hva min bekjent fortalte, som ba meg om råd, at jeg syntes barnevernet skulle kontaktes. Jeg kan ikke si så mye om det her, fordi jeg ikke vil at noen skal kjenne seg igjen.

Annet enn at barnevernet hadde og har gode grunner for fortsatt å være inne i saken. Det er ofte litt for høy terskel til å melde ting til barnevernet, man ønsker ikke å være årsak til falske anklager mot foreldre. Så man kommer vel ikke utenom litt sunn fornuft, antakelig.