meningsløst uansett

[forbrenner]

Skal prøve dra på skolen i morgen igjen(var ikke i dag).

Ikke bestemt meg helt for hva jeg blir å gjøre.

Alt er meningsløst og selvmordstankene er som vanlig der(beklager for at jeg gjentar meg selv, men det er det som surrer i hodet mitt konstant).

Verken behandleren eller familien presser meg til å gå på skole, men jeg gjøre det. Dagene er uendelig lange og jeg vil egentlig stenge verden fullstendig ute.

*tårene triller*

Jeg orker ikke skole, men orker heller ikke praksisplass. Og jeg får ikke lov av behandleren min å ikke gjøre noe.

Kan hende skolen går rett vest, men vet ikke om jeg bryr meg lengre.

Alt er bare tomt og fjernt.

Ano

[thermos]

Hei ano....

*klem* til deg... (tanke klem..) Skjønner så alt for godt hvordan det er.

Går selv på sole bare fordi at det er forventet av en at man gjør det... Og noe må jeg jo gjøre...

Men "skulka"/orka ikke møte opp allerede andre skoledag... Og stakk a fra skolen i dag, fjerde skoledag... Og de kommende dagene ser så håpløse ut at jeg vil ikke møte opp...

Livet er ikke enkelt... Venter og venter på ny behandler på poliklinikken etter at den forrige slutta i juni.

Har du venner? Som du er sammen med, eller kan prate med? (Jeg har det ikke... I grunn... Men det sies jo å være så viktig. Bla bla bla..)

Håper det en dag går bedre med deg.

Mange tanker fra meg

[Gjest Engelen33]

Vennen min. Skjønner så godt åssen du har det. Skrevet mail til deg så jeg skriver ikke så mye nå. Synes det er veldig bra at du prøver som sagt, men ikke still for store krav til deg selv. Vet at alt er kaos i hodet ditt, vanskelig å tenke klart. Man vil bare vekk.. har det jo sånn selv, men jeg er her for deg uansett. Mange som støtter deg og vil det beste for deg. Klarer du det ikke, så kan du vente til du er sterkere og det forstår de rundt deg, men da har du iallefall prøvd. Da kan ingen forlange mer av deg. Prøv å slå deg til ro med det.

*en god styrkeklem fra meg*

[forbrenner]

Hei ano....

*klem* til deg... (tanke klem..) Skjønner så alt for godt hvordan det er.

Går selv på sole bare fordi at det er forventet av en at man gjør det... Og noe må jeg jo gjøre...

Men "skulka"/orka ikke møte opp allerede andre skoledag... Og stakk a fra skolen i dag, fjerde skoledag... Og de kommende dagene ser så håpløse ut at jeg vil ikke møte opp...

Livet er ikke enkelt... Venter og venter på ny behandler på poliklinikken etter at den forrige slutta i juni.

Har du venner? Som du er sammen med, eller kan prate med? (Jeg har det ikke... I grunn... Men det sies jo å være så viktig. Bla bla bla..)

Håper det en dag går bedre med deg.

Mange tanker fra meg

Vet ikke om jeg skal skolen eller ikke. Må snakke med legen, pånytt.

Er jo ikke "tilstede", hvordan skal det funke? Var på skolen i dag, et slit og ork, selv om det var mest "bli-kjent-opplegg" og informasjon.

Oppgitt over meg selv. Hvorfor kan ikke jeg bare gå skole som alle andre.

Ano

[frosken]

Vet ikke om jeg skal skolen eller ikke. Må snakke med legen, pånytt.

Er jo ikke "tilstede", hvordan skal det funke? Var på skolen i dag, et slit og ork, selv om det var mest "bli-kjent-opplegg" og informasjon.

Oppgitt over meg selv. Hvorfor kan ikke jeg bare gå skole som alle andre.

Ano

Er det et rimelig krav til deg selv at du skal klare å gå på skolen så lenge du ikke klarer å lese en bok?

[forbrenner]

Er det et rimelig krav til deg selv at du skal klare å gå på skolen så lenge du ikke klarer å lese en bok?

Jeg klarer lese ei bok, men trenger veldig lang tid.Må lese om og om igjen. Og som regel er det mye jeg ikke husker.

Hva skal jeg gjøre om jeg ikke skal gå skole? Blir på samme måte om det skulle vært en jobb. Jeg klarer ikke kosentrere meg.

Så mange tanker som surrer. Blir veldig sliten av det tankekjøret og orker ingenting.

Føler meg bare som en sytekopp her jeg skriver innlegg, føler jeg er i veien. Får dårlig samtvittighet av ganske mye, som f.eks av å belaste andre med mitt.

Psykiateren min som jeg har hatt i mange år, sier selv at jeg "holder kortene mine tett inntil meg".

Selv om jeg stoler på ham og kunne aldri klart si til andre det jeg har klart si til ham.

Skriver innimellom her på forumet for å høre om andre har råd eller noe, men angrer som oftes etter at jeg har skrevet innlegget.

Synes ting er for private eller at det er for negativt og at andre skal få det verre pga meg.

Vet ikke hvorfor jeg skriver så langt svar til deg engang, du har vel ditt å stri med.

Har du ide hva jeg skulle fylle dagene mine med om det ikke var skole?

Kan ikke kutte ut alt, da vet jeg at jeg blir tilslutt ikke klare leke med tanteungen min. Jeg prøver leke med ham, men klarer ikke så mye som jeg skulle ønske. Alt er et ork.

Føler meg bare lat og som en belastning for alle. Økonomien er også et problem.

Skjønner ikke hvordan mennesker holder ut i hverdagen. Jeg synes alt er meningsløst(gjentar meg selv, beklager)...

Hvis du orket lese alt dette så.. ja jeg vet ikke hva.

Ano

[frosken]

Jeg klarer lese ei bok, men trenger veldig lang tid.Må lese om og om igjen. Og som regel er det mye jeg ikke husker.

Hva skal jeg gjøre om jeg ikke skal gå skole? Blir på samme måte om det skulle vært en jobb. Jeg klarer ikke kosentrere meg.

Så mange tanker som surrer. Blir veldig sliten av det tankekjøret og orker ingenting.

Føler meg bare som en sytekopp her jeg skriver innlegg, føler jeg er i veien. Får dårlig samtvittighet av ganske mye, som f.eks av å belaste andre med mitt.

Psykiateren min som jeg har hatt i mange år, sier selv at jeg "holder kortene mine tett inntil meg".

Selv om jeg stoler på ham og kunne aldri klart si til andre det jeg har klart si til ham.

Skriver innimellom her på forumet for å høre om andre har råd eller noe, men angrer som oftes etter at jeg har skrevet innlegget.

Synes ting er for private eller at det er for negativt og at andre skal få det verre pga meg.

Vet ikke hvorfor jeg skriver så langt svar til deg engang, du har vel ditt å stri med.

Har du ide hva jeg skulle fylle dagene mine med om det ikke var skole?

Kan ikke kutte ut alt, da vet jeg at jeg blir tilslutt ikke klare leke med tanteungen min. Jeg prøver leke med ham, men klarer ikke så mye som jeg skulle ønske. Alt er et ork.

Føler meg bare lat og som en belastning for alle. Økonomien er også et problem.

Skjønner ikke hvordan mennesker holder ut i hverdagen. Jeg synes alt er meningsløst(gjentar meg selv, beklager)...

Hvis du orket lese alt dette så.. ja jeg vet ikke hva.

Ano

Enig med psykiateren din om at du må holde på med noe på dagtid. Jeg tror det beste ville være at du var på en arbeidsplass noen timer (f.eks. 3-4) noen dager i uka. Kanskje du kunne jobbet 4 dager hver uke.

Det ideelle ville være om dette ikke var en vanlig jobb, men at lønnen din i begynnelsen ble betalt av trygdekontoret/aetat. Jeg vet ikke hva slike ordninger kalles nå - tidligere hadde man noe som kaltes "opprettede stillinger". Da fikk arbeidsgiver arbeidskraft som de ikke måtte betale for - men til gjengjeld måtte de forplikte seg til å legge arbeidsdagen godt til rette for den ansatte. Det ble utbetalt vanlig lønn av aetat. Jeg kjenner til folk som jobbet på blant annet kontor og laboratorium under en slik ordning.

Det er to ting som er viktig for at det skal kunne fungere for deg å jobbe: Arbeidsplassen må være et hyggelig sted hvor de viser forståelse for de problemer du evt. måtte få på arbeidsplassen. De skal ikke være behandlere for deg - og heller ikke invadere deg med personlige spørsmål - men allikevel vise romslighet hvis noe blir vanskelig.

I tillegg er det viktig at du evt. kan være sykemeldt fra jobben av og til, uten at dette skaper store problemer for arbeidsplassen.

Når det gjelder å velge hva slags type jobb du kunne ha, så er det litt viktig å ikke være for kritisk. Dette er ikke en type jobb du skal holde på med resten av livet - og det mest realistiske er kanskje en eller annen kontorarbeidsplass hvor du kan hjelpe til med litt av hvert.

-----------

Du er rask til å be om undskyldning for å være til, Ano - og du forsøker på alle måter å ta minst mulig plass i verden. Du har imidlertid like stor rett som alle andre til å ta litt plass - både her på dol og andre steder. Jeg liker både å lese og besvare innleggene dine - blant annet fordi du både skriver og svarer på en ærlig og direkte måte.

Jeg funderer en del på hva som skal til for at du får mer livslyst...

[forbrenner]

Enig med psykiateren din om at du må holde på med noe på dagtid. Jeg tror det beste ville være at du var på en arbeidsplass noen timer (f.eks. 3-4) noen dager i uka. Kanskje du kunne jobbet 4 dager hver uke.

Det ideelle ville være om dette ikke var en vanlig jobb, men at lønnen din i begynnelsen ble betalt av trygdekontoret/aetat. Jeg vet ikke hva slike ordninger kalles nå - tidligere hadde man noe som kaltes "opprettede stillinger". Da fikk arbeidsgiver arbeidskraft som de ikke måtte betale for - men til gjengjeld måtte de forplikte seg til å legge arbeidsdagen godt til rette for den ansatte. Det ble utbetalt vanlig lønn av aetat. Jeg kjenner til folk som jobbet på blant annet kontor og laboratorium under en slik ordning.

Det er to ting som er viktig for at det skal kunne fungere for deg å jobbe: Arbeidsplassen må være et hyggelig sted hvor de viser forståelse for de problemer du evt. måtte få på arbeidsplassen. De skal ikke være behandlere for deg - og heller ikke invadere deg med personlige spørsmål - men allikevel vise romslighet hvis noe blir vanskelig.

I tillegg er det viktig at du evt. kan være sykemeldt fra jobben av og til, uten at dette skaper store problemer for arbeidsplassen.

Når det gjelder å velge hva slags type jobb du kunne ha, så er det litt viktig å ikke være for kritisk. Dette er ikke en type jobb du skal holde på med resten av livet - og det mest realistiske er kanskje en eller annen kontorarbeidsplass hvor du kan hjelpe til med litt av hvert.

-----------

Du er rask til å be om undskyldning for å være til, Ano - og du forsøker på alle måter å ta minst mulig plass i verden. Du har imidlertid like stor rett som alle andre til å ta litt plass - både her på dol og andre steder. Jeg liker både å lese og besvare innleggene dine - blant annet fordi du både skriver og svarer på en ærlig og direkte måte.

Jeg funderer en del på hva som skal til for at du får mer livslyst...

Takk for godt svar som alltid.

Jo, det er et slikt opplegg psykiateren min vil at jeg skal prøve.

Han har prøvd det ganske lenge. Det er jeg som har vært unnvikende pga jeg ikke orker noe. Men innser at det går ikke det heller,det blir ikke mer meningsfylt av å ikke gjøre noe.

Så er det meg da og mine forventninger til at jeg skal gå skole fordi det er lærerikt osv.

Liker egentlig å lære, f.eks liker jeg lese illustrert vitenskap (dog ikke alt som står der, men litt). Problemet er kosentrasjonen og den uendelige meningsløsheten som til tider nærmest lammer meg.

Pussig at jeg kan sitte å prøve lese noe, samtidig som jeg bare tenker på å dø ect. Da blir det lite lesing.

Har aldri fortalt psykiateren min hvor mye av tiden jeg faktisk tenker på døden, han har prøvd få det ut av meg før, men...jeg kan være ganske så tilbakeholdene med hva jeg forteller, for å si det slik(men det er jo ikke bare døden jeg tenker på, men en god del det).

Blant annet av redsel for at noen skal legge meg inn igjen eller når jeg har vært innlagt gi meg fast vakt igjen eller noe.

Om jeg klarer si(eller tør) det til ham, vet jeg ikke.

Men noe jeg vet veldig godt, det er at jeg setter stor pris på svarene dine. Det gir mye til mange tror jeg at dette forumet finnes og du er en av dem som virklig gjør det til et godt forum. Ser du gir mye til mange.

Får jeg spørre om du jobber og isåfall, hva du jobber med?

Uansett så tror jeg du er en flott person. Høres kanskje klisjeaktig ut, men jeg måtte bare si det til deg.

Liker også sitte svare her og på overgrepsforumet, men har ikke noe å komme med. Finner ikke ord liksom.

Ano