selvskading og angst

[Gjest uten navn nå]

jeg blir snart gal...har så lyst til og kutte meg,alvorlig ..slik at jeg må opereres,få narkose..sove uten og drømme.men det er hele tiden noe som stopper meg..nå tenker jeg at jeg har fått låne bil til tirsdag og derfor kan jeg ikke kutte...det høres helt sykt ut,jeg vet det..bare det og gå og planlegge og gjøre det hjelper..litt,men så blir jeg så frustrert og får sånn angst når jeg ikke kan gjøre det..har gjort det mange ganger før,så det er ikke det at jeg er redd...det er bare det at det passer liksom ikke...

jeg orker ikke denne smerten om river og sliter i meg..

ps dette er ingen trussel om selvskading,jeg bare forteller om tankene mine og vil ha hjelp mot angsten så jeg kan la være og kutte..kanskje noen andre har det lik som meg?

[u100066722]

Jeg har det som deg, ihvertfall litt. Så selv om jeg ikke har noen råd som hjelper, så er kanskje det en liten trøst...

Hilsen

[Gjest uten navn nå]

Jeg har det som deg, ihvertfall litt. Så selv om jeg ikke har noen råd som hjelper, så er kanskje det en liten trøst...

Hilsen

takk....jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg nå....skjønner ikke hva som skjer med meg...

[u100066722]

takk....jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg nå....skjønner ikke hva som skjer med meg...

Tja, du kunne prøvd å kontakte noen for å få hjelp? Har ikke prøvd det ennå så jeg vet ikke hvordan det fungerer. Ikke ennå, ihvertfall...

Verdt å prøve er det vel, eller?

Hilsen

[Gjest ikke navn nå]

Tja, du kunne prøvd å kontakte noen for å få hjelp? Har ikke prøvd det ennå så jeg vet ikke hvordan det fungerer. Ikke ennå, ihvertfall...

Verdt å prøve er det vel, eller?

Hilsen

vært hos psykologen i dag og det hjalp ikke..jeg vet jo ikke hvorfor jeg er slik som dette..

[u100066722]

vært hos psykologen i dag og det hjalp ikke..jeg vet jo ikke hvorfor jeg er slik som dette..

Det er jo ikke din feil. Du har enellerannen psykisk sykdom som du ikke kan noe for, for ellers hadde du jo ikke hatt det sånn. Ikke sant?

Hvis ikke psykologen fant ut hva det var, så gjorde han enten en dårlig jobb eller hadde ikke nok tid og/eller info til å finne det ut. Jeg vil sterkt anbefale å snakke med han igjen, eller noen andre, så du finner ut av dette. Og før eller senere få rettet det opp...

Lykke til, hilsen

[Gjest elfjak]

Du..uten navn nå..må bare si deg, det du skrev var utrolig sterkt å lese. Det som ligger bak dine ord er så mye mer enn mange kan forstå.

Selv har jeg problemer med det samme....selvskading er som en avhengighet! En ønsker å holde sår og arr sjult fra medmennesker, det er som en pirrende trang til å kutte dypere, oftere. En ser for seg sin egen død, tenker på hvordan bekjente ville sørge..ønsker ikke å gå så langt. Men trangen til å øke skadenivået tar overhånd..og et sted må denne grensen gå! Jeg ønsker ikke at din grense til slutt overtråkkes ved selvmord...

Selv har jeg skrevet et eldre innlegg..: straffer meg selv?-elfjak, 3/8-03. Viss du ønsker kan du lese det-Kanskje får du da noen nye tanker og spørsmål? Legg merke til svarene på det innlegget. Det kan kanskje, også for deg, være en begynnelse??

Føler med deg...

[Gjest uten navn nå]

Du..uten navn nå..må bare si deg, det du skrev var utrolig sterkt å lese. Det som ligger bak dine ord er så mye mer enn mange kan forstå.

Selv har jeg problemer med det samme....selvskading er som en avhengighet! En ønsker å holde sår og arr sjult fra medmennesker, det er som en pirrende trang til å kutte dypere, oftere. En ser for seg sin egen død, tenker på hvordan bekjente ville sørge..ønsker ikke å gå så langt. Men trangen til å øke skadenivået tar overhånd..og et sted må denne grensen gå! Jeg ønsker ikke at din grense til slutt overtråkkes ved selvmord...

Selv har jeg skrevet et eldre innlegg..: straffer meg selv?-elfjak, 3/8-03. Viss du ønsker kan du lese det-Kanskje får du da noen nye tanker og spørsmål? Legg merke til svarene på det innlegget. Det kan kanskje, også for deg, være en begynnelse??

Føler med deg...

slik er jeg også...det må bli mer og mer alvorlig for hver gang..det er som jeg er avhengig..av smerten.i bgeynnelsen rispet jeg bare,så begynnte jeg og kutte,så kuttet jeg nerver og nå har jeg nettopp gått 6 uker med gips pga jeg kuttet akillisenen,hvor går grensen min? det lurer jeg på..det skremmer meg at jeg vil kutte akillisenen igjen..jeg må jo ha lært(vil folk si) men jeg fortjener den smerten det gir meg...

[Empati]

Hei, jeg leste ditt innlegg. En slik hverdag er nok tung, men det finnes vel noe godt i din hverdag også?

Etter regn kommer sol tenker jeg ofte når dagene er vanskelige, selv har jeg aldri hatt slike tanker som deg, så positive tanker er vel kanskje ikke så enkle å tenke for deg i din situasjon.

Men det finnes vel noen du kjenner som kan hjelpe deg til å se på de positive sidene av livet?

Resulatatet av selvskading kan være vanskelig å forutse, du forteller at du tidligere har gjort alvor av tankene før. Å få narkose og ikke føle er jo en kort opplevelse, dessuten skremmer du de rundt deg veldig. Kunne det ikke vært bedre å samtale med noen mennesker som du er fortrolig med?

Kanskje kan det være en tanke å si fra til noen når tankene er veldig vonde og at dere finner på noe sammen? En tur, en kopp kaffe eller noe annet som du synes er hyggelig, forsøke å få tankene på noe annet?

Håper du får dager med solskinn i stedet for regn

[Gjest uten navn nå]

Hei, jeg leste ditt innlegg. En slik hverdag er nok tung, men det finnes vel noe godt i din hverdag også?

Etter regn kommer sol tenker jeg ofte når dagene er vanskelige, selv har jeg aldri hatt slike tanker som deg, så positive tanker er vel kanskje ikke så enkle å tenke for deg i din situasjon.

Men det finnes vel noen du kjenner som kan hjelpe deg til å se på de positive sidene av livet?

Resulatatet av selvskading kan være vanskelig å forutse, du forteller at du tidligere har gjort alvor av tankene før. Å få narkose og ikke føle er jo en kort opplevelse, dessuten skremmer du de rundt deg veldig. Kunne det ikke vært bedre å samtale med noen mennesker som du er fortrolig med?

Kanskje kan det være en tanke å si fra til noen når tankene er veldig vonde og at dere finner på noe sammen? En tur, en kopp kaffe eller noe annet som du synes er hyggelig, forsøke å få tankene på noe annet?

Håper du får dager med solskinn i stedet for regn

greier ikke snakke,for jeg vet ikke hva som gjør at jeg har sånn angst ...orker ikke blande andre opp i dette her..har en fantastisk kjæreste,men vil sjerme han fra meg nå når jeg er slik som dette..

[Adriana]

Hei, jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du forteller. Jeg må også skade meg mer for hver gang og jeg vet ikke hvor grensen går. Det finnes vel kanskje ikke noen annen grense enn døden?

Jeg sluttet å kutte meg da jeg var innlagt i våres. Jobbet veldig intensivt med å begrense det mer og mer og heller bruke andre metoder som å holde hendene under kaldt vann, bruke en strikk på håndleddet og sånt.

Det dumme med å slutte med kutting var at jeg begynte å ta flere overdoser med piller... For meg hjelper det også å gå å planlegge selvskadingen slik som du gjør. Jeg kan sitte å lese i felleskatalogen i timesvis for å planlegge hva som er best å ta og hvor mye. Jeg behøver ikke alltid å gjøre det, noen ganger hjelper det å vite at jeg har muligheten.

Grunnen til at vi gjør dette er nok veldig komplisert. Jeg har funnet ut at en av grunnene til at jeg gjør det er å lage en fysisk smerte/ et fysisk sår som det er mulig å behandle på en forholdsvis enkel måte. Det er så mye enklere å behandle kropp enn psyke! Jeg lengter etter at psyken min skal bli bedre, men når jeg ikke har den muligheten så velger jeg å se på at kroppen min leges i stedet, som en slags erstatning.

Vet ikke om dette var forståelig, men poenget mitt er at det er noen der ute som har det på akkurat samme måte som deg og som forstår tankene dine og ønskene dine uansett hvor syke de er. En av dem er meg...

Klem

[Gjest uten navn nå]

Hei, jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du forteller. Jeg må også skade meg mer for hver gang og jeg vet ikke hvor grensen går. Det finnes vel kanskje ikke noen annen grense enn døden?

Jeg sluttet å kutte meg da jeg var innlagt i våres. Jobbet veldig intensivt med å begrense det mer og mer og heller bruke andre metoder som å holde hendene under kaldt vann, bruke en strikk på håndleddet og sånt.

Det dumme med å slutte med kutting var at jeg begynte å ta flere overdoser med piller... For meg hjelper det også å gå å planlegge selvskadingen slik som du gjør. Jeg kan sitte å lese i felleskatalogen i timesvis for å planlegge hva som er best å ta og hvor mye. Jeg behøver ikke alltid å gjøre det, noen ganger hjelper det å vite at jeg har muligheten.

Grunnen til at vi gjør dette er nok veldig komplisert. Jeg har funnet ut at en av grunnene til at jeg gjør det er å lage en fysisk smerte/ et fysisk sår som det er mulig å behandle på en forholdsvis enkel måte. Det er så mye enklere å behandle kropp enn psyke! Jeg lengter etter at psyken min skal bli bedre, men når jeg ikke har den muligheten så velger jeg å se på at kroppen min leges i stedet, som en slags erstatning.

Vet ikke om dette var forståelig, men poenget mitt er at det er noen der ute som har det på akkurat samme måte som deg og som forstår tankene dine og ønskene dine uansett hvor syke de er. En av dem er meg...

Klem

gud så godt det var og lese det du skrev...at jeg ikke er alene..det er slik du skriver..lengter etter at psyken skal bli bedre,men når ikke det går så er det en trøst og se at det fysiske blir helbredet..jeg har alltid blitt bedre psykisk når jeg har vært fysisk syk..jeg distanserer meg ved og kutte..

'

har redusert kuttingen jeg også etter jeg tok akillisenen,men det ble flere overdoser med piller da..for og holde ut..men nå er suget etter og kutte alvorlig så utrolig sterkt..

kjenner meg så godt igjen..

[Empati]

greier ikke snakke,for jeg vet ikke hva som gjør at jeg har sånn angst ...orker ikke blande andre opp i dette her..har en fantastisk kjæreste,men vil sjerme han fra meg nå når jeg er slik som dette..

Det er trist å høre at du har det så vanskelig, men jeg forstår det slik at du liker å ha noen å snakke med om dine problemer.

Det er vel kanskje derfor du har sendt inn ditt innlegg her?

Jeg liker dårlig å gå til fjells, alene skjer det aldri, det makter jeg ikke. Men flere ganger i året er jeg med både på fjellturer for jakt og hyttetur. Dette er noe jeg setter stor pris på, men å komme frem til målet koster det meg mye krefter.

Dette høres kanskje banalt ut å sammenligne med din situasjon, men det jeg mener er at sammen med andre er veien kanskje lettere å gå, det å stå sammen med noen om et fellesmål eller ønske kan være til stor hjelp.

Det er mange som er i samme båt, tro meg, jeg kjenner til mange. Det jeg vet er at det finnes mange tilbud en kan benytte seg av.

Samtale grupper er noe jeg vet har god virkning for mange. Det kan være skremmende og vanskelig å ta første steget, men mange opplever en stor lettelse og glede ved å være del av en slik gruppe.

Tror du ikke at din kjæreste ville satt pris på å få vite om at du har det vanskelig? Jeg tror han ville satt pris på den tilliten og han ville nok vært villig til å støtte deg når du har det tungt?

[Gjest uten navn nå]

Det er trist å høre at du har det så vanskelig, men jeg forstår det slik at du liker å ha noen å snakke med om dine problemer.

Det er vel kanskje derfor du har sendt inn ditt innlegg her?

Jeg liker dårlig å gå til fjells, alene skjer det aldri, det makter jeg ikke. Men flere ganger i året er jeg med både på fjellturer for jakt og hyttetur. Dette er noe jeg setter stor pris på, men å komme frem til målet koster det meg mye krefter.

Dette høres kanskje banalt ut å sammenligne med din situasjon, men det jeg mener er at sammen med andre er veien kanskje lettere å gå, det å stå sammen med noen om et fellesmål eller ønske kan være til stor hjelp.

Det er mange som er i samme båt, tro meg, jeg kjenner til mange. Det jeg vet er at det finnes mange tilbud en kan benytte seg av.

Samtale grupper er noe jeg vet har god virkning for mange. Det kan være skremmende og vanskelig å ta første steget, men mange opplever en stor lettelse og glede ved å være del av en slik gruppe.

Tror du ikke at din kjæreste ville satt pris på å få vite om at du har det vanskelig? Jeg tror han ville satt pris på den tilliten og han ville nok vært villig til å støtte deg når du har det tungt?

jeg er ikke så flink til og snakke om tingene som er vond...jeg er flinkere til og skrive det

har en vannvittig dyktig psykolog,men problemet er at jeg finner ikke ordene på det som er vanskelig,det er bare vondt...inni brystet..skulle ønske jeg kunne snakke...

[u100066722]

jeg er ikke så flink til og snakke om tingene som er vond...jeg er flinkere til og skrive det

har en vannvittig dyktig psykolog,men problemet er at jeg finner ikke ordene på det som er vanskelig,det er bare vondt...inni brystet..skulle ønske jeg kunne snakke...

Jeg vil gi deg det rådet som har blitt gitt til så mange andre her når det er vanskelig å snakke om det (inkludert meg); Skriv ned det du vil si på en lapp, ta den med til psykologen, og hvis du ennå er redd for å snakke, så gir du lappen til h*n og ber h*n å lese det. Så får du kommunisert det videre.

Hilsen

[Gjest ikke navn nå]

Jeg vil gi deg det rådet som har blitt gitt til så mange andre her når det er vanskelig å snakke om det (inkludert meg); Skriv ned det du vil si på en lapp, ta den med til psykologen, og hvis du ennå er redd for å snakke, så gir du lappen til h*n og ber h*n å lese det. Så får du kommunisert det videre.

Hilsen

skriver dikt som hun leser,men det er vondt det også...er redd for at hun vil le av meg,,eller synest jeg er helt syk...

[u100066722]

skriver dikt som hun leser,men det er vondt det også...er redd for at hun vil le av meg,,eller synest jeg er helt syk...

Gjør hun det er hun dårlig i jobben sin. De skal ikke *le* av pasientene sine. Og noe særlig sykt skulle jeg ikke tro at noen kan oppfatte det som. Jeg syns det høres ut som en flott idé, bare sett igang.

Lykke til igjen, hilsen

[Gjest anonym_jente24]

Hei!

jeg har ikke noe å tilføre enn det de andre har skrevet her. Bortsett fra at det like godt kunne vært meg noen ganger. Men det er kjempeflott at du klarer å dele det her.

*klem*

[Empati]

skriver dikt som hun leser,men det er vondt det også...er redd for at hun vil le av meg,,eller synest jeg er helt syk...

Å sette ord på følelser er vanskelig. Å fortelle noen om dine innerste følelser og tanker krever nok stor tillit til den personen du snakker med.

Jeg tror nok ikke psykologen ler av deg når hun/han leser diketene dine. Psykologen er nok heller stolt over at du viser din tillit. Andres problemer er ikke artige, for en psykolog en utfordring med ønske om å hjelpe den som har kontaktet han/hun, det er jeg ganske sikker på.

Dikt er en god måte synes også jeg når det gjelder å sette ord på "navnløse" følelser. Når en føler kjærlighet, sinne, frykt og sorg kan det være så voldsomt at ord blir ikke store nok.

Mange uttrykker seg også gjennom bilder, et bilde kan beskrive tusen ord blir det sagt.

Etter det jeg vet, så skader mange seg selv for å slippe fri fra de psykiske plagene. Om dette gjelder for deg vet ikke jeg, men en antakelse ettersom du fortalte om ditt ønske om å få slippe unna en liten stund.

Du har kanskje hørt sangen "Skyfrihimmel" av Bjørn Eidsvåg? Den han synger om ønsket seg også bare en solskinnsdag med skyfrihimmel.

Du føler det kanskje på samme måte?

[beib]

Å sette ord på følelser er vanskelig. Å fortelle noen om dine innerste følelser og tanker krever nok stor tillit til den personen du snakker med.

Jeg tror nok ikke psykologen ler av deg når hun/han leser diketene dine. Psykologen er nok heller stolt over at du viser din tillit. Andres problemer er ikke artige, for en psykolog en utfordring med ønske om å hjelpe den som har kontaktet han/hun, det er jeg ganske sikker på.

Dikt er en god måte synes også jeg når det gjelder å sette ord på "navnløse" følelser. Når en føler kjærlighet, sinne, frykt og sorg kan det være så voldsomt at ord blir ikke store nok.

Mange uttrykker seg også gjennom bilder, et bilde kan beskrive tusen ord blir det sagt.

Etter det jeg vet, så skader mange seg selv for å slippe fri fra de psykiske plagene. Om dette gjelder for deg vet ikke jeg, men en antakelse ettersom du fortalte om ditt ønske om å få slippe unna en liten stund.

Du har kanskje hørt sangen "Skyfrihimmel" av Bjørn Eidsvåg? Den han synger om ønsket seg også bare en solskinnsdag med skyfrihimmel.

Du føler det kanskje på samme måte?

ja det stemmer