selvskading og angst

[firebird1365380441]

gud så godt det var og lese det du skrev...at jeg ikke er alene..det er slik du skriver..lengter etter at psyken skal bli bedre,men når ikke det går så er det en trøst og se at det fysiske blir helbredet..jeg har alltid blitt bedre psykisk når jeg har vært fysisk syk..jeg distanserer meg ved og kutte..

'

har redusert kuttingen jeg også etter jeg tok akillisenen,men det ble flere overdoser med piller da..for og holde ut..men nå er suget etter og kutte alvorlig så utrolig sterkt..

kjenner meg så godt igjen..

Hei adriane!!

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om å lese felleskatalogen, planlegge selvskadingen inntil minste detalj. Jeg har hatt det slik selv, for en del år tilbake.

Jeg kunne sitte våken halve natta med felleskatalogen, for å finne ut hva, hvor mye ...når...

Jeg ville jo ikke dø sånn på ordentlig, men når jeg kuttet meg eller tok overdoser, var det noe noen kunne gjøre noe med.

Dessuten ble det mye styr og ståk rundt meg og da glemte jeg på sett og vis hvor vondt det var inni meg. En slags bedøvelse, kan en kanskje kalle det.

Men etterpå ble trengen til selvskading dobbelt så stor, og det ble stadig vanskeligere å slutte.

Til slutt kom jeg til et punkt hvor jeg måtte velge om jeg ville leve eller dø.

I dag er det flere år siden sist jeg skadet meg. Selv om tanken på selvskading kan komme , er trangen blitt mindre sterk. Jeg spør alltid meg selv om " blir det som er vondt bedre hvis jeg skader meg nå?" Hittil har jeg ikke gitt etter for lysten/trangen til å skade meg igjen.

Det går an å komme seg ut av det , men det krever mye jobb fra en selv. Blandt annet har kognitiv terapi hjulpet meg langt på vei. Det å lære seg å bryte det negative tankemønsteret en lett kommer inn i når en driver med selvskading, har vært vanskelig. Jeg ble på en eller annen måte, nesten "avhengig" av å være selvdestruktiv.

Tror dette har noe å gjøre med den omsorgen og oppmerksomheten en tross alt får når en skader seg så drastisk at en må innlegges på sykehus.

Husker at jeg nesten gikk inn i en "lykkerus" de gangene jeg måtte ligge på intensiv/overvåkningsavdelingen....psykt, men sant....

Når jeg tenker tilbake på den tiden hvor jeg enten kuttet meg eller tok overdoser omtrent hver uke, er det nesten uvirkelig. Bare tanken på å bli pumpet, få brekkmiddel, drikke ørten liter flytende kull, få motgift( som gjorde meg dødssyk), alle sprøytene, livredde foreldre, søsken og venner....

Jeg blir kvalm!

Er glad jeg ikke er "der" lenger. Håper for alle Guders skyld at jeg aldri mer blir så dårlig igjen.

[Gjest ønsker også å være anonym]

Jeg (tror jeg) kjenner meg igjen i det som blir skrevet her. Om selvskading - planlegging av selvskading - ønske om selvskadning (eller konsekvenser) o.l.

Selv har jeg en masse utstyr fordi jeg som de fleste av dere her er selvskader. Strips, plaster, pyrisept, kniv, bandasje m.m. Jeg pleier nemlig å behandle meg selv etter å ha kutta meg, for om jeg skulle gått til lege hver gang, ville de nok blitt ganske så sprø etterhvert.

Uansett.....jeg ble nesten litt glad og letta av å lese flere av innleggene her. Jeg var "redd" og følte meg nesten litt unormal, for jeg var den eneste som planla kuttinga og fantaserte om eventuelle kosekvenser (f.eks. at jeg "fantaserer" om å kutte så mye slik at jeg må på sykehus og opereres eller noe sånt).

Selv om jeg egentlig ønsker å bli kvitt selvskadingen (som forresten ikke er så ille for tiden) så vil jeg på en måte ikke likevel. Er ambivalent (eller hva det nå heter). Jeg vil slutte fordi jeg får arr, og det er veldig slitsomt og til tider også vanskelig å skjule for omgivelsene. Samtidig føler jeg at jeg vil beholde....fortsette med dette likevel. Gjør godt (samtdig som det ikke gjør godt, fysisk. For det er vondt).

Da jeg gikk på skole hadde jeg alltid med "utstyret" mitt (som jeg kaller det), selv om jeg hadde en god dag. Ikke at jeg nødvendigvis skulle bruke det, men det ga en slags trygghet. En god følelse. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det (men tror at de fleste av dere skjønner....siden det er veldig vanlig for de som selvskader, etter hva jeg har skjønt, å ha det sånn).

Skal begynne på ny skole nå om en uke, og med på flyttelasset har jeg med "utstyret" mitt. Forhåpentligvis kommer jeg ikke til å bruke det, men.....jeg tok det med for å være på den sikre siden.

Hmzz....kom litt utav hva jeg skulle skrive.....ble litt teit dette innlegget....men jeg ville bare skrive og fortelle litt om hvordan jeg har det. Var en lettelse, som sagt, å lese innleggene her. Kjente meg igjen i det som stod i flere av dem. Dermed føler jeg meg ikke så unormal og rar/teit lenger.

[ftmffm]

Det finnes en chat hvor det snakkes om psykologi, psykiatri og psykiske problemer.

Du finner chatten på: http://www.psykchat.tk