Er dette unormalt eller?

[Gjest]

Hei.

Jeg er en jente som har slitt med psykiske probleme i lang tid men er (forhåpentligvis) på bedringens vei.

Noen av de problemer jeg har slitt med er nære relasjoner til andre.

Når jeg blir usikker og snakker med noen jeg liker eller noen jeg er glad i, så hender det at jeg tenker stygge tanker om vedkommende.

Lurer på hvorfor? Er jeg helt dum eller? Er det noen som kjenner seg igjen? Kan det være at jeg er redd for å være glad i noen og prøver å lage en avstand inne i meg for å takle det??

[Gjest Stjernemor]

Kan nok være noe i det du foreslår selv. Mulig det er noe som skjer ganske ubevisst for å beskytte seg selv mot å blir skuffet. Det er tøffere å takle konflikter med og avvisning fra de en føler noe for enn fra mennesker som ikke betyr noe. Det er mer som står på spill, derfor blir det vanskeligere.

Jeg omgås mye lettere folk jeg har en avstand til, folk jeg slipper å forholde meg til daglig, og hvor det ikke får noen stor betydning for mitt videre liv hvis jeg skulle bli sterkt uenige med.

Det vanskeligste for meg er de 'midt i mellom'. Ikke helt nær som kjernefamilien, der tør du tross alt vise dine dårlige sider ganske fritt. Men heller ikke slik at du kan kutte dem helt ut hvis forholdet ikke har livets rett. Og disse 'midt-i-mellom' for meg er en del familiemedlemmer som har helt andre livsverdier enn meg. Jeg orker dem egentlig ikke, men det ER familie som jeg ikke kan kutte helt ut av hensyn til ungene mine.

[Mimmy]

Tror ikke det er så unormalt, og det kommer vel kanskje av usikkerheten. Jeg kan også plages av slike negative tanker, men hos meg, så går det ofte også på at vedkommende sikkert ikke kan like meg, og hva jeg kan gjøre for at vedkommende skal like meg.

Ikke det aller beste utgangspunkt for et nært forhold, direkte. Hva man skal gjøre for å komme ut av det, det vet jeg egentlig ikke.

Det har med et dårlig selvbilde å gjøre, så det må bli å prøve å tro litt bedre om seg selv. Kanskje det kan hjelpe, å skrive ned de positive egenskapene man har, og stadig minne seg selv på det.