Småprat...

[TRISTIAN]

Kom meg nesten gjennom arbeidsdagen uten anfall av sosial fobi idag..

Nesten.

Når klokken nærmer seg tid for å gå hjem, og man føler at man ikke har slitt seg helt ut ved å gå på nåler overfor folk og fe hele dagen...ja, da må det selvfølgelig snuble inn over dørstokken tre rimelig avslappede personligheter med god tid for småprat.

Masse småprat....om alt fra jakt, fiske og flislegging på badet, til hva dem liker på brødskiva si og størrelsen på konas attributter...

Også.....er dagen min ødelagt.

Totalt ødelagt.

Det er nemlig sånn at jeg klarer meg bra gjennom vanlig dialog ansikt til ansikt med mennesker så lenge det går på et faglig, praktisk nivå......stort sett, ihvertfall.

Men når jeg plutselig finner meg selv i ferd med å bli viklet inn i en rent selskapelig og normal sosial konversasjon.....

Da får jeg rett og slett hetta....kjenner angsten krype som en varm, våt ål opp mellom skulderbladene mine, opp i nakken og bakhodet, for så å fosse ut gjennom pannen som den reneste syndefloden....

Alle illusjoner om at jeg engang skal finne en måte å bli kvitt fobien på, og leve et normalt liv renner bort som dugg for solen......og avdekker et menneske så misfornøyd med seg selv , og med så lite håp for hverdagen at livet i seg selv fremtoner som et evig langt og abstrakt mareritt, uten rot i noen form for realitet.....for det å presse seg igjenom en slik tilværelse i alt fra 5 - 50 år til.........det er bare ikke noe alternativ.

Jeg LEVER jo ikke....

Jeg bare ER.....her.......svevende rundt i mitt eget lille univers, som i en astral tåke uten å skjønne hvorfor...eller hvor jeg skal.

Vel har jeg styrke nok til å trosse fobien, og kjempe meg igjennom hverdagen slik de aller fleste sikkert venter av meg.......men jeg har IKKE styrke til å bekjempe den.

Ikke på egen hånd.

Og da kan det igrunn være det samme.

For jeg kan bare ikke leve med meg selv hvis jeg må ta imot hjelp for å komme igjennom dette. Dertil har stoltheten min alt for dype røtter. Den...hjelpesløse personen jeg (og kanskje en del andre) da vil komme til å identifisere meg med for resten av livet......er bare ikke meg.

Jeg vil aldri kunne bære det stempelet med noen form for selvrespekt eller stolthet.

Jeg kunne kanskje ha klart å fortrenge det, hadde jeg helt og holdent avstått fra kontakt med mennesker i ettertid.......men hvis dèt skal bli utfallet av en evt. behandling......ja, så kan jeg jo likegodt bare.......sitte akkurat her i 50 år til.

For mennesker vil ikke la meg glemme hvem jeg er/har vært.......hver gang jeg møter et menneske som vet hva jeg har vært igjennom, vil jeg se fortiden glimre i vedkommendes øyne.

Dette er altså valgene jeg har.......det er til å gråte av.

Og dèt gjør jeg.....oftere og oftere..

Jeg må fortsette å være...for alle de andres skyld....ungene, søsteren min, moren min..og alle andre som skulle hevde å bry seg.

Men ikke for min egen del.

For min egen del, hadde jeg tatt imot en pille når det skulle være.

Jeg må nok gjøre som noen sa ; bite tennene sammen til siste slutt....og bare håpe at alle dere veltilpassede , lykkelige mennesker der ute lar meg være ifred.

Kos dere, prat gjerne i vei...

Men snakk bare ikke til meg.

....

Skrevet i affekt og sterkt påvente av

Johannes` åpenbaring (kap.1 vers 3, urt.5)?

[Gjest dukkelise]

Vet det ikke betyr noe nå..

men jeg bryr meg..

Klem fra

[Gjest litt irritert]

Hei Tristian!

Når skal du slutte å sutre og i stedet skaffe deg adekvat behandling for de problemene du sliter med?

[Gjest tod]

"For jeg kan bare ikke leve med meg selv hvis jeg må ta imot hjelp for å komme igjennom dette."

Det høres ærlig talt ikke ut som du klarer å leve med deg selv i særlig grad slik situasjonen er nå heller. Mitt inntrykk er at du trenger hjelp, det tror jeg du skjønner selv også. Hva har du å tape på det? Selvrespekt? Hvordan står det til med selvrespekten slik ståa er nå da?

Tro meg, å gå til en god behandler kan være en av de beste investeringene en gjør i løpet av et liv. Gjennom behandling vil du også kunne oppdage at den selvrespekten du nå påberoper deg ved å avstå fra behandling ikke er mye å klynge seg til.

Jeg mener at det er mulig for deg å få et annet perspektiv på tingene enn det du har nå.

[Gjest Stjernemor]

Her er en mulighet til:

Hva med å ta i mot hjelp, med stor mulighet til å bli frisk! Så kan folk som blir kjent med deg forundre seg over hvilken godt fungerende person du er, i forhold til den du er pr dags dato.

Menhvis du VELGER å sitte fast i dritten pga hva ANDRE skulle komme itl å tenke om deg, så værsågod!

[Gjest Stjernemor]

Vet det ikke betyr noe nå..

men jeg bryr meg..

Klem fra

Unnskyld meg, Dukkelise, men etter å ha lest alle Tristans innlegg så tror jeg ikke det er omtanke og trøst han trenger, det bare vedlikeholder 'synes-synd-på meg-jeg'-holdningen hans!

Han trenger et skikkelig tupp i ræva!!! Det er utrolig DÅRLIG gjort når en har barn å bare nekte å ta i mot hjelp. Bare rett og slett GI OPP. Ikke prøve å bli bra en gang!

Det synes jeg!

Hva har han å TAPE forresten? Han har det jo bare jævlig idag (ifølge hans utsagn), så stort verre kan det jo ikke bli. Forresten synes jeg en som greier å gå på jobb, må ha vesentlig med livskvalitet i forhold til et menneske som bare ligger under dyna og skjelver.

[Gjest ta ansvar]

Så du har ikke respekt lengre for deg selv visst du må ta imot hjelp, da har du vel heller ikke respekt for oss andre her inne som er tøffe nok til å be om hjelp.

Jeg har både i denne perioden og i din forrige periode her på Dol lest en del av innleggene dine.

På meg virker du nesten grenseløst egoistisk og selvopptatt, på meg virker det som om du skriver her inne kun i jakt på medlidenhet og bli syntes synd i. Sekundærgevinst kalles det på fagspråket.

Du burde heller tuppes i ræva og blitt tvunget til å ta ansvaret for ditt eget liv.

Slik du har stilt deg selv med dine holdninger så vil jeg langt på veg påstå at du selv har valgt den situasjonen du har havnet i.

Skal tro om du søker hjelp viss du brekker foten?

[TRISTIAN]

Unnskyld meg, Dukkelise, men etter å ha lest alle Tristans innlegg så tror jeg ikke det er omtanke og trøst han trenger, det bare vedlikeholder 'synes-synd-på meg-jeg'-holdningen hans!

Han trenger et skikkelig tupp i ræva!!! Det er utrolig DÅRLIG gjort når en har barn å bare nekte å ta i mot hjelp. Bare rett og slett GI OPP. Ikke prøve å bli bra en gang!

Det synes jeg!

Hva har han å TAPE forresten? Han har det jo bare jævlig idag (ifølge hans utsagn), så stort verre kan det jo ikke bli. Forresten synes jeg en som greier å gå på jobb, må ha vesentlig med livskvalitet i forhold til et menneske som bare ligger under dyna og skjelver.

...var forberedt på det.

Bare så alle er klar over det.

Ja, det er mulig jeg skriver innlegg med en viss kvote av syting og provoserende uttalelser, med det for å øye å skape oppmerksomhet rundt min person.

Men jeg biter ikke tennene sammen og går på jobb hver dag fordi jeg er, eller har lyst til å være selvdestruktiv.

Det er vel heller en måte å holde hodet over vannet inntil det dukker opp en løsning som JEG TROR kan fungere for meg...eller inntil jeg selv har akseptert det faktum at jeg ikke klarer dette uten hjelp...og akseptert de konsekvenser dette får....

Hvis jeg tror en evt. AD -kur ville sende meg fortere ut i arbeidsledighet og inn i trygdesystemet uten mulighet til å komme i arbeid igjen, så er vel jeg i min fulle rett til å vurdere det selv?

Jeg er selvlært i bransjen jeg jobber i.

Har ingen dokumentert utdannelse.

Ikke lett for en som er snart 40 å komme ut iarbeid igjen i denne bransjen uten å måtte starte noe for seg selv.

Å starte noe for seg selv krever kapital som jeg ikke har, og heller ikke vil være istand til å skrape sammen når trygd er eneste inntektsgrunnlaget mitt.

Ergo skremmer det meg mer å bli arbeidsledig enn å subbe meg igjennom dagene status qou

med et syltynt håp om at alt skal "løsne" en dag....

Jeg har lest nok skremmende innlegg om effekter av AD på dette forumet til at ingen kan si at jeg ikke er i min fulle rett til å være skeptisk.

For de som ikke har fått det med seg, så HAR jeg faktisk prøvd AD i en kort periode...for kort vil sikkert noen si...men igjen påbroper jeg meg retten til å kjenne mitt eget "system" best..og de få signalene jeg plukket opp dengang, var langt fra positive.

Jeg hoppet av, og gikk til psykolog et par mndr. etterpå...noe jeg må innrømme at jeg kanskje kunne ha håndtert bedre.

Egoistisk? Les det som står i innlegget : Jeg LEVER faktisk bare for ungene, og handler utfra en overbevisning om at ungene er mest tjent med en pappa som tidvis fungerer rent sosialt, og er i fast jobb, med en rimelig stødig økonomi.

"Forresten synes jeg en som greier å gå på jobb, må ha vesentlig med livskvalitet i forhold til et menneske som bare ligger under dyna og skjelver."

Hmm...vet du noe om hva jeg gjør når jeg _ ikke _ er på jobb?

At jeg, i lys av disse omstendigheten tidvis knekker sammen av selvmedlidenhet og klager og syter litt her på DOL, i mangel av noen andre å syte til, må da være greit?

Som jeg sa; jeg er forberedt på kritikk, men i håp om at dette skal gi meg nye innfallsvinkler som kan hjelpe meg med å hjelpe meg selv.....( takk til "tod" for et konstruktivt og nøkternt svar...dette er en måte å uttale seg på som med tiden vil "synke" inn og kanskje bidra til å få meg på rett vei)

I tillegg til depresjonen og angsten jeg strever med , sitter jeg nå i tillegg her med dårlig samvittighet fordi jeg ennå greier å mane fram styrke til å gå på jobb, betale regningene mine....og fordi jeg ikke er "sterk nok" til å ta sjansen på en AD -kur....?

Konstruktivt...?

[Gjest dukkelise]

Unnskyld meg, Dukkelise, men etter å ha lest alle Tristans innlegg så tror jeg ikke det er omtanke og trøst han trenger, det bare vedlikeholder 'synes-synd-på meg-jeg'-holdningen hans!

Han trenger et skikkelig tupp i ræva!!! Det er utrolig DÅRLIG gjort når en har barn å bare nekte å ta i mot hjelp. Bare rett og slett GI OPP. Ikke prøve å bli bra en gang!

Det synes jeg!

Hva har han å TAPE forresten? Han har det jo bare jævlig idag (ifølge hans utsagn), så stort verre kan det jo ikke bli. Forresten synes jeg en som greier å gå på jobb, må ha vesentlig med livskvalitet i forhold til et menneske som bare ligger under dyna og skjelver.

Greit...spark han i rævva da om du føler det er det som trengs.Vet med meg selv da jeg hadde det som værst att hadde noen forsøkt seg på sånne ord til meg(som noen så klart gjorde) så ble jeg bare mere sliten,og tenkte oki,så håpløs er jeg asså..

jeg var også i jobb hele tiden.Måtte det trodde jeg.

Så hva jeg velger si til tristian får bli helt opp til meg,så skal ikke jeg blanded meg oppi hva du velger si til han da.

[Gjest et tips bare..]

...var forberedt på det.

Bare så alle er klar over det.

Ja, det er mulig jeg skriver innlegg med en viss kvote av syting og provoserende uttalelser, med det for å øye å skape oppmerksomhet rundt min person.

Men jeg biter ikke tennene sammen og går på jobb hver dag fordi jeg er, eller har lyst til å være selvdestruktiv.

Det er vel heller en måte å holde hodet over vannet inntil det dukker opp en løsning som JEG TROR kan fungere for meg...eller inntil jeg selv har akseptert det faktum at jeg ikke klarer dette uten hjelp...og akseptert de konsekvenser dette får....

Hvis jeg tror en evt. AD -kur ville sende meg fortere ut i arbeidsledighet og inn i trygdesystemet uten mulighet til å komme i arbeid igjen, så er vel jeg i min fulle rett til å vurdere det selv?

Jeg er selvlært i bransjen jeg jobber i.

Har ingen dokumentert utdannelse.

Ikke lett for en som er snart 40 å komme ut iarbeid igjen i denne bransjen uten å måtte starte noe for seg selv.

Å starte noe for seg selv krever kapital som jeg ikke har, og heller ikke vil være istand til å skrape sammen når trygd er eneste inntektsgrunnlaget mitt.

Ergo skremmer det meg mer å bli arbeidsledig enn å subbe meg igjennom dagene status qou

med et syltynt håp om at alt skal "løsne" en dag....

Jeg har lest nok skremmende innlegg om effekter av AD på dette forumet til at ingen kan si at jeg ikke er i min fulle rett til å være skeptisk.

For de som ikke har fått det med seg, så HAR jeg faktisk prøvd AD i en kort periode...for kort vil sikkert noen si...men igjen påbroper jeg meg retten til å kjenne mitt eget "system" best..og de få signalene jeg plukket opp dengang, var langt fra positive.

Jeg hoppet av, og gikk til psykolog et par mndr. etterpå...noe jeg må innrømme at jeg kanskje kunne ha håndtert bedre.

Egoistisk? Les det som står i innlegget : Jeg LEVER faktisk bare for ungene, og handler utfra en overbevisning om at ungene er mest tjent med en pappa som tidvis fungerer rent sosialt, og er i fast jobb, med en rimelig stødig økonomi.

"Forresten synes jeg en som greier å gå på jobb, må ha vesentlig med livskvalitet i forhold til et menneske som bare ligger under dyna og skjelver."

Hmm...vet du noe om hva jeg gjør når jeg _ ikke _ er på jobb?

At jeg, i lys av disse omstendigheten tidvis knekker sammen av selvmedlidenhet og klager og syter litt her på DOL, i mangel av noen andre å syte til, må da være greit?

Som jeg sa; jeg er forberedt på kritikk, men i håp om at dette skal gi meg nye innfallsvinkler som kan hjelpe meg med å hjelpe meg selv.....( takk til "tod" for et konstruktivt og nøkternt svar...dette er en måte å uttale seg på som med tiden vil "synke" inn og kanskje bidra til å få meg på rett vei)

I tillegg til depresjonen og angsten jeg strever med , sitter jeg nå i tillegg her med dårlig samvittighet fordi jeg ennå greier å mane fram styrke til å gå på jobb, betale regningene mine....og fordi jeg ikke er "sterk nok" til å ta sjansen på en AD -kur....?

Konstruktivt...?

Synes du kjemper bra, jeg Tristan, men hva med å prøve terapi?

AD trenger ikke være den eneste løsningen. Og det finnes flere en en AD, ikke alle har samme bivirkninger. Skjønner du sikkert har brent deg med den opplevelsen, men synes for DIN del du skal prøve om terapi ikke kan hjelpe deg nok/noe.

[Kizza1365380506]

Kjære Tristan!

Du er i godt selskap når det gjelder å føle det som ett totalt nederlag å måtte be om hjelp. Jeg gråt når jeg gikk fra legen. Var der egentlig for at han skulle sjekke en senebetennelse. Men når han spurte hvordan jeg hadde det så brøte jeg sammen fordi noen så at jeg hadde det vondt.

Jeg gråt når jeg hadde vært hos min første time hos psykiater.

Men jeg måtte gjøre dette, for ungene og for mannen min, men mest av alt for meg selv. Og nå tre år etterpå har de endelig funnet riktig diagnose og riktig medisinering og jeg er bedre enn jeg har vært på mange år.

Depresjonen, angsten og, forhåpentligvis, de hypre periodene min er under kontroll. Jeg er ikke redd for å snakke i forsamlinger på mer enn to personer og jeg har ikke hatt panikkangs.

Så for ungene dine sin del og for din egen del. Gjør som oss andre - bit i det sure eple og be om hjelp. Verden blir så mye bedre for dere alle etterpå.

Sympatiklem fra

[Gjest Stjernemor]

...var forberedt på det.

Bare så alle er klar over det.

Ja, det er mulig jeg skriver innlegg med en viss kvote av syting og provoserende uttalelser, med det for å øye å skape oppmerksomhet rundt min person.

Men jeg biter ikke tennene sammen og går på jobb hver dag fordi jeg er, eller har lyst til å være selvdestruktiv.

Det er vel heller en måte å holde hodet over vannet inntil det dukker opp en løsning som JEG TROR kan fungere for meg...eller inntil jeg selv har akseptert det faktum at jeg ikke klarer dette uten hjelp...og akseptert de konsekvenser dette får....

Hvis jeg tror en evt. AD -kur ville sende meg fortere ut i arbeidsledighet og inn i trygdesystemet uten mulighet til å komme i arbeid igjen, så er vel jeg i min fulle rett til å vurdere det selv?

Jeg er selvlært i bransjen jeg jobber i.

Har ingen dokumentert utdannelse.

Ikke lett for en som er snart 40 å komme ut iarbeid igjen i denne bransjen uten å måtte starte noe for seg selv.

Å starte noe for seg selv krever kapital som jeg ikke har, og heller ikke vil være istand til å skrape sammen når trygd er eneste inntektsgrunnlaget mitt.

Ergo skremmer det meg mer å bli arbeidsledig enn å subbe meg igjennom dagene status qou

med et syltynt håp om at alt skal "løsne" en dag....

Jeg har lest nok skremmende innlegg om effekter av AD på dette forumet til at ingen kan si at jeg ikke er i min fulle rett til å være skeptisk.

For de som ikke har fått det med seg, så HAR jeg faktisk prøvd AD i en kort periode...for kort vil sikkert noen si...men igjen påbroper jeg meg retten til å kjenne mitt eget "system" best..og de få signalene jeg plukket opp dengang, var langt fra positive.

Jeg hoppet av, og gikk til psykolog et par mndr. etterpå...noe jeg må innrømme at jeg kanskje kunne ha håndtert bedre.

Egoistisk? Les det som står i innlegget : Jeg LEVER faktisk bare for ungene, og handler utfra en overbevisning om at ungene er mest tjent med en pappa som tidvis fungerer rent sosialt, og er i fast jobb, med en rimelig stødig økonomi.

"Forresten synes jeg en som greier å gå på jobb, må ha vesentlig med livskvalitet i forhold til et menneske som bare ligger under dyna og skjelver."

Hmm...vet du noe om hva jeg gjør når jeg _ ikke _ er på jobb?

At jeg, i lys av disse omstendigheten tidvis knekker sammen av selvmedlidenhet og klager og syter litt her på DOL, i mangel av noen andre å syte til, må da være greit?

Som jeg sa; jeg er forberedt på kritikk, men i håp om at dette skal gi meg nye innfallsvinkler som kan hjelpe meg med å hjelpe meg selv.....( takk til "tod" for et konstruktivt og nøkternt svar...dette er en måte å uttale seg på som med tiden vil "synke" inn og kanskje bidra til å få meg på rett vei)

I tillegg til depresjonen og angsten jeg strever med , sitter jeg nå i tillegg her med dårlig samvittighet fordi jeg ennå greier å mane fram styrke til å gå på jobb, betale regningene mine....og fordi jeg ikke er "sterk nok" til å ta sjansen på en AD -kur....?

Konstruktivt...?

Ok, AD har du prøvd i en kort periode, og synes ikke noe om det. AD kan ha mange bivirkninger, så det er opp til hvr enkelt.

Men hvorfor sluttet du med psykolog etter to måneder. DET gir jo ikke bivirkninger iallefall. NOE må du jo ha av behandling for å holde deg oppe når du er så langt nede som nå! Kan du ikke prøve det igjen da?

Nå vet ikke jeg klart hva som,feiler deg, men all forskning tyder på at hvis det er depresjon hjelper det nesten like godt med AD hvis du trener godt. DET er jo en mulighet.

Og så kommer det an på HVORFOR du er syk da, er det noe som har skjedd i livet ditt? Da kan terapi ofte hjelpe. Få snakket seg ut av det. Men hvis det er en kjemisk ubalanse, så MÅ det visstnok rettes opp med medisiner. Ellers så blir en ikke bedre. NOEN depresjoner er også slik, men da har det nok kommet 'ut av det blå', og du vet at det ikke er noe som har skjedd deg som er grunnen. Er det noe bipolart må det også medisineres. Og faktisk så er det fysiske feil og mangler som også kan gi veldig sterke psykiske problemer, men DET er veldig vanskelig å finne ut av, for legene slutter å lete når de ser det er en depresjon der. De tar sjelden det som en bivirkning av en fysisk sykdom dessverre.

Men hva sier legen din om 'prognose' for din tilstand da? Og hva foreslår han?