vet ikke hva jeg skal kalle dette for noe

[threzi]

Kan de som jobber med meg være helt forskrudd i hodet sitt. Jeg føler at de ikke bryr seg. De har ikke tid til meg i det hele tatt. Er det fordi jeg er redd for å åpne meg til dem. De er jo fremmede personer som skal prøve å hjelpe meg. I sommer var primærkontaken min mer opptatt av å sitte ut å røyke og spille spill sammen med vikarene når hun viste hvor vondt jeg hadde det. Jeg så det ikke da, men ei venninne av meg fortalte meg det. Gud så blind jeg har vært. Og nå er hun sykmeldt. De som jobber med meg kan ikke ha forandret det som står i mappa mi. Der står det at jeg jobber to-tre dager i uka, men jeg jobber jo ikke lenger. Så blir jeg vekket hver morgen kl ni på de dagene. Går det ikke ann å forandre på det da??

De tror at jeg faktisk vil sitte alene inne på rommet mitt i flere timer, men det vil jeg ikke. Jeg er redd for at andre skal le av meg og synes at jeg er dum. Når personalet sier at jeg sitter mye alene, så spør de meg om jeg ikke synes det er ensomt. Jo herregud det er det, men kan dem ikke forstå at det tar livet av meg å være sosial med mange. Jeg får angst. I sommer klarte jeg ikke en gang å være sosial med resten av folkene jeg er innlagt sammen med. Det er som om noen ting stopper meg, som om det er en slags vegg av betong som kommer opp foran meg. Og plassen fokuserer på det sosial. For noe pisspreik.

Og om natta for jeg ikke sove, jeg ligger å vrir meg i flere timer før jeg sovner. Når jeg endelig sovner så har jeg så grusomme mareritt at jeg blir redd. Hele dagen går med til at jeg går rundt i svimme. Jeg isolerer meg totalt, sitter foran tv`n og gråter.

Så mener dem i gruppa mi at jeg bør finne meg noe å gjøre om dagene. Jeg orker jo ingenting, men det forstår dem ikke. De har aldri vært deprimert eller hatt tanker om å ta sitt eget liv. De vet ikke hvordan det er å høre stemmer som sier til deg at du er så dum at du like gjerne kan dø. Og så sier dem til meg at jeg ikke kan bearbeide de seksuelle overgrepene som skjedde i barndommen. Jeg kan ikke leve i fortiden, men i framtiden. Hvordan kan jeg leve i fremtiden/nåtiden når fortiden forfølger meg hvert sekund av døgnet??

Og ja jeg har behov for å prate, men de har jo ikke tid en gang. Og psykiateren min er der bare en dag i uka. Jeg vet det er ansatt en psykolog på huset som er der hver dag. Jeg har enda ikke fått tilbud om å prate med ham. Er det fordi jeg ikke åpner meg eller er det fordi de ikke mener at jeg trenger sånn hjelp.

Skal dette fortsette så skriver jeg meg ut. Jeg orker ikke dette. Når skal de ta meg på alvor? Må jeg bryte sammen først? Prøve å ta livet mitt før de skal reagere, og forstå at jeg trenger hjelp?

Jeg orker ikke dette noe mer...

[Gjest kasiopeia]

Kan forestille meg hvordan du har det, threzi.Jeg har også erfart at de sier på psykehuset at de seksuelle overgrepene "prater vi ikke om". Vi må gå videre.Enn om de hadde visst hva de prata om? Enn om personalet på psyk var så oppdatert når det gjaldt overgrep at de visste det eneste rette var å prate seg dritt lei av hele greia. Fortelle og fortelle til du var lut lei av å høre på deg sjøl. Men nei, "nå skal vi se framover...." Håper du allikevel greier å bruke de ansatte til noe som er bra for deg. Husk at det er de som er der for deg og ikke omvendt.

[Soria]

Jeg har det ikke akkurat slik som du når jeg er innlagt, men noe er likt. Jeg har vært innlagt en del ganger på psykiatrisk senter her i distriktet, på døgnavdelingen. Det jeg opplever der er at jeg alltid får ekstravakter og ferievikarer som dagskontakter. Det virker også som om de tar inn folk fra gata som ikke kan noe om jobben for å jobbe der. Det er folk som er mest opptatt av å strikke eller gjøre annet håndarbeid, lese aviser, spille kort osv. Det de er opptatt med fra meg er at jeg skal lære dem å strikke, hekle eller spille. Sist sa jeg fra at jeg var lei av å lære bort ting. Jeg orket ikke mer. Noen prøver jo å vise interesse, men da blir jeg lei av å svare på de samme spørsmålene hele tiden. Jeg sa sist at jeg skulle sette opp et oppslag, "jeg strikker en jakke, det er armen jeg holder på med....og jeg har sovet godt".

Jeg får som oftest en opptur når jeg kommer dit, og stiller opp 100% for de andre pasientene. Lytter, støtter dem og blir dratt omtrent inn i psykosene til enkelte. Etter en uke er jeg utslitt og får nedtur og da får jeg spørsmålet hver gang om det er fordi jeg skal hjem snart. For ett år siden kunne det ha stemt, men ikke nå.

Jeg tror at grunnen til at jeg får den slags oppfølging (eller mangel på oppfølging) er at jeg virker som jeg ikke trenger noe. Jeg får ikke sagt noe om hvordan jeg har det heller fordi jeg ikke får kontakter jeg kan prate med. Jeg kan savne det og lure på når det blir min tur, etter å ha stilt opp for andre hele tiden.

Men egentlig har jeg fått den samme oppfølgingen nesten fra første gang jeg var innlagt der, selv da jeg var mye sykere. Det har hendt at jeg har sagt fra om det, og da har det hjulpet - en liten stund.

Det jeg opplever er at jeg er overlatt til meg selv med mine problemer.

Det eneste jeg har funnet som hjelper meg er medisiner og et par dager i uka på en dagavdeling.

[firebird1365380441]

Kan forestille meg hvordan du har det, threzi.Jeg har også erfart at de sier på psykehuset at de seksuelle overgrepene "prater vi ikke om". Vi må gå videre.Enn om de hadde visst hva de prata om? Enn om personalet på psyk var så oppdatert når det gjaldt overgrep at de visste det eneste rette var å prate seg dritt lei av hele greia. Fortelle og fortelle til du var lut lei av å høre på deg sjøl. Men nei, "nå skal vi se framover...." Håper du allikevel greier å bruke de ansatte til noe som er bra for deg. Husk at det er de som er der for deg og ikke omvendt.

Jeg forstår veldig godt hva dere skriver om , alle tre. Hadde det sånn jeg og, da jeg brukte å være innlagt.

Når en virker så "oppegående" ved en innleggelse, er det kanskje vanskelig for personalet å skjønne at en ikke føler seg så fin likevel. Men det er ikke så innmari enkelt å skulle si i fra til et personale som ofte består av ufaglærte høgskole og universitets studenter...

Jeg følte ofte at de ikke fattet bæret av hva jeg snakket om og at det bare lot som de skjønte hvordan jeg hadde det.

Sånt er jo kjempefrustrerende og da er det fort gjort å bli nesten enda mer deprimert enn da en kom inn.

Det med at "vi skal ikke snakke om overgrepene her, vet du" opplevde jeg omtrent hver eneste gang. Som om det var et så ubehagelig tema at de helst ikke ville vite om det en gang. Som regel var jo overgrepene jeg opplevde da jeg var lita jente, en direkte årsak til at jeg ble innlagt. Men det ble ikke noe tema under oppholdet!

Personalet og legen sa at det hadde de ikke kapasitet til å hjelpe meg med.

Det er ille å vite at det fremdeles er slik så mange steder. En skulle tro at norsk psykiatri hadde karret seg noen hakk framover , i det minste på akkurat det området.

Da jeg satt i fengsel var det heller ikke mulig å få bearbeidet overgrepene. Psykiateren mente at det ikke var noen vits å snakke om/rippe opp i noe som hadde skjedd for over 20 år siden. At jeg faktisk VILLE snakke om det, betydde ingenting.

Nå går jeg hos en psykolog som er veldig trivelig og ok. Gikk hos han før jeg havnet bak lås og slå, noe som føles veldig trygt, ettersom han vet mye om forhistorien min. Og han vil hjelpe meg med å bearbeide overgrepene.

Takk og pris for at jeg fikk komme til han!

Blir sinna og lei meg på andres vegne når jeg får vite om at det skal være så forbasket vanskelig å få hjelp - til og med i en psykiatrisk avdeling...Urettferdig!

Sukk...

[threzi]

Mange takk for svarene. Ei venninne av meg mener jeg bør klage til kontrollkomisjon for dårlig oppfølgning og behandling. Det er jo mye mere viktigere å sitte å røyke og utveksle sladder enn å hjelpe meg. Eneste de bryr seg om er at jeg får noe å gå til og at jeg får meg en leilighet. Da vil jo alt bli bra. Og særlig hvis jeg får erstattning. Hvordan går det ann å si noe sånt?? Jeg fatter det ikke. For med penger i handa da er jo alt så mye lettere i følge dem.

Sist tirsdag hadde jeg en samtale med ei i gruppa mi. Som regel har jeg øyekontakt med de jeg prater med, men den dagen satt jeg å så ned og hadde lyst til å synke gjennom gulvet. Ingen spørsmål om hvor jeg ikke så på henne osv.Hun bare lot meg sitte der.

Jeg orker ikke dette livet noe mere. Eneste som hjelper for meg er å prate med beste venninna mi. Hun forstår meg og støtter meg i mine valg. Tenk om de i psykiatrien kunne gjøre det samme. Men for dem skal jeg se framover og legge min grusomme fortid bak meg.

Jeg gir snart opp og skriver meg ut eller ber om å bli innlagt et annet sted. Et sted der jeg kan få hjelp. Jeg vet det kommer noe nytt i trondheim i 2005, kanskje jeg skulle prøve der. Men det er jo to år til. Hvordan skal jeg holde ut så lenge???

[frosken]

Hei threzi:-)

Jeg tror du og behandlingsstedet ditt trenger å diskutere nøye hva slags "arbeidsavtale" dere skal ha for at du skal komme deg videre. Du tolker deres handlinger som at de ikke bryr seg - jeg tror det i all hovedsak kan ligge andre motiver bak. Sannsynligvis er de opptatt av at du ikke kan fratas alt ansvar for deg selv og at du selv må ta initiativ i en del sammenhenger.

Du sier du har samtale med psykiater hver uke - det er et bra tilbud. De færreste har godt av å ha mer enn en individualterapeut, derfor tilbys du sannsynligvis ikke samtaler med psykologen i tillegg. Det er viktig med kontinuitet i samtaleterapi - den forsvinner hvis det er ulike personer som snakker med deg hver gang.

Miljøpersonalet skal selvfølgelig forsøke å hjelpe deg i hverdagen - men det er ikke sikkert at det kommer noe godt ut av at dere har mange "dype" samtaler - kanskje med unntak av dersom du har en person som er din primærkontakt. Den viktigste oppgaven for miljøpersonalet er vel å hjelpe deg å finne ut av hvordan du kan ha en relativt strukturert og meningsfylt hverdag. Kanskje dere kunne gjøre litt flere ting sammen ? Kanskje du kunne snakke med dem og komme frem til en måte de kan hjelpe deg til å være mer sosial på? Løsningen ligger neppe i at de skal sitte sammen med deg på rommet ditt store deler av kvelden - løsningen må ligge i å finne frem til hva du trenger av hjelp for å komme ut av rommet ditt.

Når det gjelder dette med å snakke om traumatiske opplevelser, så synes jeg du skal diskutere det med din psykiater. Jeg mener det evt. er i timene med ham at slike temaer hører hjemme - ikke i forhold til miljøpersonalet. Spør ham hva han tenker om å snakke om slike temaer.

Utfordringen for deg og dine hjelpere må være at du kommer i gang med å ha en noe bedre hverdag - og at du etterhvert får hjelp til å bearbeide de mer grunnleggende konfliktene.

Snakk med psykiateren og behandlingsstedet du er på!

Lykke til:-)

[threzi]

Hei threzi:-)

Jeg tror du og behandlingsstedet ditt trenger å diskutere nøye hva slags "arbeidsavtale" dere skal ha for at du skal komme deg videre. Du tolker deres handlinger som at de ikke bryr seg - jeg tror det i all hovedsak kan ligge andre motiver bak. Sannsynligvis er de opptatt av at du ikke kan fratas alt ansvar for deg selv og at du selv må ta initiativ i en del sammenhenger.

Du sier du har samtale med psykiater hver uke - det er et bra tilbud. De færreste har godt av å ha mer enn en individualterapeut, derfor tilbys du sannsynligvis ikke samtaler med psykologen i tillegg. Det er viktig med kontinuitet i samtaleterapi - den forsvinner hvis det er ulike personer som snakker med deg hver gang.

Miljøpersonalet skal selvfølgelig forsøke å hjelpe deg i hverdagen - men det er ikke sikkert at det kommer noe godt ut av at dere har mange "dype" samtaler - kanskje med unntak av dersom du har en person som er din primærkontakt. Den viktigste oppgaven for miljøpersonalet er vel å hjelpe deg å finne ut av hvordan du kan ha en relativt strukturert og meningsfylt hverdag. Kanskje dere kunne gjøre litt flere ting sammen ? Kanskje du kunne snakke med dem og komme frem til en måte de kan hjelpe deg til å være mer sosial på? Løsningen ligger neppe i at de skal sitte sammen med deg på rommet ditt store deler av kvelden - løsningen må ligge i å finne frem til hva du trenger av hjelp for å komme ut av rommet ditt.

Når det gjelder dette med å snakke om traumatiske opplevelser, så synes jeg du skal diskutere det med din psykiater. Jeg mener det evt. er i timene med ham at slike temaer hører hjemme - ikke i forhold til miljøpersonalet. Spør ham hva han tenker om å snakke om slike temaer.

Utfordringen for deg og dine hjelpere må være at du kommer i gang med å ha en noe bedre hverdag - og at du etterhvert får hjelp til å bearbeide de mer grunnleggende konfliktene.

Snakk med psykiateren og behandlingsstedet du er på!

Lykke til:-)

jeg tror du misforstår litt. psykiateren min er der en dag i uka, men jeg har kun snakket med henne to ganger og det på flere månder.

[frosken]

jeg tror du misforstår litt. psykiateren min er der en dag i uka, men jeg har kun snakket med henne to ganger og det på flere månder.

Ja, jeg forsto det som om du snakket med psykiateren din hver uke.

Da foreslår jeg at du kontakter henne og ber om en samtale snarest. Forsøk å forklare henne hvordan du opplever behandlingen, og vis henne evt. noe av det du skriver her.

Jeg tror fortsatt at det beste vil være å få til en form for samarbeidsavtale mellom deg og de som skal hjelpe deg - slik at alle parter er enige om hvordan ting skal foregå.

[Gjest trrrish]

hei vennen. du får prøve å snakke med dem om hvordan du føler det! kanskje det hjelper?! det vet jo ikke hva som er galt før du sier det til dem, mener jeg..

det blir sikkert bedre når ferien og sånn er ferdig??

mange klemmer:)