NHD: er det nødvendig med AD hele året dersom en har en årstidsavh. depresjon?++

[vil bli borte]

1) Er det nødvendig med AD og/eller stemningsstabiliserende hele året dersom en har en tilbakevendene og årstidsavhengig depresjon av alvorlig grad?

2) Bør en gå i behandling hele året dersom en er plaget av en slik type depresjon, eller holder det å gå i helt kritiske perioder?

(for min del føler jeg at når behandlingen strekker seg utover depresjonsperiodene reduserer det min livskvalitet betraktelig, og fører til lengre sykemeldinger.)

3) Jeg føler at jeg kan kjenne på kroppen når en depresjon nærmer seg. (tankene mine blir usammenhengenede). Går dette ann, eller er det bare overdreven sykdomsføleri?

4) Bør personer med diagnosen lett depresjon behandles i spesialisthelsetjenesten?

(dette forstår jeg ikke fordi her jeg bor er det ikke noen privatpraktiserende psykologer, og jeg kjenner folk som har kommet ut fra lengre opphold på psykiatrisk sykehus ikke har fått tilbud om oppfølging pga. at det ikke var behandlere ledig på poliklinikken.Bør ikke de sykeste prioriteres, eller har psykiatrien gått over til å behandle "the worried well?")

5) Synes du behandlere med refusjon fra folketrygden bør kunne reservere seg mot å ta i mot enkelte pasientgrupper? Har hørt at dette skjer.

[Gjest Sommerguri]

Jeg bare lurte på hvilke pasientgrupper det er du har hørt om her?

Det er jo i såfall alvorlig da! Om å gjøre å markedsføre seg med de rette symptomene for å få hjelp med andre ord. Men ingenting forundrer meg mer.

[Eratso]

Dette blir en helt håpløs problemstilling, hvem skal avgjøre hvem som er syk nok da?

Videre så oppfordres jo pasienter av fagmiljøene å søke hjelp på et så tidlig stadium som mulig. Det må da vel være bedre å og lettere å behandle pasientene før de bukker helt under?

Skulle man dra paralellen til somatikken så skulle man altså vente til kreften hadde sprett seg før man fikk hjelp.

Dette blir jo meningsløst, man skal ikke få hjelp fordi det finnes noen andre som er enda sykere?

Det er politikernes oppgave å prioritere sammfunnets fellesresurser slik at alle får denhelsehjelp de har krav på.

mvh

[vil bli borte]

Dette blir en helt håpløs problemstilling, hvem skal avgjøre hvem som er syk nok da?

Videre så oppfordres jo pasienter av fagmiljøene å søke hjelp på et så tidlig stadium som mulig. Det må da vel være bedre å og lettere å behandle pasientene før de bukker helt under?

Skulle man dra paralellen til somatikken så skulle man altså vente til kreften hadde sprett seg før man fikk hjelp.

Dette blir jo meningsløst, man skal ikke få hjelp fordi det finnes noen andre som er enda sykere?

Det er politikernes oppgave å prioritere sammfunnets fellesresurser slik at alle får denhelsehjelp de har krav på.

mvh

Jeg tror ikke det er noe problem for leger og behandlere og finne ut hvem som er de sykeste.

Hvem som er de sykeste defineres jo ikke hovedsaklig etter det subjektive ubehaget som pasienten opplever, men først og fremst etter diagnose.

Akkurat som i somatikken er det dødeligheten høyere ved enkelte lidelser enn med andre.

Det er ikke meningsløst at andre skal få hjelp før en selv dersom de trenger det mere.

[vil bli borte]

Jeg bare lurte på hvilke pasientgrupper det er du har hørt om her?

Det er jo i såfall alvorlig da! Om å gjøre å markedsføre seg med de rette symptomene for å få hjelp med andre ord. Men ingenting forundrer meg mer.

Det er gjerne de sykeste pasientene de reserverer seg i mot å ta inn til behandling. De med diagnoser som schizofreni, bipolar lidelse, alvorlige personlighetsforstyrrelser osv.

[Gjest tod]

Jeg tror ikke det er noe problem for leger og behandlere og finne ut hvem som er de sykeste.

Hvem som er de sykeste defineres jo ikke hovedsaklig etter det subjektive ubehaget som pasienten opplever, men først og fremst etter diagnose.

Akkurat som i somatikken er det dødeligheten høyere ved enkelte lidelser enn med andre.

Det er ikke meningsløst at andre skal få hjelp før en selv dersom de trenger det mere.

"Hvem som er de sykeste defineres jo ikke hovedsaklig etter det subjektive ubehaget som pasienten opplever, men først og fremst etter diagnose."

Men bør ikke likevel de med det største ubehaget og/eller som gir omgivelsene sine størst belastning prioriteres? Det fins mennesker som har symptomer på svært alvorlige psykiske lidelser som likevel er relativt velfungerende. Et eksempel kan værwe Gry Jannice Jarlum, for de som har sett tv-serien Khot vs. J-Diva.

En kan også se for seg mennesker som har bipolar lidelse, men som pga god medisinering fungerer rimelig greit, mens en person med "bare" angst ikke våger å gå ut av huset og isolerer seg totalt. Rein angst er ikke ansett som så alvorlig som bipolar lidelse, likevel mener jeg at det i et slik tilfelle krever større grad av behandling.

[Gjest tod]

Jeg bare lurte på hvilke pasientgrupper det er du har hørt om her?

Det er jo i såfall alvorlig da! Om å gjøre å markedsføre seg med de rette symptomene for å få hjelp med andre ord. Men ingenting forundrer meg mer.

Det bør egentlig ikke være så oppsiktsvekkende. Mange terapeuter har spesialisert seg i en retning - f eks psykodynamisk - som passer bedre for visse pasientgrupper enn andre.

Generelt vil de sykeste pasientene trenge stor grad av støtteterapi samt medisinering. Ofte er de også slik at medisinering er hovedbehandlingen ved de alvorliste lidelsene (f eks bipolere lidelser og schizofreni). Langvarig psykoterapi som tar sikte på endring _gjennom samtale_ er først og fremst forbeholdt pasienter med klassiske nevroser eller personlighetsforstyrrelser, det er i hvert fall mitt inntrykk. Slik behandling krever også mer av behandleren når det gjelder kjennskap til metode - men selvsagt ikke når det gjelder evnen empati.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1) Er det nødvendig med AD og/eller stemningsstabiliserende hele året dersom en har en tilbakevendene og årstidsavhengig depresjon av alvorlig grad?

S: Ja, det er det. Seponering medfører alltid en økt risiko for tilbakefall. Ved oppstart tar det også en del tid før virkning kommer.

2) Bør en gå i behandling hele året dersom en er plaget av en slik type depresjon, eller holder det å gå i helt kritiske perioder?

(for min del føler jeg at når behandlingen strekker seg utover depresjonsperiodene reduserer det min livskvalitet betraktelig, og fører til lengre sykemeldinger.)

S: Utenom sykdomsperiodene trenger du ikke gå oftere enn hver 3-4 måned.

3) Jeg føler at jeg kan kjenne på kroppen når en depresjon nærmer seg. (tankene mine blir usammenhengenede). Går dette ann, eller er det bare overdreven sykdomsføleri?

S: Det går fint an. Du skal stole på det du kjenner.

4) Bør personer med diagnosen lett depresjon behandles i spesialisthelsetjenesten?

(dette forstår jeg ikke fordi her jeg bor er det ikke noen privatpraktiserende psykologer, og jeg kjenner folk som har kommet ut fra lengre opphold på psykiatrisk sykehus ikke har fått tilbud om oppfølging pga. at det ikke var behandlere ledig på poliklinikken.Bør ikke de sykeste prioriteres, eller har psykiatrien gått over til å behandle "the worried well?")

S: Ikke nødvendigvis ved førtsegangs, men ved gjentatte depresjoner bør i det minste en spesialist legge opp behandlingsopplegget.

Det kan være en god investering å behandle aggressivt og på høyt nivå ved debuterende sykdom. Det kan forhindre/redusere tilbakefall og gi en bedre prognose på sikt.

5) Synes du behandlere med refusjon fra folketrygden bør kunne reservere seg mot å ta i mot enkelte pasientgrupper? Har hørt at dette skjer.

S: Psykiatrifeltet er så vidt at ingen kan fullt ut favne hele feltet. Derfor er det fornuftig å avgrense arbeidsområdet.

Overordnet myndighet må sikre seg at ikke alle reserverer seg mot det samme. Dvs at den totale behandlerkapasitet må gi et tilbud til hele pasientpopulasjonen.