Hva gjør jeg med min "ustabile" mor ?

[Luftkvinne]

Har i flere år vært belemret med ei mor som er ustabil i humøret. Hun liker å snakke nedsettende til meg/om meg hver gang at vi samles til familieselskap. Jeg er 36 år, og lei av dette, så derfor tok jeg i vår et valg om å holde meg på avstand. Har hatt mange diskusjoner med henne om igjennom årene vedr. hennes oppførsel. Nå er jeg lei, og vet at det bare vil holde for ei stund helt til hun "glemmer" seg igjen. Det som gjorde utslaget for mitt valg om at nok er nok, var følgende: Hele familien møttes til hennesfødselsdag i vår, hun "bjeffet" på meg allerede i Vindfanget. Da satt jeg ikke skoene riktig i gangen. Så fortsatte hun da vi var kommet til bords, og fortalte høyt og tydelig sånn at hun var sikker på at alle hørte det, Hun sa til meg: "Du har virkelig lagt på deg !! Det er jo for at hun har slutta å røyke, sa søstra mi. Jeg sa følgende: Jaja, men jeg ser nå ikke så forferdelig ut, for mannfolkene snur seg etter meg fortsatt, og jeg er i tillegg røykfri - det er jeg utrolig glad for. Da får jeg heller ha noen kilo for mye. Da kom hun med denne kommentaren: "Ja det er helt utrolig hva mannfolkene kan vise interesse for, spør du meg " !!! Det er ikke det at hun sa dette til MEG, men at hun i det hele tatt er en slik person som kan si noe slikt i det hele tatt. Om hun hadde sagt dette til en annen person, ville jeg syntest at det var like sårende. Nok er nok for meg. Ovverreagerer jeg`? Om jeg konfronterer henne med dette vet jeg at hun kommer til å si " Å herregud du tåler da ingenting " ! Jeg er lei av å drive "barneoppdragelse" på min egen mor. Det er på tide at hun tar ansvar for sine handlinger. Dette har jeg opplevd så mange ganger, og det gjentar seg med jevne mellomrom. Har fra barndommen av vært den som hun har latt sitt dårlige humør gå utover. Det er akkurat som om hun tramper på meg for å få fremheve seg selv. Hun liker oppmerksomhet. Nå vet jeg at hun tilsynelatende "lider" for at ikke jeg klarer å forholde meg til henne. Hver gang jeg trekker meg tilbake kommer hun smiskene tilbake etter noen uker, Hun har lært meg opp til å få dårlig samvittighet, men denne gangen kjenner jeg ikke det i magen, men er usikker på om jeg er for hard med henne som velger å holde meg unna henne da hun tross alt er min mor ? Hva kan årsaken til hennes oppførsel være ?

[Mimmy]

Vet ikke hva den dypere underliggende årsaken til hennes oppførsel kan være, men har noen kommentarer allikevel. Det høres ut for meg, som om du har ei mor som liker å markere seg, og hevde seg selv ved å rakke ned på andre.

Og at du tilfeldigvis er blitt "offer" for dette. Jeg har erfaring for at det er usikkerhet som gjør at man får en slik oppførsel som du beskriver, og det er antakeligvis synd på moren din, som føler hun er nødt til å bruke slike metoder, for at andre skal se henne.

Jeg synes ikke dette er grunn til at du skal holde deg helt vekke fra henne, jeg tror at det vil hverken være bra for deg, eller henne. Men at du må sette klare grenser for henne, og at dere kan ha en åpen samtale om dette, der du sier klart og tydelig fra om hva det er som sårer deg.

Vil også si, at det er ikke det minste rart at du ble såret/fornærmet av hennes kommentarer. DU har rett til å bli såret over slike kommentarer (like så mye som en hvilken som helst annen).

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du kan aldri forandre henne.

Mitt råd er: Ta vare på deg selv. Kutt henne ut.

Årsakene til borderline kan være mange. De fleste mener det skyldes feil valg av mor. Selv en internasjonal topp innen kognitiv terapi, som jeg var på kurs hos, påsto at borderline mødre lager borderline døtre.

Jeg tror ikke det er så enkelt. Alvorlige overgrep i barndommen er ikke sjelden i sykehistorien, Jeg tror det også er en biologisk faktor av betydning.

[Luftkvinne]

Du kan aldri forandre henne.

Mitt råd er: Ta vare på deg selv. Kutt henne ut.

Årsakene til borderline kan være mange. De fleste mener det skyldes feil valg av mor. Selv en internasjonal topp innen kognitiv terapi, som jeg var på kurs hos, påsto at borderline mødre lager borderline døtre.

Jeg tror ikke det er så enkelt. Alvorlige overgrep i barndommen er ikke sjelden i sykehistorien, Jeg tror det også er en biologisk faktor av betydning.

Tusen takk for svaret. Heldigvis så har jeg arvet mine fars egenskaper. Han var snill han :-) Hva mener du med borderline ? Jo, jeg synest synd på henne, men en dame på 58 år kan ikke forandres. Hun har fått så mange sjanser. Hva feiler det henne ? Kan hun ha "personlighetsforstyrrelser" ?

[Luftkvinne]

Vet ikke hva den dypere underliggende årsaken til hennes oppførsel kan være, men har noen kommentarer allikevel. Det høres ut for meg, som om du har ei mor som liker å markere seg, og hevde seg selv ved å rakke ned på andre.

Og at du tilfeldigvis er blitt "offer" for dette. Jeg har erfaring for at det er usikkerhet som gjør at man får en slik oppførsel som du beskriver, og det er antakeligvis synd på moren din, som føler hun er nødt til å bruke slike metoder, for at andre skal se henne.

Jeg synes ikke dette er grunn til at du skal holde deg helt vekke fra henne, jeg tror at det vil hverken være bra for deg, eller henne. Men at du må sette klare grenser for henne, og at dere kan ha en åpen samtale om dette, der du sier klart og tydelig fra om hva det er som sårer deg.

Vil også si, at det er ikke det minste rart at du ble såret/fornærmet av hennes kommentarer. DU har rett til å bli såret over slike kommentarer (like så mye som en hvilken som helst annen).

Takk for svaret. Nå gikk det plutselig opp for meg en viktig ting. De som har tråkket på meg opp igjennom årene (min mor, og min eks.samboer) har hele tiden innbilt meg at jeg ikke har noen som helst rett til å vise min sårbarhet. Har derfor lagt meg til en "uvane", å ikke vise noen som helst for for sårbarhet ! Takk for at du minnet meg på om at det er min fulle rett !

[Gjest hjk]

Du kan aldri forandre henne.

Mitt råd er: Ta vare på deg selv. Kutt henne ut.

Årsakene til borderline kan være mange. De fleste mener det skyldes feil valg av mor. Selv en internasjonal topp innen kognitiv terapi, som jeg var på kurs hos, påsto at borderline mødre lager borderline døtre.

Jeg tror ikke det er så enkelt. Alvorlige overgrep i barndommen er ikke sjelden i sykehistorien, Jeg tror det også er en biologisk faktor av betydning.

Jøss, kan det også være borderline? Minnet litt om min egen mor jo.

[Luftkvinne]

Takk for svaret. Nå gikk det plutselig opp for meg en viktig ting. De som har tråkket på meg opp igjennom årene (min mor, og min eks.samboer) har hele tiden innbilt meg at jeg ikke har noen som helst rett til å vise min sårbarhet. Har derfor lagt meg til en "uvane", å ikke vise noen som helst for for sårbarhet ! Takk for at du minnet meg på om at det er min fulle rett !

Er bare så mye klokere nå. Endelig har jeg fått forklaring på dette problemet som har vart i så mange år. Det er min fulle rett å beskytte meg selv. Endelig kan jeg med god samvittighet fortsette å holde meg unna - iallefall helt til hun kommer etter meg igjen.

[Gemini]

Ikke _helt_ identisk med min mor, men temmelig mange fellestrekk ja...

Jeg jobber med meg sjøl for tida for å lære meg å bedre klare å takle de nedturene som kommer... Min mor har ikke bare et ustabilt humør, men en ustabil og sykelig overfølsom psyke, som periodevis (i de dårlige fasene) går veldig ut over meg...

Ikke at det er ålreit at andre har tilsvarende å slite med, men allikevel... på en måte godt det ikke bare er meg... :-)

Vi får jobbe med grensesetting og det å ikke la det som blir gjort og sagt gå inn på oss... Men vanskelig, mor-datter-relasjonen er jo av de aller sterkeste, og dermed vanskelig (men ikke umulig!) å bryte, om man aldri så mye vil... Jeg kutter også ned på kontakten, men å kutte helt har jeg ikke egentlig noe ønske om tror jeg... Selv om jeg til tider føler det må være den beste løsningen... :-) Det er jo ganske trist å ha et så dårlig forhold til sin mor også da, men hvordan klare å bedre det med slike forutsetninger?

Hm - dette ble sikkert ganske rotete og usammenhengende, men men...

[Gjest ungoguerfaren]

Ikke _helt_ identisk med min mor, men temmelig mange fellestrekk ja...

Jeg jobber med meg sjøl for tida for å lære meg å bedre klare å takle de nedturene som kommer... Min mor har ikke bare et ustabilt humør, men en ustabil og sykelig overfølsom psyke, som periodevis (i de dårlige fasene) går veldig ut over meg...

Ikke at det er ålreit at andre har tilsvarende å slite med, men allikevel... på en måte godt det ikke bare er meg... :-)

Vi får jobbe med grensesetting og det å ikke la det som blir gjort og sagt gå inn på oss... Men vanskelig, mor-datter-relasjonen er jo av de aller sterkeste, og dermed vanskelig (men ikke umulig!) å bryte, om man aldri så mye vil... Jeg kutter også ned på kontakten, men å kutte helt har jeg ikke egentlig noe ønske om tror jeg... Selv om jeg til tider føler det må være den beste løsningen... :-) Det er jo ganske trist å ha et så dårlig forhold til sin mor også da, men hvordan klare å bedre det med slike forutsetninger?

Hm - dette ble sikkert ganske rotete og usammenhengende, men men...

Ikke at jeg har noe med det, og du trenger ikke svare, men jeg drister meg allikevel til å spørre: har du merket (i såfall hvordan) at dine erfaringer med din mor har skapt problemer for deg på andre områder i livet? f.eks. valg av partner etc?

[Luftkvinne]

Ikke _helt_ identisk med min mor, men temmelig mange fellestrekk ja...

Jeg jobber med meg sjøl for tida for å lære meg å bedre klare å takle de nedturene som kommer... Min mor har ikke bare et ustabilt humør, men en ustabil og sykelig overfølsom psyke, som periodevis (i de dårlige fasene) går veldig ut over meg...

Ikke at det er ålreit at andre har tilsvarende å slite med, men allikevel... på en måte godt det ikke bare er meg... :-)

Vi får jobbe med grensesetting og det å ikke la det som blir gjort og sagt gå inn på oss... Men vanskelig, mor-datter-relasjonen er jo av de aller sterkeste, og dermed vanskelig (men ikke umulig!) å bryte, om man aldri så mye vil... Jeg kutter også ned på kontakten, men å kutte helt har jeg ikke egentlig noe ønske om tror jeg... Selv om jeg til tider føler det må være den beste løsningen... :-) Det er jo ganske trist å ha et så dårlig forhold til sin mor også da, men hvordan klare å bedre det med slike forutsetninger?

Hm - dette ble sikkert ganske rotete og usammenhengende, men men...

Jeg har det bedre når jeg slipper å ha kontakt med henne, for det finnes ikke noe som kan glede meg med hennes nærvær. Hun syter og klager, og "bjeffer" til meg i telefonen dersom jeg ikke har vært hjemme første gang hun prøvde å ringe meg. Akkurat som om at jeg ikke skal leve livet mitt, men stå parat klar til henne. Det har jeg gjort i hele barndommen og ungdomstiden. Hadde ansvar for alt av husarbeid siden jeg var 11 år. Hun spurte aldri om jeg hadde gjort leksene, men gjett om jeg fikk spørsmål om ditt og datt var gjort i huset. Om det ikke var gjort psyka hu meg skikkelig ned sånn at jeg skulle få dårlig samvittighet. Jeg klarer bare ikke å ta telefonen når hun ringer. Det er forsvarsmekanismen min som slår inn tror jeg. Bare klarer det ikke. Vil heller ikke komme på tomannshånd med henne. Synest selvfølgelig synd på henne at hun har ødelagt så mye for seg selv, men jeg merker at jeg er mer avbalansert etter at jeg tok avgjørelsen om å ikke ha kontakt med henne. Men er allikevel ikke trygg. Hun kan "komme etter meg" når det har gått en tid. Hun tror sikkert at det går seg til sånn som det har gjort så mange ganger før. Denne gangen kjenner jeg ikke et snev av dårlig samvittighet, bare en lettelse over at jeg slipper å forholde meg til henne. Det ble forresten mye lettere etter at jeg har fått samme rådet fra Nils Håvard. Det er min fulle rett selv om hun er min mor.

[Gjest Komplisert]

Kjenner veldig godt igjen den biten med skyldfølelse, ellers tror jeg jeg har et hyggelig forhold til moren min sammenlignet med ditt. Men mine problemer er nok til å slå meg ut.

Noe av problemet for meg er vel å akseptere at moren min får ha det vondt når hun ikke oppfører seg, og ikke meg. Jeg tror jeg har en eller annen merkelig plikt til å tåle det og ta støyten. På en merkelig måte blir jeg alltid den skyldige.

Jeg har lite kontakt med mine foreldre. På det nivået er det mulig for meg å unngå den verste turbulensen.

Du gjør ikke moren din en tjeneste ved å være til stedet så hun kan ha noen å hakke på. Hun har heller ingen rett til å synes synd på seg selv om du trekker deg helt unna. Selv om hun er moren din, har du ingen plikt til å la henne ødelegge store eller små biter av livet ditt.

Greier du å definere henne som syk og stålsette deg for hennes intriger, kan du jo ha en viss overfladisk kontakt. Hvis du kjenner du går helt i kjelleren av dette, ser jeg ingen grunn til at du fortsetter kontakten. Du er i din fulle rett. Du skylder ikke moren din å la henne ødelegge for deg.

Noe av det tyngste for meg er at ikke alle mine søsken forstår mitt distanserte forhold til mine foreldre. De gjør meg til syndebukken i den relasjonen.

Håper du finner en måte å leve med det på som er god for deg.

Det skal et mirakel til om moren din skal forandre seg.

[Mimmy]

Takk for svaret. Nå gikk det plutselig opp for meg en viktig ting. De som har tråkket på meg opp igjennom årene (min mor, og min eks.samboer) har hele tiden innbilt meg at jeg ikke har noen som helst rett til å vise min sårbarhet. Har derfor lagt meg til en "uvane", å ikke vise noen som helst for for sårbarhet ! Takk for at du minnet meg på om at det er min fulle rett !

Det er fint at du sier det, fordi det var noe av poenget mitt. Jeg vil også si, at hvis/når du snakker med moren din om følelsene dine, så bruk vanlig stemmeleie, ikke bli sint. Det kan ødelegge budskapet ditt og hensikten med å gjøre det, nemlig å skape et bedre forhold eller klima mellom dere.

Selv om du kanskje vil bli nødt til å telle til ti (og vel så det). Vet fra egen erfaring, at det er så lett å bli sittende igjen som syndebukk, dersom man konfronterer foreldre, istedetfor å snakke rolig med dem.

Og ikke gjør det for omfattende, de tingene du ønsker å si. Ta det heller over flere omganger, slik at det ikke blir for mye for moren din å "svelge". Tror jeg.

[Mimmy]

Er bare så mye klokere nå. Endelig har jeg fått forklaring på dette problemet som har vart i så mange år. Det er min fulle rett å beskytte meg selv. Endelig kan jeg med god samvittighet fortsette å holde meg unna - iallefall helt til hun kommer etter meg igjen.

Ja, nå har jeg lest hele tråden. Jeg trodde nok ikke det var så omfattende, den trakasseringen du ble utsatt for, men nå skjønner jeg jo, at det beste for deg, er å følge dine egne følelser, og hvis de forteller deg at det beste er å holde seg unna, og kutte henne ut, så syns jeg du skal gjøre det, og selvsagt uten å ha dårlig samvittighet.

I det hele tatt, så er det aller beste å lytte til egne følelser. Du kan ellers risikere å bli som din mor, og bruke samme metode til selvhevdelse enten overfor egne barn eller ektefelle/samboer. Nettopp fordi det er en indre usikkerhet som skaper behov for slik selvhevdelse. Og det er det moren din har skapt i deg, også, ved å være slik hun er mot deg. Det inngir ikke akkurat selvtillit å bli behandlet på den måten.

Lykke til videre.

[Gemini]

Ikke at jeg har noe med det, og du trenger ikke svare, men jeg drister meg allikevel til å spørre: har du merket (i såfall hvordan) at dine erfaringer med din mor har skapt problemer for deg på andre områder i livet? f.eks. valg av partner etc?

Vet ikke om jeg klarer å få uttrykt alt jeg tenker og føler rundt dette, men her er i alle fall noe av det:

Min personlighetsutvikling har nok blitt ganske påvirket av min mors væremåte og måte å behandle meg på opp igjennom min oppvekst og senere etter jeg flyttet for meg selv. Jeg har sjelden fått prøve og feile, og vurdere & analysere ting og ta egne beslutninger. Ble nok ganske kuet... Så det er ting jeg til tider sliter med...

Valg av partner vet jeg ikke helt om hun har påvirket sånn direkte. Min mann er godt likt av både min mor og familien for øvrig, uten at dette hadde noen betydning for mitt valg av livspartner. Mens enkelte andre kjærester jeg har hatt tidligere har vært mindre populære...

Men det verste er vel at jeg merker at jeg har fått "varig mén" pga henne og må jobbe veldig med å frigjøre meg fra ulike ting. Tidligere har jeg best "mestret" ting med å holde avstand som best jeg kan i perioder - og gjør det i stor grad fortsatt, men det er ikke alltid ønskelig eller gjennomførbart - uten å bryte _fullstendig_, som jeg jo ikke ønsker så lenge det kan unngås.

Så nå ønsker jeg som sagt å lære meg å sortere ut tingene og plassere ansvar der det hører hjemme, og frigjøre meg slik at jeg kan bli mer slik jeg ønsker å være. Og antakeligvis må jeg vel lære meg å akseptere fullt ut - med både fornuft og følelser - at jeg alltid vil ha et fjernt og dårlig forhold til min mor. Kanskje kan det på sikt bedres noe, men jeg tør ikke ha for store forhåpninger på det området. Foreløpig er det mye der som er ganske sårt og vanskelig...

Også enkelte andre familiemedlemmer opplever noe av det samme som meg, og har sett disse negative sidene hos min mor lenge før jeg ble født. En personlighetsforstyrrelse som alltid (?) har vært der kanskje... En viss trøst å ha noen å snakke med når ting tårner seg opp... Men må også prate med profesjonelle for å få "ryddet opp i hodet mitt" - skal jeg komme meg videre på dette området. Har såvidt kommet igang med den prosessen.

[Luftkvinne]

Ikke at jeg har noe med det, og du trenger ikke svare, men jeg drister meg allikevel til å spørre: har du merket (i såfall hvordan) at dine erfaringer med din mor har skapt problemer for deg på andre områder i livet? f.eks. valg av partner etc?

Jeg skjønner så mye bedre nå. Ja ved valg av partner så har hun blandet seg inn. Hun ser helst at jeg forblir alene. Et eksempel: Søstra til typen hennes hadde en kjekk sønn som var sigel da jeg ble singel. Hun likte meg godt, og jeg skjønte fort at hun ville koble meg med sønnen, men min mor gjorde alt som stod i hennes makt for at ikke noe kobling kunne finne sted. Jeg fikk middag etter at de andre var ferdig med å spise. Har vært singel i fem år, og hver gang jeg har hatt noe på gang har min mor blitt umulig. Hun tåler ikke at jeg får meg en mann. Det var vel dette som gjorde utslaget på hennes dårlige oppførsel sist, det som fikk meg til å tenke at nok er nok. Hun hadde fått greie på at jeg hadde noe på gang !