Nedtrapping av lithium selv

[AnonymBruker]

Lege og psykolog nekter å gi meg nedtrappings plan. Jeg har feil diagnose og vil slutte med denne medisinen.Fordi jeg er ikke lenger meg selv. 

Jeg hadde tenkt å gjøre alt korrekt, men nå møter jeg jo bare veggen. Sommerferien er perfekt tid til nedtrapping. Jeg ønsker å være medisin fri, men når jeg snakker om nedtrapping snakker psykologen om å bytte medisiner til tross for at jeg har gjort det tydelig jeg ikke vil ha noen. 

Er rask nedtrapping også skadelig for noen som ikke har bipolar/ schizofreni etc eller kun for de som har? Fordi nå tenker jeg å gjøre det uten legen, siden legen nekter å hjelpe meg. Men jeg har ikke lyst til å skade hjernen min. Kan jo gå ned til halve for eksempel i en måned og så slutte helt, men dette blir selvsagt bare amatørmessig gjetting. 

Er det trygt for noen som ikke har psykisk lidelse å slutte på lithium selv? 

Anonymkode: 9cd48...f82

[AnonymBruker]

Ser du skriver at du ikke har bipolar men har du depresjon og/eller selvmordstanker? For en viktig ting er jo at litium hjelper mot dette så du risikerer forverring av det når du seponerer. Kan hende du alt har tenkt på det men ville bare gi deg en liten heads up.

Anonymkode: b96b3...a82

[Glitter]

Ikke at jeg anbefaler det, men jeg bråseponerte Litium og det gikk bra. Men jeg gikk på både antidepressiva og antipsykotisk i tillegg. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (2 minutter siden):

Ikke at jeg anbefaler det, men jeg bråseponerte Litium og det gikk bra. Men jeg gikk på både antidepressiva og antipsykotisk i tillegg. 

Bruker du noe stemningsstabiliserende nå eller klarer du deg bra med bare antidepressiva og antipsykotika?

Anonymkode: b96b3...a82

[Sokk]

Glitter skrev (22 minutter siden):

Ikke at jeg anbefaler det, men jeg bråseponerte Litium og det gikk bra. Men jeg gikk på både antidepressiva og antipsykotisk i tillegg. 

Du ble vel innlagt etter dette og er fortsatt innlagt, så 100% bra gikk det ikke. 

[Sokk]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Lege og psykolog nekter å gi meg nedtrappings plan. Jeg har feil diagnose og vil slutte med denne medisinen.Fordi jeg er ikke lenger meg selv. 

Jeg hadde tenkt å gjøre alt korrekt, men nå møter jeg jo bare veggen. Sommerferien er perfekt tid til nedtrapping. Jeg ønsker å være medisin fri, men når jeg snakker om nedtrapping snakker psykologen om å bytte medisiner til tross for at jeg har gjort det tydelig jeg ikke vil ha noen. 

Er rask nedtrapping også skadelig for noen som ikke har bipolar/ schizofreni etc eller kun for de som har? Fordi nå tenker jeg å gjøre det uten legen, siden legen nekter å hjelpe meg. Men jeg har ikke lyst til å skade hjernen min. Kan jo gå ned til halve for eksempel i en måned og så slutte helt, men dette blir selvsagt bare amatørmessig gjetting. 

Er det trygt for noen som ikke har psykisk lidelse å slutte på lithium selv? 

Anonymkode: 9cd48...f82

Hvorfor tror du at du er flinkere til å sette diagnose på deg selv enn legen og psykologen?

Hvis du har bipolar lidelse så kan du føle deg helt frisk i perioder - det betyr ikke at du ikke lenger har diagnosen.

Litium skader ikke hjernen din (med mindre du overdoser). Den kan ha andre bivirkninger, derfor er det viktig at du tar jevnlige blodprøver og får oppfølging av lege.

Jeg forstår det ikke hvorfor du mener at litium gjør deg til ikke lenger deg selv. På hvilken måte? Litium gir meg stabilitet (tror jeg) og bidrar til at jeg kan få være meg selv og ikke blir forstyrret av depresjon eller hypomani i altfor stor grad. Litium har ikke gjort noe med personligheten min. Jeg føler meg som meg selv. Hva har den gjort med deg?

[Glitter]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Bruker du noe stemningsstabiliserende nå eller klarer du deg bra med bare antidepressiva og antipsykotika?

Anonymkode: b96b3...a82

Bruker ikke SS nå nei. 

Sokk skrev (14 minutter siden):

Du ble vel innlagt etter dette og er fortsatt innlagt, så 100% bra gikk det ikke. 

Det var ikke derfor jeg ble innlagt. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (1 minutt siden):

Det var ikke derfor jeg ble innlagt. 

Hvor lang tid gikk det mellom da du seponerte litium og da du ble innlagt?

Anonymkode: b96b3...a82

[Glitter]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Hvor lang tid gikk det mellom da du seponerte litium og da du ble innlagt?

Anonymkode: b96b3...a82

2,5 måneder ca. Men Litium er ikke antipsykotisk. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (1 minutt siden):

2,5 måneder ca. Men Litium er ikke antipsykotisk. 

Nei, men det bidrar jo til å holde en stabil og depresjonsfri? Har du vurdert å starte opp med den igjen?

Anonymkode: b96b3...a82

[Glitter]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nei, men det bidrar jo til å holde en stabil og depresjonsfri? Har du vurdert å starte opp med den igjen?

Anonymkode: b96b3...a82

Nei har ikke det. Hadde for mye bivirkninger. Ingen på sykehuset har foreslått det heller. 

Endret 16. juni av Glitter

[AnonymBruker]

Glitter skrev (1 time siden):

Nei har ikke det. Hadde for mye bivirkninger. Ingen på sykehuset har foreslått det heller. 

Skjønner. Hvilke bivirkninger hadde du?

Anonymkode: b96b3...a82

[Glitter]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Skjønner. Hvilke bivirkninger hadde du?

Anonymkode: b96b3...a82

Kraftig tremor og tørste. Tremor var verst å plages med. Pluss jeg var redd for stoffskifte og nyrer. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde tremor (borte nå), luktesans er borte, enormt tørst og hyppig vannlating+fikk lavt stoffskifte. Allikevel velger jeg å bruke den fordi alternativet er så mye verre.

Anonymkode: bb85f...e1c

[AnonymBruker]

Sokk skrev (På 16.6.2026 den 9.45):

Hvorfor tror du at du er flinkere til å sette diagnose på deg selv enn legen og psykologen?

Hvis du har bipolar lidelse så kan du føle deg helt frisk i perioder - det betyr ikke at du ikke lenger har diagnosen.

Litium skader ikke hjernen din (med mindre du overdoser). Den kan ha andre bivirkninger, derfor er det viktig at du tar jevnlige blodprøver og får oppfølging av lege.

Jeg forstår det ikke hvorfor du mener at litium gjør deg til ikke lenger deg selv. På hvilken måte? Litium gir meg stabilitet (tror jeg) og bidrar til at jeg kan få være meg selv og ikke blir forstyrret av depresjon eller hypomani i altfor stor grad. Litium har ikke gjort noe med personligheten min. Jeg føler meg som meg selv. Hva har den gjort med deg?

Fordi legen/psykologen misforsto situasjonen og satte diagnosen basert på for lite og feil data. Ja jeg kjenner meg selv bedre enn en ekstern person. 

Egentlig er jeg en livsglad og kreativ person dom stortsett har en indre fremoverdrift. Dette mangler jeg nå. Jeg har ikke lyst til noen ting lenger føler meg dempet og er aldri lenger glad. 

Før kunne jeg for eksempel få påskudd om lage noe, lage det og føler meg fornøyd at jeg fikk det til. Nå har jeg slår lenger noe lyst til å lage noe og gleden er helt borte. Jeg ksn for eksempel bake noe, men det gjør meg ikke glad lenger. Jeg var før veldig engasjert i jobb Klarer ikke engasjere meg mer. Harvikke samme glede. Og sånn har det vært siden jeg startet på lithium. Kreativitet er borte lysten til å prestere noe borte. 

Anonymkode: 9cd48...f82

[Sokk]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Fordi legen/psykologen misforsto situasjonen og satte diagnosen basert på for lite og feil data. Ja jeg kjenner meg selv bedre enn en ekstern person. 

Egentlig er jeg en livsglad og kreativ person dom stortsett har en indre fremoverdrift. Dette mangler jeg nå. Jeg har ikke lyst til noen ting lenger føler meg dempet og er aldri lenger glad. 

Før kunne jeg for eksempel få påskudd om lage noe, lage det og føler meg fornøyd at jeg fikk det til. Nå har jeg slår lenger noe lyst til å lage noe og gleden er helt borte. Jeg ksn for eksempel bake noe, men det gjør meg ikke glad lenger. Jeg var før veldig engasjert i jobb Klarer ikke engasjere meg mer. Harvikke samme glede. Og sånn har det vært siden jeg startet på lithium. Kreativitet er borte lysten til å prestere noe borte. 

Anonymkode: 9cd48...f82

Jeg synes du skal ta opp dette med legen og/eller psykologen, så du kan få en grundigere vurdering av diagnosen, evt forklaring på hvorfor den er satt. Det blir et veldig dårlig samarbeid dersom dere snakker forbi hverandre og du slutter på medisiner mot behandlernes anbefalinger.

Det du beskriver kan også høres ut som tegn på depresjon. Da kan det å slutte på litium gjøre ting verre. Har du tatt opp det du opplever nå med behandlerne dine? Kanskje det kan hjelpe å justere på medisinene?

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver. Sånn har jeg det også av og til. Men heldigvis ikke alltid. Jeg kan også ha perioder med mye motivasjon og glede. Derfor vet jeg at ikke litium er årsaken hos meg. Jeg startet også på litium under en depresjon, så da fikk jeg merke at den faktisk hjalp for å løfte humøret og få meg i gang med aktiviteter igjen.

Hvis litium bidrar til å dempe deg for mye kan det kanskje hjelpe å redusere dosen, uten å slutte helt. Men da må du kanskje legge til noe annet for å være beskyttet mot mani og depresjon (eller den type symptomer som gjorde at du fikk diagnosen i utgangspunktet). Uansett må du samarbeide med behandlerne dine, du må ikke eksperimentere med litium på egen hånd. Det er en medisin som krever oppfølging. 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (3 minutter siden):

Jeg synes du skal ta opp dette med legen og/eller psykologen, så du kan få en grundigere vurdering av diagnosen, evt forklaring på hvorfor den er satt. Det blir et veldig dårlig samarbeid dersom dere snakker forbi hverandre og du slutter på medisiner mot behandlernes anbefalinger.

Det du beskriver kan også høres ut som tegn på depresjon. Da kan det å slutte på litium gjøre ting verre. Har du tatt opp det du opplever nå med behandlerne dine? Kanskje det kan hjelpe å justere på medisinene?

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver. Sånn har jeg det også av og til. Men heldigvis ikke alltid. Jeg kan også ha perioder med mye motivasjon og glede. Derfor vet jeg at ikke litium er årsaken hos meg. Jeg startet også på litium under en depresjon, så da fikk jeg merke at den faktisk hjalp for å løfte humøret og få meg i gang med aktiviteter igjen.

Hvis litium bidrar til å dempe deg for mye kan det kanskje hjelpe å redusere dosen, uten å slutte helt. Men da må du kanskje legge til noe annet for å være beskyttet mot mani og depresjon (eller den type symptomer som gjorde at du fikk diagnosen i utgangspunktet). Uansett må du samarbeide med behandlerne dine, du må ikke eksperimentere med litium på egen hånd. Det er en medisin som krever oppfølging. 

Ja, redusere dosen er alternativ. Jeg har aldri hatt mani eller vært hypoman. Min tidligere Behandler overdrev grovt og kunne ikke det hun driver med godt nok. Liker ikke å si det, men det finnes noen ganske dårlige psykologer også det ute. 

Anonymkode: 9cd48...f82

[Sokk]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Ja, redusere dosen er alternativ. Jeg har aldri hatt mani eller vært hypoman. Min tidligere Behandler overdrev grovt og kunne ikke det hun driver med godt nok. Liker ikke å si det, men det finnes noen ganske dårlige psykologer også det ute. 

Anonymkode: 9cd48...f82

Har du en behandler nå? Du har vel en lege som følger opp medisiner i hvert fall? Snakk med dem om diagnosen og hva som ligger til grunn for den. Selv om du er uenig i mani/hypomani, så har du jo opplevd et eller annet som var annerledes enn normalen din, og som har gitt deg et behov for psykiatrisk behandling.

Ja, det finnes noen ganske dårlige psykologer der ute. Jeg har klaget inn to til Statsforvalteren, men de ville ikke ta saken 😅

[AnonymBruker]

Sokk skrev (11 minutter siden):

Har du en behandler nå? Du har vel en lege som følger opp medisiner i hvert fall? Snakk med dem om diagnosen og hva som ligger til grunn for den. Selv om du er uenig i mani/hypomani, så har du jo opplevd et eller annet som var annerledes enn normalen din, og som har gitt deg et behov for psykiatrisk behandling.

Ja, det finnes noen ganske dårlige psykologer der ute. Jeg har klaget inn to til Statsforvalteren, men de ville ikke ta saken 😅

Ja har hatt behov for noe hjelp. Men jeg vet hva problemet var. Problemet mitt startet med at jeg ble satt på 100mg seroquel for søvn veldig mange år siden. Jeg ba og ba ulike leger om å se på dette om jeg fortsatt trenger det, men fikk inntrykk av at legene ikke ville ta stilling til det mht. Evt nedtrapping. Så fikk jeg høyt antall lipider og kolesterol samt diabetes Etterhvert. Plutselig sluttet den søvn innvirkning av seroquel å fungere. Og jeg klarte ikke sove mer i det heletatt. Samtidig var jeg i krevende jobb. Etterhvert ble jeg sykemeldt. Mangel på søvn førte til at jeg ble bla. Psykotisk. Tror de begynte å merke det på jobb. Etterhvert sluttet jeg på jobbrn. Hadde prøvd mange forskjellige sovemedisiner. Jeg levde som en zombie i over ett år. Noen ganger fikk jeg spørsmål som " festet du hardt i går kveld? " men gjorde aldri sånt, jeg var bare sliten, fikk dårlig vurderingsevne. Så tok jeg en jobb etter den andre. Fikk hormon plaster. Men sov fortsatt ikke godt nok. Det 20 år lange forholdet mitt ble slutt på grunn av at jeg trengte så mye støtte, mer enn exen gadd å gi. Så jeg ble alene. Tok en krevende og stressende jobb, når jeg begynte å føle at jeg sov litt bedre. Jobbet hardt, men var sårbar. Ble sykemeldt, mistet mye søvn. Begynte å bli psykotisk, fikk dårligere vurderingsevne sannsynligvis på grunn av lite søvn mye medisinbruk. Jeg mistet søvn på grunn av angst og stress også. Søvnmangel var ikke uten årsak, det var flere årsaker som ble til en ond sirkel og det var overhodet ikke rart at jeg ble helt koko. Men det tok fra meg hele livet mitt, og jeg fikk ikke riktig hjelp. 

Nå har jeg fått diagnosen diabetes. Jeg tror jeg skulle hatt denne diagnosen lenge før, jeg skulle ikke ha gått på seroquel så lenge. Mange, mange leger så at jeg hadde høyt blodsukker i mange år, men ingen av de kunne se noe sammenheng mellom det og seroquel. Det ble aldri nevnt. Den legen som ga med diabetes diagnosen måtte jeg til og med krangle om dette om, fordi han sa det er ingen sammenheng. 

Uansett etter å ha begynt på medisiner mot diabetes, har min søvn plutselig normalisert seg til stor grad ( bank i bordet). Ikke perfekt men jeg sovner naturlig eventuelt, jeg sover sånn at når jeg våkner føler jeg at jeg har sovet godt og føler meg ikke ustabil eller så sårbar. Merker jeg er et helt annet menneske når jeg sover. Jeg fikk insomni fordi jeg hadde i årevis gått på rn tablett som garanterte søvn. Den sluttet å fungere, det er så enkelt. Jeg fikk prediabetes/ diabetes som økte uroen på natten, og insomni førte til at blodsukker var mer ut av balanse. Lithium begynte jeg med over ett år siden. Legen sa den ville indirekte hjelpe meg å sove. Det har den ikke gjort. Lithium har ikke gjort noe. Søvnen var 100% den samme som før lithium. Legen ga meg noe sovemedisiner de har jeg brukt noen ganger.Men det skjedde en forandring når jeg begynte på diabetes medisiner. 

Legene mine har ikke vært interessert nok i hvor mye eller lite søvn jeg får. For meg for å være ærlig virker det som de er uinteressert med en gang jeg begynner å snakke om det. Det blir liksom kanskje " ja alle har perioder da de sover dårligere" men min har vært helt forferdelig. Det var som tortur. Jeg rullet mange netter frem og tilbake på sengen, svettet ville bare sove men kunne ikke skru av hodet, søvn kom ikke. Imovane virket i 3 timer og gjorde meg høy/ rar i hodet dagen etter. Det var helt jævlig. Tiden da seroquel Plutselig ikke ville virke mer. 

Anonymkode: 9cd48...f82

[AnonymBruker]

For å legge til. Jeg visste ikke at seroquel kunne bare slutte å virke. Min psykolog forklarte at årsaken var at jeg har bipolar lidelse og dosen er for liten. Men den dosen hadde vært nok i over 10 år. Så kommer mine maniske sykluser med over 10 års mellomrom?. Sist jeg var i kontakt med dps før dette mente de ikke det var bipolar og det med god grunn, fordi jeg ikke har de fleste av de viktige symptomer. 

Anonymkode: 9cd48...f82