Urolig

[Gjest StressetStudent]

Jeg føler en indre uro i meg nesten hele tiden, har nettop begynt å studere, noe jeg har gledet meg til veldig lenge, trives på universitetet gjør jeg også, har aldri hatt det bedre på en skole jeg!

Men det er et veldig hardt studie, vi er ca tusen studenter (psykologi og bare 34 går videre til profesjonsstudiet, jeg bare MÅ klare det, men har aldri vært noe geni.

Så jeg går hele tiden rundt med denne uroen i meg, som jeg vetikke er bra. Jeg tenker hvorfor gidder jeg i det heletatt prøve, jeg kommer aldri til å greie det og hva skal jeg gjøre da? Jeg tenker at jeg tenker for mye, synest for synd på meg selv, jeg har det jo ikke verre en de tusen andre eller?

Jeg skulle gjærne lest hele tiden, men jeg må også jobbe, være med familien og kjæresten min. Nå tror jeg at jeg skal begynne å trene igjen, fordi det pleier å hjelpe meg i stress situvasjoner, men jeg har jo egentlig ikke tid til det heller. Jeg prøve å være litt ute slik at jeg for sollys på meg (bra mot vinterdepresjoner) jeg tar ginseng, går turer ute når jeg har tid, prøver å passe på noe lundre greit med søvn, ikke for mye og ikke for lite. Er det noe annet jeg kan gjøre?

Jeg må bare bli kvitt uroen inni meg, den ødelegger slik at jeg ikke får lest.

[Gjest tod]

Den kjente psykologen/filosofen William James, som du sikkert har vært eller vil komme borti i løpet av studet, mente at mye stress og menneskelig lidelse kom av en motsetning mellom ambisjoner og faktiske prestasjoner. For å bøte på dette kan man gjøre ett av to: 1) Senke ambisjonsnivået, eller 2) Øke innsatsen.

Dette kan høres ut som en svært banal sannhet, men mange går rundt og stresser fordi en slik spenning opprettholdes.

Jeg veit ikke hva som er rett for deg. Hvis du faktisk tror du kan klare å komme inn på profesjonsstudiet, så er det vel verd å prøve. Men med de marginene som er for opptak nå avhenger vel en del også av flaks (hva man kommer opp i til eksamen). Det er derfor neppe dumt å forberede seg på ikke å komme inn.

Ellers lurer jeg litt på hvorfor du er så oppsat på å bli psykolog? Hva er motivasjonen din?

[varga1365380532]

Den kjente psykologen/filosofen William James, som du sikkert har vært eller vil komme borti i løpet av studet, mente at mye stress og menneskelig lidelse kom av en motsetning mellom ambisjoner og faktiske prestasjoner. For å bøte på dette kan man gjøre ett av to: 1) Senke ambisjonsnivået, eller 2) Øke innsatsen.

Dette kan høres ut som en svært banal sannhet, men mange går rundt og stresser fordi en slik spenning opprettholdes.

Jeg veit ikke hva som er rett for deg. Hvis du faktisk tror du kan klare å komme inn på profesjonsstudiet, så er det vel verd å prøve. Men med de marginene som er for opptak nå avhenger vel en del også av flaks (hva man kommer opp i til eksamen). Det er derfor neppe dumt å forberede seg på ikke å komme inn.

Ellers lurer jeg litt på hvorfor du er så oppsat på å bli psykolog? Hva er motivasjonen din?

Hei Tod:)

Denne et av to regelen du nevnte traff meg...veldig...jeg er en ball av stress og har enorme forventninger til meg selv..pga stress får jeg ikke gjort noe*smiler* Jeg skal tenke mer på det der..

Ønsker deg en fortsatt god kveld!

mvh

[soleil]

Prøv å kutt ut Ginseng. Man kan bli mer urolig av det. Prøv heller noe mildt beroligende fra naturmedisin. Om du skal bruke noe i det hele tatt.

[Mimmy]

Den uroen eller angsten du føler for ikke å strekke til, har kanskje oppstått fordi ambisjonsnivået er for høyt, eller selvtilliten ikke er der den skal være. Man kan bruke mye krefter på å ha dårlig samvittighet over det man ikke får gjort, i enkelte tilfeller så kan energien som er brukt på dette, overstige den energi man faktisk bruker på den oppgaven man gruet seg til.

Men liker du studiet, skulle ikke dette vært så problematisk? Ellers så er det jo veldig godt, det Tod skriver.